Bildegalleri
Nådetid - Norske jøder på flukt 1942
Til salgs
120 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Nådetid. Norske jøder på flukt 1942" av Vera Komissar. Aschehoug forlag, 1992. 185 sider.
Selges for 120,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
------------
Holocaust i Norge var folkemordet på de norske jødene under andre verdenskrig. Den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig fikk stor betydning for den jødiske minoriteten i landet. Jødene ble tidlig utsatt for kontrolltiltak, og mange flyktet ut av landet.
I 1942 begynte den tyske okkupasjonsmakten og deres medhjelpere en systematisk forfølgelse, med arrestasjon av alle norske jøder. I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 772 norske jøder deportert til tyske dødsleirer. Den største deportasjonen skjedde 26. november 1942, da i alt 529 jøder ble fraktet ut av landet med skipet DS Donau.
De fleste norske jødene ble sendt til dødsleiren Auschwitz, der kun 37 overlevde. Med dette utgjorde jødene over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen. I tillegg overlevde en norsk-jødisk familie på tre personer som var bosatt i Nederland.
I forkant av andre verdenskrig utgjorde den jødiske minoriteten i Norge om lag 2100 personer. Ved folketellingen i 1946 ble det registrert 559 jøder.
For jødene som hadde vært i eksil i Sverige, eller overlevde leirene, ble tilbakekomsten til Norge vanskelig. Etterkrigsmyndighetene viste liten forståelse for det særegne ved de jødiske overlevendes krigserfaringer. Deportasjonene ble i liten grad et tema under landssvikoppgjøret, og det skulle vise seg vanskelig å få tilbake eiendeler som var inndratt i krigsårene. Det tok lang tid for mange å få tilbake bolig og arbeid.
Vinteren 1941/1942 beordret Gerhard Flesch, som nylig hadde tiltrådt som sjef for Sipo og SD i Trondheim, at jødiske forretninger i byen skulle beslaglegges. I løpet av noen få måneder var alle butikkene beslaglagt og eierne arrestert. I mars 1942 ble fire jødiske menn henrettet for «tyskfiendtlige uttalelser».
I januar 1942 tok en mer grundig kartlegging av jødene til. Via Kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder, som ble trykket i landets aviser, ble de beordret til å få en «J» stemplet i legitimasjonskortene sine ved det lokale politikammeret. Samtidig måtte de fylle ut «Spørreskjema for jøder». Hovedhensikten var å kartlegge jødenes økonomiske stilling i Norge, men det ble også spurt etter personlige opplysninger og kriminelle rulleblad.
I mars samme år ble «jødeparagrafen» gjeninnført av ministerpresident Vidkun Quisling, og igjen hadde ikke jøder adgang til å krysse grensen til Norge. Med dette fikk de tyske myndighetene den nødvendige oversikten over den norsk-jødiske befolkningen.
Høsten 1942, på et tidspunkt da utryddelsen av jøder foregikk over store deler av Europa, gikk forfølgelsen av de norske jødene inn i en systematisk fase. I løpet av 6. og 7. oktober ble alle mannlige jøder over 15 år i Trondheim arrestert og sendt til Falstad. Kvinnene og barna ble internert i to leiligheter i byen, og kort tid etter ble all jødisk eiendom beslaglagt.
En utløsende årsak til at resten av Norges mannlige jøder ble arrestert og deportert drøye to uker senere, var drapet på en politimann på et tog til Halden 22. oktober 1942. En grenselos skulle føre en gruppe jøder over grensen. Han drepte politimannen fordi politimannen skjønte at han skulle lose flyktninger til Sverige. Jødene fikk skylden for drapet, og hendelsen ble brukt som en unnskyldning for arrestasjonene.
De mannlige jødene på Østlandet ble arrestert natten til 26. oktober og umiddelbart ført til Berg fangeleir utenfor Tønsberg. Jødiske kvinner fikk daglig meldeplikt ved sin lokale politistasjon. Flere av dem begynte å planlegge en eventuell flukt til Sverige, andre tok kontakt med lokale myndigheter for å få sine mannlige slektninger frigitt eller hjalp dem på andre måter.
