Bildegalleri
Norges olje - de første 20 årene
Til salgs
90 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
Boken "Norges olje - de første 20 årene" av Egil Helle. Tiden norsk forlag, 1984. 233 sider. Slitt papiromslag.
Selges for 90,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
----------------
Norsk oljehistorie handler om funn og utvinning av petroleum på norsk sokkel fra 1960-årene og frem til i dag.
Da Ekofiskfeltet ble erklært drivverdig lille julaften 1969 markerte det starten på et nytt kapittel i norgeshistorien. Flere funn fulgte, flere felt ble bygd ut og flere felt ble satt i produksjon. En rekke av de store internasjonale oljeaktørene etablerte seg, fikk konsesjoner og investerte. Det fulgte en omfattende teknologiutvikling på flere områder og etablering av utdannings- og kvalifiseringstiltak. Den offentlige forvaltningen ble styrket med lov- og regelverk innrettet mot petroleumsnæringen. Norsk industri og rederinæringen omstilte seg mot virksomheten i Nordsjøen. Spesielt var omstillingen innen verftsindustrien, og innen deler av skipsfarten gjennomgripende.
Oljevirksomheten ble en dominerende faktor i norsk økonomi og er i dag Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. I 2016 var 185 000 personer direkte eller indirekte sysselsatt i petroleumssektoren i Norge.
I 1959 ble det, etter at det var boret to tørre brønner, gjort et stort gassfunn ved Groningen i Nederland. Funnet viste seg å være blant de største gassforekomstene som til da var funnet i verden. Geologisk sett var det åpenbart at det kunne eksistere forekomster også ute i Nordsjøen. Det amerikanske oljeselskapet ExxonMobil og det hollandsk-britiske Shell hadde vært involvert i funnet og den senere produksjonen fra gassfeltet. Begge selskapene hadde omfattende internasjonal erfaring og startet etter kort tid letevirksomhet utenfor kysten av Nederland.
I Mexicogolfen hadde man allerede erfaring med leteboring og produksjon til havs. Den første borevirksomheten i Nordsjøen startet med samme type teknologi, men det viste seg raskt at forholdene i Nordsjøen satte andre krav.
Funnene i Nederland gjorde at oljeselskapene tok kontakt med de andre Nordsjølandene for å starte leting etter olje- og gassforekomster utenfor deres kyster.
Trygve Lie hadde som spesialoppdrag fra regjeringen å arbeide for å få utenlandske investeringer til norsk næringsliv, og den første henvendelsen fra oljeselskap kom fra Phillips den 29. oktober 1962.
Henvendelsen, som i første omgang omhandlet tillatelse til å starte seismiske undersøkelser, ble videreformidlet til Jens Evensen i Utenriksdepartementet. På dette tidspunktet var det allerede startet olje- og gassvirksomhet utenfor både Nederland og Storbritannia.
Nordmenn hadde vært involvert også i disse områdene. Danmark hadde gitt det danske firmaet A.P. Møller, som opererte sammen med de to store internasjonale oljeselskapene Gulf og Shell, enerett på oljeutvinning i dansk sektor. Phillips hadde også ønsket en slik avtale. Holdningen i Norge var imidlertid skeptisk til slike avtaler. «Lov om erhvervelse av vandfald, bergverk og anden fast eiendom», som regulerte eierforhold til norsk vannkraft, hadde som utgangspunkt at energiressurser skulle være underlagt norsk offentlig kontroll. Det var også lang tradisjon for at Norge ville ha kontroll med gruvevirksomheten.
For alle nordsjølandene var det også klart at eierforholdene til bunnen av Nordsjøen måtte avklares. De kystnære strøkene var ikke problematiske, men områdene lenger ut måtte avklares med avtaler. Den 31. mai 1963 erklærte Norge at havbunnen og forekomster under denne var en del av norsk statshøyhet. Andre nordsjøland erklærte områdene utenfor sine kyster som sine, og underlagt sin lovregulering. Danmark, Norge og Storbritannia undertegnet en avtale om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet.
En kongelig resolusjon gjeldende fra 9. april 1965 kom med et konsesjonsregelverk, og fire dager senere ble den første konsesjonsrunden på norsk sokkel utlyst. Den resulterte i 22 utvinningstillatelser for 78 blokker. Konsesjonene ble gitt både til enkeltselskaper og grupper av selskaper.
