Bildegalleri
Egon Friedell - "Oldtidens kulturhistorie" (Hellas & Egypt/Forasia)
Til salgs
200 kr
Beskrivelse av varen
Bøkene:
"Oldtidens kulturhistorie. Den førkristne sjels liv og legende. Egypt og Forasia." Aschehoug forlag, 1938. 476 sider. Illustrert. Til norsk ved Niels J. Mürer.
"Oldtidens kulturhistorie. Den førkristne sjels liv og legende. Hellas." Aschehoug forlag, 1940. 320 sider. Illustrert. Til norsk ved Niels J. Mürer.
Selges enkeltvis for 200,- kroner eller samlet for 300,- kroner
Porto betales av kjøperen.
Egon Friedell (1878-1938) var østerriksk forfatter, litteraturkritiker, kulturhistoriker, kabarettist og skuespiller.
Friedell var en mangsidig kulturpersonlighet i Wien tidlig på 1900-tallet, men profilerte seg også i Berlin, blant annet som skuespiller hos Max Reinhardt. Friedell, som var jøde, tok sitt liv i mars 1938 da Hitler annekterte Østerrike.
Sammen med forfatteren Alfred Polgar skrev Friedell en rekke dramaer og lystspill; det mest kjente er den humoristiske enakteren Goethe (1908). Internasjonal oppmerksomhet vakte hans Kulturgeschichte der Neuzeit (3 bind, 1927–1932, norsk oversettelse 1933–1934 og 1953–1954). I 1936 utkom Kulturgeschichte des Altertums i 2 bind (norsk oversettelse 1938–1940). Verkene kjennetegnes av en journalistisk og levende fremstilling av kulturhistorien.
https://snl.no/Egon_Friedell
- - - - - - -
Den moderne fagretningen kulturhistorie studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid, og forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten. En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring, innovasjon og spredning av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie har tradisjonelt vært en samlebetegnelse for en rekke kunnskaps- og forskningsområder med ulike fagtradisjoner og siktemål, både innenfor kunsthistorie, antropologi, etnologi og folkloristikk og har hatt vestlig kultur fra 1500-tallet og frem til i dag som sitt primære studieobjekt.
Kulturhistorie som forskningsfelt går tilbake til slutten av 1700-tallet i Tyskland da historiefaget begynte å ta for seg enkeltregioner og nasjoners historie. Representanter for den første betydningsfulle fasen i kulturhistoriens historie er sveitseren Jacob Burckhardt (1818–1897) og nederlenderen Johan Huizinga (1872–1945). De forsøkte å lage et portrett av en bestemt tid og finne tidens ånd, den såkalte «Zeitgeist», ved å studere den klassiske historien og mesterverker fra den aktuelle tiden innenfor kunst, litteratur og filosofi.
Den danske historikeren Troels Frederik Troels-Lund (1840–1921) var inspirert av tyske kulturhistorikere og skandinaviske folklorister og ga ut et verk på 14 bind mellom 1879 og 1901 som han kalte Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede. Han ønsket å skille denne historien fra den politiske historien fordi den var viktig for at innbyggerne i et land skulle føle gjenkjennelse og fellesskap.
Denne ideen om «Volksgeist», folkeånden eller nasjonsånden, var et uttrykk for romantikken og nasjonalromantikkens syn på folket som bærere av nasjonens «opprinnelige» kultur. Med folkekultur mentes her først og fremst bondekulturen. Ideen om Volksgeist var utgangspunktet for den omfattende kartleggingen av folkekulturen i store deler av Europa på 1800-tallet, som fant sitt uttrykk gjennom innsamling av blant annet folkeeventyr og sagn.
Interessen for folkekulturen var det imidlertid folklorister, etnologer og antropologer som førte videre, og innenfor historie- og kulturhistoriefaget ble folkekulturen først gjenoppdaget på 1960-tallet. Interessen for folkekultur og hverdagskultur som da ble vekket, kan sies å ha vært en reaksjon på mangelen av vanlige menneskers tilstedeværelse i tidligere kulturhistorisk forskning. Denne utviklingen førte til at selve begrepet 'kultur' ble gjenstand for faglige undersøkelser.
