Bildegalleri
Fra full tank til full mage - En bensinstasjonhistorie - Statoil detaljhandel
Til salgs
210 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Fra full tank til full mage - En bensinstasjonhistorie - Statoil detaljhandel" av Bjørn Johannessen. Utgitt av Statoil detaljhandel i 2004. 259 sider. Ligger vedlagt en cd/dvd. Grei brukstilstand.
Selges for 210,- kroner
Porto: 76,- kroner (sendt som pakke med Posten)
----------------------
Equinors historie er en sentral del av Norsk oljehistorie.
Den 14. juni 1972 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et statlig norsk oljeselskap. Vedtaket var del av avklaringen av det statlige engasjementet i norsk oljesektor. Samtidig med opprettelsen av Statoil ble det opprettet et statlig oljedirektorat. Oljedirektoratet skulle være geologisk faginstans og regulere sikkerheten i oljevirksomheten offshore. Statsoljeselskapet skulle representere statens forretningsmessige interesser.
I en utredning (Organisasjonsutvalget) og debatter forut for opprettelsen av Statoil ble det lagt vekt på å etablere et skille mellom statens politiske, forvaltningsmessige og økonomiske rolle i oljevirksomheten. Statsoljeselskapet ble opprettet som et statlig aksjeselskap. Det innebar at selskapets ledelse sto ansvarlig for et styre. Selskapets styre ble utnevnt av generalforsamlingen som i praksis var industriministeren, ettersom staten satt alene på aksjekapitalen. Den tredelte rolledelingen mellom departement, regulerende faginstitusjon og selskap var forskjellig fra mange oljeproduserende land i Midtøsten og Latin-Amerika. Der hadde statlige oljeselskaper ansvar for både operativ drift, tildeling av konsesjoner, forhandlinger med utenlandske selskaper og regulering av sikkerheten.
Det var enighet om at staten skulle spille en sentral rolle på eiersiden, og dermed en forretningsmessig rolle i norsk oljevirksomhet. Men det var ikke klart fra starten hvilken form en statlig deltagelse skulle få. Det ble gjort forsøk på å gjøre Norsk Hydro til det dominerende, nasjonale, norske oljeselskapet, men dette ble skrinlagt av Arbeiderpartiregjeringen med Trygve Bratteli.
Etter opprettelsesvedtaket i Stortinget ble den formelle etableringen av det nye selskapet gjennomført i ekspressfart. Den 18. september 1972 ble selskapets første generalforsamling avholdt. Det ble nedsatt et styre ledet av Jens Christian Hauge. Generalforsamlingen ble avholdt bare en uke før folkeavstemningen om EF som ledet til at Trygve Brattelis Arbeiderparti-regjering gikk av. Bratteli-regjeringens avgang bremset imidlertid ikke opp etableringen av det nye selskapet. Den 19. oktober 1972 ble Arve Johnsen ansatt som direktør av selskapet.
Trekløveret Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Arve Johnsen skulle dominere utviklingen av Statoil i hele selskapets oppbyggingsfase. Hauge gikk av som styreformann allerede i 1974, men ble erstattet av Lied hadde vervet frem til 1984. Johnsen var direktør i Statoil frem til 1988. Det var Arve Johnsen som på nyåret i 1973 foreslo at det Den norske stats oljeselskap skulle omtales som Statoil.
Statoils politiske rolle
Statoil skulle drive forretningsmessig i den forstand at man skulle etablere en mest mulig effektiv organisasjon og sørge for at virksomheten gikk med overskudd. Men Statoil hadde også direkte og indirekte politiske mandat som skilte det fra et privat selskap.
Når Statoil på 1970-tallet arbeidet aktivt for å utvikle teknologisk kompetanse som gjorde det mulig å føre olje og gass i rør til fastlandet, var dette noe som ble oppfattet som strategisk viktig både for statens forhandlingsposisjon vis-à-vis utenlandske selskaper og for norsk næringsliv som helhet. Når Statoil under Arve Johnsen arbeidet aktivt for at norsk leverandørindustri skulle sikres strategisk viktige oppdrag, var det fordi dette bidro til å skape ringvirkninger i norsk industri og en utvikling av spesialisert norsk oljeteknologisk kompetanse.
