Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/2)
I solnedgangstider. Krigsminne 1940-45.
Til salgs
115 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "I solnedgangstider. Krigsminne 1940-45." Av Torolv Solheim. Utgitt i 1976. 401 sider.
"Dette er boka først no som er skriven om norsk krigshistorie, boka om kommunistane og deira kamp. I ei blanding av dagboksnotat, samtidsdokument og livsminne følgjer vi her ein ung kommunist frå slutten av trettiåra og ut i krig og illegalt arbeid."
Selges for 115,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-------------------------------------------------
Torolv Solheim var motstandsmann, målmann, sosialist og stril og samtidig “birøkter, dikter, partisan, kjetter og fisker” (Georg Johannessen). Lektoren, partistifteren og partilederen var likevel først og sist åndshøvding og skribent med kvass penn helt til det siste. Solheim bar i seg den fruktbare blandingen av realist og romantiker, av sansen for det nært konkrete og det visjonære, av glad undring og stridbar protest.
Solheim tok examen artium på Firda Gymnas 1929, statsøkonomisk eksamen ved Universitetet i Oslo 1933 og aktuareksamen 1939. I studietiden stiftet han sammen med Viggo Hansteen og Jacob Friis Kommunistisk Studentergruppe (1932), og han var medlem av styret for Oslo NKP da krigen kom til Norge 1940. Han gikk raskt over i illegalt arbeid, etter hvert mest på Vestlandet. Han stod sentralt i det illegale avisarbeidet, bl.a. med utgivelsene Alt for Norge og Gjallarhorn. Solheim gikk inn for en mer aktiv motstandslinje enn hva Hjemmefrontledelsen likte og var pådriver bak Vestlandske Frihetsråd.
Solheim meldte seg ut av NKP etter frigjøringen 1945, gikk inn i Arbeiderpartiet og var medlem der til 1952. 1946–47 var han ansatt som sekretær for Stortingets finanskomité. Deretter var han en tid sekretær i Norges Fiskarlag og senere samvirkekonsulent i Fiskeridirektoratet. 1949–52 var han direktør for Fiskarlagets verft A/S Stongfjordanleggene i Askvoll. Deretter flyttet han til Sørlandet, der han bl.a. var bestyrer for et sagbruk i Søndeled ved Risør. 1959–74 arbeidet Solheim som lektor, først i Brevik og fra 1962 ved Porsgrunn gymnas.
Vinteren 1961 tok Solheim, sammen med Sigbjørn Hølmebakk og Per Maurseth, det første offentlige initiativet til å stifte Sosialistisk Folkeparti (SF). Solheim var fra starten formann i Telemark SF og representerte partiet i Porsgrunn bystyre 1963–71. Han var formann i SF 1969–71 og fulgte partiet inn i Sosialistisk Valgforbund 1973 og deretter Sosialistisk Venstreparti (SV) 1975, men meldte seg ut av partiet 1985.
Det var de 15 årgangene av tidsskriftet Fossegrimen (1954–68) som ble kjernen i livsverket til Torolv Solheim: “Fossegrimen vart min måte å overleve på ved politiske artiklar, kåseri og fablar som vedgjekk tida.” Det var politisk yrkesforbud som drev NATO-motstanderen og samvirkeentusiasten Solheim til å finne sitt “politiske asyl” i det utkant-Norge som han identifiserte seg med, først i Askvoll, så i Søndeled og derfra i det landsomfattende nettverket av venner, bidragsytere og lesere som bar frem Fossegrimens Norge.
Solheims skildringer i tidsskriftet av den kalde krigens Norge er krasse, ofte nådeløse. Samtidig er blikket hvileløst rettet fremover, mot hvert tegn på oppbrudd: Allerede 1954 foregrep Solheim de norske EU-debattene i 1962, 1972 og 1994. Han uttrykte sin fortvilelse over at “vi står ved dørstokken inn til atomkrigen, utan at folkemassane reagerer” og fikk oppleve at 1958 ble året for de største atomprotestene i Norge. I nummer etter nummer foregrep han Ottar Brox og den distriktskampen som mobiliserte politisk aktiv bygdeungdom – og byungdom – fra 1967 og utover i 1970-årene. 1959 reiste han kravet om et nytt parti, “eit parti som gir arbeids- og bustadrom for alle som idag er politisk heimlause i norsk politikk”.
