Bildegalleri
(1/2)
Tertullian, Klemens av Aleksandria, Cyprian, Augustin & Krysostomus
Til salgs
80 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Bind 1 av bokverket "Hovedverker av den kristne litteratur" utgitt på Lutherstiftelsens forlag i 1968. 199 sider.
Inneholder:
Tertullian - "Forsvarsskrift for de kristne"
Klemens av Aleksandria - "Pedagogen"
Cyprian - "Herrens bønn"
Augustin - "Bekjennelser"
Krysostomus - "Tre prekner"
Selges for 80,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
-----------------------
Tertullian var den første kjente latinspråklige kristne forfatter, og en av de fire store kirkefedrene. Hans innflytelse skyldes både hans retoriske og språklige evner, og hans teologiske og filosofiske bidrag til den vestlige kirken. Til tross for hans store betydning i den tidlige kristendommen er store deler av hans liv ukjent for oss. Den viktigste biografiske kilden er Hieronymus.
Tertullian kom fra et hedensk hjem i Karthago i Nord-Afrika. Vi kjenner ikke tidspunktet for hans fødsel, men beregninger ut fra hans tekster tyder på at han ble født omkring år 160. På den tiden var kristendommen en svært liten religion i den vestlige delen av Romerriket, men det fantes noen større menigheter i Nord-Afrika, der Tertullian levde, og i Roma.
Tertullian studerte filosofi og rettsvitenskap, og han skrev flere verk før han ble kristen, sannsynligvis i voksen alder. Gjennom historiske referanser i et av hans tidlige verk vet vi at han var medlem av en menighet i 197, og at han var gift med en kristen kvinne. Ingen av hans verk skrevet før omvendelsen er bevarte, men flere senere kristne forfattere henviser til dem, og de må følgelig ha sirkulert også etter Tertullians død.
Tertullian gikk over til montanistene noen år etter sin omvendelse. Da denne gruppen ble avvist, først av kristne autoriteter i den greske delen av Romerriket (som hadde flest menigheter på denne tiden), deretter i Roma og til slutt av de kristne lederne i Nord-Afrika, brøt Tertullian med kirken. Dette bruddet medførte at mange senere kristne tenkere var forsiktige med å referere direkte til Tertullian, og Augustin av Hippo fordømte ham som kjetter i sitt verk De Haeresibus (Om kjetterske sekter). Tertullians død er i likhet med hans fødsel vanskelig å tidfeste. Sannsynligvis døde han en gang mellom 220 og 230.
Ettermæle
Tertullian var skarpsindig og skrev en rekke verk preget av stilistisk mesterskap, religiøs glød og en juridisk formallogisk tenkemåte. Mye av dette må skyldtes den grundige akademiske opplæringen han hadde gjennomgått i Nord-Afrika.
Tertullian la mye av grunnlaget for den latinspråklige kirkes teologiske terminologi, selv om noen få av hans verk var skrevet på gresk – kirkens hovedspråk på hans tid. Det latinske begrepet for treenighet, trinitas, stammer fra Tertullian. Selv Augustin, som fordømte Tertullian som kjetter, gjentok flere av Tertullians formuleringer i sine egne verk, og Hieronymus hyllet Tertullians overlegne klokskap i en av sine epistler (70.5).
Tertullians forsvarsskrift for kristendommen, Apologeticus, ble først oversatt til norsk av Karl Julius Arnesen i bind 2 av Vidnesbyrd af Kirkefædrene (1880), og ble i 2012 utgitt på Luther Forlag som Forsvarsskrift for de kristne (redigert av Dagfinn Stærk).
- - -
Clemens av Alexandria var en gresk kirkefar og filosof. Han var den første store representanten for østkirkens aleksandrinske teologi.
Det er ukjent når og hvorfor Clemens ble kristen. Etter dåpen reiste han til Sør-Italia, Syria og Palestina på jakt etter de beste kristne lærere. Han ble elev av Pantaenus i Alexandria, og overtok hans stilling som leder av katekumenskolen der omkring 200.
Clemens' betydning ligger i forsøket på å integrere tidens filosofi i kristen tenkning. Hans hovedverker er Protreptikos («Formaningstale»), et forsøk på å omvende opplyste mennesker, Paidagôgós, som på levende vis drøfter en rekke etiske problemer, og Stromateis («Lappetepper», det vil si essays).
- - -
Cyprian var en tidlig kristen teolog, biskop og kirkefar som ble martyr og helgen.