De første letebrønnene ble boret i 1966 av Esso med den amerikanske riggen Ocean Traveler. Det første drivverdige funnet kom først i 1969. Funnet ble gjort på Ekofiskfeltet av søsterriggen Ocean Viking som boret for Phillips.
Utbyggingen av de første store olje- og gassfeltene på norsk sokkel var dominert av utenlandske selskaper. Myndighetene hadde imidlertid som målsetting å bygge opp et norsk oljemiljø. Et sentralt virkemiddel for å styrke utviklingen av et norsk oljemiljø ble opprettelsen av Statoil.
Fra opprettelsen i 1972 har Statoil spilt en hovedrolle i norsk oljevirksomhet. Selskapet fikk i en periode 50 prosent av alle nye tildelinger. Statoils mandat, størrelse og strategier har vært gjenstand for mange kontroverser.
Myndighetene ønsket også en kompetent norsk industrirelatert aktør til leting, utbygging og drift av installasjonene på kontinentalsokkelen, samt bearbeidelse av petroleum som ressurs. Oljeleverandørindustriens utvikling har vært preget av både kriser og suksess.
En sentral målsetting i den tidlige norske oljepolitikken var et moderat oljetempo for å unngå å bli for avhengig av den nye ressursen. Tidlig på 1990-tallet ble denne målsettingen forlatt. I 2013 ble det diskutert hvor vidt et alt for høyt investeringsnivå likevel hadde gjort norsk økonomi sårbar.
Allerede tidlig på 1970-tallet ble det lagt stor vekt på at oljevirksomheten skulle utformes på en miljømessig forsvarlig måte. I 1970-årene var oljevirksomheten konsentrert til områdene sør for Stad i Nordsjøen. Fra 1980-tallet ble virksomheten utvidet nordover til Norskehavet og Barentshavet. Oljeindustrien møtte motstand fra miljøorganisasjoner og fiskeriinteresser som mente sårbare områder burde beskyttes mot petroleumsvirksomhet. Det bredte seg dessuten en uro for hvilke konsekvenser klimautfordringene kunne få for et oljedominert Norge.
Tidlig på 1960-tallet hadde Norge en fiskerigrense som strakte seg beskjedne tolv nautiske mil (cirka 2,2 mil) ut fra kysten. Resten ble regnet som internasjonalt farvann. Fiskerigrensene avklarte retten til fisket i havet, ikke til aktivitet på havbunnen.
Det folkerettslige utgangspunktet for en avklaring var konvensjonen om kontinentalsokkelen av 1958. Konvensjonen, som bygde på et midtlinjeprinsipp, hadde en formulering om at kontinentalsokkelen skulle avgrenses til områder grunnere enn 200 meters dyp. Den slo imidlertid samtidig fast at grensen kunne utvides hvis det var mulig å utvinne naturressurser enda dypere.
Embetsmennene i Utenriksdepartementet fryktet en stund at nabostatene ville hevde at den norske kontinentalsokkelen skulle avgrenses av Norskerenna. Den 31. mai 1963 slo Norge gjennom en kongelig resolusjon ensidig fast at havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder utenfor Norskekysten var undergitt norsk statshøyhet for så vidt angikk utnyttelse og utforskning av naturforekomster, og at en avgrensing til nabostatene ville ta utgangspunkt i et midtlinjeprinsipp.
En slik ensidig erklæring var avhengig av aksept fra andre land, først og fremst nabostatene. Storbritannia ønsket en avtale så fort som mulig, og den 10. mars 1965 ble en delelinjeavtale mellom Norge og Storbritannia underskrevet. Avtalen bygde på midtlinjeprinsippet. Både den britiske og den norske kystlinjen var lange, og med dette var grensen i store deler av Nordsjøen satt. 8. desember 1965 var en avtale med Danmark også klar. Med dette hadde Norge fått jurisdiksjonsrett over en andel av Nordsjøen med et areal som var nesten like stort som det norske fastlandet.
Det var fremdeles mye som måtte avklares innen internasjonal havrett. Lenger nord skulle det ta mange år før alle viktige delelinjer var avklart. Det avgjørende for Norge var at man hadde fått en tilstrekkelig avklaring for å starte forhandlinger med oljeselskapene som ønsket å starte leting i det som var den norske delen av Nordsjøen.
https://snl.no/Norsk_oljehistorie
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 1.11.2026 kl. 16:24 ・ FINN-kode: 480051532


