
Bildegalleri
Sigbjørn Hølmebakk - "Fimbulvinteren"
Til salgs
55 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Fimbulvinteren" av Sigbjørn Hølmebakk. Utgitt i Den norske bokklubben, 1969. 219 sider. Illsutrert av Kaare Espolin Johnson.
Selges for 55,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
-------------------
Sigbjørn Hølmebakk (1922-1981) var en norsk forfatter. Han debuterte i 1950 med novellesamlingen Ikke snakk om høsten og ga senere ut blant annet romaner, hørespill og essay. Hølmebakks styrke er sikker miljøskildring, innlevingsevne og en likefrem, realistisk stil.
Ved siden av forfatterskapet var Hølmebakk aktiv som debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker. Han var ivrig med i kampanjen mot atomvåpen på norsk jord, og han var en av initiativtagerne til stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961.
Hølmebakk kjempet mot kreft fra den rammet ham første gang i 1955 til han til slutt døde i en alder av 59 år.
Hølmebakks skjønnlitterære forfatterskap omfatter 13 titler, medregnet en barnebok, et helaftens skuespill og den ufullendte romanen Fredlaustona, utgitt posthumt i 1983.
Særlig de tidligste verkene er stilistisk og fortellerteknisk influert av Hemingway, uten at de formidler denne læremesterens desillusjonerte budskap. Handlingen er ofte lagt til forfatterens hjemtrakter, men er fri for den lokalkoloritt som kunne kvalifisert verkene som heimstaddiktning. Eksistensielle spørsmål tematiseres i handlingsmettede og filmatisk fortalte historier. Ikke uventet er flere av Hølmebakks bøker filmatisert, blant annet Jentespranget, Hurra for Andersens og Karjolsteinen. Fimbulvinteren fra 1964, som omhandler evakueringen av Finnmark i 1944, ble opprinnelig skrevet som filmmanus, deretter bearbeidet til roman, for så til slutt å bli film under tittelen Brent jord.
Hølmebakks seneste verker, som må regnes blant hans beste, utkom i en tid som var spesielt lite åpen for metafysiske spørsmål og nyanserte livssyn. I tillegg må forfatterens kompromissløse avvisning av de ny-revolusjonære i partipolitikken så vel som i Forfatterforeningen ha gjort ham upopulær i til dels toneangivende kretser. For romanen Karjolsteinen ble han likevel tildelt Kritikerprisen. I 1976 fikk han også Doblougprisen. Med utgivelser på 9 språk ble Hølmebakk en av sin generasjons mest oversatte norske forfattere.
Hølmebakk skrev også flere gode hørespill, skuespillet Heltedød til salgs (1968, oppført på Det Norske Teatret) og gutteboken Salve sauegjeter (1959). Tolv trøndere og to andre fortellinger ble gitt ut i 1973, og en samling artikler, taler og lignende, Hundevakt, grålysning i 1974. I 1978 utkom romanen Sønnen. Engasjement preger essay-samlingen Ta ikke denne uro fra meg (1982). Fredlaustona (1983) er forfatterens siste, uferdige roman. I 1992 kom et utvalg noveller, Liljer i snøen.
Utgivelser:
Ikke snakk om høsten, noveller, 1950
Det hvite fjellet, roman, 1954
Menneskefiskeren, roman, 1956
Emigranten, roman, 1959
Salve Sauegjeter, barnebok, 1959
Det siste kvarter, hørespill, sendt i NRK 25.10.1960
Et lite kapitel av en stor manns dagbok, hørespill, sendt i NRK 24.1.1961
Fimbulvinteren, roman, 1964
Hurra for Andersens, roman, 1966
Heltedød til salgs, skuespill, 1968
Jentespranget, roman, 1970
Tolv trøndere og to andre fortellinger, 1973
Hundevakt, grålysning, artikler, 1974
Karjolsteinen, roman, 1975
Sønnen, roman, 1978
Ta ikke denne uro fra meg, artikler, 1982
Fredlaustona, etterlatt manuskript, 1983
- - - - - -
Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms var den tyske okkupasjonsmaktens evakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms under andre verdenskrig. Tvangsevakueringen og de enorme ødeleggelsene som fulgte var direkte knyttet til den tyske tilbaketrekningen på nordfronten høsten 1944 (Operasjon Nordlicht). En kombinasjon av oppfordringer, skremsler og trusler skulle sette fart i en «frivillig» evakuering av befolkningen. Siden dette ikke lyktes, satte tyske okkupanter og Nasjonal Samling-regjeringen inn tvangstiltak.
Mer enn 37 000 personer fra Finnmark og drøyt 12 000 personer fra Nord-Troms ble tvangsevakuert, cirka 50 000 personer i alt. Om lag 23 000 personer i Finnmark unndro seg evakuering, og det samme gjorde rundt 400 personer i Nord-Troms. En helt nøyaktig oversikt over antall tvangsevakuerte er det ikke mulig å gi.
Samtidig med at folk ble forflyttet med makt, ble også privat og offentlig eiendom ødelagt. Gårdsbruk, fiskebruk, byer, bruer – i store områder ble alle materielle verdier ødelagt eller demontert og fraktet ut av evakueringsområdet.
Den virkelig omfattende evakueringen – «storevakueringen» – kom som følge av Hitlers ordre av 28. oktober. Ordren gjorde øverstkommanderende for 20. bergarmé, generaloberst Lothar Rendulic, ansvarlig for å tvangsevakuere sivilbefolkningen øst for Lyngen. Til befolkningen kunngjorde Rendulic og Terboven at alle «innretninger som husly, befordringsmidler, og forrådslager av levnetsmidler må ødelegges eller bringes bort». Skulle befolkningen «kunne opprettholde livet», måtte de evakuere til norske områder «som fremdeles blir beskyttet av den tyske vernemakt».