Politiske mandat av mer indirekte art var at Statoil skulle bli et foregangsselskap når det gjaldt å etablere norske arbeidslivsstandarder. Statoil skulle fremme etablering av et tradisjonelt trepartssamarbeid mellom stat, selskap og fagforeninger. Det ble samtidig forventet at Statoil skulle bidra til å sikre høye sikkerhets- og miljøstandarder.
Styringen av selskapet var politisk ved at den til enhver tid sittende industriminister kunne utnevne styret og legge premissene for selskapets retning. Hauge, Lied og Johnsen ønsket at styringen utover den som ble utøvet fra selskapets daglige ledelse skulle begrense seg til makten som lå i ministerens rolle som generalforsamling. Opposisjonspartiene med Høyre i spissen og med støtte fra SV fikk imidlertid gjennomslag for at Statoil skulle legge frem en årlig plan for Stortinget. Denne planen ble omtalt som «paragraf 10-planen». Dermed ble Statoils disposisjoner også til en viss grad underlagt parlamentarisk kontroll.
Selv om Statoil skulle drives forretningsmessig var selskapet i sin oppbyggingsperiode basert på sin privilegerte posisjon som statlig aktør. I de første årene på 1970-tallet, mens selskapet ennå ikke hadde egne inntekter, tærte selskapet på aksjekapitalen som var bevilget via statsbudsjettet. Når selskapet i løpet av sine første år etablerte strategiske eierposisjoner i rørledningsnett og lovende oljefelt, var det ikke basert på egen konkurransekraft. Det kom av at selskapet fikk tilgang til spesielt lovende blokker eller andeler av allerede påviste petroleumsreserver som følge av den norske statens jurisdiksjonsrett over hele den norske sokkelen.
I sitt første år fikk Statoil overført en andel på 5 prosent ved det allerede påviste Friggfeltet. I strid med det amerikanske oljeselskapet Phillips' ønsker, sikret Statoil seg en 50 prosent andel og dermed eierkontroll over rørledningsnettet fra Ekofiskfeltet til Storbritannia og kontinentet. Staten hadde tidlig på 1970-tallet holdt tilbake en rekke såkalte «nøkkelblokker» der seismiske undersøkelser, innleverte boreprøver og forespørsler fra utenlandske oljeselskaper indikerte at det kunne befinne seg store reserver. Flere av disse blokkene ble fra 1973 og et par år fremover fordelt i det som fikk betegnelsen «3. konsesjonsrunde».
Statoil fikk en eierandel på minst 50 prosent ved samtlige av disse tildelingene. Indikasjonene viste seg å være gode. Det dreide seg om blokkene hvor man skulle finne Statfjordfeltet, Gullfaksfeltet og Snorrefeltet, tre av de seks største feltene noensinne funnet på norsk sokkel. I 1973 sikret Statoil seg en 50 prosent kontrollerende eierandel på Statfjordfeltet. Senere på 1970-tallet sikret Statoil seg en 85 prosent eierandel på Gullfaksfeltet og en 55 prosent andel på Snorrefeltet. Et prinsipp om minst 50 prosent eierskap til Statoil ble oppretthold også i den fjerde konsesjonsrunden som ble utlyst i 1978 og tildelt i 1979.
Statoil måtte ta opp betydelige lån ved siden av egenkapitalen for å finansiere sin andel av utbyggingskostnadene som fulgte med de store funnene. Risikoen forbundet med disse lånene var imidlertid relativt liten. Da produksjonen på Statfjordfeltet nådde sitt toppnivå tidlig på 1980-tallet og Gullfaksfeltet nådde en tilsvarende topp-produksjon på slutten av 1980-tallet, hadde Statoil inntekter som langt overgikk selskapets utgifter.
