8 P1 A4708

Når Runar (65) kommer på båten glemmer han alt annet

Du trenger ikke å kunne mange knuter for å trives på sjøen.

Publisert 7. april 2022 kl. 12.04

Det er tidlig søndag morgen på båthavna til Drammen motorbåtforening. Selv om vi er i begynnelsen av april danser et tynt lag av is på toppen av vannets lune, tunge bevegelser. Sola, som på nippet kan kalles vårsol, lyser opp frostrøyken fra pusten til en spent skribent som venter på en helt vanlig fyr som bare elsker å være på båten.

Skulle hvert fall ikke ha båt!

Runar Støleggen skulle egentlig ikke ha båt i det hele tatt, men har endt opp med å tilbringe hver eneste sommer på sjøen siden 1995.

– Jeg er jo opprinnelig bilmekaniker, så jeg pleide å hjelpe kompiser med å skru en del båt. Det var liksom noe galt med disse båtene hele tiden, så det fristet lite å skaffe seg en selv. Men så skjer jo dette berømte livet, og med ankomst av barn nummer tre tenkte jeg at båt kanskje kunne være en fin måte å komme seg rundt i Norge på, sier Runar.

Han startet beskjedent, med en 23-fots plastsnekke, men den ble fort for liten.

– Vi skaffet oss nemlig et par hunder i tillegg - to ganske ivrige border collier - så det ble for hissig å stappe sju familiemedlemmer inn i en plastsnekke med sliten kalesje. Etter et par år med lite albuerom fikk vi tak i en stålbåt som ungene kalte Ståle Rusten. Han hadde vi i et par år før jeg hentet Victoria i Bergen i 2009, sier han.

Og Victoria er litt av et syn! En skikkelig nostalgisk motorseiler fra 1975, med 33 fot dekket i teak fra akter til baug og et stort seil ruvende 12 meter over havet.

Men, seil? Kunne du seile fra før?

– Neinei! På ingen måte. Men jeg visste jo at en motorseiler hadde noe med vind å gjøre, så jeg var klar for å prøve. I begynnelsen fikk jeg stadig kommentarer fra andre seilere om at jeg måtte stramme opp seila mine, så da gjorde jeg det, og nå synes jeg det går ganske bra, sier Runar med glimt i øyet.

Så du synes ikke at det var litt flaut å rote med seil og tau ute på sjøen blant erfarne seilere?

– Absolutt ikke! Det er så synd at man er så opptatt av hva andre syns. Poenget er at man må jo bare prøve. Hvis jeg har lyst til å gjøre noe, så kan jeg ikke la meg stoppe av at noen kanskje synes jeg er teit. Man får til det meste her i livet med sunn fornuft og tålmodighet, men ingenting kommer gratis. Og feiling gir aller best læring, sier han.

Likevel var det kanskje én hendelse som var litt pinlig likevel:

Tau i propellen foran 200 badegjester!

Runar bryter ut i latter før han engang får begynt på historien:

– Det var totalt selvforskyldt! Og hvis noen lurer nøyaktig på hva som skjedde kan de jo bare spørre de 200 vitnene som lå på badestranda rett overfor, humrer han.

Ja, hva skjedde, da?

– I fjor sommer var vi på tur, da jeg plutselig synes jeg hørte litt vibrasjon i propellen som jeg tenkte var en akselanode.

En hva-forno?

– En sånn svær kladd som er festet på propellen, som jeg tenkte at jeg måtte gjøre en liten dykkejobb og ta av rett og slett.

Ah.

– Også har jo min kropp relativt god oppdrift; omfangsrik og hul som den er, så jeg fløyt opp hele tiden. Derfor bandt jeg et tau fra den ene rekka av båten til den andre, slik at jeg hadde et tau jeg kunne dra meg ned i og holde meg der mens jeg skrudde av anoden. Men med iskaldt vann og dårlig evne til å holde pusten ble det vel en 20-30 dykk på noe som vanligvis tar 1 minutt å gjøre på land. Også hadde jeg bare en liten Kaptein Sabeltann dykkemaske, så sikten var ganske dårlig. I tillegg er jeg ikke spesielt glad i å bade, så mye talte i mot at jeg skulle få til dette, sier Runar.

Fikk du det til, da?

