Bildegalleri
Vandreren - Fortellingen om en sel
Til salgs
90 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Vandreren - Fortellingen om en sel" av Frank S. Stuart. De unges forlag, 1954. 211 sider.
Selges for 90,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
---------------------
Seler er en gruppe pattedyr som hører til rovpattedyrene. Seler lever både på land og i sjøen. Selenes kropp er sterkt tilpasset livet i sjøen. Det er i sjøen de jakter og beiter, og de kan dykke lenge og dypt, fordi de kan lagre mye oksygen i blod og muskler. Men selene er avhengig av land i forplantnings- og hårfellingsperioden.
Selene omfatter 36 arter som fordeler seg på tre familier; øreselfamilien med 16 arter, hvalrossfamilien med én art og selfamilien med 19 arter. Selfamilien kalles også ekte seler.
Det lever seler i de fleste havområder; Stillehavet, Atlanterhavet, Antarktis, Det kaspiske hav, Det karibiske hav og Bajkalsjøen, men ikke i de store åpne delene av de store havene.
I norske farvann lever hvalross og seks arter fra selfamilien: grønlandssel, klappmyss, havert, steinkobbe, ringsel og storkobbe.
Norsk selfangst har lange tradisjoner og har særlig vært rettet mot grønlandssel og klappmyss. Først og fremst har det vært på grunn av pelsen og spekket. Så sent som i 2023 og 2024 har det vært drevet fangst, men omfanget har de senere år vært meget begrenset og næringen er sterkt redusert.
Selenes kropp er best tilpasset livet i vann, og dyrene er adskillig mer elegante og grasiøse i dette elementet enn på land. Selkroppen er så strømlinjeformet som vel mulig for et dyr som skal ta seg fram både til lands og til vanns. Hodet er lite i forhold til kroppen. Det er stort spenn i størrelse blant selartene, der de minste er knapt én meter lange og neppe veier mer enn 50 kilo, mens de største kan bli fem meter lange og veie over tre tonn.
Armene og beina til selen kalles sveiver eller luffer. Armene kalles framsveiver og beina kalles baksveiver. Sveivene er svært korte og delvis trukket inn i kroppen. Sveivene er stilt forskjellig hos ulike grupper. Øresel og hvalross kan bruke sveivene til å bevege seg på land. Hos artene i selfamilien er sveivene stilt rett bakover og fungerer dårlig for bevegelse på land. Alle seler har svømmehud mellom fingre og tær.
Drektighetstida hos sel varierer vanligvis mellom 9 og 12 måneder, unntaket er hvalrossen som går drektig i 16 måneder. De fleste selartene har såkalt forsinket implantasjon, noe som innebærer at fosterutviklingen starter først rundt 3 måneder etter paring.
Hver hunn får én unge, og ny paring skjer gjerne mer eller mindre umiddelbart etter at ungen er avvendt.
Selene finner sin næring i sjøen, ofte på betydelige dyp. Dietten er variert og avhengig av hvor selene lever. De spiser fisk, krepsdyr (blant annet krill, amfipoder, krabber og reker), bløtdyr (særlig blekkspruter, men også skjell og snegler) og børstemark.
Øreselene og hvalrossen har bevegelige hofter som gjør at baksveivene kan bøyes forover og innunder kroppen slik at dyrene får til å gå på land eller is. Dette gjør at de kan ta seg bedre fram på fast underlag enn de ekte selene idet de, riktignok noe klossete og vraltende, bruker alle fire sveivene til å gå med. Framsveivene bringes vekselvis framover når selene går i bedagelig tempo, eller samtidig når de har det travelt. Baksveivene beveges normalt alltid samtidig. En kraftig svingning fram og tilbake med den kraftige halsen er også viktig for framdriften.
Artene i selfamilien er adskillig mer hjelpeløse på fast underlag. Deres baksveiver peker rett bakover og kan ikke bøyes inn under kroppen – de er altså kun et svømmeredskap. Derfor humper de av sted på bryst- og bekkenpartiet mens baksveivene bare henger på slep når de er på land eller is. Framsveivene brukes hovedsakelig til å holde balansen, men kan også hjelpe på framdriften, særlig på is-underlag hvor selene kan få gripetak med de kraftige klørne.
I sjøen er selfamiliens arter mest grasiøse. Det er kroppens bakpart som sørger for framdriften i det våte element, og de ekte selene svømmer ved å bevege baksveivene vekselvis. Selve sveivene er foldet ut mens selene foretar det slag som driver den framover, og de er sammenfoldet under returen. Framsveivene holdes vanligvis inn til kroppen under svømming og brukes bare til å justere kurs og stilling i vannet. Øresel og hvalross, derimot, benytter framsveivene som en slags årer. Baksveivene ligger med sålene mot hverandre og stikker ut bak dyret som et slags ror. Også i vannet er svinging med halsen og forkroppen viktig for framdriften for disse dyrene.
