Bildegalleri
(1/9)
Romsdal. Navnet og området i sagatid og lenstid. Didrik Arup Seip Sverre Steen
Til salgs600 kr
Romsdal. Navnet og området i sagatid og lenstid. Av Didrik Arup Seip og Sverre Steen. Utgjeve av Romsdal Ungdomssamlag. Molde Kristian Larsens Trykkeri. 1931.
Historisk utgreiing om navnet Romsdal av professor Didrik Arup Seip. Sverre Steen Romsdal og Møre en historisk utgreiing.
Didrik Arup Seip (født 31. august 1884 i Hobøl, død 3. mai 1963 i Oslo) var en norsk språkforsker.
Han var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger.[4]Arup Seip ble dr. philos. i 1916, og var professor i riksmål, senere nordisk språkvitenskap, ved Universitetet i Oslo fra 1916 til 1954. Han var universitetets rektor fra 1937 til han ble avsatt av okkupasjonsmyndighetene i 1941. Han tilbragte resten av krigen i fangenskap (først i Norge, så i Tyskland), og derefter i tvungent eksil i Tyskland.
Familie
Han var sønn av sogneprest Jens Lauritz Arup Seip og var barnebarn av biskop Jens Lauritz Arup.[5] Hans Seip var hans bror. Han var oppkalt etter sin oldemor Didrikke von Cappelen, datter av Ulrich Fredrich von Cappelen og barnebarn av Diderich von Cappelen.[trenger referanse] I 1914 giftet Didrik Arup Seip seg med Johanne Remmer Seip (født 2. mars 1892 i København, død 4. juli 1966 i Dypvåg).[6] Han var svigerfar til Per Saugstad og dermed morfar til barnelegen Ola Didrik Saugstad og filosofen Jens Saugstad. Han var også svigerfar til legen Peter F. Hjort. Datteren Katrine Seip Førland, som var professor i kjemi ved NTH, var gift med Tormod Førland, som Seip dermed ble svigerfar til.[7][8][6] Didrik Arup Seips søster Kathrine Seip var gift med Eivind Berggrav.[9]
Virke
Seip var medlem av rettskrivingskommisjonen av 1916 og av Norsk språknemnd fra 1952 til 1955, som han var den første formannen for. Disse nemndene møtte massiv kritikk,[trenger referanse] da de var sammensatt utelukkende av filologer og språkpolitikere og vedtok nye rettskrivningsregler til bruk i skolen og det offentlige uten at presse, forlag eller vanlige språkbrukere ble forespurt.
Han var i yngre år med i Pønskarlaget (en liten, utvalgt krets av filologer ved Det Kgl. Fredriks Universitet, stiftet i 1903, nedlagt i 1927, som hadde møter der landsmål var påbudt målform). Han var også en periode formann i studentmållaget i Oslo.
Didrik Arup Seip skrev forskjellige studier i norsk språkhistorie i eldre og nyere tid, der han på flere punkter gikk i rette med påstander om at nynorsk er en eldre og mer opprinnelig form for norsk.[trenger referanse] Han var mangeårig formann i Bymålslaget.
Sammen med Francis Bull og Halvdan Koht gav han ut den første vitenskapelige utgaven av Henrik Ibsens skrifter, den såkalte Hundreårsutgaven (21 deler i 23 bind, 1928-1957). Denne utgaven er et produkt av sin tid, da den ikke gjengir Ibsens tekst bokstavrett, og er nå blitt erstattet av en edisjonsfilologisk utgave.
Med Henrik Jæger utgav han også en fullstendig utgave av Wergelands skrifter.