Så lenge Statoil representerte staten og pengene havnet i statskassen var dette i tråd med målsetningen ved å opprette et statlig oljeselskap. Men allerede før de store inntektene fryktet mange at Statoil skulle utvikle egeninteresser i strid med nasjonens interesser, og at den store inntektsstrømmen og dominerende rollen som oppdragsgiver for norsk industri skulle gi Statoil utilbørlig makt. Dette var tema i Terje Osmundsens bok Gjøkungen: Skal Statoil styre Norge?, som ble sentral i Høyres valgkamp i 1981.
I forkant av opprettelsen av Statoil ble det diskutert flere modeller for hvordan Statoil skulle organiseres. I Høyre mente mange at Statoil burde begrense seg til å fungere som et holdingsselskap. Det ville innebære at Statoil begrenset seg til å sitte på eierandeler, mens den operative delen av virksomheten ble overlatt til de utenlandske selskapene som allerede hadde teknologisk kompetanse på området.
For trekløveret Lied, Hauge og Johnsen var det en forutsetning at Statoil ble et operativt selskap, med industriell virksomhet på egen hånd. Det dreide seg ikke om en ideologisk posisjon der statsdrift var et mål i seg selv, men at de så det å beherske de teknologiske utfordringene ved å drive petroleumsvirksomhet offshore som en avgjørende forutsetning for å sikre nasjonal kontroll. De fryktet at utenlandske oljeselskaper skulle utnytte sitt monopol på relevant teknologi til å presse frem gunstige betingelser.
Opposisjonen mot at Statoil skulle etablere en operativ kapasitet var svak. Sentrumspartiene støttet Arbeiderpartiet. Selv i Høyre så mange positive sider ved at man fikk et kompetent statlig oljeselskap. Striden i årene som fulgte handlet derfor ikke om Statoil skulle ble et operativt selskap, men om hvor omfattende virksomheten skulle være.
Det var ikke gitt hvordan styrkeforholdet mellom Statoil, andre norske aktører og de utenlandske oljeselskapene på norsk sokkel ville bli. Uavhengig av politisk vilje og størrelse på egenkapital og finansielle lån tok det tid å bygge opp en kompetent operativ organisasjon. Statoil gikk inn i 1973 med to ansatte. Ved inngangen til 1974 hadde selskapet 56 ansatte. I 1980 hadde Statoil rundt 1000 ansatte. Statoil var blant annet med Esso som assistentoperatør for en del letevirksomhet. Men organisasjonen var liten sammenlignet med selskapets ambisjoner.
Under forhandlingene i 1973 om eierandeler og operatøransvar ved blokken hvor man fant Statfjordfeltet hadde det amerikanske oljeselskapet Mobil gått med å påta seg operatøransvar, med ansvar for å lære opp Statoil til å ta over på egen hånd i løpet av en tiårsperiode. Mobil fikk en eierandel på 15 prosent.
For Mobil ble rollen som operatør på det som ble påvist å være et av verdens største oljefelt offshore ansett som strategisk viktig, og selskapet forsøkte å vinne politisk støtte for å beholde operatørskapet. Dette bidro til et langvarig motsetningsforhold mellom Arve Johnsen på vegne av Statoil og Alex Massad, Mobils toppleder i New York.
Det underliggende motsetningsforholdet bidro til at utbyggingen av Statfjordfeltet ble komplisert. Med et eierskap på 50 prosent kunne Statoil gripe aktivt inn i viktige avgjørelser under utbyggingen. Statoil brukte ved flere anledninger sin innflytelse til å påvirke valget av leverandører. Men med en 50 prosent andel hadde Statoil en tilsvarende andel av kostnadene. Statoil hadde derfor gode finansielle grunner til å etablere et godt samarbeid med Mobil. Det var avgjørende for Statoil at produksjonen kom i gang så fort som mulig.
I oktober 1981, rett etter at Høyre hadde inntatt regjeringskontorene, mottok Statoil en telex fra Olje- og energidepartementet der selskapet ble bedt om å avvente alle avklaringer om overføring av operatøransvar på Statfjordfeltet inntil en politisk behandling av saken. Det var betydelige motsetninger internt i regjeringskoalisjonen om saken. Saken ble avklart først da en Stortingsmelding fra november 1984 innstilte på at Statoil skulle overta operatøransvaret den 1. januar 1987. Det var senere enn de ti årene som lå til grunn i den opprinnelige konsesjonsavtalen.
