Bildegalleri
(1/1)
Form og komposisjon i nordisk granittskulptur 1909-1926
Til salgs
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Form og komposisjon i nordisk granittskulptur 1909-1926. Carl Milles, Kai Nielsen, Gustav Vigeland." Av Arne Brenna. Vigeland museets skrifter nummer 4. Utgitt i Oslo i 1953. 248 sider. NB: Uoppsprettet.
Selges for 210,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev)
---------------------
Arne Brenna var en norsk kunsthistoriker. Han arbeidet med antikken, dansk gullalder og nyere norsk kunst, særlig Gustav Vigeland og hans samtid. Han var i 1958–1962 bestyrer av Institutt for Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og i 1972–1986 førsteamanuensis.
Brenna engasjerte seg i byplan- og reguleringssaker i Oslo, særlig i forbindelse med endringsplaner for Studenterlunden og Slottsplassen, og bidrog sterkt til at disse planene ikke ble gjennomført. For sitt arbeide for Oslos arkitektoniske bymiljø ble han av Selskabet for Oslo Byes Vel tildelt hedersprisen Bypatrioten i 1994.
Han utgav blant annet:
Vigelandsbroen (1952)
Vigelands fontenerelieffer (1953) sammen med Stephan Tschudi-Madsen,
Form og komposisjon i nordisk granittskulptur 1909–26 (doktoravhandling 1954)
Billedhuggeren Ingebrigt Vik (1967)
- - - - - -
Skulptur er tredimensjonal billedkunst. Skulptur har vanligvis, men ikke alltid, et materielt volum i det virkelige rommet, for eksempel i et interiør, et utstillingslokale, en park, et grøntområde eller et naturlandskap.
Skulptur er kunst som mennesket opplever via synet, men skulptur kan også aktivere andre sanser, som hørsel, luktesans og berøringssans.
Skulptur er laget av en billedhugger eller av en billedhugger som kunstnerisk leder og assistenter som utfører det praktiske arbeidet.
Fargen på en skulptur er sammenfallende med materialets farge. Både i antikken, middelalderen og frem til samtidskunsten har det dessuten vært vanlig å påføre skulpturer maling. Patinering i den hensikt å endre farge og overflate på bronse eller tre er også utbredt. Polering og forgylling er andre overflatebehandlinger.
Skulpturer er historisk betraktet kjennetegnet av ubevegelig form. De er massive og stabile. Skulpturer både i stein, trevirke og bronse kan likevel være preget av spill mellom tett masse, hull og åpninger. Overflaten kan veksle mellom å være buet innover og utover.
En skulptur består vanligvis av flere deler. Disse er balansert i forhold til hverandre med hjelp av én eller flere akser. Dette gjelder både figurative og abstrakte skulpturer. Akser er nødvendige for å balansere en skulptur med hensyn til reell fordeling av vekt og kunstnerisk uttrykk.
I Det gamle Egypt ble det laget et stort antall skulpturer som portretterer mennesker. Tankegangen var at skulpturene tjente som jordisk oppholdssted for sjelene (ka) til både guder og mennesker, og derfor ble de i henhold til egyptisk religion gjenstand for ærbødig behandling. For å sikre sjelens tilknytning til en bestemt skulptur, la man vekt på at skulpturens ansikt lignet på den personen den forestilte.
Skulpturer som er hugget ut av granitt, sandstein eller kalkstein, har beholdt steinblokkens kantete form. De har markerte sider hvor forsiden i regelen er den viktigste. Baksiden består ofte av en støtte. Både i stående og sittende skulpturer av mennesker er armene holdt tett inntil kroppen. I stående skulpturer er venstre ben strukket frem. Fremstillingen følger frontalitetsloven.
I Den greske antikken ble det i løpet av 600-tallet fvt. utviklet skulpturer i marmor av stående personer. Den ene typen fremstiller en ung mann, kalt kuros (flertall kuroi). En kuros er naken, setter venstre ben frem og er på egyptisk vis frontal. En stående skulptur av en ung påkledt kvinne blir kalt kore (flertall korer eller korai). Ansiktet er U-formet og har arkaisk smil.
