Bildegalleri
(1/6)
Kristins verden. Om norsk middelalder på Kristin Lavransdatters tid.
Til salgs
90 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Kristins verden. Om norsk middelalder på Kristin Lavransdatters tid." Av Sverre Mørkhagen. Cappelen forlag, 1995. 272 sider.
Selges for 90,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
-------------
Norge i senmiddelalderen er perioden fra svartedauden kom til landet i cirka 1350 og frem til Norge ble underlagt Danmark som et lydrike i 1537.
Perioden har tradisjonelt vært oppfattet som en økonomisk og politisk nedgangstid for Norge som selvstendig kongedømme, der sluttpunktet var det såkalte selvstendighetstapet i 1537. Fra 1389/1397 til 1521 var Norge en del av et kongefellesskap med Sverige og Danmark (Kalmarunionen), der kongemakten i stigende grad ble sentralisert og danskdominert. Nordmennene kjempet etter hvert, og særlig fra begynnelsen av 1500-tallet, på vikende front for å forsvare sine interesser og politiske selvstendighet.
Kampen endte endte med at Norge ble politisk umyndiggjort og underlagt dansk styre i 1537. Unionskongen Christian 3. hadde lovt i sin danske håndfestning fra 1536 at Norge skulle bli en dansk provins. Da kongen sikret seg den fulle kontrollen over Norge året etter, ble reformasjonen innført og norske riksorgan opphørte å fungere. Selv om løftet om Norge som dansk provins aldri ble offentliggjort eller gjentatt, og Norge fortsatte å bli omtalt som et eget rike, forble landet nå en underordnet statsdel i en tidstypisk konglomeratstat med Danmark i sentrum. Disse omveltningene markerer slutten på senmiddelalderen og begynnelsen på en ny periode i norsk historie (Norge under dansk styre).
Nyere forskning har imidlertid lagt vekt på at nedgangsperspektivet på norsk senmiddelalder ikke bør få dominere for mye. Senmiddelalderen strakk seg over nesten 200 år og inneholdt mange ulike utviklingstrekk som ikke nødvendigvis trakk i samme retning. Både den politiske, forvaltningsmessige og økonomiske utviklingen var mer dynamisk og hadde til tider mer karakter av endring enn nedgang. For eksempel førte den store økningen i antall ødegårder i senmiddelalderen til bedre levevilkår for de som var igjen. Et annet eksempel er de tyske hanseatene som kom til å spille en stor rolle på det handelspolitiske området.
Senmiddelalderen var en tid preget av nordiske unioner. Av den grunn har mange historikere sett på Magnus 7 Erikssons kongedømme over både Norge og Sverige fra 1319 som inngangen på senmiddelalderen i Norge, fordi han som første unionskonge anses som en begynnelse på denne utviklingen.
I 1319 døde den siste kongen av Sverreætta, Håkon 5. Magnusson (1299–1319). Fasen med nordiske unioner begynte da Håkons barnebarn, Magnus Eriksson (1319–1355/74), arvet Norge samtidig som han ble valgt til svensk konge. En lang tradisjon innenfor norsk historieskriving har villet se dette som inngangen til senmiddelalderen.
Magnus Eriksson fortsatte å regjere over deler av Norge etter at sønnen, Håkon 6, tok over som myndig norsk konge i 1355, i tillegg til å regjere Sverige. Magnus beholdt blant annet kontrollen over området på begge sider av Oslofjorden, inkludert Båhuslen, med borgene Tunsberghus og Båhus.
Den tradisjonelle forestillingen om at kongedømmets apparat i Norge umiddelbart brøt varig sammen etter den store pestbølgen i 1349/1350, har ikke blitt styrket av nyere forskning. Tvert i mot har den gitt grunnlag for å tegne et vitalt og levedyktig norsk samfunn også under det innenlandske norske kongedømmets siste fase i middelalderen, det vil si fram til Kalmarunionens inngåelse i 1397. Det harmonerer også bedre med den aktive rollen som det norske kongedømmet i perioden spilte i nordisk og nord-europeisk politikk.
Norsk og svensk politikk forble sterkt forbundet også etter 1355. Allerede året etter gjorde Magnus' eldste sønn, Erik, opprør mot faren med støtte av en sterk fraksjon innenfor det svenske aristokratiet. Resultatet var en riksdeling mellom far og sønn også i Sverige, lik den som allerede eksistert i Norge. Da Erik brått døde i 1359, ble Magnus på ny svensk enekonge i tillegg til å beholde sin norske riksdel.
Avtaleverket fra 1343/1344 som skulle sikre oppløsningen av det norsk-svenske kongefelleskapet, hadde imidlertid brutt sammen med Eriks død. Allerede i 1361/1362 var freden mellom kong Magnus og avgjørende deler av det svenske aristokratiet, også brutt. Striden stod både om kongens innenlandske politikk, men også om utenrikspolitikken, særlig kampen om å vinne varig herredømme over de østdanske landskapene Skåne, Halland og Blekinge, samt Gotland.