Torolv Solheim var på den ene side preget av rastløs uro: samtiden var for provoserende, uretten for stor og protestene mot uretten for svake. Samtidig levde han intenst og raust i øyeblikket, i gleden over hver fisk han drog inn over ripa, over det gode måltidet og det gode samværet.
- - - - - -
Den kommunistiske motstandsbevegelse under andre verdenskrig besto av en rekke forskjellige grupper. Mange av dem var formelt tilknyttet Norges Kommunistiske Parti (NKP), mens andre var uavhengige. De hadde en aktivistisk linje, med sabotasje som en viktig kampmetode. Kommunistene valgte å legge opp sine egne strategier, mens de andre partiene søkte sammen i programfellesskap. Dette ble av mange sett som partibyggende aktivitet, og spesielt tiltak som Frihetsrådet har klare trekk av å være partibyggende.
Da alle politiske partier med unntak av Nasjonal Samling ble forbudt den 25. september 1940 var det bare kommunistene som hadde et apparat for å drive undergrunnsarbeid. NKP hadde blitt forbudt allerede 16. august 1940, og hadde da allerede på plass ordninger for illegalt arbeid. Mange kjente kommunister ble innbrakt av Gestapo og forhørt.
Fram til juni 1941 hadde partiet en lav profil. Dette skyldtes ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland, som førte til at alle kommunistpartier som var Moskva-tro ikke gikk i åpen kamp med nazistene. Dette var et paradoks i forhold til at Wollweberorganisasjonen allerede siden 1938 hadde drevet sabotasje rettet mot tyske skip som gikk fra norske havner.
Da Tyskland angrep Sovjetunionen skiftet strategien umiddelbart. Tyskland skulle nå angripes med alle midler, og sabotasjegruppene kom i full aktivitet. Partiorganisasjonen ble bygget opp igjen, og generalsekretær Peder Furubotn fikk alle fullmakter fra Moskva slik at han hadde full kontroll over partiet.
Partiets motstandsbevegelse kalles ofte Komorg, som en parallell til Milorg. I tillegg fantes det flere uavhengige kommunistiske grupper. Disse oppsto blant annet på grunn av indre splittelser i partiet, særlig knyttet til Furubotns lederskap. I perioden 1941–1944 drev den offisielle motstandsbevegelsen Milorg i svært liten grad med sabotasje, og kommunistene var dermed nesten enerådende på det feltet. Blant de mest kjente gruppene var Osvald-gruppa, Pelle-gruppa, Saborg/Bergen og Saborg/Vestfold.
Furubotn og andre ledere levde i dekning. Det viktigste hovedkvarteret for NKP var i Øystre Slidre. Dette ble raidet i Operation Almenrausch den 13. juni 1944 av en tysk styrke på minst 800 mann. Furubotn, Ørnulf Egge, Roald Halvorsen, Samuel Titlestad og andre ledere kom seg unna, mens åtte personer ble tatt; en av dem ble senere henrettet. Tyskerne kom også i kamp med Milorgjegere i Tapptjerndalen dagen etter.
Som følge av aksjonen i Valdres fikk Gestapo opplysninger som førte til at også Saborg/Bergen ble delvis opprullet. En ny organisasjon kom på plass der, Vestlandske Frihetsråd som ble opprettet 1. mai 1944 av Torolv Solheim.
Osvald-gruppa fikk i oppløsning etter en razzia på Sollia i Hov i Land i mai/juni 1944. Pelle-gruppa var aktiv fra dannelsen sommeren 1944 og ut krigen.
Til tross for sin store innsats i motstandsarbeidet var regelen at kommunistene ikke ble gitt noen offisiell anerkjennelse etter krigen. De fleste fikk ikke engang Deltakermedaljen.
Etterhvert som det ble klart at Sovjetunionens militære innsats var en avgjørende faktor i krigen vant kommunistene mye støtte. Ved Stortingsvalget 1945 fikk de hele 11,6% av stemmene. Dette gikk raskt tilbake etter hvert som frontene i den kalde krigen ble klarere.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 22.9.2025 kl. 16:16 ・ FINN-kode: 417943319