Kulturbegrepet utvides
Begrepet 'kultur' kan defineres på flere måter. Det kan referere til såkalt finkultur, men det har blitt stadig mer vanlig å bruke et bredere kulturbegrep. På et tidspunkt ble folkekulturen inkludert i historikeres forståelse av kultur, og i dag bruker kulturhistorikere et utvidet kulturbegrep slik det lenge har vært benyttet i antropologien.
En dominerende forståelse av kulturbegrepet er Edward Burnett Tylors (1832–1917) definisjon fra 1871, hvor kultur ses på som et komplekst hele som inkluderer alle kunnskaper og vaner som en gitt gruppe mennesker erverver seg. Mange kulturhistorikere og andre historikere begynte å bruke dette bredere kulturbegrepet fra 1960-årene og framover.
Tylors kulturbegrep har imidlertid blitt kritisert, blant annet av antropologen Clifford Geertz (1926–2006) fra USA. Hans konkurrerende definisjon vektlegger kultur som et system av mening uttrykt i symboler som blir overført fra én generasjon til den neste. Han hevder videre at mennesker kommuniserer og utvikler sin kunnskap og sine holdninger til livet igjennom dette meningssystemet. Studiet av denne prosessen kaller Geertz historisk antropologi. Fagretningen historisk antropologi kan kalles en forløper for den nye kulturhistorien, men Geertz' kulturbegrep og perspektiver har også vært viktig innenfor den nye kulturhistorien helt opp til vår tid.
Den nye kulturhistorien
Betegnelsen «ny kulturhistorie» ble, med utgangspunkt i boken New Cultural History, redigert av historikeren Lynn Hunt (født 1945), tatt i bruk på slutten av 1980-tallet. Den nye kulturhistorien oppstod ut fra et ønske om å studere kulturens betydning i historien, heller enn en ensidig vektlegging av økonomiske, politiske og sosiale faktorer. Dette medførte en jakt på nye metoder og innfallsvinkler, samtidig som den faglige interessen forskjøv seg mot studier av «vanlige» mennesker og dagligliv i fortiden, heller enn undersøkelser av finkulturelle uttrykk.
Den nye kulturhistorien har tatt opp igjen interessen for folkekultur, samtidig som den er sterkt påvirket av et historisk-antropologisk perspektiv og kulturbegrep. Et hovedanliggende for den moderne kulturhistorien er studiet av kulturelle praksiser og representasjoner, som et mål mot å finne ut hvordan meninger har blitt dannet og gitt uttrykk opp gjennom historien.
Ifølge den innflytelsesrike franske kulturhistorikeren Roger Chartier (født 1945) er det spesielt fire teoretikere som har hatt stor betydning for den nye kulturhistorien. De er den russiske kulturteoretikeren Mikhail Bakhtin (1895–1975), den tyske sosiologen Norbert Elias (1897–1990), den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) og den franske filosofen Michel Foucault (1926–1984). Disse har alle bidratt til interessen for studiet av praksiser og representasjoner, som er to av de viktigste teoretiske begrepene i den nye kulturhistorien.
https://snl.no/kulturhistorie
--------------
Det gamle Egypt var en oldtidssivilisasjon i det nordøstlige Afrika som med sine mumier, pyramider, hieroglyfer og faraoer har inspirert og fascinert en hel verden siden antikken.
Det gamle Egypt var et av de første stedene hvor man tok i bruk et skriftspråk og hadde en sentralisert statsmakt. Riket lå langs breddene av elven Nilen, naturlig avgrenset av Middelhavet i nord og de nubiske ørkenfjellene i sør. Den gammelegyptiske historien omfatter en tidsperiode på nesten 3000 år, fra opprettelsen av kongedømmet om lag 2900 fvt. og fram til den romerske erobringen i år 30 fvt. Tross store forandringer gjennom dette enorme tidsrommet, er det likevel enighet om at Det gamle Egypt utgjør én kultur i kontinuerlig utvikling.
Det gamle Egypt ble styrt av konger kalt faraoer. Staten var til alle tider et sakralt kongedømme, der kongen, eller faraoen, ble regnet som solgudens sønn og i prinsippet hadde absolutt makt. I realiteten ble mye av makten delegert til prester og embetsmenn.
