Bildegalleri
Ferskvannsfisk
Til salgs
50 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Ferskvannsfisk" av Jørgen Møller Christensen og Martin Camm (illustrasjoner). Cappelens forlag, 1981. 128 sider. Grei brukstilstand. Ingen anvnetrekk eller annen grafitti.
Selges for 50,- kroner
Porto: 46,- kroner (sendt som brev med Posten)
--------------------
Ferskvannsfisk i Norge er de 44 artene av fisk som gyter i ferskvann (elver og innsjøer), og som lever sitt første yngelstadium i ferskvann her i landet. De fleste ferskvannsfisk lever hele livet i ferskvann. Noen ferskvannsfisk, som for eksempel laks, kan foreta vandringer til saltvann i visse perioder. Disse artene kalles anadrome. Noen ytterst få arter, som for eksempel trepigget stingsild, kan reprodusere og leve både i ferskvann og saltvann.
Fisk som er avhengig av saltvann for gyting og utvikling av yngel kalles saltvannsfisk. Arter som i perioder finnes i ferskvann, men som kun gyter i saltvann, klassifiseres derfor ikke som ferskvannsfisk, men som katadrome. Dette gjelder arter som ål og skrubbe. Allikevel inkluderes og forvaltes ål som en innlandsfisk, i lakse- og innlandsfiskloven. En betydelig andel av ål vandrer oppover i norske vassdragene, og kan oppholde seg der i over 16 år før de starter gytevandringen tilbake mot Sargassohavet.
I Norge er det 44 arter ferskvannsfisk, og minst 45 arter innlandsfisk (ål forvaltes også som en ferskvannfisk). Av disse har 32 arter vandret inn naturlig etter siste istid. I tillegg regnes 12 arter som innførte (noen er også invasive) fordi de trolig har kommet til landet med menneskets hjelp.
Det er store forskjeller i hvilke ferskvannsfisker som er å finne i de ulike delene av landet. I et betydelig antall vassdrag og høyereliggende norske innsjøer, så finner vi få ferskvannsfisker, og langt færre enn i de fleste andre vassdrag i Europa. På Vestlandet finnes i hovedsak arter som også kan overleve i saltvann, slik som laks og ørret. Disse har vandret inn til elvene og vassdragene fra havet etter istiden. På Svalbard og Jan Mayen finnes det kun faste bestander av røye.
De fleste artene har imidlertid vandret til Norge gjennom ferskvann, og disse finnes særlig i østlige og nordlige deler av landet. Dette gjelder for eksempel abbor og gjedde.
Ferskvannsfiskenes innvandring til og utbredelse i Norge ble beskrevet inngående av fiskeribiolog Valentin Huitfeldt-Kaas i 1918. Han brukte informasjon om landskapets utvikling etter siste istid sammen med informasjon om artenes forekomst til å tolke hvordan de ulike artene hadde vandret inn til landet. Nyere kunnskap, for eksempel framskaffet gjennom bruk av moderne genetiske metoder, har stort sett bekreftet mye av det Huitfeldt-Kaas kom fram til.
Huitfeldt-Kaas delte ferskvannsfiskene inn i innvandringsgrupper ut fra hvordan og når de vandret inn til landet. Det som presenteres her er en forenklet framstilling, med fokus på de artene som vandret inn fra vest (gjennom havet) og de som kom fra øst (gjennom ferskvann).
En del arter finnes utbredt primært langs kysten, og har i liten grad spredd seg inn i landet. Dette er arter som kan vandre i saltvann eller brakkvann og derfor kunne spre seg langs kysten etter hvert som isen smeltet og landet steg. I denne gruppen finner vi blant annet arter som laks, trepigget stingsild og havniøye. Typisk er de mest kuldetolerante artene å finne lengst mot nord. Røya er den eneste arten som har etablert faste bestander i ferskvann på Svalbard og Bjørnøya.
De fleste ferskvannsfisker har begrenset mulighet for å overleve i salt- eller brakkvann og har derfor måttet spre seg gjennom ferskvann. Spredningen skjedde hovedsakelig via det som nå er Østersjøen og inn i Norge via Sverige. Hovedinnvandringsveien videre har trolig vært gjennom de store svenske innsjøene, spesielt Vänern-systemet.
Under istiden overlevde ferskvannsfiskene i refugier i sør eller sørøst, og så har de ulike artene spredd seg nordover og vestover gjennom de ulike vannveiene som ble etablert i forbindelse med nedsmeltingen av isen. De kuldetolerante artene kom først, og har kunnet vandre lengst inn i landet.
Etter hvert steg landet mer og mer ettersom den tunge isen smeltet bort. Samtidig økte temperaturen. Forholdene ble da levelige for flere arter. Men de mer varmekjære artene møtte brattere elver og bekker, og kom derfor ikke særlig langt inn i landet. De sist ankomne artene, trolig gjørs og sørv, klarte ikke å komme lenger enn til Østfold og de store vassdragene der. En del arter kom ikke lenger enn til sørlige deler av Sverige.