– Ja, og jeg var stolt som en hane! Men også ganske susete etter hele operasjonen. Så etter å ha fått tørket meg og tatt meg en kaffe og reflektert litt over at jeg virkelig trenger å kjøpe meg ny dykkemaske, hadde jeg jo glemt tauet jeg festa under båten for å dra meg ned etter.

Ånei!

– Åjo. Jeg bakket ut av båtplassen, og det gikk helt fint, men når jeg skulle kjøre fremover sa det PANG og vi bråstoppet. Heldigvis fikk vi god hjelp av mange snille badegjester, som heiv tau til oss og dro oss inn i en bås. Så var det på med Kaptein Sabeltann-maska igjen også bar det under vann for å skjære løs tauet som var vikla stramt rundt propellakselen, forteller Runar.

Og plutselig måtte bilmekanikeren mekke sin egen båt og ikke kompisene sine.

– Den ene rekka ble det bare hull i, men den andre havna i vannet, så der var det sju rekkestøtter jeg måtte sveise på nytt. I tillegg måtte jeg fikse propellager og akselstøtte. Men det var ikke verre enn at vi kunne bruke den resten av sesongen, sier han.

Og at båten er i god stand viser seg å være ganske viktig, for det er det eneste stedet Runar klarer å slappe ordentlig av.

Bare jeg kommer én meter fra brygga glemmer jeg alt annet

Livet er fullt av ting man skulle ha gjort, og i hverdagen tenker Runar stadig på noe han burde ha fiksa og ordna. Selv om han slapper av på sofaen etter jobb, klarer ikke hodet helt å koble av – det skjer først når han kommer ut på båten.

– Bare jeg kommer én meter fra brygga glemmer jeg alt jeg burde ha gjort. Kanskje det er motorlyden som overdøver tankene, eller at jeg er fysisk frakoblet land som det lettere å senke skuldrene, jeg vet ikke, men tankekjøret gir seg så fort jeg er på sjøen, sier han.

Mange tenker kanskje at det er vinden i håret, bølgeskvulp under bena og lukten av saltvann som gjør at Runar får tankene over på andre ting, men det er det faktisk ikke.

– Jeg er ikke sånn kjempeglad i å sole meg eller bade, men jeg liker å ha et lite hjem på sjøen som tar meg til koselige steder i nærheten. Det er den friheten som gjør meg rolig. Vi har jo reist på mange ferier uten mål og mening, også har vi vært mye i Danmark og langs svenskekysten. De siste ti årene har vi vært på Østerby havn på en øy som heter Læsø nesten hver sommer.

Nå er det bare Runar og kona Laila som bruker båten mest, for alle ungene har blitt voksne, men Runar anbefaler virkelig til barnefamilier å prøve seg på sjøen.

– Jeg har gitt ungene veldig mye frihet på tur - både når vi har vært på båten på vei fra ett sted til et annet, men også på de stedene vi har besøkt. Vi var veldig ofte på øyer, og der er det jo begrenset hvor mye de kan rote seg borti, så da har de flydd barbeint rundt og fiska krabber og bada og kost seg seg fra morgen til kveld. De har kost seg så vanvittig, og har fortsatt kontakt i dag med venner de fikk for flere år siden.

Frister det ikke å fly utenlands, da? Blir det ikke litt kjedelig med båtsommer hver sommer?

– Jo, for all del, jeg har vært i utlandet også. For noen år siden var vi i Japan og det var en kjempeopplevelse. Men samtidig er det noe med at hvis man finner et sted man liker, kan man ikke bare være der til man ikke liker det lenger, da? Nytt og langt borte er bra, men det nære og kjente er ikke så verst det heller, sier han.

– Jeg er så glad for at jeg kjøpte den plastsnekka i 1995 og at jeg nå har endt opp med Victoria. Denne motorseileren har gitt meg så mye ro i sjela - selv om jeg bare kan pålestikk og kjerringknute!

Så, til alle dere vanlige folk der ute som egentlig har litt lyst til å prøve ut livet på sjøen; gjør som Runar - bare gjør det! Det kan jo hende dere blir rolige av det.

PS: Selv om sjøen er for alle, er det viktig å huske på sikkerheten. Båtførerprøven er lur å ta, pluss generell god oppførsel på vannet. Og: en kaptein på druen gagner ingen.

Du trenger ikke å kunne mange knuter for å hive deg på bølgen - bokstavelig talt. Sees på sjøen, a!