Natt til 26. november ble kvinnene og barna arrestert. Sannsynligvis ble tidspunktet valgt fordi det akkurat da var ledig skipskapasitet, slik at jødene kunne fraktes til Tyskland.
De første jødene som ble deportert fra Norge var 21 jøder som var med i en fangetransport om bord på skipet MS Monte Rosa 19. november 1942. Noen av dem hadde vært arrestert siden 1941. Men den største deportasjonen av norske jøder skjedde 26. november. Da ble i alt 555 personer sendt ut av landet. 529 personer ble transportert ut av landet med skipet DS Donau, som gikk fra utstikker 1 nedenfor Akershus festning i Oslo. Samme dag ble også 26 personer deportert med MS Monte Rosa.
De arresterte jødene fra Midt-Norge kom for sent til båten og ble internert i Bredtvet fengsel fram til februar 1943. 25. februar 1943 fant den siste store transporten sted, da 158 personer ble deportert med skipet Gotenland. Etter dette fant det også sted deportasjoner av enkeltpersoner.
Med få unntak ble alle jødene i Norge sendt til Auschwitz. Til sammen ble 772 jøder deportert. Den eldste var en mann på 81 år, den yngste et spedbarn. 230 familier ble totalt utslettet, og alle kvinner og barn ble gasset i hjel ved ankomsten. Med dette utgjorde jødene over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen. Mens noen få levde i dekning i Norge, ble jødiske personer gift med ikke-jøder værende på Berg fangeleir fram til 2. mai 1945. Da ble de overført til Sverige etter en avtale framforhandlet mellom svenske og tyske myndigheter. Kun 37 overlevde konsentrasjonsleirene i Tyskland.
Sammenliknet med andre tyskokkuperte land var deportasjonene av de norske jødene en svært kortvarig prosess. Sannsynligvis på grunn av det lave antallet, så myndighetene det ikke nødvendig å skille jødene ut fra resten av samfunnet i gettoer, slik det blant annet ble gjort i Warszawa, og de var også sent ute med å definere hvem som falt inn under betegnelsen «jøde».
Av de 2100 jødene som bodde i Norge i 1940, flyktet vel 1200 til Sverige. Mange jøder, særlig i de sentrale strøkene på Østlandet og i Trondheim, ble varslet om de forestående hendelsene og kom seg i dekning. Blant annet er det estimert at om lag 150 jøder var innlagt på ulike sykehus med reelle, overdrevne og fiktive lidelser denne høsten. I Oslo var en liten gruppe kvinner svært aktive med å varsle jøder om forestående arrestasjoner, og slik unngikk blant annet barna på det jødiske barnehjemmet å bli tatt.
Vinteren 1942/1943 var kald, og rutene over grensen til Sverige var lagt opp for trente medlemmer av motstandsbevegelsen, ikke for gamle menn, gravide kvinner eller småbarn, som var blant medlemmene av den jødiske gruppen som hadde kommet seg unna arrestasjonene. Flukten var krevende for alle involverte parter.
Tiden i Sverige var preget av bekymring for deporterte familier og venner. I tillegg fantes det negative holdninger til de jødiske flyktningene både i den svenske pressen og blant andre nordmenn i Sverige. Det tok tid før representanter for den norske ledelsen i Sverige (Legasjonen i Stockholm) forsto at den jødiske gruppens situasjon skilte seg ut fra andre flyktninger. Samtidig tok svenske myndigheter initiativ for å få frigitt jøder på Bredtvet med en viss tilknytning til Sverige, og svenske diplomater reddet ut 26 jøder på denne måten.
På slutten av andre verdenskrig fikk de også forhandlet fram at norske fanger i Tyskland skulle frigis, men da de hvite bussene kom for å hente dem, ble det klart at de få gjenlevende jødene ikke fikk være med tilbake.
