Bildegalleri
(1/2)
Barnas Bibelbibliotek - bok 1-30
Til salgs
900 kr
Vi sender da en melding fra deg til selger om at du vil bruke Fiks ferdig for å kjøpe denne varen.
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Bokserien "Barnas Bibelbibliotek" i 30 bind. Hvert bok er på 35 sider. NB: Bok 16 mangler.
Selges for 900,- kroner
Porto: 140,- kroner (Sendt som pakke med Posten)
«Barnas bibelbibliotek» er en populær bokserie med fortellinger fra Bibelen for barn, skrevet av forfatteren Anne de Graaf, illustrert av Jose Perez Montero og utgitt på Rex Forlag i 1998. Serien består totalt av 30 små innbundne bøker som dekker historier fra både Det gamle og Det nye testamente, inkludert evangeliene og apostlenes gjerninger.
- - - - - -
Bibelen er navnet på den samlingen av tekster som er hellige i kristendommen. Navnet Bibel kan også brukes om Tanakh, jødedommens eldste hellige tekster.
Etymologi:
jf. tysk Bibel; via latin biblia, nøytrum flertall, (middelalderlatin også femininum entall, jf. dessuten middelalderlatin bibla), fra gresk biblia, opprinnelig flertall av biblion 'liten bok'
Den kristne bibelen består av to hoveddeler, Det gamle testamentet og Det nye testamentet. Det gamle testamentet svarer i hovedsak til Tanakh, som også kalles Den hebraiske bibelen. Disse tekstene handler først og fremst om historien til israelsfolket (senere kalt jødene), men det starter med fortellinger om verdens skapelse og tidlige historie. Tekstene er for det meste skrevet på hebraisk og ble til mellom cirka 950 og 150 f.Kr.
Det nye testamentet er regnet som hellig skrift bare i kristendommen. Det inneholder historien om Jesus og de første kristne. Disse tekstene ble skrevet på gresk og ble til mellom cirka år 50 og begynnelsen av 100-tallet e.Kr.
Uttrykkene Det gamle testamentet og Det nye testamentet stammer fra den latinske bibeloversettelsen Vulgata, der det greske ordet for «testament» eller «pakt» (diatheke) er gjengitt med testamentum. Det viser da til tekstene som handler om «den gamle pakt», primært forstått som Moseloven, og tekstene om «den nye pakt», forstått som det Jesus sa og gjorde.
Samlingen av de tekstene som regnes som hellige, kalles kanon, det vil si tekster som blir betraktet som norm eller rettesnor for lære og liv. Innenfor kristendommen er omfanget av kanon noe varierende fordi det har vært uenighet om hvilke tekster som skal regnes med til Det gamle testamentet. I katolske og ortodokse bibler er det derfor noen flere tekster enn i de protestantiske biblene, og disse tekstene blir i protestantisk tradisjon omtalt som de gammeltestamentlige apokryfene.
Til tross for at Bibelen i moderne tid fremstår som én fysisk bok, er den i virkeligheten en samling av svært forskjellige tekster i mange ulike sjangere. Den inneholder blant annet historiefortellinger, lovtekster, profetier, salmer, ordspråk og brev.
Vi har ikke originalmanuskriptene til noen av de bibelske tekstene, men en rekke avskrifter. Opprinnelig ble de skrevet i bokruller, etter hvert også i kodekser, som ligner moderne bøker. Med kodeksene ble det mulig å samle flere bibelske tekster, og på den måten fikk vi de eldste utgavene av Bibelen. Først med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet fikk man muligheten til å spre utgaver av de hebraiske og greske tekstene som ligger til grunn for oversettelser av Bibelen.
Bibelen ble raskt oversatt til nye språk, blant annet til latin som var bibelspråket i Europa gjennom hele middelalderen. På reformasjonstiden på 1500-tallet begynte man for alvor å oversette Bibelen til folks dagligspråk, og det har fortsatt fram til vår egen tid. Den kristne bibelen er verdens mest oversatte og mest leste bok og har hatt enorm innflytelse, særlig i den vestlige kulturen.
