Bildegalleri
Fortsatt klar til kamp - Marinens utskrevne offiserer 1703-1984
Til salgs
90 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Fortsatt klar til kamp - Marinens utskrevne offiserer 1703-1984" av T. Baalsrud. Utgitt av Marinens reserveoffiseres forbund, 1984. 166 sider. Litt rufsete omslag.
Selges for 90,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
------------------------
Vernepliktige offiserer var en egen personellkategori i Forsvaret som kunne inndeles i ulønnede, med tjenesteplikt bare under repetisjonsøvelser, eller lønnede, som hadde en viss fast årlig godtgjørelse mot en noe mer omfattende tjeneste. Vernepliktige offiserer hadde kortere utdanning enn de fast tilsatte offiserer. Kategorien vernepliktige offiserer finnes ikke lenger, med funksjon eksisterer, i form av reserveoffiserer.
Også i dagens forsvar finnes offiserer (disponible reservister) utenfor fast tjeneste som i henhold til vernepliktsloven kan kan kalles inn til tjeneste (reserveoffiserer). Det er også flere grupper vernepliktige akademikere som tjenestegjør som offiserer. Dette er vernepliktig personell med sivil utdanning på mastergradsnivå eller høyere, og som kan kalles inn for å dekke et behov for akademisk, spesialisert kompetanse. Det gjelder leger, tannleger, farmasøyter, veterinærer, jurister og prester.
Vernepliktige offiserer og reserveoffiserer ble utdannet fra andre halvdel av 1800-tallet. De første vernepliktige offiserer, fra 1864, ble oftest kalt reserveoffiserer; fra 1866 formelt offiserer uten fast lønn. De mottok lønn bare i de kortere perioder de tjenestegjorde. I 1889 ble benevnelsen endret til vernepliktige offiserer. Fra 1911 ble betegnelsen ulønte offiserer, innført. Den ble sjelden ble brukt, annet i offisielle sammenhenger.
Da Krigsskolen ble delt i to avdelinger i 1872, ble reserveoffiserere utdannet i laveste avdeling. Fra 1889 fikk Hæren vernepliktige sanitetsoffiserer, deretter veterinær- og intendanturoffiserer, men disse ble ikke utdannet ved Krigsskolen. I 1909 ble det åpnet adgang for elever ved underoffisersskoler, som hadde tatt examen artium, til å bli vernepliktige sekondløitnanter.
På grunn av offisersmangel ble det under første verdenskrig utdannet vernepliktige offiser uten nødvendig krigsskole. Disse gjennomgikk et kurs, og ble benevnt utskrevne offiserer.
- - -
Sjøforsvarets historie:
Før 1600
Det første norske sjøforsvar hørte under den leidang som Håkon den gode opprettet cirka år 950 evt. Først under kong Hans ble en permanent orlogsmarine organisert (1510), og da i det dansk-norske monarkiet med base på orlogsverftet Bremerholm i København, som kongen lot anlegge.
1600-1800
Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter med Sverige gjorde det nødvendig å hevde dobbeltrikets interesser på sjøen. Under Christian 4. ble flåten sterkt utbygd og var med 50–60 større skip og et stort antall defensjonsskip blant Europas betydeligste. Linjeskipene var størst, 1000–1500 tonn og med to til tre overdekkede batteridekk. Så kom fregattene med ett overdekket batteridekk, og de mindre pinker, brigger, snauer, galioter, bojerter og jakter. For tjeneste særlig i den norske skjærgården ble det bygd galeier, med årer som viktigste fremdriftsmiddel. De ble etter hvert avløst av kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller.
Også i Norge bygde man orlogsskip, blant annet linjeskipet Hannibal med 63 kanoner, levert fra Hovedøen ved Christiania i 1645 og kondemnert i 1716. I 1750 ble det anlagt et galeiverft i Fredriksvern.
Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for monarkiet. Vanligvis talte mannskapene flere nordmenn enn dansker, og det var sterke innslag fra andre nasjoner, særlig nederlendere. I 1679 bestod offiserskorpset av 217 offiserer: 31 prosent nederlendere, 27 prosent nordmenn og 19 prosent dansker. I 1709 var cirka 15 000 innrullert i fellesflåten; nær 10 000 var nordmenn. Flere nordmenn hadde høye stillinger: Erik Ottesen Orning (1582–1645) ble i 1644 generaladmiral; Henrik Bjelke ble i 1662 riksadmiral og sjef for Marinen, og Cort Adeler hans nestkommanderende.
På den tid, i 1665, angrep 17 britiske skip en nederlandsk konvoi i Bergen, men angrepet ble slått tilbake. På 1600-tallet spilte flåten en avgjørende rolle ved opprettelsen av oversjøiske kolonier.
Under den skånske krig (1675–1679) og den store nordiske krig (1700–1721) deltok flåten aktivt hele tiden. Den norske kommandøren Iver Huitfeldt og 550 mann ble drept da linjeskipet Dannebrog sprang i luften under slaget i Køge bugt i 1710. Viseadmiral Peter Wessel Tordenskiold vant seg det største navn i den dansk-norske flåtes historie i Dynekilen i 1716 og Marstrand i 1719. I Dynekilen var 80 prosent av hans sjøfolk og 92 prosent av hans soldater norske.
