Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/9)
Landforsvaret 1905. Tilbakeblikk etter 100 år.
Til salgs
110 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Landforsvaret 1905. Tilbakeblikk etter 100 år." Av oberst Vigar Aabrek. Utgitt av Hærstaben i 2005. 185 sider. Rikt illustrert.
Selges for 110,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
---------------------------
Unionsoppløsningen i 1905 markerer slutten på unionen mellom Norge og Sverige, som hadde eksistert siden 1814. Oppløsningen av unionen ble vedtatt av Stortinget 7. juni 1905. I Sverige regnes 26. oktober som dagen for unionsoppløsningen. Det var da kong Oscar 2. frasa seg den norske kronen.
Den svensk-norske unionen fra 1814 hadde vært en personalunion med felles konge. Det vil si at Norge hadde en høy grad av indre selvstyre, men det var Sverige som sto for utenrikspolitikken til begge landene.
Karl Johan, den svenske kronprinsen som førte den svenske politikken i 1814, hadde gitt store konsesjoner til nordmennene. I 1818 ble han konge i de to rikene. Han forsøkte da å skape en tettere union med sterkere kongemakt, men nordmennene sto imot. Da Karl Johan døde i 1844, ble motsetningene dempet, og 1850-årene ble «unionens lykkelige tid».
I 1860-årene ble imidlertid harmonien brutt. I Norge fikk den unionsskeptiske venstrebevegelsen vind i seilene, og i 1884 kom partiet Venstre til regjeringsmakten og innledet etter hvert en «knyttnevepolitikk» i unionssaken. Norges mulighet for å føre en egen utenrikspolitikk hadde lenge vært et stridstema. Nå krevde Venstre at Norge burde få et eget nasjonalt konsulatvesen.
I 1895 ble det krise, og Sverige raslet med sablene. Venstre la seg på en mykere linje, og krisen ble overvunnet. Den blusset imidlertid opp igjen, spesielt ved de såkalte «lydrikepunkter», et lovforslag om at et norsk konsulatvesen skulle være underlagt det svenske utenriksstyret (se konsulatsaken). Forslaget ble fremmet av den svenske statsminister Erik Boström i 1904. Det var nå klart for de fleste på begge sider at det gikk mot en unionsoppløsning. Spørsmålet var bare hvordan.
I Norge tok Christian Michelsen styringen. Han ble statsminister og skar igjennom ved å få Stortinget til å vedta en lov om eget konsulatvesen. Da kongen nektet sanksjon, gikk regjeringen av, og Michelsen formulerte den berømte 7. juni-beslutningen, som sa at siden kongen ikke var i stand til å danne en ny norsk regjering, hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og unionen var følgelig oppløst. Sverige skulle ha skylden for unionsbruddet.
I 1905 var svenskene stort sett innstilt på unionsoppløsning, men reagerte på måten det ble gjort på. Forhandlingene som fulgte, gjaldt svenskenes betingelser for å gå med på unionsoppløsningen. Det var tendenser til krise i forhandlingene. Begge parter var imidlertid innstilt på å unngå krig, noe de også klarte.
I samtiden, som i ettertiden, er den fredelige oppløsningen av den svensk-norske union sett på som et politisk-diplomatisk mesterstykke. På den store fredskongressen i Haag i 1907 ble til og med kong Oscar 2. hyllet som «fredsfyrste».
Den svensk-norske unionen, slik den ble etablert ved 4. november-grunnloven i 1814 og Riksakten året etter, var en meget tynn union, ikke stort mer enn en personalunion med felles konge som hadde begrenset myndighet etter tidens forestillinger. Selv militærvesenet og utenriksstellet, som begge normalt skulle ligge under kongelig myndighet, hadde de norske politiske institusjoner en viss kontroll over.