Religionen i Det gamle Egypt var i hovedsak en polyteistisk religion, med et stort antall guder og et rikt mytologisk materiale. Sentralt i religionen stod farao som et bindeledd mellom mennesker og guder. Et slående trekk ved den gammelegyptiske religionen er ritualene i forbindelse med død og gravferd. Den døde ble mumifisert, og store gravmonumenter ble bygget for embetsmenn og konger. Pyramidene er et eksempel på dette.
Egypterne bodde ofte i relativt store husholdninger, hvor familiemedlemmer fra flere generasjoner og eventuelle tjenere bodde under samme tak. Sammenliknet med mange andre riker i oldtiden og antikken var kvinnens stilling i Det gamle Egypt relativt sterk.
Det gamle Egypt var et av de første stedene i verden hvor man tok i bruk et skriftspråk: hieroglyfene. Ved siden av administrative dokumenter knyttet til handel, rettssystem og statsadministrasjon finnes også en stor mengde religiøse og litterære tekster.
Den gammelegyptiske kunsten er svært karakteristisk og lett å kjenne igjen. Egypterne benyttet seg ikke av perspektiv i sin todimensjonale billedkunst, men viste hver del av et motiv fra sin mest karakteristiske side. Denne teknikken kalles aspektiv kunst.
Det gamle Egypt er også kjent for sin monumentale arkitektur i stein, spesielt pyramidene fra det gamle riket, de store templene fra det nye riket og de kongelige og private klippegravene fra det nye riket.
https://snl.no/Det_gamle_Egypt
--------------------
Den greske antikken, også omtalt som antikkens Hellas, var en oldtidskultur i østre Middelhav. Hellas var ingen enhetlig statsdannelse i antikken, men bestod av flere hundre små stater. I tillegg til dagens Hellas var kysten av Lilleasia, Syd-Italia og Sicilia greske kjerneområder, og i klassisk tid strakte de greske koloniene seg fra Catalonia i vest til det indre Svartehavet i øst.
Denne artikkelen tar for seg samfunnsliv, kultur og historie i det antikke Hellas, i perioden fra omtrent år 1000 fvt. og frem til cirka 0.
På 1000-tallet fvt., ved overgangen fra bronsealder til jernalder, forsvant den mykenske kulturen i Hellas. I de følgende århundrer oppstod den styreformen som ble den normale i klassisk gresk tid og fortsatte som lokal styreform til antikkens slutt, nemlig bystaten (gresk: polis). Bystaten bestod av et sentrum med en større eller mindre samlet bebyggelse og et omland med dyrket mark og utmark/allmenning. En vanlig polis var ikke særlig stor, kanskje noen hundre kvadratkilometer.
Bystatene oppstod først i Lilleasia omkring år 800 fvt. Derfra spredte systemet seg raskt til de sørlige og østlige delene av Hellas og til oversjøiske områder da koloniseringen tok til omkring 750. I de nordlige og vestlige delene av Hellas var det få bystater. Der det ikke var bystater, ble det gjerne dannet løsere stammeforbund (ethne).
Enhver koloni hadde sin moderby og kunne i sin tur sende ut kolonier og selv bli moderby, men koloniene var nesten alltid politisk selvstendige.
Perioder:
Den greske antikkens historie kan deles inn i tre hovedperioder; arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.), klassisk tid (480–323 fvt) og hellenistisk tid (323–3O fvt.).
Arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.) var preget av bystatenes fremvekst, der det før kun var småkongedømmer og høvdinger. Hellas fikk på ny et skriftspråk, fjernhandel, befolkningsøkning og monumentalbygninger, etter de såkalte «mørke århundrene» i kjølvannet av den mykenske kulturens fall rundt 1150 fvt.
Perserkrigene markerer overgangen til klassisk tid (480–323 fvt.), hvor Sparta og Athen står frem som de ledende statene i Hellas. Etter flere kriger og innbyrdes strid ble bystatene svekket. I 338 ble statene i Hellas (unntatt Sparta) undertvunget av kong Filip av Makedonia. Med hans sønn Aleksander den stores død i 323 begynte den hellenistiske tid. Denne løp frem til om lag år 30 fvt., da det siste hellenistiske riket, Egypt, ble underlagt Romerriket.
https://snl.no/den_greske_antikken
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 20.10.2026 kl. 16:11 ・ FINN-kode: 479174694