Cyprian ble født i Karthago, utdannet til retor, gikk rundt 245 over til kristendommen og ble omkring 248 biskop i Karthago. Under keiser Decius' kristenforfølgelser flyktet han ut i ørkenen, men derfra ledet og trøstet han menigheten gjennom brev. Han grep særlig inn i tidens mest akutte kirkelige problem: hvordan man skulle stille seg overfor dem som hadde avsverget sin kristentro under forfølgelsene eller hadde oppgitt den, og som siden søkte om å bli gjenopptatt i kirken. De såkalte confessores krevde rett til å utstede «fredsbrev» for alle frafalne som søkte gjenopptagelse, mens et strengere parti fastholdt at frafalne bare kunne gjenopptas på dødsleiet. Cyprian ville at man skulle skjelne mellom forskjellige klasser av botferdige frafalne; at de enkelte tilfeller skulle granskes av biskopene, som ifølge ham var den rette instans til å avgjøre slike saker, og at man skulle utvise strenghet.
Cyprian var også mot splittelser innen kirken og bekjempet alle skismatikere. Han mente at dåp utført utenfor den ene katolske kirke var ugyldig, og selv martyriet kunne ikke gagne den som hadde skilt seg fra kirken, lærte han i skriftet De unitate ecclesiae catholicae (oversatt av Johannes Nilsson Skaar i Vidnesbyrd af kirkefædrene, bind 1, 1880). Kirkens enhet har sin garanti i episkopatet. Den som bryter med sin biskop, bryter med kirken. Biskopene er apostlenes arvtagere, prinsipielt likestilt; den romerske biskop er bare en biskop blant likemenn.
Under Valerians forfølgelse ble Cyprian martyr; han ble halshugd 14. september 258. Festdag: 16. september.
Av hans skrifter kan nevnes De mortalitate, De bono patientiae (oversatt av Ole Ugland i Vidnesbyrd af kirkefædrene, bind 6, 1883), De oratione dominica (oversatt av Johannes Nilsson Skaar 1880).
- - -
Augustin av Hippo var en teolog og filosof, helgen og Vestens største kirkelærer. Han la grunnlaget for både teologi og filosofi i middelalderen, fikk avgjørende betydning for reformasjonen og studeres også i dag.
I litteraturhistorien står hans Confessiones (Bekjennelser) som den første psykologiske selvbiografi, ført frem til hans kristelige gjennombrudd og dåp påsken 387. Inntil da var hans sinn trukket i motsatte retninger av en veldig vitalitet og av trangen til intellektuell klarhet.
Faren Patricius representerte en konvensjonell, ikke-kristen holdning, mens moren Monica, en kristen personlighet av inderlig fromhet, var sterkt bundet til gutten. Fra barndomshjemmet i Tagaste (dagens Souk Ahras i Algerie) sendte faren Augustin til Karthago for utdanning til retor og et friere liv. Augustins karakteristikk av disse årene må leses på bakgrunn av hans senere strengt asketiske livsideal; han synes å ha vært trofast hos den kvinnen han elsket, som gav ham en sønn (Adeodatus, «gitt av Gud»), som døde 13 år gammel. Det var moren Monica som forhindret et fullt ut legitimt ekteskap.
Litterære studier vakte trangen til intellektuell klarhet også i religiøse spørsmål. Bibelske skrifter holdt ikke lenger mål. I stedet ble Augustin grepet av manikeismen, ikke minst fordi den tilsynelatende hadde en forklaring på det ondes problem. Da han i 383 dro til Roma og derfra til Milano, hadde Augustin derimot brutt med manikeismen. Den filosofiske skepsisen (representert blant annet av Ciceros Hortensius) og den greske forståelsen av verden som et ordnet kosmos, overvant den østerlandske forestillingen om det materielle som dominert av mørkets makter.
Under prekestolen til biskop Ambrosius av Milano fikk Augustin et helt nytt syn på den kirkelige kristendommen. Av Ambrosius synes han å ha lært å tolke de hellige skriftene i nyplatonsk ånd, å søke innover i skriftene etter en dypere, åndelig mening og å søke innover i seg selv etter sitt vesens innerste grunn i Gud. Han oppdaget at han hadde en delt vilje. Hans ufullstendige religiøse erkjennelse skyldtes at han egentlig ikke ville erkjenne. I den dypeste fortvilelse leste han en dag fra Romerbrevet 13,13, og den helhjertede overgivelsen til sannheten i apostelens ord ble ham gitt i år 387. Kort etter ble han døpt og vendte tilbake til Nord-Afrika. Monica opplevde hans dåp, men døde før hjemreisen. Med dette slutter Confessiones.
Kort etter hjemkomsten ble Augustin prestevigd. Som biskop i Hippo i 395 grep han gjennom mer enn 100 skrifter inn i det meste av det som skjedde gjennom 35 år.
Den 22. boken av hans bredt anlagte historietolkning De civitate dei (Om Guds stat) ble ferdig like før han døde, samtidig som vandalene beleiret Hippo. Opprinnelig planlagt som forsvar mot den vanlige beskyldningen at kristendommen hadde ført til Romerrikets forfall, ble det i stedet til det første forsøket på å forstå historien, filosofisk og teologisk, etter en genetisk historieskrivnings premisser, som en kamp mellom ondt og godt. Skriftet kom til å prege europeisk statsfilosofi helt fram til Niccolò Machiavelli (1469–1527) og renessansen.