Han ble utnevnt til universitetsrektor i 1937. Seip foreslo som rektor å innføre en velferdsorganisasjon for studentene med obligatorisk medlemskap og finansiert av en tvungen medlemskontingent. Seip mente en slik organisasjon ville få bedre økonomisk grunnlag enn det Universitetets studentkontor hadde. Lov om studentsamskipnad ved Universitetet i Oslo ble vedtatt våren 1939 (Studentsamskipnaden SiO).[10]
Andre verdenskrig
Etter okkupasjonen i 1940 ble han medlem av det såkalte Administrasjonsrådet, en midlertidig regjering for Norge. Han ble også tidlig i krigsårene en sentral mann i Kretsen, en viktig motstandsgruppe under den andre verdenskrig.[11] Seip ble 11. september 1941 avsatt fra sin stilling ved universitetet av okkupasjonsmakten og arrestert. Han var internert på Grini og i Sachsenhausen, han ble løslatt fra Sachsenhausen i desember 1942 uten lov til å vende tilbake til Norge. Først måtte han bo i München og fra april 1943 i Berlin. Etter bombingen 23. november 1943 flyttet han til landsbyen Gross Kreutz utenfor Potsdam og ble der sivilinternert sammen med familien Hjort. Der var han sammen med Johan B. Hjort ledende i arbeidet med å hjelpe skandinaviske fanger i Tyskland.[12][13][14] Seip skriver selv at Sven Hedin besøkte ham i leiren i 1943 og hadde talt hans sak overfor den tyske ledelsen. Adolf Hoel og Olaf Brochtok opp Seips situasjon med tyske myndigheter og med universitetet i Berlin.[15] Scharffenberg nevner at prins Eugen, den svenske diplomaten Richert og den finske diplomaten Kivimäki medvirket til at Seip ble løslatt, Felix Kersten skal ha spilt en viktig rolle ved å påvirke Himmler.[14]
I Gross Kreutz bodde også Peter F. Hjort som var student, men ikke immatrikulert. Seip arrangerte da, som universitetets lovlige rektor, immatrikuleringsfest.[15]:505 Peter Hjort giftet seg senere med Seips datter Tone som var i Tyskland sammen med foreldrene.[16]
I februar 1945 inngikk Folke Bernadotte en avtale med Heinrich Himmler om flytting av de danske og norske fangene. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten, kjent som de hvite bussene.[13] I mars 1945 var Seip sammen med Wanda Heger (født Hjort) og Bjørn Heger i Luckenwalde for å besøke de norske offiserene internert der. Der møtte de blant andre Otto Ruge, Jan Staubo og Tancred Ibsen. De følgende ukene besøkte Johan B. Hjort offiserene flere ganger.[17]
Seip og hans kone forlot Tyskland med fly fra Tempelhof internasjonale lufthavn til Sverige 9. april 1945. Himmler hadde på spørsmpl fra Folke Bernadotte personlig gitt tillatelse til utreisen.[18] Seip var en av de første av de deporterte som kom til Sverige.[19]
Seip ble ønsket velkommen tilbake til universitetet 13. mai 1945 etter evakueringen.[10]
Utmerkelser
Seip ble 31. desember 1945 tildelt storkors av St. Olavs Orden for fortjenester som rektor ved Universitetet i Oslo .[20] Samme år ble han utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet.
Sverre Steen (1898–1983) var en norsk professor og historiker med Norges historie som spesialfelt. Han ble regnes som en av de alle fremste historikerne i Norge på 1900-tallet. Han huskes spesielt for fembindsverket Det frie Norge (utgitt i perioden 1951–1962).
Bakgrunn og virke
Steen var født i Bergen i en handelsfamilie. Hans første jobb var som postassistent i Bergen og han var elev ved Bergen katedralskole fra 1911 til 1916. Da han var 20 år og historiestudent ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens Universitetet i Oslo) skrev han sitt første historiske verk, om Kristiania Postvesens historie, som et resultat av forskning på oppdrag fra Handelsdepartementet. Steens veileder, professor Edvard Bull d.e., skaffet ham dette prosjektet, men Bull unnlot å fortelle oppdragsgiveren om Steens alder, ettersom dette kunne ført til at han ikke ville fått oppdraget.