Det ble like fullt et viktig gjennombrudd for Statoil. Når Statoil til slutt vant igjennom med sitt syn skyldes det dels støtte fra sentrumspartiene, men også støtte fra høyremann og mangeårig Stavangerordfører, Arne Rettedal, som på det aktuelle tidspunktet var kommunal- og arbeidsminister.
Statoils overtakelse av operatøransvaret på Statfjord 1. januar 1987 var en symbolsk milepæl for selskapet. Nesten samtlige offshoreansatte og store deler av Mobils norske landorganisasjon ble overført til Statoil. Et minst like stort gjennombrudd var åpningen av produksjonen på Gullfaks A-plattformen noen uker tidligere, den 22. desember 1986. Statoil hadde benyttet Esso som «teknologisk assistent», men hadde selv vært operatør fra letefasen til utbyggings- og driftsfasen. Gullfaks hadde en oljereserve litt over halvparten av Statfjordfeltet. I februar 1988 startet produksjonen også på Gullfaks B, den minste av de tre plattformene på feltet.
På 1990-tallet fulgte flere operatørskap. Blant disse var gassfeltet Sleipner, hvor produksjonen startet opp i august 1993. I oktober 1995 startet Statoil produksjonen av olje fra Heidrun, det første produksjonsfeltet i Norskehavet. Utbyggingsfasen ble gjennomført i samarbeid med Conoco. Ved gassfeltet Troll var oljeselskapet Shell operatør under utbyggingen. Statoil overtok som operatør da plattformen var ferdig montert på feltet i februar 1996. På Åsgardfeltet var Statoil operatør både under utbyggingsfasen og driftsfasen som startet i 1999.
I 2002 overtok Saga operatørskapet for Snorrefeltet og de mindre satellittfeltene Tordis og Vigdis. Overtagelsen var en del av en avtale fra 1999 da Norsk Hydro overtok det private norske oljeselskapet Saga. Statoils viktigste utbyggingsprosjekt offshore på 2000-tallet var gassfeltet Snøhvit. Snøhvit skilte seg fra tidligere utbygginger ved at det dreide seg om undervannsinstallasjoner offshore mens all prosessering foregikk på land.
De mange operatørskapene bidro til en kraftig ekspansjon av Statoils organisasjon. Hvert felt hadde sin egen organisasjon. Den bestod av arbeidere som jobbet i ulike skift ute på installasjonene og egen landorganisasjon. Allerede ved oppstarten av produksjonen på Gullfaksfeltet var Statoil blitt norsk sokkels største operatør og dermed også største arbeidsgiver. Både Statfjord- og Gullfaksorganisasjonen bestod hver for seg av mer enn 1000 ansatte.
«Vingeklipping» OG SDØE
Når Mobil fikk en viss støtte fra partiet Høyre i forsøket på å beholde operatørskapet på Statfjordfeltet, var det dels basert på en ideologisk skepsis til aktiv statlig deltagelse i økonomien. Den økende skepsisen til Statoils dominans i Norge var imidlertid vel så mye basert på en radikal maktkritikk.
Terje Osmundsen, forfatter av boken Gjøkungen, var som student knyttet til Maktutredningen før han ble Kåre Willochs personlige sekretær. I Kåre Willochs selvbiografi om perioden som statsminister kritiserer han Statoil i maktkritiske termer. Statoil var ifølge Willoch blitt en stat i staten. Etter hvert som inntektene fra selskapet begynte å strømme inn rundt 1980, hadde Statoil fått langt større finansiell handlefrihet. Kombinasjonen av posisjonen som majoritetseier ved samtlige nye blokker og en alvorlig krise i verftsindustrien langs Norskekysten, ga Statoil mange strenger å spille på. Mange lokale politikere var villige til å betale med lojalitet, bare deres region ble sikret avgjørende strategiske investeringer. Willoch uttrykte på et tidspunkt at Arve Johnsen hadde større innflytelse i parlamentet enn han selv. Et annet hovedproblem, slik Willoch fremstiller det, var at Statoil hadde utviklet et tilnærmet monopol som premissleverandør for teknologiske løsninger.