Den klassiske greske filosofien endte egentlig i skeptisismen, men beholdt muligheten for sikker introspeksjon. Av sin indre erfaring i møtet med kristendommen skapte så Augustin ikke bare en ny historiefilosofi, men la også grunnen for sikker erkjennelse – jeg er, jeg vet, jeg vil – med den Gud som lever i kirkens tradisjon som det avgjørende premisset for all væren.
Den nyplatonske værens-metafysikk blir av Augustin omformet til en viljes-metafysikk som stiller all væren i umiddelbart forhold til Guds skapervilje. Uttrykt teologisk får all væren sin grunn i Guds nåde. Det onde ligger ikke i det skaptes materielle karakter, slik manikeismen hadde lært; det onde blir virkelig bare fordi mennesket fornekter sitt vesens grunn i Guds nåde og i stedet prøver å fylle tomrommet som derved oppstår med ting, uten sans for at dette er fåfengt ettersom tingene også har sin virkelighet av Guds nåde. Siden syndefallet må menneskeheten forstås som en massa perditionis, fortapt, som et vesen bestemt av concupiscentia, et uslukkelig begjær fordi det er rettet mot noe som ikke er Gud. «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg», hører til en av de første setningene i Confessiones.
Som i nyplatonismen forstår Augustin det onde som en mangelsykdom som bare kan overvinnes gjennom nådens medisin. Den utdeles av kirken (sakramentene). Blant annet av denne grunnen blir ofte «Guds stat» i De civitate dei i middelalderen identifisert med kirken, og kirken vil kontrollere denne verdens stater enda Augustin aldri foretar denne identifikasjonen. Han finner Gudsstaten på jorden som en erkjennbar størrelse først ved Kristi gjenkomst. I mellomtiden er nåden virksom gjennom kirken, men bare Gud selv kjenner sine – de mennesker han i sin suverene vilje har bestemt for frelsen (predestinasjonslæren).
I kampen mot donatistene kalte Augustin på de keiserlige legioners hjelp under påberopelse av Luk 14,23. Dette verset har siden Augustin vært tolket som belegg for predestinasjonslæren – at Herren velger sine. Kirkefader Augustin definerte kirken til å omfatte alle som var døpt. Augustin brukte den for å begrunne utestengelsen av donatistene, en gruppe som hadde et divergerende syn på sakramentene enn det rådende.
Religionspolitisk ble dette skillet mellom medlemmer av kirken («den sanne») på den ene siden og heretikere ( kjettere og vranglærere) på den andre, et viktig maktpolitisk middel gjennom hele middelalderen. Det gjorde det mulig for kirken å la staten forestå forfølgelse av heretikere. Han la dermed i praksis grunnen for kjetterforfølgelse og inkvisisjon i middelalderen, selv om han tok klart avstand fra bruk av dødsstraff.
Læren om predestinasjon og arvesynd ble utmeislet gjennom 18 års kamp mot den irske munken Pelagius og hans tilhengere, som i moralens navn protesterte mot Augustin. Striden blusset opp igjen i Frankrike på 1600-tallet (se jansenisme), da paven tok standpunkter i strid med augustinismen (semi-pelagianisme). Augustin kom nemlig aldri helt løs fra sin manikeiske fortid, og menneskets fortapthet nedarves gjennom den biologiske forplantning. Concupiscentia blir av Augustin – i strid med hans prinsipielle standpunkt – knyttet til den kroppslige drift.
- - - -
Johannes Khrysostomos, gresk biskop og kirkefar; en av den greske kirkes største skikkelser. Khrystostomos var født i Antiokia som sønn av kristne foreldre, men ble ikke døpt som barn. Han studerte hos Libanios, men ble grepet av tidens asketiske ideal og lot seg døpe. Han levde noen år som eneboer, men ble i 386 presbyter i Antiokia. Han vant på kort tid en enestående berømmelse som predikant og sjelesørger. I 398 ble han økumenisk patriark av Konstantinopel.
Khrysostomos' strenghet skaffet ham mange fiender både i geistligheten og blant stormennene. Da keiserinnen sluttet seg til hans motstandere, Johannes hadde talt meget åpenhjertig om henne fra prekestolen, lyktes det i 403 dem å få ham avsatt og forvist. Folkets forbitrelse og et jordskjelv, som man utla som Guds straff, gjorde at han ble kalt tilbake; men året etter måtte han på ny gå i landflyktighet, og han døde i Armenia.
Av hans skrifter, 13 foliobind utgitt av B. de Montfaucon mellom 1718–1738, er især hans prekener berømte.
snl.no
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 25.9.2026 kl. 14:45 ・ FINN-kode: 477280061