Selenes kroppstemperatur ligger normalt på 36–38 °C. Når slike varmblodige dyr skal tilbringe mye av tida i kaldt vann kan det å holde seg varm være en utfordring. Dette problemet er delvis løst ved at selene har et isolerende spekklag rundt mesteparten av kroppen.
Spekklaget
Pelsselene har et ganske tynt spekklag, men tykk pels utenpå spekklaget sørger for å holde dem varme i kaldt vann. Som hos landpattedyrene er hudtemperaturen hos pelssel høy og ligger på rundt 30 °C.
For sjøløvene, hvalrossen og artene i selfamilien er situasjonen en annen ettersom disse enten mangler hår, eller bare har en tynn hårbekledning. Til gjengjeld har de altså et tykkere spekklag som fungerer som varmeisolasjon, samtidig som spekkets dypere, indre deler også fungerer som energilager til bruk når næringstilgangen er lav.
Hos selartene med et tykt spekklag vil en finne at skinntemperaturen kan være svært lav – omtrent så lav som temperaturen i omgivelsene og helt ned til 1 °C. Dette kommer av at det fine blodårenettet i skinnet kan snøres sammen slik at svært lite blod – bare så mye som trengs for å holde hudvevet med næring – kommer ut i skinnet. Dermed bevares kroppstemperaturen inne i selene. Varmetapet til omgivelsene fra alle pattedyr er nemlig størst fra de varmeste hudområdene, som er de hvor blodårene ligger lengst ut mot hudoverflaten. Temperaturforskjellen mellom spekklagets innerste og ytterste deler kan komme opp i 35 °C hos disse dyrene.
På land, hvor temperaturen ofte kan være høyere enn i vannet, vil selene med sin gode varmeisolasjon møte det motsatte problemet, som er å bli kvitt varmen. Seler uten tykk pels kan bøte på problemet med å øke blodstrømmen til skinnet, men dette er ikke alltid tilstrekkelig.
Sentralt i alle selers temperaturregulering står derfor sveivene, som ikke er dekket av spekk. Sveivene er forsynt med en rekke tynne og fine blodårer som kan trekkes sammen eller utvides, alt etter behov. En del av de sentralt liggende pulsårene som fører ut gjennom sveivene er omkranset av en rekke vener.
I isvann eller andre steder hvor selen har behov for å holde på varmen, vil det varme pulsåreblodet varme opp det kalde veneblodet ved at varmen ledes gjennom åreveggene. På denne måten fungerer systemet som en varmeveksler, hvor veneblodet tar kroppsvarmen med inn i kroppen igjen, og varmetap på grunn av at varmt blod kommer ut i sveivenes overflate reduseres.
Om selen derimot trenger avkjøling (for eksempel på land om sommeren eller ved fysiske anstrengelser), ledes det meste av blodet i sveivene utenom venene som omkranser pulsårene. I stedet ledes det gjennom de tynne venene som ligger i sveivenes hudoverflate, og dermed blir blodet avkjølt.
Selene finner sin næring i sjøen, ofte på betydelige dyp. Bortsett fra hvalene er det da heller ingen pattedyr som har så god evne til å dykke som selene. Enkelte selarter, for eksempel sjøelefantene, kan i ekstreme tilfeller dykke helt ned til over 2000 meters dyp og være neddykket i opptil to timer. Det er nok betydelig mer vanlig med dykk som varer fra 7–8 minutter til rundt en halvtime ned til 200–300 meter, men dette varierer mellom de forskjellige artene.
Når selene dykker, puster de ut og lukker neseborene slik at pustingen opphører. Etter hvert som de beveger seg nedover i vannsøyla vil trykket øke, og alle hulrom i dyret vil bli trykket sammen. Hulrom som kan trykkes sammen hos selene er mellomører, bihuler og lunger. Mellomørene og bihulene har tykke slimhinner som er rike på vener. Når dyrene dykker vil de trykkforskjellene som oppstår mellom mellomøret og omgivelsene medføre at blod strømmer til venene i slimhinnene, noe som utligner trykkforskjellen.
Til tross for at selene puster ut før de forlater overflata, vil det alltid være litt luft igjen i lungene. Under neddykkingen vil trykket presse brystkassen, som er svært fleksibel, sammen. I tillegg vil mellomgulvet presse lungene oppover i brystkassen. På denne måten vil lungene bli tømt for luft idet de presses ut i det kraftige og bruskforsterkede luftrøret. Dermed hindres gassene (oksygen og nitrogen) i denne restluften i å bli presset ut i dyrets blod, ettersom slikt gassopptak kun foregår i lungene og ikke i luftrøret. Selene unngår derfor den såkalte dykkersyken som kan oppstå om for mye nitrogen blir presset ut i blodet under dykket. Dykkersyke kan oppstå ved brått trykkfall, for eksempel ved for rask oppstigning, da nitrogen som finnes løst i blodet kan danne gassbobler som kan føre til blodpropp.