En kort periode var det også brudd mellom Magnus og Håkon 6 der sistnevnte ble valgt til svensk konge i 1362. Far og sønn forsonte seg imidlertid raskt og slo inn på en felles og samkjørt politikk som norske og svenske konger. Med det var det norsk-svenske kongefelleskapet gjenopprettet i sin helhet, denne gangen under to konger.
For å styrke sin politiske posisjon, ikke minst overfor det uregjerlige svenske aristokratiet, hadde Magnus og Håkon søkt allianse med den danske kong Valdemar Atterdag. Slike allianser ble ofte garantert gjennom ekteskap, og Håkon var allerede i 1359 blitt forlovet med Valdemars datter, Margrete (Margareta). Valdemar var en upålitelig alliansepartner som hensynsløst og målbevisst arbeidet for å gjenreise den danske kongemakten som hadde ligget i ruiner i 1330-årene.
I 1360/1361 satte Valdemar kronen på sitt danske gjenreisningsarbeid ved å gjenvinne skånelandskapene og Gotland fra svensk herredømme. Dermed hadde Valdemar også befestet posisjonen sin som en trussel for store deler av det svenske aristokratiet.
På tross av dette, eller kanskje nettopp derfor, fornyet Magnus og Håkon alliansen med Valdemar i 1363, og fullbyrdet forsoningen med at kong Håkon ektet Margrete. Reaksjonen fra medlemmer av det svenske aristokratiet var å avsette både Håkon og Magnus som svenske konger og i stedet velge Magnus' fetter, den tyske Albrekt av Mecklenburg. Hans far, hertug Albrekt, hadde lenge arbeidet for å utvide maktområdet sitt i Norden og østersjøregionen, og både den svenske og den danske tronen var innenfor rekkevidde for mecklenburgsdynastiet. Også hanseatene var aktive i den nordiske politikken med mål om å sikre handelsinteressene sine i regionen best mulig.
En del svenske stormenn holdt imidlertid fast ved Magnus og Håkon som svenske konger, og deler av Vest-Sverige forble under kontroll fra Norge. Den skandinaviske halvøya var dermed delt mellom rivaliserende dynastier der neste avgjørende strid ble kampen om den danske tronen etter Valdemars død i 1375. Det lyktes Margrete og Håkon å få sønnen, Olav, valgt til dansk konge (Oluf 2) i konkurranse med mecklenburgernes kandidat i 1376.
Da Olav 4 (1380/81–1387) arvet Norge etter sin far i 1380, kom landet i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent. Ved Olavs tidlige død i 1387, valgte riksrådene både i Danmark og Norge Margrete til rikenes «mektige frue og rette husbond». I Sverige hadde kong Albrekts styre raskt avfødt misnøye både blant aristokrati og øvrige befolkning som følge av mecklenburgeres posisjon i forvaltningen og påståtte urimelige skattepålegg. Flere oppgjør hadde ikke lyktes i å bilegge konflikten permanent, og opposisjonelle svenske stormenn søkte allianse med dronning Margrete. De valgte henne til Sveriges «mektige frue og husbond» i 1388, og året etter ble Albrekt slått og fengslet.
Margretes nærmeste arving, søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern (1389-1442), ble utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik ble myndig, og at kongearven heretter skulle regnes fra ham. Erik var for øvrig tipptippoldebarn av Håkon 5. I 1396 ble Erik også hyllet som konge i Danmark og Sverige.
På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik så kronet til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Hva møtedeltakerne ellers ble enige om når det gjaldt innholdet i den framtidige unionen, er uklart og noe som historikere i moderne tid har diskutert til dels heftig.
På slutten av 1300–tallet gikk Norge, Sverige og Danmark formelt sammen i en felles union, kalt Kalmarunionen. Denne unionen utgjør en viktig og helt grunnleggende del av historien om Norge under senmiddelalderen. Bildet viser dokumentet fra 1397 som erklærer Erik av Pommern til konge over unionen. Unionen varte frem til 1521, men Sverige var reelt utenfor unionen i lange perioder etter 1434.
Kalmarunionens historie kan deles inn i ulike faser etter hvordan unionsfellesskapet fungerte. Både Margrete, som døde i 1412, og kong Erik søkte å samle mest mulig makt innenfor sentralstyret til monarken og den nærmeste rådgiverkretsen. Den grunnleggende styringstanken var at enkeltpersoner i stedet for politiske organer i størst mulig grad skulle ta del i unionsmonarkens styre av rikene. Hvert enkelt lands riksråd og riksembeter ble derfor liten grad trukket inn i styret av unionen. Noen av de danske riksembetene fikk imidlertid over tid funksjon som unionelle embeter i takt med at unionsmonarken gjennomgående oppholdt seg i Danmark, som ble unionens hovedland.
