Bildegalleri
(1/2)
Elisabeth Granneman - "Kjære publikum"
Til salgs
50 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Kjære publikum" av Elisabeth Granneman. Utgitt i 1983. 187 sider.
Selges for 50,- kroner
Porto: 69,- kroner
-----------------------
Elisabeth Granneman (1930-1992) var en folkekjær norsk revykunstner, sanger, komponist og skuespiller. Med sin absolutte tilstedeværelse og sitt hensynsløst selvutleverende liv huskes Elisabeth Granneman som en av norsk teater- og underholdningshistories mest originale fargeklatter. Granneman var den første kvinnelige norske populærartisten som i stor grad skrev sitt eget materiale.
Etter klaverstudier hos Reimar Refling i ungdomstiden i Lørenskog ble hun gift med nederlenderen Jan Granneman. Hun ble oppdaget av innspillingssjef Håkon Tveten på Philips da hun sang i et selskap i den nederlandske ambassaden i Oslo.
På debutplaten Tenk en mann / You all come (1959) hadde hun selv skrevet tekstene, og på den neste (Toledo / Kjære Billy) både tekst og melodi, noe som den gang var svært uvanlig for en kvinnelig utøver. Ofte betegnet som «Den syngende husmor» ble hun raskt landskjent via radioserien På morgenkvisten med Odd Grythe og det populære TV-showet Slagerparaden. Sommeren 1960 ble platen Alle venter på sommer en hit. Vidar Sandbeck skrev To og to er fire / Trekantvalsen for henne, og han sang med henne på Anna og Johan / Polka i København.
Vokalt var Granneman sterkt jazzpreget, og selv om få av innspillingene hennes kan kalles jazz, klarte hun alltid å få dem til å svinge på en eller annen måte. Hun hadde et sterkt og ofte overdrevet særpreg, men de mykeste av de tidlige innspillingene hennes – Hva skal jeg tro, Diligensen og Bjarne Amdahl / Alf Prøysens Señor Manuel – avslører en uventet sødme som hun bare sjelden fikk vise.
Bias Bernhofts og Bjørn Sands muntert vemodige Omatt og omatt ble gjennombruddet hennes på Chat Noir i 1961 (plate 1962). Hun spilte revy nesten årlig gjennom 1960-årene, stort sett hos Einar Schanke, men hun gjestet også Sverige, der hun spilte i sitt livs eneste musikal i Göteborg, Stephen Sondheims En kul grej hände på vägen til Forum.
I TV-showet Her er Elisabeth (1962) lanserte hun duetten En torsdagskveld i Drøbak med Rolf Just Nilsen og sitt elleville refuserte bidrag til Melodi Grand Prix, Benjamino Piccolino. Andre sentrale innspillinger er en imponerende versjon av Tonettas masurka fra Trost i taklampa, slageren Jeg tror på sommeren og hennes eneste rene jazzsingel, Amanda Lundbom / Den skyldige. Hun deltok i den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1964 med tre sanger, vinneren Spiral (som Arne Bendiksen sang i den internasjonale finalen) og En god, gammel firkantet vals (annenplass), og hun kom på tredjeplass i 1969 med den nesten usyngelige B.M. Fordomsfri.
Etter et femårsopphold på Skrivargarden på Stord, der hun instruerte det lokale teaterlaget, gjorde hun comeback. I 1976 deltok hun i Dag Frølands Chat Noir-revy Kjære Landsmenn med sin parodi av Cornelis Vreeswijk, og som en voldsom kloning av Anita Ekberg i Verden vil ha kjøtt. Hun ble utropt til norsk revys ukronede dronning og beholdt posisjonen gjennom alle Frølands revyer frem til 1989, stadig oftere maskert som menn – Supermann, Erik Bye og kong Olav. Hun spilte også i to revyer for Ole Paus og ble tildelt Leonardstatuetten i 1986.
Til denne perioden hører også den populære fjernsynsserien Syvmilsstøvler (1979) og barneplaten Lykkehjulet (1980), med delvis eget originalmateriale.
Granneman filmdebuterte i Sønner av Norge (1961) og var en opplevelse av dimensjoner som popsangerinnen Rita Rønnemann i Operasjon Sjøsprøyt (1964), evig syngende «Hele meg bare strutter av pop!» mens hun jaktet landet rundt etter en vettskremt Arne Bendiksen. I en helt annen gate var en betydelig dramatisk rolle i Vibeke Løkkebergs Hud (1986), en oppgave hun løste med en slik nakenhet og kraft at det var tydelig at hun også kunne ha blitt en betydelig seriøs skuespiller.
I 1990–1991 var hun svenske Robert Aschbergs meget udisiplinerte sidespiller i hans talkshow på TV3, dandert på en sjeselong fordi hun nå knapt nok kunne gå. Dette brølende, men sannsigende norske spetakkelet, som skrek at alt var «bare tull», kom som et bombenedslag på de uforberedte svenskene, som – etter at sjokket var over – i 1991 utnevnte henne til landets nest mest populære kvinne, etter dronning Silvia. Hun var fortsatt i gang med denne serien da hun døde 1992.
Grannemans bokdebut, barneboken Revefamilien i Vriomskogen (1967), utstyrte hun med egne viser, som hun også spilte inn på en EP sammen med sønnen Geir. I 1983 kom selvbiografien Kjære publikum! og i 1989 kokeboken God gammeldags mat.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 5.6.2026 kl. 14:59 ・ FINN-kode: 466036681
Utforsk våre nye sider for klær og mote
Ta en titt
