Bildegalleri
(1/12)
C. D. Smidth. Vore familjenavne. 1910
Til salgs500 kr
Beskrivelse
C. D. Smidth. Vore familjenavne. Deres former og bogstavering. Grupper, typer og mønstre. Kristiania. Olaf Norlis´sforlag. 1910.
"Vore familjenavne. Deres former og bogstavering. Grupper, typer og mønstre" er en bog skrevet af C.D. Smidth.
Her er de vigtigste oplysninger om værket:
Udgivelsesår og sted: Bogen blev udgivet i Kristiania (Oslo) i 1910.
Indhold: Værket omhandler norske slægtsnavne, deres former, stavemåde, grupper, typer og mønstre.
Omfang: Bogen er på 88 sider.
Etternavn er i mange navnetradisjoner siste ledd i et personnavn. Det kan ofte kalles slektsnavn eller familienavn, ettersom det går i arv fra generasjon til generasjon, men i noen tradisjoner blir det gjort forandringer fra en generasjon til den neste.
Det finnes også andre former for navnesammensetning, der man ikke har etternavn. Man kan i stedet bruke patronym, det vil si fars fornavn og en endelse, eventuelt matronym, mors navn med endelse, men dette er mer sjelden. Man kan bruke andre elementer som stedsnavn eller et beskrivende ledd. Dette var vanligere i tidligere tider da etternavn bare var tilnavn til en persons egentlige navn.
Island, Tibet og Burma er eksempler på land hvor de fleste ikke har etternavn.
Man anser i moderne tid de fleste steder at navnet har en spesifikk skrivemåte som er korrekt, mens man tidligere ikke la spesielt stor vekt på skrivemåten. Dette har ført til at det som tidligere ble oppfattet som ett og samme etternavn nå anses som to forskjellige. Eksempler er Syvertsen og Sivertsen, eller Smith og Smythe i engelsktalende land.
Norge
I Norge brukte man tradisjonelt fornavn og patronym, som på Island i dag.[1] Først i høymiddelalderen begynte noen få slekter å ta faste slektsnavn . Fra 16- og 1700-tallet ble dette stadig vanlig i borgerlige bymiljøer, inspirert av utviklingen i Danmark. I Norge hadde folk på landet vanligvis patronymnavn til rundt 1900, med tillegg av navnet på gården eller plassen de bodde på.
Torstein Høverstads analyse av lærere som var utdannet før 1850, viste at hele 148 av 475 seminarister hadde skiftet etternavn i studietiden - fra gårdsnavn til sen-navn som Olsen og Hansen. Høverstad sympatiserte med dem som holdt på gårdsnavnet som sitt eget, mens seminarist Olsen fremstod ufarlig for samfunnsordningen.[2]
I andre land i Europa var det mer vanlig å ta navn etter yrket,[3] f.eks er Smith ( smed ) svært vanlig i engelsktalende land.[4] Baxter er et britisk etternavn som viser tilbake på en bakester, en kvinnelig baker.[5]
I Norge har rundt 70 prosent av befolkningen et gårdsnavn til etternavn. 24 prosent har et -sen-navn, mens de øvrige har ulike typer utenlandske navn.[6] Andelen -sen-navn er synkende. Mange kvinner velger bort slike navn når de gifter seg, og foreldrene velger det bort for barna.
Først med navneloven i 1923 ble det påbudt å ha fast slektsnavn i Norge.[7][8] I dag er det navneloven av 2002 som regulerer bruk av etternavn.[9]
Se ellers liste over norske etternavn, sorterbar alfabetisk og etter antall navnebærere. Statistisk sentralbyrå, søk etter hvor mange som bærer et bestemt navn.
Samiske etternavn
Etternavn har vært brukt i samiske slekter i lang tid. Etternavn kan oppstå av et bestemt yrke, stedet man kom flyttende fra eller bodde på, spesielle trekk og lignende Eks. Luhkkár etter en forfader som var klokker (i Tanadalen oftest Pehr Josephsson, Utsjok 1726–1777). Kemi etter en forfader som kom flyttende fra Kemi (i Kautokeino Mickel Andersson Kemi 1699–e1781). Iskurasjok etter Pehr Nilsson Outakoski (1789–1851) som bosatte seg og ryddet gård i Iskurasjok. Utsi etter forfedre med slektstrekk småvokst (fra Tanadalen etter Jon Person Utz, Utsjok 1700-tallet). Etternavn følger ofte farsleddet, men kan like gjerne følge morsleddet .[10]
Sverige og Danmark
Svenske og danske etternavn har i stor grad samme opphav som norsk, det vil si patronymer eller gårdsnavn. I Sverige er det mange som har to ord fra naturen, f.ex. Björklund eller Forsberg. Under 1800-tallet byttet mange fra patronymer til slike navn, særlig i Nord-Sverige, ofte det ene ordet koblet til landsbyen man bodde.
Island
Familier med islandsk opprinnelse bruker vanligvis ikke slektsnavn. Et islandsk navn består vanligvis av fornavn og et etternavn. Etternavnet er et ekte patronym, som genereres av farens navn og tillegget son eller datter, etter individets kjønn. Islendingene opprettholder en navneskikk som tidligere var vanlig også i de andre nordiske land.
Finland
De fleste finske etternavn har sitt opphav i gårdsnavn. De fleste av disse slutter på -nen, som angir at det opprinnelig viste til tilhørighet til en gård. [trenger referanse] Eksempler er Vilippunen, Häkkinen, Halonen, Lipponen og Räikkönen.
En betydelig minoritet blant etternavnene har sitt opphav i geografiske former, som de som slutter på -mäki (bakke), -järvi (innsjø) og -joki (elv).
Fram til 1. januar 1986 måtte finske kvinner ved giftemål ta mannens navn, enten ved å gi slipp på sitt eget etternavn, eller ved å lage et bindestreks-etternavn, slik: egetetternavn-mannensetternavn. Etter at det har blitt mulig å beholde eget navn har en økende prosent av finske kvinner gjort nettopp det, i 1993 beholdt 11,9 % av kvinnene eget etternavn ved giftemål, men i 2003 hadde tallet økt til 17,8 %[11]
Blant finlandssvensker finner man svenske etternavn, med en noe høyere andel av overklassenavn enn i Sverige.
Ring eller send sms til 924 35 058 for å kjøpe og for å diskutere henting og sending.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Beliggenhet
| FINN-kode | 458907931 |
|---|---|
| Sist endret | 7.4.2026 kl. 09:40 |