Det var kronprins Karl Johan som førte den svenske politikken i 1814. For ham gjaldt det å få unionen på plass, og i den sammenheng var han villig til å gi nordmennene store konsesjoner. Da han i 1818 ble konge, forsøkte han imidlertid en «amalgamasjonspolitikk» – en sammensmeltning (amalgamering) av de to rikene. Han tok også initiativ til å få endret Grunnloven slik at kongens makt ble større. Blant annet foreslo han at kongens utsettende veto i lovsaker skulle erstattes av absolutt veto, og at kongen skulle kunne oppløse Stortinget (se vetostriden).
Da Stortinget i 1821 skulle behandle kongens grunnlovsforslag, samlet han troppestyrker utenfor Kristiania (Oslo). Men han kom ingen vei, nordmennene hadde sine politiske institusjoner på plass og voktet strengt om sin selvstendighet. Karl Johan vek også tilbake fra å anvende militær makt da det kom til stykket. Da han døde i 1844, ble amalgamasjonspolitikken oppgitt, og forholdet mellom de to statene bedret seg betraktelig.
1850-årene er betegnet som unionens lykkelige tid. Det bredte seg da en panskandinavistisk bevegelse, ikke ulik pangermanismen i Tyskland. I denne situasjon ble det nedsatt en unionskomité med tung representasjon fra begge land. Den la frem et forslag om en tettere union med flere felles politiske arenaer, og med full likestilling mellom de to statene. Det var på dette tidspunkt det ble bestemt å reise et minnesmerke over Karl Johan i Oslo. Rytterstatuen over mannen som førte Norge inn i unionen med Sverige er fremdeles det mest spektakulære minnesmerket i Oslo.
Unionskomiteens forslag var for radikalt, og ble nå lagt til side. Det ble også fulgt av en svensk aktivisme for en tettere union. I Norge skjønte man at det bar galt av sted, som Jens Arup Seip skriver. I 1864 led dessuten skandinavismen et avgjørende nederlag da Sverige/Norge ikke kom Danmark til unnsetning i krigen med Preussen (se den dansk-tyske krig). Nasjonalismen fenget til fortrengsel for skandinavismen.
Forskjellene i de politiske institusjonene i landene var også viktig. Norge var mer demokratisk, og dette ga muligheter for en radikal, demokratisk venstrebevegelse. Den demokratiske bevegelsen ville at kongens makt skulle begrenses, og siden kongen ble regnet som svensk, ble opposisjonen også anti-unionell og nasjonalistisk. På grunn av unionen fikk man altså en allianse mellom nasjonalisme og radikalisme som var uvanlig ellers i Europa, der nasjonalismen ofte ble representert av de konservative. Alliansen ga den norske venstrebevegelsen en sterk kraft.
I Sverige begynte de konservative å frykte den liberale smitten fra Norge. Som historikeren Göran B. Nilsson skriver: «den svenska ultrahögern började från mitten av 1880-talet att utnyttja unionsfrågan på samma listiga sätt som det norska venstre fast med omvända förtecken. Högern kunde få vind i sin kamp mot demokratins frammarsch i Sverige genom att spela på storsvenskhet och antinorskhet.»
Det er sagt at fra omkring 1880 trakk de svenske konservative og de norske radikale i hver sin ende av unionen slik at den til slutt revnet på midten. Det er ikke en helt gal beskrivelse av utviklingen.
Fra knyttnevepolitikk til lydrikepunkter
Venstre kom til makten i Norge i 1884. Året betegner det første og største skritt mot parlamentarisme, det vil si at regjeringen skulle ha støtte fra flertallet i Stortinget. Den norske regjering hadde først vært utnevnt av kongen, men hadde lenge vært et selvsupplerende kollegium. Nå grep det radikale Stortinget tøylene.