Willochs kritikk mot Statoils dominans hadde mye til felles med den kritikken som ble rettet mot de utenlandske selskapene på 1970-tallet. Uten Statoil ville de utenlandske selskapene hatt et tilsvarende monopol på teknologiske løsninger, og kunnet på tilsvarende vis legge sterke føringer på politiske valg.
Willoch forsøkte å løse dilemmaet med to hovedgrep. I tiden som statsminister bidro han til å legge forholdene til rette for at det halvstatlige Norsk Hydro fikk etablert seg som et operativt selskap på norsk sokkel. Willoch så det som en klar fordel at det fantes et alternativt, kompetent norsk ingeniørmiljø som kunne veie opp for den monopolstillingen Statoil var i ferd med å etablere.
Den viktigste begrensningen av Statoils dominans var den såkalte «vingeklippingen» av selskapet i 1984. Med store eierandeler i samtlige tildelinger etter 1972 ville Statoil snart generere så mye inntekter at selskapet i praksis kunne opptre som et finansdepartement for hele nasjonen. Også venstresiden opplevde dette som problematisk. Våren 1984 kom partiene på Stortinget frem til et forlik som strippet selskapets omfattende eierrettigheter. Statoil beholdt sine andeler i felt som allerede var i drift eller nærmet seg fullføring. På det store Trollfeltet (1300 milliarder Sm 3 gass) ble selskapet fratatt betydelige eierandeler.
Fra nå av skulle statens engasjement i oljevirksomheten deles i to. Én del skulle som før kontrolleres av Statoil. Den andre delen, Statens direkte økonomiske engasjement i oljevirksomheten (SDØE), skulle kontrolleres direkte av staten. Hensikten med oppdelingen var å hindre at Statoil alene fikk flertall i samtlige eiergrupper og dermed kontrollen over utbyggingen og driften av feltene. Staten skulle i praksis ikke utnytte sin direkte eierandel til å stemme i de ulike gruppene, men beholde retten til å gjøre dette. Dermed mente man at den nasjonale kontrollen var ivaretatt.
I de første årene innebar ikke etableringen av SDØE noen stor endring for Statoil. Oljen og gassen som staten nå var direkte eier av ble solgt til de internasjonale markedene gjennom en avdeling i Statoil. Forskjellen var at inntektene gikk direkte til statskassen. Dermed var det ikke potensielle investeringsmidler for Statoil. Målt i eierandeler i felt ble SDØE snart større enn Statoil. Fra 2001 ble administrasjonen av SDØE flyttet ut av Olje- og energidepartementet og etablert med en egen administrasjon med hovedkvarter i Stavanger under navnet Petoro.
Oppsplittingen av det statlige eierskapet la imidlertid ingen hindringer for Statoils videre industrielle vekst.
Arve Johnsen hadde helt fra oppstarten klare ambisjoner om at Statoil måtte utvikle seg til et fullt integrert oljeselskap. Det innebar å beherske hele verdikjeden videre – fra oljen og gassen ble transportert til og bearbeidet i raffinerier og prosessanlegg, til den ble solgt som bearbeidede produkter fra bensinstasjoner. I tillegg hadde Johnsen ambisjoner om at Statoil skulle etablere seg innen kjemisk industri hvor råolje var den dominerende råvaren.
Politisk var det støtte for at norsk olje og gass skulle bearbeides i Norge og bidra til økt industriell aktivitet på fastlandet. Det ble imidlertid aldri utviklet noen klar politisk strategi for hvordan nedstrømsaktiviteten skulle struktureres på eiersiden. Statoil ønsket en selvstendig organisasjon innen raffinering, omsetning av oljeprodukter og petrokjemi, men ble tvunget med i eierkonstellasjoner hvor også Norsk Hydro og det private Saga var med.