Under dykking er tilgang på oksygen til de ulike vevstypene bestemmende for hvor lenge selene kan være nede. Dyrene har løst dette problemet ved å lagre oksygen i kroppen før de dykker. Som et ledd i denne strategien er selene utstyrt med uvanlig stor blodmengde.
Blodet til selen inneholder svært høye nivåer av hemoglobin, som samlet gjør at det kan binde opptil fire ganger mer oksygen enn hos gjennomsnittsmennesket.
I musklene finnes også betydelige mengder av stoffet myoglobin som også binder oksygen – det er dette stoffet som gir selkjøttet en veldig mørk farge. Men selv om selene tar betydelige mengder oksygen med seg når de dykker, må de være økonomiske i sin bruk av dette stoffet.
Selenes hjertefrekvens er normalt mellom 55 og 120 slag i minuttet, men når dyrene dykker kan den avta helt ned til 4–15 slag i minuttet. Dette vil redusere blodstrømmen fra hjertet, og for at ikke dette organet skal bli overbelastet av tilstrømmende blod, er tilførselsårene svært elastiske og dessuten forsynt med lukkemuskler slik at de faktisk kan lagre betydelige mengder blod i kortere perioder når pulshastigheten er lav.
Når hjertefrekvensen går ned, er det avgjørende at en rekke blodårer avsnøres slik at blodtilførselen til hud, muskulatur og de fleste organer unntatt hjernen reduseres, samtidig som normalt blodtrykk kan opprettholdes. Dette virker ikke hemmende på selenes aktivitet fordi de har oksygen lagret i muskulaturen, og fordi musklene kan arbeide selv ved svært redusert oksygentilførsel. Disse tiltakene gjør at det oksygenet som er lagret i blodet varer lenger og kan forbeholdes hjernen.
Blodstrømmen til hjernen, som er det organet som er mest avhengig av jevn tilgang på oksygen for å fungere, blir nemlig opprettholdt tilnærmet som vanlig, men også dette organet viser en bemerkelsesverdig toleranse til lave oksygennivåer hos selene sammenlignet med ikke-dykkende pattedyr. Ved slike «sparetiltak» kan forbruket av oksygen når selene er under vann reduseres til bare 1/3 av vanlig forbruk.
Når selene etter et dykk begynner å stige til overflata igjen, vil hjertefrekvensen øke, og den vil være høyere enn normalt de første par minuttene etter at selene er kommet opp til overflata. Dette, kombinert med at selene foretar noen raske innåndinger, vil i løpet av kort tid bringe oksygeninnholdet i selkroppen opp på et nivå som tillater ny dykking. Graden av disse sparetiltakene kan reguleres og tilpasses den forventede dykketiden. Ved korte dykk i overflaten vil derfor hjertefrekvensen hos dyrene vise langt mer beskjedne endringer.
Som alle andre sjøpattedyr har selene et landlig opphav. Dette viser seg tydelig ved at de i visse perioder av livet, spesielt i forplantningstida og i hårfellingsperioden, er avhengige av fast underlag. Men det er i sjøen de utfolder de fleste av sine aktiviteter, og selenes kropp er da også sterkt modifisert i både form og funksjon med dette for øye. Alle seler er i bunn og grunn svært likt bygd, og det kan derfor framstå som overraskende at de kanskje ikke har samme landlige opphav.
Det foreligger to hovedhypoteser om selenes mulige utvikling:
Den ene hypotesen tilsier to uavhengige utviklingslinjer (såkalt diphyletisk utvikling). Den ene utviklingslinjen gikk fra bjørnelignende forfedre til det som nå er øreseler og hvalrosser. Denne utviklingen fant sted i det nordlige Stillehavet langs vestkysten av Nord-Amerika. Den andre utviklingslinjen gikk fra oterlignende forfedre til det som nå er selfamilien, og fant sted i det nordlige Atlanterhavet langs kystene av Europa.
Den alternative hypotesen tilsier en felles opprinnelse for alle selene (monophyletisk utvikling) og for den saks skyld også bjørner og otere. Denne utviklingslinjen, som har fått betydelig vitenskapelig støtte i seinere år, fant sted i det nordlige Stillehavet. Mye tyder likevel på at dagens hovedgrupper skilte lag på et tidlig tidspunkt der selfamiliens representanter fulgte én utviklingslinje, mens øresel og hvalross fulgte en annen.
Selene hører til rovpattedyrene. De omfatter 36 arter som fordeler seg på tre familier:
øreselfamilien med 16 arter
hvalrossfamilien med 1 art
selfamilien med 19 arter.