Etter perserkrigene inntrådte forandringer i fremstillingen av menneskekroppen. Musklene ble rundere, øynene mindre, håret mer naturlig og ikke minst forsvant det stive frontale preget. Med Doryforos innførte Polykleitos prinsippet for fordeling av kroppsvekt mellom høyre og venstre ben, kalt kontrapost. Sammen med kiastisk balanse, som sørger for at høyre og venstre side av kroppens under- og overdel korresponderer, representerer Doryforos det klassiske kroppsidealet for menn. Den knidiske Afrodite er utført av Praxiteles. Den nakne kroppen er innskrevet i en S-kurve.
I senklassisk og hellenistisk tid ble tilfanget av motiver utvidet til å omfatte mennesker i alle aldre. Hele registeret av følelser ble fremstilt. Venus fra Milo og Laokoongruppen uttrykker følelser fra henholdsvis mental balanse til desperat redsel.
I løpet av hellenismen ble teknikken punktering utviklet. Denne teknikken gjorde det mulig å kopiere greske skulpturer i bronse og marmor som kunstsamlere i Romerriket ønsket å innlemme i sine samlinger. Oppfinnelsen ble svært viktig for bevaringen av gresk og romersk skulptur som ble gjenoppdaget i renessansen, og som virket til å opprettholde den klassiske tradisjonen i europeisk skulptur.
Maling av skulpturer var utbredt i den greske antikken og Romerriket. Hensikten var å tydeliggjøre skulpturenes kroppsdeler og gjøre dem mer livaktige. I Romerriket kunne skulpturer i bronse dessuten bli utstyrt med lepper i kobber og tenner av sølv. Farget glass og stein ble satt inn som øyne, av og til med øyevipper av metall. Skulpturer til seremoniell bruk kunne bli kledt med passende klær av tekstiler og smykker.
I Romerriket utviklet man videre individualiserte portretter i form av byster og statuer. Bruk av drill til boring av pupiller, hår og skjegg ble vanlig fra og med keiser Hadrians regjeringstid.
I den gresk-romerske antikken ble skulpturer ofte laget for å hedre en avdød person. I Romerriket markerte statuer og byster begravelsessteder. Skulpturer i forskjellige størrelser ble dessuten stilt opp i eller utenfor templene som votivgaver.
I middelalderen var den skulpturale kunsten samordnet med kirkenes eksteriør og inventar. Det nærmeste man kommer rundskulptur er søylefigurene (skulpturer som er del av søylenes vertikale form). De er typiske for de gotiske katedralene (domkirkene), særlig i vestfronten.
I middelalderen finnes det likevel enkelte rundskulpturer. Et fransk eksempel er en naturtro fremstilling av Maria med Jesus-barnet, kalt Parismadonnaen. I Mosesbrønnen, som ble utført av Claus Sluter til et kloster i Dijon, har de fremstilte profetene livlige ansiktsuttrykk og kraftfulle måter å stå på. Til domkirken i Pisa utførte Giovanni Pisano en prekestol som inkluderer flere frittstående skulpturer.
Interessen for den gresk-romerske antikken, som kjennetegner renessansen, startet i Firenze på 1400-tallet. Donatello gjorde en banebrytende innsats med å gjenopplive antikkens forståelse av kontrapost og rytmisk vektfordeling. Med David, en bronseskulptur av en nærmest naken ung mann og rytterstatuen av condottieren Gattamelata etter forbilde av keiser Marcus Aurelius i Roma, bekreftet Donatello den klassiske tradisjonens aktualitet.
Michelangelo utførte en marmorversjon av David, en naken atlet som står stille med tydelig vektfordeling mellom høyre og venstre side av kroppen. Naturtro skildring er dempet mot idealisering, slik Michelangelo kunne se eksemplifisert i Torso Belvedere. Det intense fysiske nærværet er typisk for Michelangelos skulpturer. Det ble et stilmessig forbilde for europeiske billedhuggere i barokken, for eksempel Gian Lorenzo Bernini. Dramatisk handling og muskulære spenninger kjennetegner Berninis fortolkning i marmor av David. Det utadrettede blikket aktiverer det virkelige rommet som omgir skulpturen.