Fra 1890 innledet Venstre den såkalte «knyttnevepolitikken» i unionssaken. Sverige ble utfordret, blant annet ble det krevet nasjonal kontroll med utenrikspolitikken og eget nasjonalt konsulatvesen. Dette var ikke bare en symbolsak. Sverige hadde nærmet seg Tyskland, mens Norge så seg best tjent med et tett forhold til Storbritannia. I 1895 kom det til krise. Svenskene begynte å true med ufred, og krig mellom de to landene ble nå et mulig alternativ. Oppløsning av unionen ble også omtalt som en mulighet. Da oppløsningen ble realisert ti år senere, var man for så vidt mentalt forberedt.
Viktigst var det imidlertid at svenskene i 1895 ensidig sa opp mellomriksloven som regulerte handels- og skipsfartsforholdene mellom Sverige og Norge, altså et slags fellesmarked. Denne ensidige avviklingen av mellomriksloven røper at man heller ikke i Sverige tenkte unionelt. Skulle det være noe substans i en union, måtte det i det minste være et fellesmarked. Oppsigelsen vakte harme i Norge, og det er blitt hevdet av noen at det egentlig var svenskene som ved dette sa opp unionen. 1905 var bare en naturlig konsekvens av oppsigelsen i 1895.
Krisen i 1895 endte med at nordmennene la seg på en mykere linje. En ny unionskomité ble nedsatt, noe som innebar at unionssaken ble stilt i bero i noen år. Ikke desto mindre er det rimelig å hevde at unionens skjebne nå var beseglet, om den ikke hadde vært det før. Det var bare et spørsmål om tid.
I 1903 fikk Norge en samlingsregjering under den konservative Francis Hagerup og Sigurd Ibsen, Henrik Ibsens liberale sønn. Norge hadde på dette tidspunkt to statsministere, én i Kristiania (Oslo) og én i Stockholm. Hagerup/Ibsen-regjeringen hadde som program en mulig oppløsning av unionen gjennom forhandlinger. Dette var en politikk på lang sikt. Det skulle imidlertid skje ting som satte fart i prosessen.
Den dramatiske utviklingen frem mot unionsbruddet i 1905 startet sent i 1904, da den svenske statsminister Erik Gustaf Boström la frem et forslag til løsning av konsulatsaken som innebar at et eventuelt eget norsk konsulatvesen fortsatt skulle innordnes under den svenske utenrikspolitikken. Disse «lydrikepunkter» avfødte stor forbitrelse i Norge. Sannsynligvis har ikke Boström forstått hvor provoserende hans forslag virket i Norge. Det er sagt at han ved dette forslaget drepte unionen med et vådeskudd.
«Lydrikepunktene» førte til at Hagerups regjering sprakk og måtte gå av slik at scenen var ryddet for aktivistene under den gamle venstremannen Christian Michelsen.
I Sverige var unionspolitikken i høy grad et anliggende for kongen. Kong Oscar 2. var imidlertid gammel, og mye av initiativet var tatt over av kronprins Gustav. I 1895 hadde han vært av de militante, men i 1905 var han kommet til at det beste var at unionen ble oppløst. Gustav hadde fått meldinger fra stormaktene (Storbritannia og Tyskland) at det de først og fremst ønsket var fred i Skandinavia, for øvrig stilte de seg likegyldige til en oppløsning av unionen.
Storbritannias avslappede holdning til unionsoppløsningen var blant annet påvirket av Storbritannias minister i Sverige og Norge, James Rennell Rodd. På dette grunnlaget foreslo Gustav overfor Riksdagen at Sverige skulle ta initiativ til en fredelig oppløsning av unionen. Det ble imidlertid ikke godtatt; ikke fordi Riksdagen ville holde på unionen for enhver pris, men fordi det var viktig at skylden for et eventuelt unionsbrudd skulle ligge hos Norge.
Kronprins Gustavs initiativ til unionsoppløsning har vært kjent i noen tid, men har hatt vanskeligheter med å komme inn i den norske «fortelling» om unionsoppløsningen. For norsk selvforståelse har det vært viktig å holde fast ved at det var Norge som drev frem unionsoppløsningen mot motstand fra Sverige. Som bakgrunn for den fredelige unionsoppløsningen er det imidlertid all grunn til å merke seg kronprinsens initiativ.