Det gamle testamentet
De første kristne var av jødisk herkomst og så på Tanakh som hellige skrifter. De kunne henvise til «Moseloven, profetene og Salmene» (som i sak svarer til «Loven, profetene og skriftene») når de talte om Jesus som den lovede frigjøreren og kongen, Messias (Lukasevangeliet, kapittel 24,44). Det er ganske treffende å si at de første kristne arvet Den hebraiske bibelen fra den samtidige jødedommen. Det kristne budskapet spredte seg imidlertid raskt utenfor jødiske og hebraisktalende områder, til områder der gresk var fellesspråket. Det førte til at den greske oversettelsen av Tanakh, Septuaginta, ble den kristne kirkes bibel i oldtiden.
Septuaginta er den vanligste betegnelsen på samlingen av tidlige oversettelser av Den hebraiske bibelen til gresk, i stor grad utført av jøder i Egypt i tiden fra det tredje århundret f.Kr. og til det første århundret e.Kr. Fordi omfanget av Den hebraiske bibelen (den jødiske kanon) ikke var endelig avgrenset på denne tiden, ble også skrifter som ikke finnes i Tanakh, inkludert i Septuaginta.
På denne tiden forelå de fleste skriftene enkeltvis i separate skriftruller laget av papyrus, men når de senere ble publisert i kodeks-form (tilsvarende moderne bøker), ble skriftene plassert i en noe annen rekkefølge enn i den hebraiske bibelen. Skriftene var inndelt i fire kategorier: lover, historiske bøker, poetiske bøker og profetbøker. Blant de historiske bøkene finner vi blant annet Samuelsbøkene og Kongebøkene; de er i Septuaginta slått sammen under én tittel «Kongedømmene», trolig fordi det allerede i Første Samuelsbok fortelles om Israels første konger.
Selv om Septuaginta opprinnelig var laget av og for jøder, fikk den svært liten betydning i jødiske miljøer i århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Det var flere grunner til dette. For det første kom det andre oversettelser til gresk – oversettelser som lå nærmere den hebraiske teksten enn det Septuaginta gjorde. Blant disse oversettelsene er de som ble gjort av Aquila og Symmachus de viktigste.
En annen grunn var at de kristne hadde gjort Septuaginta til «sin» bibel, og at rabbinerne ikke aksepterte de skriftene som ikke fantes i den hebraiske bibelen. Disse skriftene, kalt de gammeltestamentlige apokryfene, ble imidlertid en del av den kristne bibelen – i alle fall fram til reformasjonen, og etter den tid fortsatt i de ortodokse og katolske kirkene.
Betegnelsen «de gammeltestamentlige apokryfene» viser til skrifter som finnes i den greske Septuaginta, men ikke i Den hebraiske bibelen. Det var bibeloversetteren Hieronymus som først brukte ordet «apokryfer» om disse skriftene. Denne betegnelsen er fortsatt vanlig blant protestanter, mens de i katolsk sammenheng omtales som «de deuterokanoniske bøkene» (gresk deutero-, 'andre, annen') for å indikere at de er kommet til senere enn skriftene som finnes i den hebraiske bibelen (se apokryfer).
De bøkene det dreier seg om, er jødiske skrifter som ble til i tidsrommet fra omkring 200 f.Kr. til omkring 100 e.Kr. De var opprinnelig skrevet på hebraisk, men ble tidlig blitt oversatt til gresk og er som helhet bare bevart i greske oversettelser. Hvilke skifter som skal regnes med blant dem, er ikke helt entydig fordi gamle manuskripter til Septuaginta og lister over de gammeltestamentlige skriftene varierer noe.
I tillegg til skriftene i Den hebraiske bibelen finnes følgende skrifter i ulike utgaver av Septuaginta:
Judits bok
Tobits bok
Makkabeerbøkene (blant de historiske bøkene)
Visdommens bok (Salomos visdom)
Sirak
Salomos salmer (blant de poetiske bøkene)
Baruk
Jeremias brev (blant profetbøkene)
en større utgave av Esters bok (den greske Ester)
en større utgave av Daniels bok som inneholder avsnittene om Susanna og Bel og dragen (ofte kalt Tillegg til Daniel)
Salme 151 (som en del av Salmenes bok)
Manasses bønn
Disse skriftene finnes også i den latinske bibelen Vulgata, med unntak av Tredje og Fjerde Makkabeerbok, Salomos salmer, Salme 151 og Manasses bønn. Vulgata var den vanlig brukte latinske bibeloversettelsen siden 600-tallet (betegnelsen kom på 1200-tallet).