Øreselene (Otariidae) deles i to grupper der pelsselene inneholder ni arter mens de noe større sjøløvene teller sju arter. Øreselene har som navnet tilsier et synlig ytre øre. Felles for begge gruppene er også at hannene, som er vesentlig større enn hunnene, holder flere hunner i harem i de store koloniene som etableres i paringstiden. I norske farvann finnes verken pelssel eller sjøløver.
Pelsselene har som navnet tilsier en karakteristisk tykk og tett pels, og deles inn i to slekter: nordlige pelsseler og sørlige pelsseler. Nordlig pelssel omfatter én enkelt art.
Nordlig pelssel (Callorhinus ursinus) holder til i det nordlige Stillehavet
Søramerikansk pelssel (Arctocephalus australis) lever i både Atlanterhavet og Stillehavet
Galapagos pelssel (Arctocephalus galapagoensis) lever øst i Stillehavet
Juan Fernandez pelssel (Arctocephalus philippii) lever øst i Stillehavet
Guadalupe pelssel (Arctocephalus townsendi) lever øst i Stillehavet
New Zealand pelssel (Arctocephalus forsteri) lever i Stillehavets vestlige områder
Arctocephalus pusillus deles i de to underartene Australsk pelssel A.p. doriferus og Cape pelssel A. p. pusillus, sistnevnte har tilhold i kystområder i Sør-Afrika.
Subantarktisk pelssel (Arctocephalus tropicalis)
Antarktisk pelssel (Arctocephalus gazella) lever i Antarktis
Sjøløvene omfatter sju arter som fordeles på fem slekter. De lever først og fremst i Stillehavet:
Lengst nord og på begge sider av havet finner vi den nordlige (også kalt Stellers) sjøløven (Eumetopias jubatus)
Noe lenger sør og mer lokalt forekommer California (Zalophus californianus) og Galapagos (Zalophus wollebaeki) sjøløver
Japansk sjøløve (Zalophus japonica) fryktes å være utdødd, da den ikke har vært observert på minst 50 år
Den søramerikanske sjøløven (Otaria flavescens) lever både i Stillehavet og sør i Atlanterhavet
New Zealand (også kalt Hookers) sjøløve (Phocarctos hookeri) lever vest i Stillehavet
Australsk sjøløve (Neophoca cinera) lever vest i Stillehavet
Hvalrossfamilien (Odobenidae) teller bare én art, hvalrossen (Odobenus rosmarus), som deles inn i to underarter med tilhold i arktiske strøk av henholdsvis Stillehavet (O. r. divergens) og Atlanterhavet (O. r. rosmarus). I norske farvann finnes hvalross på Svalbard og enkeltdyr kan sporadisk også besøke Norskekysten.
Selfamilien (Phocidae), også kalt ekte seler, er med sine 19 arter den mest tallrike familien blant selene. Alle artene i denne gruppa mangler et synlig ytre øre, og systematisk deles de inn i to underfamilier:
Underfamilien Phocinae inneholder alle de ti nordlige artene av selfamilien:
klappmyss (Cystophora cristata)
grønlandssel (Pagophilus groenlandicus) og
havert (Halichoerus grypus) finnes bare i Atlanterhavet
steinkobbe (Phoca vitulina) lever i Atlanterhavet og Stillehavet
ringsel (Pusa hispida) lever i Atlanterhavet og Stillehavet
storkobbe (Erignathus barbatus) lever i Atlanterhavet og Stillehavet
bajkalsel (Pusa sibirica) lever i Bajkalsjøen
kaspisel (Pusa caspica) lever i Det kaspiske hav
largasel (Phoca largha) lever i Stillehavet
harlekinsel (Histriophoca fasciata) lever i Stillehavet
Underfamilien Monachinae har ingen representanter i norske farvann. I denne gruppa finner vi tre tropiske og sub-tropiske munkeselarter, to arter sjøelefant og fire antarktiske selarter.
Monachus monachus lever i Middelhavet
Monachus tropicalus lever i Karibia
Monachus schauinslandi lever ved Hawaii
nordlig sjøelefant (Mirounga angustirostris) med utbredelse nord i Stillehavet
sørlig sjøelefant (Mirounga leonina) holder til på den sørlige halvkula
weddellsel (Leptonychotes weddellii) holder til i pakkisen rundt Antarktis
rossel (Ommatophoca rossii) holder til i pakkisen rundt Antarktis
krabbeetersel (Lobodon carcinophagus) holder til i pakkisen rundt Antarktis
sjøleopard (Hydrurga leptonyx) holder til i pakkisen rundt Antarktis
https://snl.no/seler
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 11.11.2026 kl. 13:49 ・ FINN-kode: 480751667