Det neste skrittet var at det norske Stortinget etter initiativ fra den nye aktivistiske regjeringen ensidig vedtok en lov om opprettelse av eget norsk konsulatvesen. Lovvedtaket måtte sanksjoneres (godkjennes) av kongen.
Under et dramatisk møte på Stockholms slott den 27. mai 1905 henstilte først den norske statsminister i Stockholm, Jørgen Løvland, innstendig kongen om å sanksjonere loven. Kongen nektet imidlertid. Den svenske opinionen ville ikke ha godtatt en sanksjon. Løvland gjorde da kongen oppmerksom på at nektelsen kunne føre til oppløsning av unionen idet ingen av statsrådene ville kontrasignere sanksjonsnektelsen, noe som måtte skje for at sanksjonsnektelsen skulle være gyldig. Istedenfor kontrasignatur ville hele regjeringen innlevere sine avskjedssøknader.
Kongen hadde utsettende veto i lovsaker, og det har vært en del diskusjon om nektelsen av kontrasignatur var i overensstemmelse med den etablerte statsrett. Det er nå allment anerkjent at det var den, og at dette var kjent og godtatt så vel på svensk som på norsk side.
Kongen hevdet til slutt at han ikke ville bifalle avskjedssøknadene da han ikke ville kunne danne noen annen regjering. Etter dette reiste de norske statsrådene tilbake til Kristiania. Hjemme i Kristiania så statsminister Michelsen hvilken mulighet som åpnet seg ved kongens siste uttalelse. Sammen med sine nærmeste medarbeidere formulerte han den berømte 7. juni-beslutningen som ble vedtatt av Stortinget, og som simpelthen slo fast at kongen hadde oppløst unionen ved å erklære at han ikke kunne danne noen norsk regjering og følgelig hadde opphørt å fungere som norsk konge.
Samtidig bemyndiget Stortinget regjeringen Michelsen til å fortsette − nå også formelt som Stortingets regjering. Det er de som har hevdet at dette var det endelige gjennombruddet for parlamentarismen.
Sverige hadde altså oppløst unionen. Selv om kontrasignaturnektelsen var statsrettslig «i orden», har det vært diskutert om 7. juni-beslutningen var i overensstemmelse med folkeretten. En sentral jurist som høyesterettsjustitiarius Carsten Smith har hevdet at 7. juni-beslutningen var «et nederlag for internasjonale rettsprinsipper. De norske statsorganer handlet antagelig i strid med våre internasjonale – og unionsmesssige – forpliktelser ved ensidig å erklære unionen for oppløst».
Professor Ola Mestad har imidlertid hevdet at den nok var i overensstemmelse med folkeretten, men så føyer han til at om det var en revolusjon, så var det en «revolusjon per invitasjon». Dette er grunnet på kongens erklæring om at han ikke kunne skaffe Norge en ny regjering. Kongen visste at han ikke kunne hindre regjeringen fra å tre tilbake. Han hadde heller ikke noen alternativ kriseløsning å henvise til.
Det er med andre ord noe resignert over kongens uttalelse, han har forstått at unionsoppløsningen var det sannsynlige utfallet. Det er nettopp denne resignasjon Michelsen har sett og grepet fatt i.
I Sverige var kronprins Gustav og regjeringen under statsminister Johan Ramstedt (som hadde overtatt etter Boström) tilbøyelig til uten videre å godta unionsoppløsningen. 7 juni-beslutningen hadde imidlertid vakt en storm av forbitrelse i Sverige. Man reagerte ikke så mye på selve unionsoppløsningen, den var man mentalt forberedt på, men man reagerte på måten dette var gjort på, på nordmennenes ensidige aksjon. Selv liberalere og gamle venner av Norge reagerte med harme.
