Bildegalleri
(1/1)
"Indianernes vidsom" - Lakota - Hopi & Navaho
Til salgs
50 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Bokserien "Indianernes visdom":
"Lakota - De som søker den store ånd" - Cappelens forlag, 1996. Til norsk ved Kari Marie Thorbjørnsen. 57 sider.
"Hopi - De som følger fredens vei" - Cappelens forlag, 1996. Til norsk ved Kari Marie Thorbjørnsen. 57 sider.
"Navaho - De som vandrer i skjønnhet" - Cappelens forlag, 1996. Til norsk ved Kari Marie Thorbjørnsen. 57 sider.
Bøkene selges enkeltvis for 50,- kroner eller samlet for 110,- kroner. Kjøper betaler porto.
------------------------
Amerikanske urfolk, før ofte beskrevet med ordet «indianere», er på norsk en fellesbetegnelse på de opprinnelige folkene som levde på kontinentene som europeerne kalte for Amerika.
Inuitter og aleuter, som er de opprinnelige folkene i de arktiske områdene i Canada og USA (Alaska), falt ikke inn under betegnelsen indianer og omtales nå som arktiske snarere enn amerikanske urfolk.
Amerikanske urfolk, inkludert inuitter og aleuter, omfatter i dag rundt 70 millioner mennesker fordelt på hundrevis av forskjellige grupper. De fleste bor i Mexico (26 millioner), deretter følger Bolivia (9,8 millioner), Guatemala (6 millioner), Peru (6 millioner) og USA (5,2 millioner).
De amerikanske urfolkene har hatt stor, men ofte undervurdert betydning for Amerikas historie og identitet. De mange stedsnavnene som er hentet fra ulike urfolksspråk er blant de tydeligste eksemplene på dette.
Den norske betegnelsen «indianer» stammer det engelske indian, som ble brukt om både indere og amerikanske indianere. Denne flertydigheten kommer fra spansk hvor indio på den tiden betydde person fra India. Da Kristoffer Columbus i 1492 kom til Karibia i sin jakt på en sjøvei til Asia trodde han at området han var kommet til var en del av India. Han kalte derfor folket han møtte for indios. Da man i Europa etter hvert skjønte at spanjolene var kommet til et nytt kontinent fikk det navnet «Amerika» etter den italienske geografen Amerigo Vespucci (1454–1512). Datidens beste kartografer i Tyskland og Nederland ønsket å unngå å bruke den spanske betegnelsen «Ny-Spania».
Etter spanjolene fulgte en rekke europeiske nasjoner opp med å erobre hver sine biter av Nord- og Sør-Amerika. Med tiden fikk de mange opprinnelige folkene på kontinentet en slags dobbel identitet. Først en som uttrykte tilhørighet til eget folk (eller nasjon) og dernest den som ble tilskrevet dem av kolonimaktene, nemlig tilhørighet til kategorien av alle som var der fra før, det vil si «indianerne». Etter at de amerikanske koloniene utover 1800-tallet etablerte seg som selvstendige nasjonalstater hvor de opprinnelige innbyggerne så godt som alltid ble stående nederst i samfunnet og ansett som uutviklet, ble ordet indianer stadig mer belastet. I dag brukes derfor urfolk — indigenous eller indígena på henholdsvis engelsk og spansk — som fellesbetegnelse på de folkene som kom til Amerika før europeerne.
Urfolksbegrepet oppfattes som nøytralt eller til og med positivt av de fleste som faller i denne kategorien, blant annet fordi den benyttes i internasjonal lov og dessuten av folk i lignende marginale situasjoner over hele verden. Mange amerikanske urfolk foretrekker å bli omtalt med sine egne navn på seg selv snarere enn et navn som kommer utenfra. Det samme gjelder de navnene som har kommet inn ved at kolonistene fra Europa tok i bruk et navn som opprinnelig ble brukt av en fiendtlig nabogruppe.
Antropologer og arkeologer snakker gjerne om kulturområder som geografisk avgrensede regioner med overlappende kulturmønstre kjennetegnet ved språk, lederskap, bosetting, religion, livsform og materiell kultur. Det varierer noe hvordan disse defineres, men det er vanlig å skille mellom åtte til ti ulike kulturområder blant nordamerikanske urfolk. Disse er gode virkemidler for å vise kulturell variasjon på tvers av de nordamerikanske urfolkene, men det er viktig å huske at det også er variasjon på tvers av grupper innad i hvert område.
Den vanligste inndelingen er Arktis, tundraen, nordøstkysten, nordvestkysten, ørkenområdet, slettelandet, sørøstområdet, sørvestområdet og California.
Arktis er det kalde og treløse området rundt og nord for polarsirkelen. Folkene i det kalde nord var sesongbaserte jegere og sankere som vekslet mellom å forflytte seg i små, spredte grupperinger om vinteren og en mer bofast tilværelse i større bosetninger om sommeren. Folkene i de mildere kyststrøkene bodde tradisjonelt i større landsbyer orientert mot havfiske og jakt.
Nordamerikanske urfolk fra Arktis inkluderer grupper som aleut og inuitt.
Tundraen omfatter skogene i det sydlige Alaska og Canada. Folkene her var tradisjonelt jegere og sankere som levde i små, nomadiske grupper uten noen utpreget form for politisk lederskap. Når mattilgangen var god, som ved høstfisket, var det vanlig at flere mindre grupper samlet seg i større bosetninger. På vinterstid delte de seg i mindre grupper igjen.