I tiden som fulgte ble det stadig sendt dansk-norske krigsskip til Middelhavet for å beskytte handelsflåten mot sjørøvere, og flere ganger var det nødvendig med væpnede aksjoner.
1800-tallet
2. april 1801, under napoleonskrigene, angrep en britisk styrke på 20 linjeskip og 33 fregatter den dansk-norske flåten på Københavns red; britene møtte tapper motstand, men Danmark-Norge ble tvunget ut av den væpnede nøytraliteten. I 1807 ville den britiske regjeringen forhindre at den dansk-norske flåten kunne bli brukt mot Storbritannia og sendte en stor flåtestyrke til København. Byen ble bombardert 2. september, og flåten, som lå opplagt, ble overgitt og seilt til Storbritannia. Den bestod av 16 linjeskip, ti fregatter, fem korvetter, åtte brigger, en rekke mindre skip og 92 transportskip.
Under arbeidet med å gjenreise flåten bygde norske verft skip særlig for skjærgårdsflåten. Det kom til flere trefninger med britene. Briggen Seagull ble erobret i 1808 og satt i norsk tjeneste. I 1810 erobret Seagull og fire andre brigger en konvoi på 47 handelsskip hvis verdi ble anslått til 5,5 millioner riksdaler. I 1812 ble fregatten Najaden senket av en britisk styrke i slaget ved Lyngør. Mange kapere ble på denne tiden utrustet i Norge.
Fra 1814 hadde Norge egen marine; den hørte til 1860 under Marinedepartementet, deretter under Marine- og postdepartementet til 1884, siden under Forsvarsdepartementet. I hele unionstiden og frem til 1940 stod Marinen under kommando av kommanderende admiral.
Ved inngåelsen av unionen med Sverige i 1814 bestod den norske flåten av sju brigger, åtte kanonskonnerter, to kanonkuttere, 97 kanonsjalupper og kanonjoller, samt noen leide fartøyer. Marinen fikk sitt hovedverft Karljohansvern i Horten. En rekke skip ble bygd her; dampkorvetten Nornen på 958 tonn var ferdig i 1855. Den gjorde i 1861–1862 et tokt til Amerika for å beskytte norsk skipsfart under borgerkrigen. Fregatten Kong Sverre, 3472 tonn, 44 kanoner og 600 manns besetning, ble sjøsatt i 1860. Den kom ut på et tokt i 1864 og tjente siden som ekserser- og losjiskip. Norges første torpedobåt, Rap, ti tonn, var bygd i Storbritannia og levert 1873.
I 1895 omfattet den sjødyktige delen av flåten fire monitorer, ni torpedobåter og elleve kanonbåter, men så ble det rustet opp. På ti år var tilveksten fire panserskip, én torpedodivisjonsbåt, 23 torpedobåter og ett transportskip. Panserskipene Harald Haarfagre, Tordenskiold, Norge og Eidsvold, alle på 4000 tonn, ble bygd i Storbritannia i 1897–1899; torpedodivisjonsbåten Valkyrjen ble bygd i Tyskland for midler innsamlet av norske kvinner.
1900-tallet
I 1905 var de fleste marinefartøyene utrustet, og en eskadre av panserskipene og de fleste torpedobåtene opererte i og nær Oslofjorden. I 1909 fikk Marinen sin første undervannsbåt, Kobben. I årene før 1913 ble det bygd tre jagere; Draug, Troll og Garm, hver på 500 tonn. Marinen fikk sitt første fly i 1912 og hadde eget flyvåpen i årene 1916–1944.
Under nøytralitetsvernet i 1914–1918 utrustet Marinen fire panserskip, tre jagere, to kanonbåter, 35 torpedobåter, fire undervannsbåter og noen leide vaktfartøyer. I mellomkrigstiden ble det bygd seks mindre jagere, seks undervannsbåter, fire mineleggere, to minesveipere og tre oppsynsskip.
I 1939 hadde Marinen 63 skip, hvorav 44 var sjøsatt i 1874–1918. Flere av skipene var i kamp med tyske skip i april 1940. I alt 13 skip kom seg over til Storbritannia, og her ble Marinen gjenoppbygd.
Fra 7. juni 1940 til 8. mai 1945 seilte 118 krigsskip under norsk flagg: tolv jagere, sju korvetter, fire undervannsbåter, 30 motortorpedobåter samt mineleggere, minesveipere og andre mindre fartøyer. Av disse gikk 20 skip tapt. Marinens fartøyer gjorde tjeneste i Atlanterhavet og Ishavet, angrep tyske sjøstridskrefter og skipsfart på Norskekysten, sveipet miner i Middelhavet, Persiabukta, rundt Storbritannia, og deltok under invasjonen i Normandie. Sjøforsvarets skyttere seilte med handelsflåten på alle hav.
7. mai 1945 tjenestegjorde 7366 mann i Marinen, herav 1651 i Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten (SSH) og 496 i Kystartilleriet.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 21.8.2026 kl. 15:45 ・ FINN-kode: 474109396