I denne situasjonen satte Riksdagen kongehuset og regjeringen Ramstedt på sidelinjen, og etablerte en komité under den ultrakonservative Christian Lundeberg for å føre saken videre. Politikken ble ikke å godta at unionen var oppløst ved 7. juni-beslutningen, men at den måtte kunne oppløses under forutsetning av at Sveriges ære ble ivaretatt. Det vil si at det måtte stilles betingelser og gis konsesjoner.
Sommeren 1905 ble det ført forhandlinger mellom de to regjeringene i den svenske byen Karlstad, midtveis mellom Stockholm og Kristiania. I Sverige ble Lundebergs komité gjort til en regjering. Dette var altså Riksdagens (og ikke kongens) regjering og innebar et viktig skritt mot parlamentarisme også i Sverige.
Svenskene forhandlet ut fra den forutsetning at unionen fortsatt besto og at det var betingelsene for en oppløsning man diskuterte. Norge derimot, forhandlet ut fra den forutsetning at unionen var oppløst og at diskusjonen dreide seg om de kompensasjonene Sverige skulle innrømmes. De formelle spørsmålene som oppsto på dette grunnlaget, bestemte man seg på begge sider for å overse. Dette gjaldt for eksempel slike ting som hvordan Jørgen Løvland, som hadde vært statsminister i Stockholm, men som etter 7. juni var blitt utnevnt til Norges første utenriksminister, skulle tituleres. For svenskene var han fremdeles statsminister.
Den første betingelse den svenske Riksdagen stilte, var at det måtte holdes folkeavstemning i Norge. Det er noe paradoksalt ved at de ultrakonservative krever et slikt demokratisk grep. Michelsen kom imidlertid Riksdagen i forkjøpet slik at folkeavstemningen fikk preg av å være et norsk initiativ. Dette førte til en unison oppslutning om Michelsen og 7. juni-beslutningen, kun 184 enkeltstemmer ble avgitt mot beslutningen.
På det tidspunktet var det alminnelig stemmerett for menn i Norge, men ikke i Sverige. Kvinnene mobiliserte også til støtte for Michelsen ved en underskriftskampanje som fikk en enestående oppslutning. De gamle meningsforskjellene som hadde eksistert i Norge om unionens gagnlighet, ble altså feid til side til fordel for en nasjonal samling om den aktivistiske politikken.
Det vanskeligste punktet under forhandlingene var svenskenes krav om at de norske grensefestningene langs grensen mot Sverige skulle fjernes. Det gjaldt to gamle historiske festninger, Kongsvinger og Fredriksten (det var ved den siste at den svenske krigerkongen Karl 12. var blitt skutt i 1718), foruten en del nyere befestninger som var bygget i årene før 1905 på grunn av den tilspissede unionskonflikten.
Verken Michelsen eller Lundeberg var villige til å sette saken på spissen. Det gjaldt for begge å unngå krig, så det måtte ikke stilles krav som de visste motparten ikke kunne godta. I det hele tatt utviklet det seg et godt og tillitsfullt forhold mellom de to hovedforhandlerne, venstremannen Michelsen og den ultrakonservative Lundeberg. De likte hverandre og stolte på hverandre, og var begge innstilt på at forhandlingene skulle lykkes. Men de hadde begge militante grupper på hver sin side som det måtte tas hensyn til.
På den norske siden var det en militant gruppe som mente at kravet om å rive grensefestningene gikk den norske suverenitet for nær. Lundeberg hadde en tilsvarende situasjon på sin side. Der var det en gruppe som krevde en militær aksjon. Sannsynligvis hadde Lundeberg og Michelsen stor gjensidig forståelse for hverandres forhandlingsstrategier. Det vil si at det var et element av spill for galleriet over forhandlingene, noe som ikke er uvanlig i slike situasjoner.
Resultatet var for det første at de militante gruppene ble isolert så vel i Sverige som i Norge, og for det andre at de to gamle historiske festningene fikk bli stående, mens de andre ble revet.
