Bildegalleri
(1/3)
Hva vet vi om romerne / grekerne / egypterne (3 bøker)
Til salgs
120 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Bøkene:
"Hva vet vi om grekerne?" av Anne Pearson. Gyldendal forlag, 1993. Til norsk ved Stein Winther. Fagkonsulent: Bjørn Qviller. 45 sider. Rikt illustrert.
"Hva vet vi om egypterne?" av Joanna Defrates. Gyldendal forlag, 1991. Til norsk ved Ingebjørg Liavåg. Fagkonsulent: Saphinaz Nagib. 45 sider. Rikt illustrert.
"Hva vet vi om romerne?" av Mike Corbishley. Gyldendal forlag, 1991. Til norsk ved Stein Winther. Fagkonsulent: Bjørn Qviller. 45 sider. Rikt illustrert.
Selges samlet for 120,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
- Faktabøker beregnet på barn/ungdom
------------------------
Det gamle Egypt var en oldtidssivilisasjon i det nordøstlige Afrika som med sine mumier, pyramider, hieroglyfer og faraoer har inspirert og fascinert en hel verden siden antikken.
Det gamle Egypt var et av de første stedene hvor man tok i bruk et skriftspråk og hadde en sentralisert statsmakt. Riket lå langs breddene av elven Nilen, naturlig avgrenset av Middelhavet i nord og de nubiske ørkenfjellene i sør. Den gammelegyptiske historien omfatter en tidsperiode på nesten 3000 år, fra opprettelsen av kongedømmet om lag 2900 fvt. og fram til den romerske erobringen i år 30 fvt. Tross store forandringer gjennom dette enorme tidsrommet, er det likevel enighet om at Det gamle Egypt utgjør én kultur i kontinuerlig utvikling.
Det gamle Egypt ble styrt av konger kalt faraoer. Staten var til alle tider et sakralt kongedømme, der kongen, eller faraoen, ble regnet som solgudens sønn og i prinsippet hadde absolutt makt. I realiteten ble mye av makten delegert til prester og embetsmenn.
Religionen i Det gamle Egypt var i hovedsak en polyteistisk religion, med et stort antall guder og et rikt mytologisk materiale. Sentralt i religionen stod farao som et bindeledd mellom mennesker og guder. Et slående trekk ved den gammelegyptiske religionen er ritualene i forbindelse med død og gravferd. Den døde ble mumifisert, og store gravmonumenter ble bygget for embetsmenn og konger. Pyramidene er et eksempel på dette.
Egypterne bodde ofte i relativt store husholdninger, hvor familiemedlemmer fra flere generasjoner og eventuelle tjenere bodde under samme tak. Sammenliknet med mange andre riker i oldtiden og antikken var kvinnens stilling i Det gamle Egypt relativt sterk.
Det gamle Egypt var et av de første stedene i verden hvor man tok i bruk et skriftspråk: hieroglyfene. Ved siden av administrative dokumenter knyttet til handel, rettssystem og statsadministrasjon finnes også en stor mengde religiøse og litterære tekster.
Den gammelegyptiske kunsten er svært karakteristisk og lett å kjenne igjen. Egypterne benyttet seg ikke av perspektiv i sin todimensjonale billedkunst, men viste hver del av et motiv fra sin mest karakteristiske side. Denne teknikken kalles aspektiv kunst.
Det gamle Egypt er også kjent for sin monumentale arkitektur i stein, spesielt pyramidene fra det gamle riket, de store templene fra det nye riket og de kongelige og private klippegravene fra det nye riket.
https://snl.no/Det_gamle_Egypt
- - - - -
Den greske antikken, også omtalt som antikkens Hellas, var en oldtidskultur i østre Middelhav. Hellas var ingen enhetlig statsdannelse i antikken, men bestod av flere hundre små stater. I tillegg til dagens Hellas var kysten av Lilleasia, Syd-Italia og Sicilia greske kjerneområder, og i klassisk tid strakte de greske koloniene seg fra Catalonia i vest til det indre Svartehavet i øst.
På 1000-tallet fvt., ved overgangen fra bronsealder til jernalder, forsvant den mykenske kulturen i Hellas. I de følgende århundrer oppstod den styreformen som ble den normale i klassisk gresk tid og fortsatte som lokal styreform til antikkens slutt, nemlig bystaten (gresk: polis). Bystaten bestod av et sentrum med en større eller mindre samlet bebyggelse og et omland med dyrket mark og utmark/allmenning. En vanlig polis var ikke særlig stor, kanskje noen hundre kvadratkilometer.