Etter å ha avlagt universitetseksamen, tiltrådte Steen som lektor ved Trondheim katedralskole. I denne perioden sørget Bull for å skaffe Steen midler slik at han kunne ta permisjon fra lærergjerningen og arbeide med historieprosjekter. Bull viste seg nok en gang som en akademisk døråpner for Steen da han sikret ham et universitetsstipendiat i Oslo, som varte fra 1927 til 1932. Det første Steen gjorde da han fikk denne femårige stillingen var å reise utenlands for første gang i sitt liv, til København. Stipendperioden ble brukt til å skrive fire bind i forbindelse med Bulls prosjekt Det norske Folks Liv og Historie. Ved Bulls død i 1932 overtok Steen hans stilling midlertidig, før han deretter ble dosent i historie ved Universitetet i Oslo året etter. Dette medførte at han også måtte overta ansvaret for Bulls norgeshistorieprosjekt, som ble fullført i 1938.
Han overtok som historieprofessor etter Halvdan Koht i 1938, og hadde denne stillingen til 1965. Steen var deltaker i Undersøkelseskommisjonen av 1945 som skulle granske myndighetenes handlinger under krigen. Fra 1949 til 1953 var Steen viseformann i Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF).
I 1964 kom det som en overraskelse da Steen meldte at han ville gå av med pensjon året etter. Men historikeren Sverre Steen forble like travel: 12 bøker skulle komme fra hans hånd frem til han avsluttet sin skrivekarriere i 1977.
Steens historiesyn
Steens forfatterskap henter sine emner fra norsk historie. Kronologisk spenner derimot forfatterskapet vidt, med viktige bidrag fra middelalder til tiden etter andre verdenskrig. Steen etablerte seg som historiker i 1930-årene gjennom sine fire bind i Det norske folks liv og historie hvor han skrev om perioden 1500 – 1814. Hans egentlige hovedverk er imidlertid serien Det frie Norge, som ble innledet med bindet 1814 (1951). Dette fem-bindsverket ble avsluttet med Konge og Storting i 1962, før det fikk en frittstående fortsettelse med Grev Wedels stattholdertid i 1972. Gjennom serien hadde Steen som ambisjon å kombinere det som han gjerne kalte historieforskning og historieskriving . Dette uklare teoretiske skille var nokså utbredt blant historikere av hans generasjon, og reflekterer hos Steen en grunnleggende splittelse i oppfatningen av vitenskapelighet i historisk sammenheng. Han klarte aldri helt å få forsont en faktapositivistisk oppfatning av kildekritikken (som han koblet til historieforskning ) med en i realiteten hermeneutisk tilnærming til historieskriving. Steens posisjon er her på mange måter lik den Kristian Erslev stod for i Danmark. Påpekningen av Steens problematiske vitenskapsteoretiske posisjon er en hovedsak i Jan Thomas Kobberrøds doktorgradsavhandling om Steen fra 2004.
I Det frie Norge lar Steen politikken gi rammen til fortellingen, men ser konsekvent politikken i relasjon til sosial og økonomisk utvikling. Bindet Det gamle samfunn (1957) stikker seg slik sett noe ut, gjennom at Steen der i mer abstrakt form skildrer samfunnsordningen som politikken spilte seg ut mot. Gitt at Det gamle samfunn er blitt en klassiker, har dette bindet fått overskygge at Steens forfatterskap var dominert av politisk historie, i bred forstand.
Ethvert historisk forfatterskap har en politisk implikasjon. Steen tok alvorlig på den sannhetsforpliktelse han insisterte historikere var underlagt. Dette forhindrer ikke at Steens forfatterskap, ifølge Jan Thomas Kobberrød, kan oppfattes som systemkonformt under hva Berge Furre har kalt den sosialdemokratiske orden . Steens moderniseringsoptimistiske grunnsyn på historien, som kommer tydelig frem gjennom hans forfatterskap, kunne på mange vis tjene som historisk legitimering av det avideologiserte og moderniseringsivrige sosialdemokrati. Slik sett er det et visst teleologisk trekk i forfatterskapet, men dette balanseres gjennom en tydelig markert bevissthet om egen feilbarhet, gjerne uttrykt i en mild selvironisk form.