Samtidig med at jødene ble deportert eller flyktet til Sverige, ble jødiske husstander, bedrifter, institusjoner, religiøse og kulturelle organisasjoner økonomisk likvidert med hjemmel i «Lov» av 26. oktober 1942 – Kunngjøring om inndragelse av jødiske formuer og eiendommer. Da jødene returnerte til Norge etter krigens opphør, sto de derfor økonomisk på bar bakke. Arbeidet med å få tilbake bolig, møbler og annet inventar, bankinnskudd og egen næringsvirksomhet var langvarig og vanskelig for mange. Det ble tatt lite hensyn til den enkeltes faktiske tap, og mange fikk aldri tilbake det arbeidet de hadde før deportasjonene.
Forsøk på reetablering av familiens forretningsvirksomhet ble også forhindret av at myndighetene hadde vedtatt at det kun var de som formelt hadde drevet virksomheten som hadde rett til å gå i gang med driften igjen. I en gruppe hvor majoriteten av de omkomne var menn, medførte dette at enker og barn ikke uten videre kunne gjenoppta det som utgjorde familiens tidligere inntektsgrunnlag.
Myndighetene administrerte arveoppgjørene etter de drepte jødene. Fordi de fulgte vanlige juridiske prosedyrer, og i liten grad tok hensyn til at forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene ikke kunne sammenliknes med vanlige dødsfall, fikk oppgjørene uheldige utslag sett fra de overlevendes perspektiv. Det var umulig å fastslå dødsrekkefølgen, og ett dødsbo kunne ofte arve et annet. Arveoppgjørene ble svært langvarige og falt økonomisk uheldig ut for de gjenlevende ved at offentlige avgifter, skatter, salærer og vergehonorarer ble belastet hvert bo før arvingene fikk sin del. I tillegg måtte arvingene betale svært høye arveavgifter.
Det norske samfunnet ønsket å distansere seg fra krigsopplevelsene i den umiddelbare etterkrigstiden. Parolen var at alle hadde lidd like mye og at man nå skulle se framover. Det fantes også en sterk formening om at det var tyskerne som sto bak det norske Holocaust. Dette var en medvirkende årsak til at det juridiske oppgjøret med landssvikerne i svært liten grad omfattet nordmenns medvirkning til deportasjonene av jødene. Retten forholdt seg til hver sak isolert og så ikke at enkeltsakene til sammen muliggjorde et folkemord.
Det samme var tilfelle blant politikere og i media. Dette ble svært tydelig i rettssaken mot inspektør Knut Rød i statspolitiet. Han hadde det øverste ansvaret for beslagleggingen av de jødiske formuene, samt planleggingen og den praktiske gjennomføringen av arrestasjonene. Dette var det tyngste anklagepunktet mot ham. Men da medlemmer i motstandsbevegelsen vitnet til fordel for Rød, fant retten at motstandsarbeidet han utførte var viktigere enn medvirkningen i jødeaksjonene, og han ble derfor frifunnet.
I tillegg til rettsoppgjøret og arbeidet med å få tilbake det de eide før de måtte flykte, måtte den sterkt reduserte jødiske befolkningen forsone seg med at slektninger, venner og bekjente var blitt drept. Den viktigste mestringsstrategien ble taushet. Mange opplevde skyldfølelse for å ha overlevd, og ved ikke å snakke om opplevelser og menneskelige tap kom krigsopplevelsene gradvis på avstand. Samtidig opplevde den jødiske gruppen at deres særegne krigshistorie ikke ble anerkjent av storsamfunnet, og at det norske holocaust (hebraisk shoa/shoah) aldri ble en del av den store fortellingen om krigen som ble etablert av historikere og andre etter freden i 1945. Det skulle først komme flere tiår senere.
https://snl.no/Holocaust_i_Norge
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 1.11.2026 kl. 15:07 ・ FINN-kode: 480041250