Bystatene oppstod først i Lilleasia omkring år 800 fvt. Derfra spredte systemet seg raskt til de sørlige og østlige delene av Hellas og til oversjøiske områder da koloniseringen tok til omkring 750. I de nordlige og vestlige delene av Hellas var det få bystater. Der det ikke var bystater, ble det gjerne dannet løsere stammeforbund (ethne).
Enhver koloni hadde sin moderby og kunne i sin tur sende ut kolonier og selv bli moderby, men koloniene var nesten alltid politisk selvstendige.
Den greske antikkens historie kan deles inn i tre hovedperioder; arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.), klassisk tid (480–323 fvt) og hellenistisk tid (323–3O fvt.).
Arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.) var preget av bystatenes fremvekst, der det før kun var småkongedømmer og høvdinger. Hellas fikk på ny et skriftspråk, fjernhandel, befolkningsøkning og monumentalbygninger, etter de såkalte «mørke århundrene» i kjølvannet av den mykenske kulturens fall rundt 1150 fvt.
Perserkrigene markerer overgangen til klassisk tid (480–323 fvt.), hvor Sparta og Athen står frem som de ledende statene i Hellas. Etter flere kriger og innbyrdes strid ble bystatene svekket. I 338 ble statene i Hellas (unntatt Sparta) undertvunget av kong Filip av Makedonia. Med hans sønn Aleksander den stores død i 323 begynte den hellenistiske tid. Denne løp frem til om lag år 30 fvt., da det siste hellenistiske riket, Egypt, ble underlagt Romerriket.
Antikkens Hellas var politisk sterkt splittet. Flere hundre små bystater over et tidsrom på mange hundre år skapte ingen enhetlig politisk kultur. Det fantes allianser og militære forbund, men politisk samling til én stat var aldri på tale. Men grekerne var likevel klar over at de kulturelt og politisk hadde mye til felles, ikke minst fordi de levde i den spesielle formen for bystat som man kalte polis. I snevreste forstand var polis et kollektiv av menn med borgerrett (ikke kvinner, barn og ufrie). Ideelt sett hadde hver polis autonomi (frihet og egne lover) og autarki (kunne klare seg med egne ressurser). I realiteten var de fleste underlagt en hegemon (gresk leder/ veiviser) og drev omfattende handel med andre bystater for å få tilgang på de varene de trengte.
Der hvor fulle politiske rettigheter ble forbeholdt et mindretall av rike, ble styreformen kalt oligarki (styre av få); der hvor alle borgerne hadde (tilnærmet) like rettigheter, ble den kalt demokrati (styre av folket) eller isonomi (lik andel i styret).
Korinth var en av statene som hadde et sterkt oligarki. I Sparta utgjorde fullborgerne en liten del av den totale befolkningen. Statens militære behov var en overordnet faktor, og forfatningen endret seg lite etter 500-tallet.
https://snl.no/den_greske_antikken
- - - - - -
Romerriket var et rike i antikken med utgangspunkt i byen Roma. Det var et av historiens mektigste imperier, med storhetstid fra cirka 240 fvt., da Roma begynte å erobre territorium utenfor Italia, til cirka 400 evt., da riket ble delt og den vestre delen falt sammen.
Begrepet Imperium Romanum betegner romernes herredømme over andre. Det var ikke navnet på en stat eller et land, slik den norske betegnelsen «Romerriket» kan gi inntrykk av. Romerriket hadde en helt annen struktur enn en moderne stat. Utgangspunktet for det romerske imperiet var bystaten Roma, som ved militærmakt og allianser sikret seg herredømme over en mangfoldig verden.
Romerrikets historie deles gjerne inn i tre hovedperioder: kongetiden (tiden frem til 510/509 fvt.), republikken (510/509 fvt.–30 fvt.) og keisertiden (30 fvt.–395 evt.).
Republikk-tiden deles også inn i den tidlige republikken (510/509–cirka 300 fvt.), den klassiske republikken (cirka 300–cirka 130) og senrepublikken (cirka 130–30 fvt.), mens keisertiden deles inn i prinsipatet (30 fvt.–235 evt.), anarkiet (235–284) og dominatet (284–395).
