Bildegalleri
ERLING MERTON - Stilleben med blomster (Praktklokke) og landskap. Oljemaleri
Til salgs
Frakt fra 69 kr + Trygg betaling 199 kr
Trygg handel med Fiks ferdig
Etter levering har du 24 timer til å se over varen. Hvis det er noe galt med varen, får du pengene dine tilbake.
Lag en pakke
Kjøp mer fra selgeren og betal bare én fraktkostnad.
Beskrivelse av varen
Vakker Erling Merton (1962) – Stilleben med blomster og landskap.
Selger et nydelig og harmonisk oljemaleri av den anerkjente norske modernisten Erling Merton. Maleriet er signert og datert av kunstneren i 1962 ("E. Merton 62").
Maleriet har en oppbygning basert på tydelige plan og geometriske flater, noe som er svært typisk for den norske modernismen. Komposisjonen er delt inn i klare lag, den stramme fasetterte vasen står støtt på den rette linjen fra vinduskarmen i forgrunnen, mens de myke blomstene og det stiliserte landskapet strekker seg oppover i bakgrunnen. Fargepaletten er harmonisk og behagelig for øyet. Merton bruker her en palett av duse, dempede toner – fra de sarte lilla og rosa nyansene i blomstene til de kjølige, grønne og gråblå flatene i landskapet. Fargene spiller på lag. Den lyse gullrammen skaper en tidløs, rolig atmosfære i rommet.
Erling Merton (Lunner 1898-Oslo 1967)
"Praktklokker", 1962
Olje på plate, (Rammemål: 49 x 44 cm.)
Signert nede: E Merton 62
------
Merton fikk en solid utdannelse hos Chr. Krohg og Halfdan Strøm. Senere ble det opphold i Dresden og Paris med grundige studier av eldre og nyere kunst. Hans tidlige maleri vist på utstillinger sist i 20-årene, viser en sober materialbehandling og en disiplinert holdning til form og komposisjon. Koloritten er diskret, dempet og kjølig med blå-grått som det mest fremtredende. Motivkretsen er begrenset til enkle, intime naturinntrykk og oppstillinger. Alt i alt er dette trekk som kom til å prege hele Mertons produksjon. Utover i 30-årene fikk de stofflige kvaliteter stor betydning for ham. Han arbeidet med omhu og utpreget sans for en velavstemt stoffbehandling. I Oldemors kjole (1930, Nasjonalgalleriet, Oslo) er hele billedflaten bygd opp av korte, parallelle, horisontale strøk som gir den en vibrerende myk stofflighet lik et gammelt gobelin. Fargen er satt på i brutte, dempede toner som står nær hverandre, gråblått, grågrønt, gråoker og grårosa. Her er ingen kontraster, de utsøkte fargene er vevd sammen i et koloristisk hele, der skjønnhetsverdiene syns viktigere enn uttrykksverdiene. Merton rendyrket denne strøkteknikken på en måte som kan minne om pointillismen. Hos Merton ble den et abstrakt stofflig mønster på overflaten. Hans landskaper fra denne tid er sett på samme måte, enten motivene er innlands- eller kystnatur eller fra Frankrike. Det er den absolutte stillhet og orden som rår. Vekten er lagt på komposisjonen, ikke på karakteriseringen og skildringen av naturen. Det er i de intime stilleben kunstneren når lengst, her er størst samsvar mellom teknikk og form. Innenfor en helhetstone, med forkjærlighet for grått, ordner han elementene i en klar, enkel komposisjon. Mot slutten av 30-årene merkes en interesse for en mer konstruktiv billedbygging, og utover i 40-årene arbeidet han seg gradvis vekk fra den tidligere strøkteknikk mot større, noe friere strøk som karakteriserer plan og struktur i motivet. Det er også tilløp til flategeometri.
Omkring 1950 lærte Merton serigrafiteknikken å kjenne av den amerikanske kunstner Edward Landon som da var i Norge. Merton ble en av pionerene innenfor denne grafikkgren og en av de få som arbeidet med den i større utstrekning. Den tiltalte hans krav til det sobre håndverk, samtidig som den også satte krav til en enkel og presis form, i slekt med det uttrykk han allerede søkte i maleriet. Merton fant fram til en korrespondanse mellom uttrykksform og midler. Motivene var de samme som i maleriene, små gløtt av landskap gjennom vinduer, blomster i krukker, mugger, noen høstblader, sjøbuer og også en del bymotiver fra Italia og Spania. Synsbildet ble forenklet og stilisert til hele unyanserte fargeflater som møtes med skarpe grenser og gir lys- og skyggevirkninger. Fargene er som i maleriet brutte og dempede. Utviklingen av serigrafiet kom til å virke inn på hans malerier utover i 50-årene. Den saklige innstilling til motivet, den asketiske, avstemte koloritten, det solide håndverket var stadig fremtredende trekk. Men flaten fikk større egenverdi, grenser og detaljer ble skarpe og gav en slags stilisert lys-skyggevirkning. Tulipaner (1953, Nasjonalgalleriet) og Gul båt (1953) er karakteristiske arbeider. I landskapsbildene fra de senere år legger en merke til en friskere, noe rikere fargeholdning og en luftigere behandling enn i det eldre, til dels tett oppmurte maleri. I Mertons dekorative arbeider ligger teknikk og form nær opp til staffelimaleriet. Motivene, bybilder, figurgrupper, kystmotiv og båter, er analysert som lys- og skyggepartier og forenklet til flater. Koloritten er enkel, med få, samstemte farger. Det kan være en sandgul heltone som i de tidlige arbeider i Moss og Fredrikstad eller varme og kalde farger kan være holdt i samme lyse valør som i Den norske Creditbanks dekorasjon fra 1956. På den måten mildnes og holdes de tildels harde geometriske flater sammen.
Kilde: NK
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 18.8.2026 kl. 20:32 ・ FINN-kode: 473621378