Sammenlignet med mange av sin egen generasjons historikere var Steen dypt engasjert i formidling av historie ut over fagmiljøet. Hans skrivestil bidro til at han ble vidt lest, han likte å si at man skulle skrive så alminnelige folk som hadde gått en alminnelig skole skulle kunne lese det en skrev. Hans viktigste forskerarbeider fikk dermed et langt større publikum enn vanlig er for slike arbeider. Lengst ut nådde nok Steen da han våren 1967 gjennom 14 foredrag i radio formidlet sin oppfatning av norsk historie fra istiden til 1814. Foredragene ble senere samlet i boken Langsomt ble landet vårt eget. Senere ble denne fremstillingen ført frem til Steens samtid gjennom de utpreget populærvitenskapelige bøkene Drømmen om frihet, På egen hånd og Frihet og liv er ett.
Bibliografi, i utvalg
En tilnærmesvis komplett bibliografi over bøker, artikler og anmeldelser av Steens verker er laget av Janne Strand: "Sverre Steen. En bibliografi" (Hovedoppgave ved Statens Bibliotekskole), 1976.
Kristiania postvesen, 1647–1921: et stykke av postens historie i Norge. Kristiania: Aschehoug. 1923.
Stavanger borgervebning. Stavanger: Stavanger lithografiske anstalt. 1925.
Ferd og fest: reiseliv i norsk sagatid og middelalder. Oslo: Frydenlunds bryggeri. 1929. Steens første allmene bok. Den var finansiert av Frydenlund bryggeri og Nansenfondet
Tidsrummet 1640 til omkring 1720 – Det norske Folks Liv og Historie bd. 5. Oslo: Aschehoug. 1930.
Tidsrummet 1720 til omkring 1770 – Det norske Folks Liv og Historie bd. 6. Oslo: Aschehoug. 1932.
Tidsrummet 1770 til omkring 1814 – Det norske Folks Liv og Historie bd. 7. Oslo: Aschehoug. 1933.
Gamle veier på Romerike i Romerike II. Bergen: John Grieg. 1934.
1938–42 medredaktør og bidragsyter i Norsk Kulturhistorie
1 : Fra hulen til gården – Norsk kulturhistorie: billeder av folkets dagligliv gjennem årtusener. Oslo: Cappelen. 1938.
2 : Fra tunet til bystredet – Norsk kulturhistorie: billeder av folkets dagligliv gjennem årtusener. Oslo: Cappelen. 1939.
3 : Fra heksebål til frihetsild – Norsk kulturhistorie: billeder av folkets dagligliv gjennem årtusener. Oslo: Cappelen. 1938.
1941–48 Kristiansands historie 1–2
1947 Riksrådsforhandlingene 1940
1949 Tronfølgeloven av 1163 og konungstekja i hundreåret etter Bekrefter Seips oppfatning av at var forankret i tradisjonelle rettsforhandlinger og rettssedvaner selv om den aldri ble praktisert.
1973 Drømmen om frihet
Serien Det Frie Norge er regnet som Steens hovedverk. Det har følgende bind:
1951 Det frie Norge 1814
1953 På fallittens rand
1954 Krise og avspenning
1957 Det gamle samfunn
1962 Konge og Storting
1972 Grev Wedels stattholdertid
Steen ble i 1958 hedret med festskriftet Tusen års norsk historie hvor mange av hans mest sentrale artikler var samlet.
Ring eller send sms til 924 35 058 for å kjøpe og for å diskutere henting og sending.
Sist endret: 11.4.2026 kl. 21:11 ・ FINN-kode: 459530939
Mer fra Berg Lions Club
