Bildegalleri
De overlevdende. 19 norske kvinner og menn forteller om sine liv i fangeleire
Til salgs
90 kr
Beskrivelse av varen
Boken "De overlevdende. 19 norske kvinner og menn forteller om sine liv i Hitlers fangeleire." Av Mari Jonassen. Utgitt i 2006. 272 sider.
Selges for 90,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
"Mari Jonassen har møtt 19 sterke menn og kvinner i alderen 70 til 88 år, tre kvinner og 16 menn. Disse har ett fellestrekk: De overlevde som fanger i nazistenes leirer under den annen verdenskrig. Det har vært intense møter. Noen historier var så fylt av smerte at jeg ikke kunne sitte uberørt og bare lytte. Også jeg gråt, skriver Mari Jonassen i bokens innledniung. Hun forteller historien til hver enkelt: Bakgrunnen for fengsling, oppholdet i fangeleiren, hvordan livet har artet seg etter krigen og hva de nå tenker i ettertid om det de opplevde. For flere av disse kom frigjøringen ikke et øyeblikk for tidlig. Det var bare såvidt de overlevde."
Julius Paltiel, Samuel Steinmann, Maria Gabrielsen, Helge Norseth, Stig Vanberg, Sigurd Syversen, Eskild Jensen, Nelly Nilsen Langholm, Otto Jan Andersen, Knut Jensen, Arne Schmidt Jensen, Kjell Baalsrud, Bjørn Egge, Arnold Mauritz Hammer, Ingemund Midttveit, Morten Telle, Per og Ada Jensen, Elling Kvamme.
- - - - -
Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble omtrent 45 000 nordmenn arrestert. I overkant av 9000 ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Av disse var 772 jøder, og kun 34 av dem overlevde.
Årsakene til at folk ble arrestert var ulike former for motstand mot okkupasjonsregimet, eller at okkupasjonsregimet anså vedkommende for å være en fiende grunnet for eksempel politisk eller religiøs tilknytning. Jøder ble arrestert som ledd i Nazi-Tysklands «Endlösung» («den endelige løsningen»).
Okkupasjonsmaktens diktatur førte med seg en jungel av lover og forordninger, iverksatt av Reichskommissar Josef Terboven og hans norske forbundsfeller i Nasjonal Samling. Ikke bare ble demokratiet og ytringsfriheten avskaffet, men i praksis også den norske rettsstaten. Innskrenkingen av den individuelle friheten kom i tillegg til store politiske inngrep i det norske organisasjonssamfunnet. Nasjonal Samlings propaganda for den nazistiske nyordningen av det norske samfunnet førte til økende sivil ulydighet og ulike former for protestholdninger i alle lag av befolkningen.
Da Gestapo og andre tyske sikkerhetsorganer fra slutten av april 1940 etablerte seg i Oslo og andre større byer, startet for alvor arbeidet med å kartlegge okkupasjonsmaktens fiender i Norge. Øverst på listen over samfunnsskadelige elementer sto jøder og kommunister. Men den tyske sikkerhetstjenesten aktet også å holde et våkent øye med andre politiske og sosiale miljøer. Tyske myndigheter var fra første stund innstilt på å slå hardt til mot grupper og individer som sto i forbindelse med britene eller den norske eksilregjeringen.
Sommeren og høsten 1940 utgjorde ikke slike miljøer noe stort problem, men tyskerne var opptatt av å statuere eksempler som kunne virke avskrekkende og forebyggende. Tyske myndigheter var også innstilt på å bruke kollektive straffereaksjoner mot «gjerningsmannen» sin familie eller andre personer med en sosial eller geografisk tilknytning til forbryteren eller forbrytelsen. Dermed mente man at straffen for direkte eller indirekte bistand til fienden ville få økt preventiv effekt. Til tross for at den norske motstanden i det store og hele hadde en ikke-voldelig karakter, fikk okkupasjonsstyrets kamp mot hjemmefronten en dynamikk som resulterte i nye rassiaer, nye tvangstiltak og et stadig nytt tilsig av såkalte samfunnsfiender som måtte bli forvart bak lås og piggtråd.
De tyske politimyndighetene var tidlig ute med å etablere egne tyske avdelinger i de norske kretsfengslene. De første massearrestasjonene resulterte i løpet av 1941 i opprettelsen av en rekke fange- og interneringsleirer. Forholdene i disse leirene kunne være brutale nok, men fangene hadde det gjennomgående bedre enn sine landsmenn i konsentrasjonsleirene på kontinentet. Fangeregimet i disse leirene var også langt mildere enn Wehrmachts umenneskelige behandling flertallet av de over 100 000 østeuropeiske krigsfangene i Norge (se polske krigsfanger i Norge og sovjetiske krigsfanger i Norge. Den største av de politiske fangeleirene var Grini i Bærum, der nærmere halvparten av alle de 45 000 norske politiske fangene var innom i kortere eller lengre tid. På Vestlandet ble militærleiren Ulven benyttet fram til 1942, da tyskerne opprettet Espeland fangeleir. I Trøndelag etablerte tyskerne en leir på Falstad ved Levanger. I Nord-Norge flyttet tyskerne i 1942 den opprinnelige leiren Sydspissen i Tromsø til Krøkebærsletta i Tromsdalen (se Tromsdalen fangeleir).
Natzweiler i Alsace, vest for Strasbourg i Frankrike er mest kjent som leir for såkalte Nacht und Nebel-fanger. Rundt 1000 nordmenn ble NN-fanger og i overkant av 500 ble sendt til Natzweiler, der halvparten døde. Mange av de norske NN-fangene hadde tilknytning til Telavåg-aksjonen (april 1942). Den mest kjente norske NN-fangen var den senere statsministeren Trygve Bratteli, som overlevde Natzweiler, og som har beskrevet sine opplevelser i boken Fange i natt og tåke (1980).
