Bildegalleri
Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer
Til salgs
110 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer". Den norske kriminalforenings publikasjoner nr. 1. Oslo, 1946. 39 sider. Innbundet, tidl. bibl.bok.
Selges for 110,- kroner
Porto: 46,- kroner
---------------------------
Landssvikoppgjøret var det rettslige oppgjøret etter andre verdenskrig mot de nordmennene som hadde ytet fienden bistand under krigen.
Oppgjøret fikk et stort omfang og tok lang tid. Det omfattet alle typer og grader av landssvik, fra politiske ledere, torturister, angivere og drapsmenn til menige medlemmer av Nasjonal Samling.
Det rettslige oppgjøret med Nasjonal Samling og dets medlemmer skyldes partiets selvoppnevnte rolle som regjeringsparti under okkupasjonen av Norge. Samme dag som Norge ble invadert av tyske styrker, talte NS-fører Vidkun Quisling i NRK radio. I talen utnevnte Quisling seg selv til ny statssjef, i spissen for en NS-regjering. Den 25. september gjorde Reichskommissar Josef Terboven NS til landets eneste lovlige parti. Samtidig utnevnte han en ny norsk regjering av kommissariske statsråder, hvor flertallet av ministrene var NS-medlemmer. I februar 1942 dannet Quisling en ren NS-regjering, som virket fram til frigjøringen i mai 1945.
Den norske eksilregjeringen gjorde det straffbart å tegne eller opprettholde medlemskap i NS. Dermed lå det til rette for et svært omfattende oppgjør med partiets medlemmer etter at okkupasjonsregimet var avskaffet. Landssvikoppgjøret var et oppgjør med krigsforbrytere og andre som hadde forbrutt seg mot folkeretten i Norge, men i første rekke var det viktig å stille de som samarbeidet med okkupasjonsmakten (kollaboratørene), angiverne og de illojale for retten. Av myndighetene ble oppgjøret ansett som en nødvendig moralsk og politisk utrenskning etter den tyske okkupasjonen.
Oppgjøret skulle vise seg å bli langt mer krevende enn først antatt. Dette skyldtes blant annet at det kom til å omfatte langt flere personer enn forutsett, samtidig som prosessen trakk ut i tid. Oppgjøret med NS-medlemmer og andre som på ulike måter hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, stilte det norske rettsapparatet overfor den største utfordringen i dets historie.
I alt ble 92 805 saker etterforsket. Av disse ble 30 nordmenn dømt til døden, 17 000 til frihetsstraff, derav 80 til livsvarig, 3450 til annen straff, 3120 vedtok forelegg på frihetsstraff og 25 180 vedtok forelegg på annen straff (vesentlig bot i penger). Av de sistnevnte hadde de fleste kun vært menige medlemmer i Nasjonal Samling.
1375 ble frifunnet ved dom, 5500 fikk påtaleunnlatelse og 37 150 fikk sine saker henlagt etter bevisets stilling. Av de straffefelte var 30 002 menn og 16 083 kvinner, til sammen 46 085.
3262 ble dømt for økonomisk landssvik. Av disse ble 1742 dømt til frihetstraff, 161 fikk fengselsforelegg og 1305 ble dømt til forelegg i penger. Dette var kun 1/5 av antallet som ble etterforsket. Mange som tjente penger på tyskerne var ikke medlemmer av NS. Ofte var det veletablerte forretningsforetak med spredt eieransvar (aksjeselskap) der fremtredende ledere i næringslivet hadde interesser.
Av de 30 dødsdømte ble fire benådet, mens én døde i fengselet. Av de 25 som ble henrettet var 22 tilknyttet til det norske Stapo eller det tyske Gestapo, de fleste i underordnede stillinger som var skyldige i tortur, drap og andre alvorlige forbrytelser. 10 tilhørte den såkalte Rinnan-banden. Bare tre av de henrettede var politikere; «ministerpresident» Vidkun Quisling, «kirke- og undervisningsminister» Ragnar Skancke og «innenriksminister» Albert Viljam Hagelin.
Dessuten ble 12 okkupasjonssoldater henrettet, 11 tyske og én dansk (mest kjent Siegfrid Wolfgang Fehmer og Gerhard Flesch). I alt ble 347 okkupasjonssoldater etterforsket for krigsforbrytelser. Av disse ble 86 tiltalt og 81 dømt.
Straffene for de fengselsdømte ble etter hvert avkortet, dels ved lovgivning, dels ved benådning. De siste fire livstidsfangene ble løslatt i 1957. Én av de siste var «minister for arbeidstjeneste og idrett» Axel Stang. De siste dømte tyskerne ble løslatt og utvist alt i 1953.
Landssvikoppgjøret omfattet også utrensking i den offentlige tjenesten av embets- og tjenestemenn som hadde gått inn i NS eller for øvrig gjort seg skyldig i unasjonalt forhold. Det samme skjedde i organisasjonslivet, blant annet i LO, Legeforeningen og Forfatterforeningen.
Det rettslige grunnlag for oppgjøret er blitt diskutert, særlig om landssvikanordningen av 15. desember 1944 i realiteten hadde tilbakevirkende kraft. Man har også diskutert hensiktsmessigheten av å gi oppgjøret den bredde som det fikk, ved at det omfattet NS-folk generelt, og det er hevdet at oppgjøret ble skjevt fordi de økonomiske samarbeidsfolk («profitørene» og «tyskerarbeiderne») slapp meget lettere fra det enn de politiske.
Et offentlig utvalg, nedsatt i 1955 med høyesterettsdommer Oscar Christian Gundersen som formann, gav i 1962 en utførlig innstilling Om rettsoppgjøret (trykt som stortingsdokument).
Landssvikoppgjøret var i hovedsak i overensstemmelse med flertallet av folkets rettsbevissthet, selv om det også fantes kritiske røster. Ikke bare gjaldt det tidligere NS-folk. Blant annet var det uenighet om dødsstraff.
Av miljøet rundt filosofiprofessor Arne Næss ble det i 1950 gjennomført en spørreskjemaundersøkelse om «Holdninger til rettsoppgjøret 1945–48» der 150 Oslo-jurister deltok. På spørsmålet om «Hva synes De om rettsoppgjøret?», svarte 63 at de fant det tilfredsstillende, 22 var i tvil, mens 64 svarte lite tilfredsstillende. På spørsmålet «Var det riktig å straffe passive NS-folk?» svarte 67 av juristene ja, 63 nei og 8 vet ikke. Juristene var med andre ord delt.
En tungvekter som i 1947 kritiserte landssvikoppgjøret, var redaktør Torolf Elster i arbeiderbevegelsens tidsskrift Kontakt. Han var sterkt uenig med professor Johannes Bratt Andenæs, datidens senior i jusfaget. Andenæs pekte på enkelte kritiske punkter, men mente i hovedsak at oppgjøret «stort sett hviler på et holdbart rettslig grunnlag, og at det ble gjennomført på en måte vi kan være bekjent av». Andenæs' syn publisert i bok en Det vanskelige oppgjøret (1979) har i hovedsak blitt stående.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 24.4.2026 kl. 15:52 ・ FINN-kode: 461151237
Utforsk våre nye sider for klær og mote
Ta en titt