Skulpturer i nyklassisistisk stil er karakterisert av hvit, polert marmor. Et annet typisk trekk er at skulpturene danner sammenhengende konturer. Barokken og rokokkoens tendens til flagrende hår og lange draperier er utelatt. Mange skulpturer viser naken hud, men det sensuelle er jevnt over tilbakeholdt eller fraværende. Byster og statuer er hyppig benyttede uttrykksformer. Motiver fra gresk og romersk mytologi var meget populære, og samtidens mennesker ble portrettert som mytologisk skikkelser. I Vatikanmuseene i Roma kunne billedhuggerne studere de berømte antikke skulpturene, eksempelvis Apollon Belvedere, Laokoongruppen og Torso Belvedere. To kjente billedhuggere som arbeidet i Roma, var Antonio Canova og Johan Tobias Sergel. Miljøet rundt Bertel Thorvaldsen, som inkluderte nordmannen Hans Michelsen, virket positivt på norsk skulptur.
I løpet av 1800-tallet ble de store byene i Europa, USA og Latin-Amerika fornyet med offentlige møtesteder. Statuer og byster på sokkel av kjente personer ble satt opp langs gater og i parker. Disse skulpturene er figurative og naturtro. Bronse var det foretrukne materialet. Menn og etter hvert kvinner ble portrettert i realistiske klær fra sin egen samtid. Et typisk eksempel er Julius Middelthuns statue i bronse av Anton Martin Schweigaard på Universitetsplassen i Oslo.
Auguste Rodin arbeidet i impresjonistisk stil. Hans måte å modellere på fikk langvarig innflytelse på europeisk skulptur, eksempelvis Gustav Vigelands skulpturer fra 1890-årene. Som Michelangelo behandlet Rodin den nakne kroppen som bærer av følelser og seksualitet. I modelleringen overdrev han anatomiske detaljer for å øke uttrykkskraften. Skulpturene ble formet med ujevne og til dels opprevne overflater som resulterte i et dramatisk spill av lys og skygge. Etter konvensjonell tankegang etterlot Rodin skulpturene som «uferdige» med spor etter arbeidsprosessen.
Modernisme er en epoke som går fra omkring 1900 til cirka 1970, men som for skulpturens del har fortsatt som internasjonal stil helt frem til samtidskunsten. Moderne skulptur responderer på moderniteten, det vil si de gjennomgripende teknologiske, økonomiske og sosiale forandringer som samfunnet uavbrutt gjennomgår. Mange skulpturer er gjennom teknikk og materialbruk kritiske kommentarer til moderniseringen av samfunnet. Andre skulpturer har et rent estetisk siktemål.
Moderne skulptur i Europa og Nord-Amerika har i stor grad overtatt stil og motiver fra skulpturer som stammer fra Mesoamerika og Afrika. Et vesentlig eksempel er afrikanske rundskulpturer, skåret ut av trevirke, malt mørkebrune og polert med voks eller olje. Da denne typen treskulpturer ble kjent i Europa, fikk de avgjørende innflytelse på kubismen, ekspresjonismen og surrealismen. Prekolumbisk skulptur fra Mesoamerika har vært viktige inspirasjonskilder for mange moderne billedhuggere, eksempelvis Henry Moore og Tony Smith. Flere kunstnere i USA har hentet inspirasjon fra totempælen og annen kunst laget av nordamerikanske urfolk, eksempelvis Elaine de Kooning (1918–1989) og Robert Smithson.
Typisk for mange moderne skulpturer i bronse er at de har den helt eller delvis nakne menneskekroppen som motiv. Menneskets brede register av følelser åpner for å variere form og uttrykk nærmest i det uendelige. Skulpturene til Aristide Maillol, Antoine Bourdelle og Wilhelm Lehmbruck er karakteristiske eksempler. Samtidig er menneskekroppen i mange skulpturer uttrykk for de påkjenningene som moderniseringen innebærer. Skulpturene til Alberto Giacometti og Henry Moore er eksempler på dette.