I 1973 kom Industridepartementet frem til en ordning hvor Statoil sammen med Norsk Hydro og Saga skulle gå sammen om etablering av petrokjemisk industri ved Rafnes/Bamble i Telemark. Basert på våtgass fra Ekofisk skulle det etableres et etylenanlegg og polyolefinanlegg. Operatøransvaret for anleggene ble lagt til Norsk Hydro og Saga. Statoil endte med en eierandel på 33 prosent, men i en passiv rolle sammenlignet med de andre to norske selskapene. Utbyggingen av anleggene ble lang og kostbar. Da de omsider kom i gang, var lønnsomheten lav. Dette var en spesielt stor belastning for Saga.
I september 1983 kjøpte Statoil opp Saga Petrokjemi. Dermed ble Statoil selv for første gang en betydelig industriell aktør innen petrokjemi. På dette tidspunktet var Statoil også involvert i planer om industriell bearbeiding av tilsvarende våtgass fra Statfjord. Da gassen fra Statfjordfeltet fra 1986 ble ilandført til Kårstø var det primært for å bearbeide gassen for videre salg til Europa. Anlegget var imidlertid også i stand til å raffinere bearbeidede kjemiske produkter, ferdig til salg.
I 1988 overtok Statoil alle aksjene i bensinstasjonskjeden Norol. I 1991 ble Norol-navnet faset ut, og alle bensinstasjonene skiftet da navn til Statoil. I 2012 ble Statoil Fuel & Retail AS solgt til canadiske Alimentation Couche-Tard, og i 2016 byttet stasjonene navn til Circle K.
Når det gjaldt salg av bensin, diesel og andre oljeprodukter gikk Statoil i januar 1976 inn i et samarbeid med Norsk Hydro og Saga under selskapsnavnet Norol. Staten var hovedeier, resten var fordelt på de tre. Norols bensinstasjonsnettverk startet opp med utgangspunkt i et oppkjøp av BPs gamle stasjoner i Norge. Ingen av de tre norske oljeselskapene var imidlertid spesielt fornøyd med ordningen. Allerede i 1978 kjøpte staten Hydro og Sagas eierandeler i Norol.
Det gikk mer enn et tiår før de statlige eierandelene gikk til Statoil. Statoil kompenserte for dette ved omfattende oppkjøp av bensinstasjoner i det øvrige Skandinavia. I 1985 kjøpte Statoil hele Essos distribusjonsnett i Sverige og fikk dermed en dominerende markedsandel. Midt på 1990-tallet hadde Statoil et omfattende distribusjonsnett både i Baltikum, Polen, Nord-Tyskland og Irland. I 1988 overtok Statoil statens eierandeler i Norol. I 1991 markedsførte Statoil bensin med sitt eget varemerke i Norge.
I mars 2010 vedtok Statoil-styret å skille ut driften av bensinstasjonene i et eget selskap. Selskapet hadde da 2300 bensinstasjoner i åtte land; Norge, Danmark, Sverige, Polen, Litauen, Latvia, Estland og Russland. Det nye selskapet for bensinstasjoner og detaljhandel fikk navnet Statoil Fuel & Retail. Selskapet ble børsnotert, og Statoil solgte seg ned i selskapet.
I april 2012 ble det klart at det kanadiske selskapet Alimentation Couche-Tard kjøpte Statoil ASAs eierandel på 54 prosent i selskapet Statoil Fuel Retail. For det fikk Statoil rundt 8,6 milliarder kroner. Couche-Tard kjøpte også de resterende 46 prosent av andre aksjeeiere, slik at det kanadiske selskapet måtte ut med totalt 15,9 milliarder kroner.
For et selskap som Statoil, som hadde vært i hele energikjeden i petroleumsbransjen, var salget av bensinstasjonene også en retningsendring.
https://snl.no/Equinors_historie
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 3.11.2026 kl. 15:43 ・ FINN-kode: 480193060