I denne tonen ble ordren gjort offentlig kjent. Internt ble det benyttet andre formuleringer og hardere ord. Her het det at befalingen skulle gjennomføres «hensynsløst», og at «medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».
De fleste av de tvangsevakuerte kom med båt til Tromsø, som ble det mest sentrale mottaksstedet i første omgang. I løpet av november 1944 var mer enn 30 000 tvangsevakuerte innom byen. I tillegg til de 8000 tyske soldatene som allerede var stasjoner ved byen, kom rundt 6000 soldater til byen i forbindelse med den tyske tilbaketrekningen. 12. november ble dessuten Tromsø åsted for et av de mest dramatiske anslagene mot den tyske krigsmakten i Norge under krigen: Senkningen av Tirpitz. De tvangsevakuerte kom til en by som høsten 1944 følte presset av folkeforflytninger og krigshandlinger. Men sentrale aktører beholdt roen. Et nært samarbeid mellom private, en rekke kommunale etater og organisasjoner i Tromsø forhindret at tvangsevakueringen utartet til en enda større katastrofe. I spissen for den humanitære innsatsen sto lederen for evakueringskommisjonen i Tromsø, Ragnar Hansen, og Røde Kors.
Mens det humanitære perspektivet dominerte i Tromsø, Narvik og andre mottakskommuner, fokuserte Hjemmefronten på det militære perspektivet. For Hjemmefronten var det viktig å sabotere det man mente var en militært begrunnet aksjon. I første omgang oppfordret den derfor alle nordmenn til ikke å gi bistand under tvangsevakueringen. På den måten ville man bidra til å sabotere tysk tilbaketrekning, og hindre at soldatene kunne settes inn i sluttkampene på kontinentet. Dernest var deportasjonen også å anse som en krigsforbrytelse, og norske borgere måtte ikke delta i noe slikt. Disse første parolene fra Hjemmefronten la imidlertid også hindringer i veien for hjelpearbeidet som pågikk til støtte for sivilbefolkningen, og reduserte også omfanget av hjelp fra Sverige. Etter noen dager måtte derfor Hjemmefronten korrigere seg selv, og understreke at den rent humanitær innsatsen var nødvendig og ønskelig.
Det var ikke bare i Finnmark og Nord-Troms at Wehrmacht prioriterte den militære tilbaketrekningen framfor evakuering av sivile. Dette la også føringer for transporten av sivile til områder videre sørover. Den militære prioriteringen var en viktig årsak til at de fleste tvangsevakuerte ble tatt imot av lokalsamfunn i Troms og Nordland, og ble der fram til det var mulig å reise hjem igjen. Forskning som konservator Heidi Stenvold har gjort, viser at vel 70 prosent av de tvangsevakuerte kom til Nordland og Troms. Nordland alene tok vare på vel 40 prosent av de tvangsevakuerte. Vel 18 000 tvangsevakuerte ble transportert til Sør-Norge; flest til Østlandet, dernest Trøndelag.
De materielle ødeleggelsene var enorme og de menneskelige omkostningene store. Men folks erfaringer var også ulike. De som overvintret i Finnmark og Nord-Troms hadde noen steder mulighet til å bruke egne bolighus, eller ta inn i andre tilgjengelige hus. Andre steder, slik som på Sørøya, var det mange som overvintret i huler, andre steder igjen i enkle hytter eller i gammer. Noen av overvintrerne hadde tilgang til mat og forsyninger slik at de klarte seg greit, andre igjen frøs og levde på et eksistensminimum. I månedsvis måtte dessuten den gjenværende kystbefolkningen leve i frykt for tyske raid og represalier. De levde i en faresone.
Også de som ble tvangsevakuert, hadde forskjellige erfaringer. De aller fleste ble evakuert med båt. Vante fiskere og kystskippere tok gjennomgående godt vare på folk. Om bord på flere av transportskipene som tyskerne satte inn, var forholdene derimot elendige. «Carl Arp», «Adolf Binder» og «Ditmarsken» er eksempler på det. Sykdom herjet om bord på turen sørover. Under og etter transporten til Narvik med «Carl Arp» døde 25 av de 1800 som hadde vært om bord, de fleste på grunn av sykdom. Hvor mange som til sammen mistet livet under tvangsevakueringen, er vanskelig å tallfeste. Siden 1980-tallet har anslagene i historiske framstillinger ligget på mellom 200 og 300 personer. Dette er langt lavere enn det NS-myndighetene så for seg.
Tvangsevakueringen, slik den ble opplevd, var slett ikke «fredelig». Det er riktig at det gode været høsten 1944 og et handlekraftig sivilt evakueringsapparat holdt dødstallene nede, og at hjelpearbeidet lindret menneskelige lidelser. Solidaritet i praksis var noe som mange erfarte. Men samtidig var nordområdene fortsatt en kampsone, og det kom til uttrykk i hendelser som var nådeløse og brutale, og som satte merker i dem som opplevde slikt.
Også de fysiske ødeleggelsene kunne tolkes på ulikt vis. De aller fleste sørget selvsagt over at barndomsheimen gikk opp i røyk eller at husdyr ble brutalt slaktet. Men samtidig kunne ødeleggelsene også ses på som et offer og et bidrag i krigen mot Nazi-Tyskland; at Hitler endelig hadde mistet grepet i nord. Hjembygda var rasert, men samtidig frigjort. Gjenreising var neste steg.
https://snl.no/tvangsevakueringen_av_Finnmark_og_Nord-Troms
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 7.10.2026 kl. 14:02 ・ FINN-kode: 478170871