På sitt største, i det andre århundre evt., omfattet Romerriket hele Europa vest for Rhinen og sør for Donau, inkludert dagens England og Romania, hele Afrika nord for Sahara, og Levanten, inkludert dagens Tyrkia – et territorium på om lag 6 500 000 kvadratkilometer. Da rommet det antagelig mellom 60 og 80 millioner mennesker.
Byen Roma ble ifølge romernes egen opphavshistorie og kronologi grunnlagt i 753 fvt. Den lå gunstig til ved Tiberen og var fra 600-tallet en betydelig handelsplass. I sin tidligste tid inngikk Roma i den latinske bystatskulturen, der de ulike byene var egne stater. Byen stod noe i skyggen av etruskerne fram til omkring 400 fvt. Roma etablerte seg imidlertid fram til 300 fvt. som den dominerende byen i Latium og Midt-Italia. I første halvdel av 200-tallet fvt. sikret romerne seg herredømme over hele Italia sør for Posletta etter en serie kriger og overenskomster med andre folk og byer.
Herredømmet ble sikret dels ved å innlemme erobret land i romersk territorium og fordele det til romerske borgere, dels ved å la folk beholde sitt land og la dem få ulike former for romersk borgerrett, og dels ved å inngå avtaler som gjorde folk og byer til underlegne forbundsfeller (socii, foederati).
Fra 200 fvt., etter de puniske krigene mellom romerne og karthagerne, var Roma den dominerende makten i det vestlige Middelhavet. Romerne hadde da overtatt kontrollen med øyene Sicilia og Korsika samt store deler av Den iberiske halvøya fra karthagerne. Disse områdene annekterte romerne og la dem til Roma som provinser, styrt av en romersk stattholder.
På 100-tallet fvt. konsoliderte Roma sin stilling i vest, samtidig som riket gradvis fikk kontroll over store deler av den hellenistiske verden. Her videreutviklet romerne sin alliansepolitikk, idet de i regelen ikke annekterte de hellenistiske rikene og forbund av greske byer, men i første rekke gjorde dem til klientstater.
Fra 150 fvt. viste romerne en større vilje til erobring og anneksjon også i det østlige Middelhavet, og gradvis ble den hellenistiske verden og Nord-Afrika gjort til romerske provinser. I republikkens siste fase ble også Gallia, Lilleasia og Syria lagt til imperiet, tett fulgt av klientstatene i Egypt og Palestina under Augustus.
I keisertidens første århundre ble riket utvidet ytterligere i sørvest (Mauritania), nordvest (Britannia) og i nord, mot Rhinen og Donau. Med erobringene av Dacia og Arabia under keiser Trajan (98–117) stod Romerriket på høyden av sin makt. Sin største utstrekning nådde imperiet i perioden 115–117, da Trajan også invaderte og kontrollerte store deler av Mesopotamia. Da hersket romerne over hele Middelhavet samt et område som strakte seg fra Irskesjøen til Persiabukta; og riket bestod av om lag 40 provinser foruten Italia, som var delt i 11 regioner.
Romerriket var antagelig på sitt mest folkerike rundt år 150 evt. og den samlede befolkningen er anslått til et sted mellom 60 og 80 millioner; 6–7 millioner bodde i Italia, hvorav kanskje 1 million i selve Roma. Provinsene hadde stor fremgang i keisertidens to første århundrer. Trajan var den første keiseren fra provinsene (Spania), og siden fulgte mange flere.
Utover på 200-tallet støtte romerne på stadig større problemer med å administrere og forsvare et samlet rike, og resultatet var en økonomisk og politisk krise som riket aldri kom seg helt ut av. Romerriket ble til slutt permanent delt i en vestlig og en østlig del i 395 evt. Det latiniserte Vestromerriket falt fra hverandre på 400-tallet, da germanske folk rykket inn i ulike deler av det vestlige riket, tok makten over områder og etablerte seg der. Det er vanlig å regne dette som slutten på Romerriket.
Østromerriket eksisterte imidlertid videre. Under keiser Justinian (527–565) ble også deler av det gamle vestriket gjenerobret for en kort periode. Fra 600 var imidlertid vesten tapt for alltid. Det østlige riket regnes som en egen kultur etter dette, og omtales som det bysantinske riket, etter rikets sentrum i Bysants.
https://snl.no/Romerriket
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 10.10.2026 kl. 18:41 ・ FINN-kode: 478410172