Det mangler en samlet systematisk oversikt over forvaltningen i Norge i senmiddelalderen, inkludert hvem som bekledde forvaltningspostene. Hovedtrekkene kan likevel skisseres. Forvaltningssystemet i hele unionen var lensvesenet. Et len var et avgrenset territorium der lenstakeren hadde ansvar for rettshåndhevelse, oppebørsel (skatt og bøter) og hærvesen. Kongen var den som tildelte lenene, og han krevde militære eller andre tjenester som gjenytelse.
På 1400-tallet var det omlag 50 len i Norge av varierende størrelse. De viktigste var høvedsmannspostene på borgene Båhus, Akershus, Tunsberghus (fram til 1503) og Bergenhus. Disse slottshøvedsmennene fikk i økende grad ansvaret for oppebørselen fra flere andre len, i tillegg til å forvalte lenet som lå direkte under borgen.
I Norge som i de andre unionsrikene var det et overordnet mål for aristokratiet at landets forvaltningsposter skulle være forbeholdt innenlandske menn. Det norske aristokratiet ser da også ut til å ha fått beholde flertallet av de norske forleningene for seg selv i senmiddelalderen. Markerte og viktige unntak var imidlertid slottslenene. De var så avgjørende for at unionsmonarken skulle beholde kontrollen over Norge, at han gjennomgående satte menn på borgene som han stolte fullt og fast på.
I datidens politiske klima betydde det ofte utenlandske menn. Uten slektsbakgrunn eller nevneverdig gods i landet var slike personer særlig avhengig av monarkens gunst for sin sosiale posisjon. Det gjorde dem i utgangspunktet til mer lydige redskap for oppbyggingen av en sterk kongemakt, enn innenlandske menn.
Dersom en utenlandsk stormann slo seg ned i Norge, giftet seg og fikk gods i landet, ville han imidlertid som regel få felles politiske interesser med innfødte stormenn. Når en vil vurdere utenlandske menns rolle i og betydning for den politiske utviklingen i Norge i senmiddelalderen, må en derfor skille mellom de som ble naturaliserte nordmenn og de som bare oppholdt seg i Norge så lenge de hadde en forvaltningspost i landet.
Når det gjelder det norske, verdslige aristokratiet i senmiddelalderen, har nyere forskning avdekket at det var betydelig mer tallrikt enn hva som tradisjonelt har vært hevdet. Fram til rundt midten av 1400-tallet skilte det samtidig seg ut et mer eksklusivt riksrådsaristokrati fra de bredere lagene av aristokratiet, med et betydelig nettverk av klienter. Disse klientnettverkene var viktige pilarer for høyaristokratiets samfunnsposisjon. Den økende eksklusiviteten gjorde imidlertid det høyaristokratiske sjiktet sårbart ut fra periodens demografiske forhold og ikke minst unionsmonarkiets struktur.
Kalmarunionen ble aldri formelt oppløst, men regnes for å være over etter at Sverige hadde brutt ut. Unionen mellom Danmark og Norge bestod. Da Christian ble fordrevet fra Danmark og Norge og erstattet av onkelen Frederik 1 som dansk konge i 1523 (1523/1524–1533), forsøkte de norske rikspolitiske elitene nok en gang å sikre Norges politiske autonomi innenfor unionen. Frederik måtte utstede en egen norsk håndfestning som skulle sikre dette, for å bli anerkjent som norsk konge i 1524.
Sammenliknet med situasjonen etter Christian 1s død var imidlertid den norske politiske situasjonen grunnleggende forandret. I 1523/1524 eksisterte ingen samlet verdslig aristokratisk front for å sikre landets interesser. Noe alternativ til unionen med Danmark kom ikke til uttrykk, og den norske politikken ble i stor grad ledet av representanter for den norske kirken med den nye erkebiskopen Olav Engelbrektsson i spissen. Utviklingen hadde ført til at interessene og skjebnen til det norske riket og den norske kirken i stor grad hadde falt sammen.
Denne norske rikspolitiske symbiosen eller «norske system», som det har blitt kalt, ble enda mer truet da unionsmonarken ble tilhenger av Martin Luther og reformasjonen. Frederik 1 var riktignok forsiktig overfor kirken, men arbeidet målbevisst for å øke kontrollen sin over Norge. Da han døde i 1533 satt kongelojale danske menn på de norske riksborgene. Sønnen, Christian 3 (1536/1537–1559), var ikke bare overbevist lutheraner, men også sterkt preget av sin nordtyske bakgrunn. Som seierherre i den danske borgerkrigen, Grevefeiden, kunne han ikke bare gjennomføre reformasjonen i Danmark, men i forlengelsen av dette også sikre en varig og fast kontroll over Norge ved å fjerne den katolske kirken i landet.