Omkring 9000 nordmenn, både krigsfanger og politiske fanger, havnet i tyske fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland eller i Sentral-Europa. Nærmere 1400 av tysklandsfangene vendte aldri hjem. De ble likvidert eller bukket under for sult og sykdommer. Av disse var over halvparten jøder. Noen av de norske fangegruppene, som offiserene i Schildberg, politifolkene i Stuthof eller studentene i Sennheim/Buchenwald, fikk relativt humane soningsforhold. Andre grupper, som de allerede nevnte jødene og de såkalte «Nacht und Nebel-fangene» (NN), skulle ikke ha noen framtid, og hadde i realiteten fått avsagt sine dødsdommer. De fleste av de i alt 1500 straffedømte «tukthusfangene» var på et eller annet tidspunkt innom fengselet Hamburg-Fuhlsbüttel. Sachsenhausen, like nord for Berlin, hadde det største innslaget av norske fanger, omkring 2500. En annen av de mest kjente konsentrasjonsleirene var Natzweiler, tilholdsstedet for de norske NN-fangene. De fleste av de drøyt 100 kvinnelige tysklandsfangene havnet i kvinneleiren Ravensbrück.
Da Norge ble besatt av tyske styrker 9. april 1940, var det litt over 2000 jøder i landet. Ganske snart begynte presset mot denne folkegruppen. For eksempel fikk norsk politi allerede i mai samme år ordre om å beslaglegge jødenes radioapparater. Snart kom de første antisemittiske artiklene i pressen, tilsvining av jødiske forretninger og generell anti-jødisk propaganda, senere også en systematisk diskriminerende lovgivning.
Noe av det første Quisling-regimet foretok seg etter den såkalte Statsakten på Akershus 1. februar 1942, var å gjeninnføre grunnlovsforbudet fra 1814 mot jøders adgang til Norge («Jødeparagrafen»). Det skjedde 12. mars. Justisminister Sverre Parelius Riisnæs uttalte i den anledning at den «sunne rasebevisste tanke» var i samsvar med det ideologiske synet i NS, og at jødedommen i dag representerte en «ganske annen farlig fiende». På det tidspunktet hadde politiminister Jonas Lie allerede utstedt forordningen om at jøders legitimasjonskort skulle bli påført en J. Dette skulle bli gjennomført for alle personer over 15 år innen 1. mars 1942.
Jødene i Nord-Norge ble arrestert i juni 1941, umiddelbart før Tyskland angrep Sovjetunionen, men det var likevel 1942 som ble selve skjebneåret for de norske jødene. På Wannsee-konferansen i Berlin 20. januar ble «den endelige løsningen» på jødespørsmålet vedtatt for alle besatte områder. Høsten samme år var turen kommet til Norge. Det startet under unntakstilstanden i Trøndelag i oktober, og tre uker senere ble det alvor for den samlede jødiske befolkningen. Foranledningen var at en norsk grensepolitikonstabel ble skutt ned 22. oktober på toget mellom Skjeberg og Døle stasjoner på Østfoldbanen av en transportleder for en gruppe jøder fra Oslo på flukt til Sverige. To dager senere forelå arrestasjonsordrene for alle jødiske menn. Disse gikk ut med chiffertelegram til samtlige politikamre søndag 25. oktober klokken 10.30. Ansvarlig for gjennomføringen var sjef for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen. Samtidig med arrestasjonen skulle den arresterte skrive under på en kunngjøring om beslagleggelse av all eiendom og alle formuesgjenstander. Samme morgen begynte arrestasjonene. Først dagen etter kom utstedelsen av loven om inndragning av formuer som tilhørte jøder.
Neste arrestasjonsbølge startet 25. november. Nå gjaldt det også jødiske kvinner og barn. Samme dag ble de samlet ved Amerikalinjens kai i Bjørvika i Oslo. Der lå troppetransportskipet D/S «Donau». Ifølge øyenvitners beretninger utspilte det seg voldsomme scener før «Donau» seilte. Ingen fikk tilby de gamle og syke en hjelpende hånd. Kvinner og barn ble lempet inn i en lasteinnretning for dyr og heist om bord. «Det som skjedde var så rystende at vi for få uker siden ville ansett det for helt utenkelig, selv i en rettsløs stat som det nåværende Norge», het det i en skildring av tildragelsene i den illegale avisen Norske Nyheter tre uker senere. 30. november nådde transporten med de 532 norske jødene Auschwitz. 186 ble ført inn i leiren, og «de øvrige ble gasset i hjel», som det heter i det detaljerte dokumentet fra overleveringen.
I tidsrommet 23. desember 1942 til 24. februar 1943 ble i alt 190 personer arrestert, også en del «arisk» gifte kvinner. Den siste større transporten ble sendt til Tyskland 24. februar med skipet «Gotenland» med 158 jøder – av disse 90 kvinner og barn. I alt 772 jøder ble deportert fra 1941 til 1944. Bare 34 overlevde. I tillegg ble 20 jøder drept i Norge og Sverige.
Det har i ettertid vært hevdet at norsk politi gjorde for lite for å hindre arrestasjonene av de norske jødene. En del varsler ble gitt, men store deler av politiet var nazifisert. I tillegg skjedde aksjonen i det vanskeligste året for norsk motstandskamp. Arrestasjoner og flukt hadde tæret hardt på både ledelse og fotfolk. Likevel klarte mer enn halvparten av jødene å komme seg i sikkerhet over til Sverige, de fleste ved hjelp fra det norske motstandsapparatet.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 30.6.2026 kl. 15:26 ・ FINN-kode: 468521563