Alle naturlig innvandrende ferskvannsfisker, både de som kom tidlig og de som kom seint, har hatt mulighet til å nå de lavereliggende områdene av Østlandet. De fleste av disse artene finnes i de nedre delene av Glomma med tilhørende innsjøer. De mer varmekjære artene, som karpefiskene, er generelt begrenset til de store østlandske sjøene og de sørøstlige vassdragene.
Artene som kom østfra ble stoppet av de store fjellkjedene (vannskillet). På Vestlandet finner vi derfor nesten bare arter som har spredd seg gjennom saltvann (innvandret fra vest). Dette gjelder flere laksefisker, hovedsakelig laks, ørret og røye. De andre artene som kan finnes spredt langs kysten er trolig transportert dit av mennesker.
Antall arter av ferskvannsfisk er høyere i Nord-Norge enn på Vestlandet og i Midt-Norge. Dette skyldes at en del kuldetolerante arter som abbor, gjedde, sik og lake kunne spre seg vestover gjennom det flate landskapet fra østlige russiske israndsjøer etter hvert som isen trakk seg tilbake. Alle disse artene er relativt vanlige på Finnmarksvidda. Disse artene har også klart å spre seg til områdene i de sørøstlige deler av Norge.
Utbredelsen av ferskvannsfisk påvirkes i stor grad av menneskenes mange aktiviteter. Utsetting og flytting av fisk fra vassdrag til vassdrag har foregått i over 1000 år, og har ført til at særlig populare arter å fiske etter som ørret og røye er utbredt i hele landet, også høyt til fjells ovenfor naturlige vandringshinder.
Endringer i vannløp, bygging av overføringstunneler for vann til kraftproduksjon og dambygging har også ført til spredning av ulike arter til nye vassdrag.
En rekke arter er innført til landet for å bli satt ut i vassdrag for å øke fiskeproduksjonen (regnbueørret, kanadarøye, bekkerøye). Flere av disse artene ble innført for svært lenge siden, og noen for å kompensere for fiskedød i vassdrag pga sur nedbør.
Utsetting i vassdrag på Kola-halvøya i Russland har også ført til at nye arter som pukkellaks har spredd og etablert seg i norske vassdrag. Den regnes som en høyrisikoart på grunn av et stort invasjonspotensiale. Utsetting og flytting av fremmede arter mellom vassdrag er i dag ikke tillatt, men slik aktivitet skjer fortsatt i det skjulte.
Mange arter er også blitt flyttet mellom vassdrag for å skape mer spesielle sportsfiskemuligheter (karpe, suter, sørv). Noen arter spres for eksempel gjennom ulovlig bruk av småfisk som levende agn. En art som ørekyt har trolig fått sitt utbredelsesområde drastisk utvidet på denne måten, mens nye arter som sandkryper og regnlaue trolig er innført fra Europa.
Det gjøre betydelig innsats for å begrense skadene forbundet med invasive fiskearter, også mot de som har naturlig vandret inn i noen norske vassdrag. Kjemisk bekjempelse, med bruk av rotenon, for å utrydde uønskede fiskearter i mindre innsjøer gis det også tillatelse til, eksempelvis i Trøndelag mot mort eller gjedde. Andre tiltak er fysiske sperrer i nedre delar av mange vassdrag som pukkel-laks vandrer opp i, eller elektrisk sperre mot gjedde (Telemarksvassdraget).
Det er registret fire arter niøyer i Norge. Dessverre er kunnskapen om utbredelsen og biologien til disse artene svært dårlig. Arktisk niøye er registrert i Pasvik og finnes trolig i andre vassdrag i området, men det er ikke tilgjengelig informasjon om utbredelsen. For de andre niøyeartene finnes det en del informasjon om utbredelse, men kunnskapen er mangelfull.
Den overordnede systematikken til de strålefinnede fiskene er fortsatt svært omdiskutert og under stadig endring. Det betyr at tilhørighet til ulike familier og ordener varierer avhengig av hvilket oppslagsverk eller hvilken bok man baserer seg på. Her baserer vi oss på Eschmeyer’s Catalog of Fishes som ansees som det mest oppdaterte oppslagsverket når det gjelder fiskenes systematikk. Det betyr at systematikken som brukes her avviker noe fra den som for tiden brukes av Artsdatabanken.
Både fiskeforvaltning og forskning på ferskvannsfisk i Norge har lenge vært veldig fokusert på våre mest populære laksefisker. Historisk har kultivering og utsetting av ørret og laks vært, og er fortsatt, ganske utbredt i mange norske vassdrag, for å øke fiske og kompensere for vannkraftutbygging.
Relativt få ferskvannsfisker regnes som utrydningstruet i Norge. I oppdateringen for norsk rødliste (2021) regnes havniøye og villaks som nær truet, mens arktisk niøye er sårbar. I tillegg har de to relikte bestandene av laks i Norge kritisk små bestander. Europeisk ål er bare delvis ferskvannsfisk, men ble i 2021 regnet som sterkt truet (EN), og dermed den av fiskeartene i norske vassdrag som har vist den kraftigste tilbakegangen både i Norge og internasjonalt. Således bør ål omtales som den mest trua av våre innlandsfisker.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 28.10.2026 kl. 15:25 ・ FINN-kode: 479779236