De lojale danske høvedsmennene med sine klientnettverk var samtidig avgjørende for at unionskongen kunne sikre seg det fulle herredømmet over Norge under krisa i 1536–1537. Christians norske hovedmotstander, erkebiskop Olav Engelbrektsson, hadde ingen mulige allierte, verken innen- eller utenlands, som hadde sterke nok interesser i å støtte politikken hans på lang sikt.
Det politiske umyndiggjøringen av Norge kan dermed ses på som resultat av en 30-års maktkamp. I et lengre perspektiv var Christian 3s politikk overfor Norge i 1536-1537 en kulminasjon av det danskdominerte unionsmonarkiets politikk helt siden grunnleggelsen i 1397, klart preget av en nordtysk fyrstepolitikk. Og omveltningene i 1536–1537 var et viktig steg i den statsbyggingsprosessen oldenborgdynastiet hadde ledet siden midten av 1400-tallet. Ut av prosessen kom en tidstypisk konglomeratstat sammensatt av flere riker, hertugdømmer og land, med et sentrum i Danmark og København.
De norske kongsinntektene i høymiddelalderen var beskjedne, og en del historikere har hatt vanskelig for å se at inntektene kunne strekke til som grunnlag for den sterke utbyggingen av det kongelige militær- og regjeringsapparatet mot slutten av perioden. Nettopp denne forundringen hos moderne historikere burde være et varsko mot uten videre å overføre vår tids statsfinansielle tankegang til middelalderens samfunnsliv.
Ikke minst er det avgjørende at befolkningen ikke bare betalte skatt til kongen, men også gjorde en betydelig dugnadsinnsats på felt som i dag ville ha vært det offentliges ansvar. Som alt nevnt overlot kongedømmet en god del av hva vi kan kalle offentlige funksjoner i samfunnet, til lokal selvforvaltning i bygd og by.
Det økonomiske fundamentet for samfunnsmaktene kongedømme og kirke fikk uansett en knekk i senmiddelalderen. Kildematerialet svikter for sikre konklusjoner, men den store mannedauden (svartedauden) kan ha redusert folketallet i Norge med 30–45 prosent.
Det avgjørende for samfunnsutviklingen på lang sikt var imidlertid de gjentatte pestangrepene utover senmiddelalderen. Mer enn 60 prosent av norske gårdsbruk ser ut til å ha blitt lagt øde i løpet av perioden 1350–1500, noe som er en sterk indikasjon på at befolkningen hadde sunket mye. Selv om vi ikke kan si med sikkerhet hvor mye folketallet sank, har det vært anslått et folketall på rundt 200 000 i 1500. Et slikt folketallsfall må ha hatt store sosiale og økonomiske virkninger. Materielt viser dette seg ved sterkt fall i jordpriser og jordleieavgifter, stor nedgang i jordbruksproduksjon og et stort antall ødegårder. Utpå 1500-tallet har en kunnet spore en veksttendens igjen, men først rundt midten av 1600-tallet, noen steder enda senere, nådde en igjen bosetningsnivået fra før 1350 – det såkalte «høymiddelaldermaksimum».
Alt fra siste halvdel av 1800-tallet begynte historikere å argumentere for at «Norges nedgang i senmiddelalderen» hadde økonomiske årsaker ved å peke på kongedømmets og aristokratiets relative fattigdom i Norge i forhold til nabolandene. Et syn om at Norge i europeisk sammenheng ble spesielt hardt rammet av pesten og med særlig langvarige følger, ble også utviklet, men nyere forskning har avvist dette.
Uavhengig av dette har det vært hevdet at folketapet under epidemiene rev vekk det økonomiske grunnlaget for et eget norsk riksstyre og «dømte» landet til en underordnet rolle i forholdet til de rikere nabolandene. Mot dette har nyere forskning pekt på at den norske kongemakten ikke bare opprettholdt sin selvstendighet i andre halvdel av 1300-tallet, men opptrådte også politisk og militært aktivt overfor omverdenen.
At betydelig større skatteinntekter dessuten ble hentet ut av den norske befolkningen på begynnelsen av 1500-tallet, avslører et inntektspotensial kongedømmet tidligere i senmiddelalderen ikke kan ha utnyttet fullt ut. Som alt nevnt hang dette trolig sammen med unionskongedømmets struktur. Samtidig er det en kjensgjerning at unionskongene finansierte styringen av Norge gjennom innenlandske inntekter, og at deler til og med ble overført til Danmark.
snl.no
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 29.9.2026 kl. 18:04 ・ FINN-kode: 477600131