I katolske bibler plasseres de deuterokanoniske bøkene innimellom de øvrige gammeltestamentlige skriftene, avhengig av kronologi og sjanger. I en del protestantiske bibler (blant annet i Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534), er de tatt med, men da plassert helt til slutt i Det gamle testamentet. I de fleste nyere protestantiske bibler er de imidlertid blitt utelatt, men blir av og til utgitt som en separat bok.
«Det gamle testamentet» er altså ingen entydig betegnelse. Det kan vise til den hebraiske bibelen, eller til de ulike kristne versjonene av Det gamle testamentet: den romersk-katolske/ortodokse versjonen eller den protestantiske.
Det nye testamentet
Det nye testamentet er en samling av 27 tekster fra tidlig kristendom som omhandler Jesus og hans disipler, pluss tekster skrevet av noen av hans tidlige etterfølgere.
Det nye testamentet utgjør den andre og spesifikt kristne delen av den kristne bibelen. Den første delen kalles «Det gamle testamentet», der ordet «testament», som kommer av latin, betyr pakt. Brukt om den kristne skriftsamlingen antyder betegnelsen «Det nye testamentet» at disse skriftene representerer den nye pakten som profeten Jeremia hadde talt om (Jeremia, kapittel 31,31–34), mens jødenes hellige skrifter representerer «den gamle pakt» (i særlig grad knyttet til Moseloven). Det nye testamentet er da å forstå som en betegnelse på de tekstene som handler om den nye pakten, det vil si den pakten som Jesus var opphav til (se Lukasevangeliet, kapittel 22,20).
Det nye testamentet består av fire typer tekster: evangelier, en historiebok, flere brev og en apokalypse. Evangelium betyr godt budskap og ble først brukt om budskapet om Jesus; senere ble ordet brukt om de bøkene som fortalte om Jesus, hans forkynnelse og gjerning og om hans død og oppstandelse.
Det nye testamentet inneholder fire evangelier: Matteusevangeliet, Markusevangeliet, Lukasevangeliet og Johannesevangeliet. Evangeliene utgjør kjernen i Det nye testamentet og ble plassert fremst da skriftene ble samlet i én kodeks. De er alle anonyme, det vil si at det ikke er angitt noen forfatter i selve teksten. Når de ble del av en skriftsamling, fikk de overskriftene «etter Matteus», «etter Markus», «etter Lukas», og «etter Johannes». Disse overskriftene reflekterer den tidlige kirkes oppfatning av hvem som var forfatterne. Det er ingen entydige holdepunkter for dateringen av evangeliene, men før midten av det andre århundret var alle de fire evangeliene i omløp og vel kjent. De fleste forskerne daterer evangeliene til tidsrommet mellom år 60 og 100 e.Kr., eventuelt et tiår senere.
I det andre, tredje og fjerde århundret ble det skrevet en del andre tekster som ble kalt evangelier og tillagt personer kjent fra Det nye testamentet. Ingen av disse tekstene regnes som autentiske og har aldri vært en del av Det nye testamentet. De omtales av og til noe misvisende som nytestamentlige apokryfer. Riktigere er det å tale om tidligkristne apokryfer.
Etter evangeliene følger Apostlenes gjerninger, som er en fremstilling av historien om de første kristne og den første misjonsvirksomheten, særlig knyttet til Paulus. Boken har samme forfatter som Lukasevangeliet og fremstår som en fortsettelse av evangeliet. De er trolig skrevet av en som tilhørte kretsen rundt Paulus.
Deretter følger 13 brev der Paulus er angitt som forfatter. De er i hovedsak skrevet til menigheter i byer som Paulus besøkte på sine misjonsreiser. I tillegg kommer fire brev skrevet til enkeltpersoner, to til Timoteus, ett til Titus og ett til Filemon.