Sannsynligvis var den svenske reaksjonen kraftigere enn Michelsen hadde tenkt seg. Etter det dristige og avgjørende grep 7. juni, ble hans politikk å mildne motsetningene og gi konsesjoner til svenskene. Det er sagt at han skiftet politikk, men det har han selv benektet. Seieren var vunnet, nå måtte den sikres på en fornuftig måte.
Det klareste uttrykket for denne forsoningspolitikken i kjølvannet av den provoserende 7. juni-beslutningen ble da også tilbudet til kronprins Gustavs yngre bror, prins Carl, om å overta den norske kronen. Dette ble blankt avvist, men Michelsen hadde fått demonstrert god vilje gjennom en gest til det svenske kongehuset. I stedet ble det altså den danske prins Carl som ble valgt til norsk konge – Haakon 7.
I den foreliggende situasjonen var det av stor betydning å få demonstrert overfor stormaktene at unionsoppløsningen var en ren politisk handling og at det ikke var tale om noen sosial revolusjon. Michelsen var selv gammel republikaner, men dette var ikke tiden for å være radikal og innføre republikk. Nå skulle så mange som mulig samles om den nasjonale politikken, det vil si om unionsoppløsningen – og bare den.
Til tross for at begge parter ønsket og arbeidet for en fredelig løsning, var resultatet ikke gitt på forhånd, og spenningen var til tider svært høy. Det ble mobilisert på begge sider av grensen. Det er blitt hevdet av norske historikere at tilbaketoget i 1895 da svenskene begynte å rasle med sablene, skyldtes at Norge sto så svakt militært.
I 1905 derimot hadde Norge rustet opp under den dyktige forsvarsminister fra 1900 til 1903, Georg Stang, og kunne ta risikoen ved en ensidig unionsoppløsning. Sverige hadde imidlertid også rustet opp (i likhet med Europa forøvrig), slik at styrkeforholdet mellom Norge og Sverige var det samme i 1905 som i 1895. Det vil si at Sverige var uten sammenligning den militært sterkeste staten. Endringer i det militære styrkeforholdet synes ikke å ha vært avgjørende for nordmennenes dristige grep i 1905.
Det har vært diskutert hvor nær man egentlig var en krig. Valget lå i svenskenes hender. Skulle man svare på 7. juni-beslutningen med militær aksjon? Det gjorde man ikke, men om man ikke fikk tilstrekkelige konsesjoner fra nordmennene under de påfølgende forhandlingene, skulle man da gå til militær aksjon? Det ville eventuelt kunne tatt form av en innmarsj i Norge mot Kristiania for å beskyte og skape ødeleggelser i hovedstaden. Etter på denne måten å ha ydmyket nordmennene, ville Sveriges ære vært gjenopprettet og de svenske troppene ville kunne trekkes tilbake.
Selv om stormaktene ønsket fred i Skandinavia, ville en slik aksjon knapt ha utløst noen reaksjon internasjonalt. I Encyclopedia Britannica fra 1911 står det at «war generally follows the secession of a member of a union». Krig var forventet adferd i en slik situasjon.
Stemningen i Sverige var imidlertid mot krig. Noen av de militære sjefer og politikere fra de ultrakonservative i førstekammeret i Riksdagen ivret for militær aksjon, men som vi har sett var det en isolert gruppe. Kongefamilien var klart mot militær aksjon, det var også statsminister Lundeberg som selv hadde sin bakgrunn som ultrakonservativ i førstekammeret. Hans holdning var viktig for å isolere de militante, og han er beskrevet som en «återtogets hjälte».
Også sosialdemokratene og deres leder, Hjalmar Branting, gikk aktivt ut mot krig. Branting var blant de få svensker som godtok at unionen var oppløst ved stortingsvedtaket den 7. juni. Sosialdemokratene truet også med generalstreik om det skulle gå så langt som til militær aksjon. Den kanskje viktigste grunn til at det ikke ble krig var nok allikevel at ikke bare nordmennene, men også svenskene så fordeler ved at unionen ble oppløst.