Nordamerikanske urfolk fra tundraen inkluderer grupper som cree, ojibwe og yellowknife.
Folkene som levde på nordøstkysten blir også kalt skogsfolkene, og var de første av de nordamerikanske urfolkene som inngikk i varige relasjoner med europeiske nybyggere. De irokesisk-talende folkene var hovedsakelig jordbrukere som levde i permanente landsbyer. Flere av disse var organiserte i politiske allianser, som noen ganger tok form som formelle konføderasjoner. De algonkinsk-talende folkene levde gjerne av en kombinasjon av jordbruk og fangst og bodde i små landsbyer langs kysten.
Nordamerikanske urfolk fra nordøstkysten inkluderer grupper som mohawk, wampanoag og shawnee.
De nordvestlige kystfolkene baserte seg på kyst- og elvefiske, skjellsanking og jakt på havpattedyr. De fulgte et sesongbasert bosetningsmønster. Om sommeren var de semi-nomadiske, men bodde gjerne ved utløpet av elver der laksefisket var godt. I denne perioden hadde de høy matsikkerhet, og de hadde en rekke konserveringsmetoder som gjorde at de kunne vie mye av vinterhalvåret til seremonielle og kunstneriske aktiviteter. Da bodde de gjerne i landsbyer av langhus med flere hundre innbyggere.
Nordamerikanske urfolk fra nordvestkysten inkluderer grupper som haida, kwakwaka’wakw og tlingit.
Ørkenområdet (The Great Basin) er et av de tørreste områdene i Nord-Amerika og omfatter dagens Nevada, Utah, California, Oregon og Idaho. Folkene her var nomadiske jegere og sankere som samlet røtter og nøtter og jaktet slanger og annet småvilt. De organiserte seg hovedsakelig gjennom utvidede kjernefamilier, men samlet seg i større grupper for å samarbeide om visse former for jakt og fangst og i rituelle sammenkomster.
Nordamerikanske urfolk fra ørkenområdet inkluderer grupper som shoshoni, ute og washoe, som alle snakker uto-aztekiske språk.
Slettelandet omfatter det enorme området mellom Mississippielven og Rocky Mountains, fra Canada i nord til Mexicogolfen i sør. Folkene her var relativt bofaste før europeernes ankomst, og livnærte seg på en kombinasjon av jakt og jordbruk. Bisonjakt var spesielt viktig både for mat og klær. Slettelandsfolkene hadde anerkjente høvdinger med tilhørende eldreråd, men den politiske makten lå hovedsakelig hos ulike brorskap. Fra 1600-tallet endret slettelandskulturene seg raskt etter at de lærte seg å temme hester.
Nordamerikanske urfolk fra slettelandet inkluderer grupper som cheyenne, comanche, crow og sioux.
Sørøstfolkene var stort sett elvefolk. De bodde langs elver og større bekker som gav mulighet for dyrking på breddene og elveterrassene. De var dyktige jordbrukere som dyrket squash, mais, bønner, tobakk og solsikker. Folkene i sørøstområdene ble tidlig påvirket og erobret av europeiske nybyggere. Allerede tidlig på 1800-tallet hadde de fleste lidd store tap på grunn av vold og epidemier, og mange hadde mistet land.
Nordamerikanske urfolk fra sørøstområdet inkluderer grupper som cherokee, choctaw og seminole.
Den kulturelle tilpasningen i sørvestområdet var preget av to ulike livsformer. Den ene var representert ved landsbyfolk som drev jordbruk og snakket uto-aztekiske språk. Den andre ved nomadiske jegere og sankere som snakket athapask. Disse nomadene ankom området noen århundrer før de spanske kolonistene og noen av dem begynte etter hvert med sauehold og hagebruk. Nomadene plyndret ofte de fastboende landsbyfolkene i organiserte raid på jakt etter mat.
Nordamerikanske urfolk fra sørvestområdet inkluderer grupper som akimel o’odham, hopi, apache og navaho.
California var den mest mangfoldige regionen i Nord-Amerika, med rundt hundre ulike etniske grupper som ble omtalt som vestkystfolkene. De fleste av disse var jegere og sankere som levde hovedsakelig på røtter og nøtter, og som organiserte seg i små, familiebaserte grupper. Mange praktiserte også kontrollerte former for skogbrenning, som fungerte både for å tiltrekke seg vilt til de nybrente områdende og for å forhindre store, ukontrollerte skogbranner.
Nordamerikanske urfolk fra California inkluderer grupper som chumash, yana og yokuts.
Platåfolkene var fiskere, jegere og sankere som bebodde det varme og karrige innlandsområdet fra Rocky Mountains i USA til Kaskadefjellene i British Columbia, Canada. Røtter var en spesielt viktig del av kostholdet. De bodde i permanente landsbyer bygd opp av langhus som huset flere familier sammen, særlig om vinteren. Om sommeren var de mer nomadiske, men bodde allikevel i semi-permanente bosettinger sentrert rundt jakt og fiske. Den politiske organisasjonen varierte fra gruppe til gruppe, der noen hadde et løst system basert på konsensus mens andre hadde et mer hierarkisk system med nedarvede ledertitler.
Nordamerikanske urfolk fra platåområdet inkluderer grupper som nez perce og kutenai.
snl.no
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 20.10.2026 kl. 15:01 ・ FINN-kode: 479170131