Paulusbrevene er den viktigste kilden til de tidligste kristnes tro og teologi. De fleste av dem er skrevet i tiden mellom år 50 og tidlig på 60-tallet, altså før evangeliene. Mens evangeliene forteller mye om Jesu liv og gjerning, er Paulus primært opptatt av betydningen av Jesu død og oppstandelse, og i tillegg skriver han utførlig om rett livsførsel.
Til tross for at de 13 brevene angir Paulus som forfatter, har flere moderne bibelforskere satt spørsmålstegn ved forfatterskapet til noen av brevene, særlig de to brevene til Timoteus og brevet til Titus, men også Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev. Forfatterspørsmålet er stadig diskutert innenfor forskningen, og langt fra alle forskere er like kritiske, særlig gjelder det de to sistnevnte brevene (Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev). De forskerne som betviler at Paulus er forfatter, regner ofte med at brevene er skrevet av noen av Paulus’ elever, personer som videreførte arven fra apostelen.
Blant Paulusbrevene regnes Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev og Galaterbrevet som «hovedbrevene» og som de viktigste kildene til Paulus’ teologi. Særlig Romerbrevet har senere spilt en avgjørende rolle i utformingen av kristen teologi. Det er verd å merke seg at Paulusbrevene i de eldste håndskriftene bare har adressatenes navn i overskriftene, for eksempel «Til romerne» (ikke «Paulus’ brev til romerne» slik det står i norske bibler). Det vitner om at de tidlig var samlet i en kodeks under en felles overskrift («Paulus» eller «Paulusbrevene»).
I tillegg til Paulusbrevene inneholder Det nye testamentet også åtte andre brev, gjerne omtalt som «de katolske brev» fordi de ikke har en spesifikk adressat, men har en mer allmenn adresse. Grunnbetydningen av «katolsk» er allmenn. Det første av de katolske brevene, Hebreerbrevet, har heller ingen angitt forfatter. I oldtiden var det mange som mente at dette var skrevet av Paulus, men det synspunktet er helt forlatt innenfor bibelforskningen.
De øvrige brevene angir to av Jesu brødre, Jakob og Judas, som forfattere, og to angir forfatteren som apostelen Peter (Første og Andre Petersbrev). Tre brev omtales som Johannesbrevene, og det første har ingen forfatterangivelse, men viser en del likheter med Johannesevangeliet og har i den oldkirkelige tradisjonen blitt knyttet til apostelen Johannes. Større usikkerhet var knyttet til det såkalte Andre og Tredje Johannesbrev, som angir «den eldste» som forfatter, men noen håndskrifter navngir Johannes i overskriften.
Det nye testamentets siste bok er Johannes’ åpenbaring. Der er forfatteren navngitt i selve teksten, men det ble tidlig en diskusjon om hvem denne Johannes var. Den vanligste oppfatningen har vært at det var apostelen Johannes, mens andre har påpekt de tydelige forskjellene i språk og stil mellom Johannesevangeliet og Åpenbaringen – og derfor ment at sistnevnte bok må ha vært forfattet av en annen Johannes enn apostelen. Det greske ordet for «åpenbaring» er apokalypsis, på norsk «apokalypse». Dette er en betegnelse som brukes på en rekke jødiske og tidligkristne skrifter der forfatteren får åpenbart ukjent informasjon om den himmelske verden og om fremtiden.
I moderne oversettelser følger Det nye testamentets skrifter ordningen som teologen Erasmus av Rotterdam (1466–1536) brukte i sin utgave av den greske teksten fra 1516 (se nedenfor). I mange greske manuskripter var Apostlenes gjerninger plassert etter Hebreerbrevet (som ble regnet som et brev av Paulus) og foran de katolske brevene. Erasmus plasserte skriftet rett etter evangeliene fordi det hadde samme forfatter som Lukasevangeliet. Han mente at de to burde stå så nær hverandre som mulig, men ville samtidig ikke bryte den etablerte rekkefølgen på de fire evangeliene.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 12.8.2026 kl. 08:21 ・ FINN-kode: 472957195