Unionsoppløsning – en måte å bli kvitt unionssaken på
Bakgrunnen for denne holdningen lå dels i en nyskandinavistisk bølge i tiårene før 1905. Selv om man aldri kan snakke om en felleskultur i likhet med den dansk-norske felleskultur, ble det kulturelle og faglige samarbeid mellom Sverige og Norge stadig tettere. Det er symptomatisk at Svenska Akademien ga Nobelprisen i litteratur til den norske forfatteren og nasjonale aktivisten Bjørnstjerne Bjørnson i 1903. Samme år holdt Norges «grand old man» innenfor humaniora, Sophus Bugge, under stor begeistring sitt kjente foredrag i Det Norske Studentersamfund i Kristiania om den nye tid for skandinavisk samarbeid.
Året etter, i 1904 midt under unionskrisen, holdt Edvard Grieg åtte konserter i Stockholm. Til en venn skriver han: «Blandt Tilhørerne har jeg bare set Tegn på den varmeste Sympati...», og han fortsetter, «Musiklivet her i disse Dage står ganske under Tegnet: Norge. Og det er forunderligt, hvordan de netop her lader sig elektrisere af norsk Kunst. Tænk førend jeg kom hid, var der udsolgt til 3 Koncerter. Hjemme er jo sligt en Umulighed. Ja, til tre Sportsstævner! Men til tre Koncerter – aldrig!»
Det ble i denne tiden også etablert skandinaviske foreninger og skandinaviske tidsskrifter. Det ble arrangert regelmessige møter innenfor forskjellige profesjoner som økonomi, jus, naturvitenskap og så videre. Særlig markant var utviklingen av det som er blitt kalt «arbeiderskandinavismen» – et tett samkvem mellom de voksende arbeiderbevegelsene i de tre skandinaviske landene. Dette er bakgrunnen for den svenske arbeiderbevegelsens støtte til Norge i den kritiske unionsoppløsningsfasen.
En forutsetning for dette stadig tettere samkvemmet mellom de tre skandinaviske landene, var det språklige fellesskapet. Svensk, dansk og norsk (dansk) sto så nær hverandre at alle kunne bruke sitt eget språk i samkvemmet innenfor Skandinavia.
Vi ser altså en karakteristisk motsetning mellom – på den ene side en stadig mer tilspisset politisk konflikt mellom Sverige og Norge, og – på den annen side et stadig nærmere kulturelt og faglig samarbeid. Denne motsetningen ble sterkt følt, og næret behovet for å bli kvitt unionssaken som sto som et hinder for en videre utvikling av samarbeidet mellom de to landene.
Etter hvert vokste også tanken frem at den beste måten å bli kvitt den besværlige unionssaken på, var simpelthen å få oppløst unionen. Denne tanken vokste ikke frem bare i Norge, men også i noen grad i Sverige. De ultrakonservatives frykt for den liberale smitte fra Norge løp altså sammen med de norgesvennliges ønske om å få bort hindrene for et nærmere samarbeid mellom de to landene. På begge sider begynte man å se fordelene ved en unionsoppløsning.
Tanken hadde vokst frem allerede i 1890-årene. I 1894 oppholdt den kjente svenske poeten og forfatteren, Gustaf Fröding, seg på et nervesanatorium i Norge. Derfra skrev han artikler i den svenske avisen Karlstadtidningen. I en av disse skriver han «Om jag vore Kung – ja, då skulle jag först och främst förklara unionen upplöst.» Så ikler han seg kongerollen og fortsetter: «Vi vele inte att vårt och våra undersåters liv skall förbittras av ändalösa trätor. Faren i frid, mina kära norsker! Vi önske Eder all framgång, lycka och välmåga.» Man var simpelthen blitt trett av unionskonflikten på begge sider av grensen.