Direkte hugging er en annen aktuell teknikk. Dette håndverket ble benyttet av en av pionerene i moderne skulptur, Constantin Brancusi.
I abstrakt skulptur er referanser til den synlige virkeligheten opphevet eller forenklet. Menneskekroppen som motiv er erstattet av former og linjer som ikke direkte henviser til noe synlig. Barbara Hepworth skar ut abstrakte former av trevirke. Sveising kom som et tillegg til støping i bronse, eksemplifisert i David Smiths skulpturer i rustfritt stål. Richard Serra benyttet derimot konvekse plater av rustrød cortenstål.
Arnold Haukeland og Aase Texmon Rygh er to sentrale billedhuggere innenfor det abstrakte formspråket i Norge. Kristian Blystad har formet sine skulpturer i krysningspunktet mellom det abstrakte og det konkrete.
Pablo Picasso, Vladimir Tatlin, Kurt Schwitters og Joseph Cornell er kjent for skulpturer i teknikken assemblage. Aktuelle norske billedhuggere er Berit Soot Kløvig og Jon Gundersen.
Sentrale billedhuggere innenfor feltet kinetisk skulptur (mobil) er Naum Gabo og Alexander Calder. I Norge har Arnold Haukeland og Odd Tandberg gjort seg bemerket med skulpturer som produserer lyd eller har bevegelige deler.
Skulptur laget av tekstiler er en aktuell uttrykksform. Kjente utøvere er Magdalena Abakanowicz og den amerikanske kunstneren Sheila Hicks (født 1934). Tilsvarende finner man i nyere norsk samtidskunst. Inghild Karlsens tekstile arbeider eksemplifiserer denne tendensen.
Joseph Beuys, Louise Bourgeois og Kara Walker er internasjonalt kjente for sine installasjoner. Christo og Jeanne-Claude er berømte for å pakke inn (på fransk empaquetage) monumentalbygg med presenninger eller plastduker, eksempelvis Riksdagsbygningen i Berlin. I Norge er Per Inge Bjørlo, Matias Faldbakken, Per Barclay og Børre Sæthre aktuelle navn. Jana Winderen, Camille Norment og Maia Urstad har utført lydinstallasjoner.
En skulpturpark er oppstilling av skulpturer i et grøntområde eller en park. Vigelandsparken er en skulpturpark med stram grunnplan, hvor det opprinnelige og naturlige landskapet er endret og tilpasset skulpturenes plassering. Isamu Noguchi var i sin tid opptatt av at alle elementer i de hagene eller skulpturparkene han designet, ble installert i henhold til en overordnet plan. Tilsvarende er tilfellet med Klosterenga park i Gamle Oslo. Her har Bård Breivik arrangert skulpturer og dekorative gjenstander i tilknytning til Hovinbekken. Ekeberg skulpturpark i Ekebergskogen og Kistefos-Museets skulpturpark er derimot uformelle naturparker som omfatter skulpturer av mange billedhuggere.
Stedsspesifikk skulptur er skulptur som er tilpasset lys, akustikk, materialer og publikum på et bestemt sted, for eksempel et minnested, en barnehage eller en T-banestasjon. Käthe Kollwitz' skulptur Pietà står sentralt plassert i bygningen Neue Wache i Berlin til minne om første verdenskrigs lidelser og tap. Folkemordet på jøder fra Østerrike er markert med et minnested i Wien, utført av Rachel Whiteread.
De senere årene er kitsch blitt populært. Denne trenden, vanligvis forstått som utslag av postmodernismen, blander stilelementer fra «populærkultur» og «finkultur». Jeff Koons og Bjarne Melgaard er typiske representanter for postmoderne skulptur.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 10.6.2026 kl. 13:16 ・ FINN-kode: 466560748
Gratis frakt på kjoler til dame til og med 14. juni
Ta en titt