Sverige og Norge hadde forskjellige flagg. Begge flaggene skulle imidlertid ha et felles unionsmerke (ofte kalt «sildesalaten») i hjørnet av flagget. De radikale norske nasjonalistene mente unionsmerket gikk norsk suverenitet for nær og fikk det fjernet i siste fase av unionen. Da kunne nordmennene med stolthet heise det rene norske flagget. Sverige derimot beholdt unionsmerket frem til høsten 1905. Da man endelig ble kvitt det, berettes det om med hvilken begeistring man enkelte steder kunne heise det rene flagg – et svensk flagg uten unionsmerke. Men det skjedde først utpå høsten 1905.
I moderne historieforskning er det blitt legitimt å resonnere «kontrafaktisk». Det innebærer en reaksjon mot den vanlige tendensen i faget til å tenke deterministisk; eller til å implisere at det måtte gå som det gikk. De svenske historikerne Göran B. Nilsson og Bo Stråth har argumentert for at vi nettopp fra unionenes «lykkelige tid» i 1850-årene kontrafaktisk kunne ha tenkt oss en annen utvikling, det vil si en utvikling mot en tettere og mer holdbar union. De har altså argumentert mot det vanlige norske synet; at unionens skjebne var beseglet ved dens fødsel i 1814 – at 1905 kom som en naturlig følge av 1814.
Nå har vi sett at det særlig i siste fase av unionen utviklet seg et godt forhold mellom de to landene på flere felt. Det er imidlertid noe ironisk i det forholdet at dette ikke ga grunnlag for tanken om en tettere og mer harmonisk union, tvert imot næret det ønsket om unionsoppløsning så man ble kvitt den besværlige unionssaken.
Håpet om at unionsoppløsningen skulle innebære at motsetningene mellom de to folkene med ett skulle være ute av verden slik at man kunne intensivere den nære mellomfolkelige kontakten, slo ikke til. Unionsoppløsningen førte til en «istid i Norden» som historikeren Ruth Hemstad har skrevet. En rekke planlagte møter i Norden og mellom svensker og nordmenn ble avlyst. Edvard Grieg holdt for eksempel ikke flere konserter i Stockholm.
Unionssaken hadde vekket sterke følelser på begge sider av grensen. I den aktuelle situasjonen virker det som svensker og nordmenn hadde vanskelig for å forstå hverandres reaksjoner. Boström hadde undervurdert de sterke norske reaksjonene på «lydrikepunktene» i 1904, og Michelsen hadde undervurdert de sterke svenske reaksjonene på 7. juni-beslutningen i 1905.
Hovedpoenget er imidlertid at det ble en fredelig unionsoppløsning. Dette er i sterk kontrast til den blodige oppløsningen av den irsk-britiske unionen i 1921. Den fredelige unionsoppløsningen har vakt oppmerksomhet i både samtid og ettertid. Det er således bemerkelsesverdig at den gamle og syke Oscar 2., som nok så på unionsoppløsningen som et nederlag, ble hyllet som «fredsfyrste» på den store fredskongressen i Haag i 1907.
Sverige hadde «tapt» Finland til Russland under napoleonskrigene i 1809. Norge skulle være en erstatning for tapet, men Norge kom aldri til å erstatte Finland i svensk bevissthet. Det er også karakteristisk at unionsoppløsningen fulgtes av en nasjonal konsolidering i både Norge og Sverige.
I Sverige fødtes på slutten av 1800-tallet en stormaktsdrøm: Det lille Sverige skulle bli den ledende industrinasjon i Europa – noe landet også ble. I dette mentale bildet av en nasjonal konsolidering hadde Norge ingen plass. Norge kom i unionens siste fase til å stå i veien for den svenske, nasjonale nasjonsbyggingen. I Norge ser vi en parallell utvikling. Unionsoppløsningen fulgtes av «den nye arbeidsdagen» − en intensivert konsentrasjon om en bred nasjonsbygging.
snl.no
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 6.3.2026 kl. 10:35 ・ FINN-kode: 454044614
