Bildegalleri
(1/8)
Symboler - Et symbolleksikon
Til salgs
105 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Symboler - Et symbolleksikon" av Benedicte Thiis. Trykket i 2007. 73 sider. Heftet. Bruksspor. Merke efter prislapp på baksiden.
Selges for 105,- kroner
Porto: 46,- kroner (sendt som brev med Posten)
----------------------
Symbol er en gjenstand eller et ytre tegn som det knytter seg en overført betydning til. Det er et anskuelig uttrykk for ulike typer idéinnhold i kunst, religion eller politikk.
En typisk bruk av symbol er å nevne en gjenstand som assosieres med en aktivitet, fremfor å nevne selve aktiviteten, for eksempel «sverd» som symbol på krig.
Et symbol var opprinnelig en gjenstand, brukket i to deler som passet helt til hverandre når de ble satt sammen. Den kunne derfor brukes som et pålitelig gjenkjennelsestegn og til å bekrefte en persons identitet. Senere ble ordet symbol også anvendt om andre legitimasjonsbevis, og til slutt kom det til å betegne alle gjenstander som det knyttet seg en idé til.
Det er vanskelig å gi en presis definisjon av begrepet. Naturlige tegn opererer gjennom naturlige eller kausale forbindelser, for eksempel «Mørke skyer er et tegn på regn». Symbolet er ofte et tegn som er avhengig av konvensjon, for eksempel «Et rødt skilt er et tegn på fare».
Symboler oppstår ofte også gjennom ytre likhet med det de symboliserer, og de kalles da gjerne ikoner. Symbolet brukes ofte som en overføring av en dypere mening, og denne bruken av symbolet er særlig vanlig innen kunstnerisk og religiøs praksis (for eksempel korset som symbol på Kristi offerdød). Som retorisk figur er symbolet nært forbundet med metaforen og metonymien.
Forskjellen på symbol og allegori består i at en allegori er en mer omfattende billedfremstilling – et organisert system av symboler der forhold på et bokstavelig nivå korresponderer med forhold på et symbolsk nivå.
Hos filosofen Immanuel Kant (1724–1804) og i romantikken forstås symbolet som en konkret, anskuelig fremstilling av noe abstrakt som ikke lar seg fremstille umiddelbart, og Kant betrakter for eksempel det skjønne som et symbol på det gode.
I Ernst Cassirers (1874–1945) hovedverk Die Philosophie der symbolischen Formen (tre bind, 1923–1929) defineres mennesket som et animal symbolicum, og menneskets symboliserende aktivitet hevdes å utgjøre grunnlaget for dets forståelse av verden. Cassirer utvikler en universell symbolfilosofi som påviser symbolenes rolle i dagligliv, vitenskap, religion og kunst.
I den kristne tradisjonen finnes utstrakt bruk av symboler. På fremstillinger av helgener finner man ofte avbildet torturinstrumenter som ble nyttet ved vedkommendes martyrdød, for eksempel den hellige Laurentius' rist, eller en gjenstand som har spilt en viss rolle i hans liv, som apostelen Peters nøkkel. På samme måte brukes beinrangel og ljå som symboler på døden og lammet som et symbol på Kristus og den uskyldig lidende.
De eldste kristne, som var omgitt av fiender, nyttet i utstrakt grad symboler: den gode hyrde og Orfevs var bilder på Kristus, lammet og senere også korset på hans offerdød, mens palmen symboliserte martyrdøden og seieren over fristelsen til å avsverge kristendommen under forfølgelsene.
Også i de eldste tiders rettsliv har symbolene spilt en viktig rolle, og fremdeles har vi bevart visse rester av dem, for eksempel håndsopprekkingen når man avlegger ed. I middelalderen hadde dyresymbolikken stor betydning: Løven var symbolet på styrke og mot, hunden på troskap og så videre. Noen av de eldste symbolene har holdt seg helt til våre dager: korset som sinnbilde på tro, ankeret på håp og hjertet på kjærlighet, og de spiller fortsatt en rolle i kunst og diktning.
Fra norsk kulturområde kan som eksempler nevnes symbolbruken på primstavene, og i vår tid bruk av binders og en spesiell lue som tegn på holdning under den tyske okkupasjonen.
- - - -
Astrologi er læren om forestilte forbindelser mellom himmellegemene og Jorden. I snevrere forstand er det vanlig å definere astrologi som kunsten å spå om fremtidige hendelser og skjebner ut fra stjernenes stilling.
Astrologien regnes blant de eldste og mest utbredte av alle menneskelige aktiviteter. Både i oldtidens Egypt, Mesopotamia, India, Kina og Mexico ble det lagt stor vekt på stjernetyding.
Til tross for at moderne vitenskap avviser astrologiens grunnsetninger, tror millioner av mennesker fortsatt på astrologi i en eller annen form. Særlig i land der hinduismen og buddhismen er de dominerende religionene, er astrologien svært viktig.
I Vesten har interessen for astrologi blomstret litt opp igjen, ikke bare som middel til å spå om fremtiden, men også som redskap i rådgivning og alternativ terapi. New age og alternativbevegelsen tolker astrologiens gjenoppblomstring som et tegn på en generell oppvåkning og høyning av bevissthetsnivået i samfunnet. Ifølge astrologien har menneskene gått inn i Vannmannens tidsalder – en tidsalder som skal være preget av syntese og helhet.
Grunntanke
Som i alkymi og andre okkulte systemer er astrologiens grunntanke at hele universet utgjør en helhet hvor alle enkeltdelene virker inn på hverandre. Derfor korresponderer også makrokosmos (stjerner og planeter, hele tilværelsen) med mikrokosmos (mennesket). Å kartlegge og nyttiggjøre seg slike (målbare som ikke-målbare) korrespondanser både var og er et hovedanliggende innenfor astrologien.
Astrologer tolker disse antatte påvirkningene fra himmellegemene med utgangspunkt i et horoskop som viser deres posisjon på et gitt tidspunkt og ut fra et bestemt ståsted. Ut fra dette lager de et bilde av menneskers personlighet, talenter, ressurser og muligheter.
Astrologien varierer i form. For noen er den en strengt deterministisk filosofi, mens den for andre er en form for psykologi som ser symbolske overensstemmelser mellom universet og mennesket.
Et eksempel på astrologi i vestlig kultur er horoskoper som på grunnlag av stjernetegn mener å kunne forutse hva som skal skje den kommende uken eller måneden. Denne typen horoskop utgis noen ganger av for eksempel ukeblader og tabloide aviser
Moderne vestlig astrologi har sitt grunnlag i de prinsippene som ble fastlagt av den egyptiske astronomen Klaudios Ptolemaios 140 evt., og er dermed basert på det antikke, geosentriske verdensbildet. Himmellegemene som er av astrologisk betydning, er Solen, Månen, planetene (minus Jorden) og de rundt 150 synlige stjernene i Dyrekretsen. Stjernene er blitt inndelt i tolv stjernetegn som har fått navn etter Dyrekretsens orientalsk-greske stjernebilder. På norsk heter de Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene.
Solen, Månen og planetene (med unntak av Pluto) beveger seg alltid innenfor Dyrekretsen, og deres posisjoner i Dyrekretsen, og i forhold til hverandre, sies å bestemme naturen på ethvert gitt tidspunkt.
En astrolog bruker et horoskop som kartlegger himmellegemenes posisjon på et gitt tidspunkt. Et fødselshoroskop viser to sirkler med Jorden eller mennesket i sentrum. Den ene sirkelen består av Dyrekretsens tolv stjernetegn, som representerer Solens bane på himmelen (ekliptikken) i tolv like store felter. Den andre sirkelen består av de tolv husene, som representerer viktige gjøremål i livet.
Oppstillingen av horoskopet går ut på å plassere Solen, Månen og planetene på bestemte steder i de tolv stjernetegnene og i de tolv husene, med utgangspunkt i et bestemt fødested og et bestemt fødselsøyeblikk.
For å bestemme personens stjernetegn har Solen avgjørende betydning. På grunn av Jordens omdreining omkring solen ser det fra Jorden ut som om Solen alltid går inn i Værens tegn ved vårjevndøgn og deretter gjennomløper alle stjernetegnene i Dyrekretsen i løpet av ett år. Det stjernebildet som solen står opp i på en persons fødselsdag, sett fra det stedet på jorden hvor fødselen skjer, er denne personens stjernetegn. Står solen opp i Jomfruen, er man altså jomfru. Hvert stjernetegn representerer bestemte karakteregenskaper og er assosiert med en temperamentstype, et element, en herskerplanet og et kjønn.
Deretter må de tolv husene stilles opp riktig. Dette gjøres med utgangspunkt i ascendanten eller det oppstigende tegnet – det vil si det matematiske punktet på ekliptikken som kommer til syne over den østlige horisonten i fødselsøyeblikket. Med utgangspunkt i ascendanten er det nå mulig å finne det punktet på ekliptikken som står i zenit – det vil si høyest på himmelen. Dette punktet kalles medium coeli (M.C, «himmelens midtpunkt»). Ved hjelp av disse to punktene kan astrologen nå inndele Dyrekretsen i de tolv husene:
liv
lykke og rikdom
slekt
hjem
barn
helse
ekteskap
død
intellekt
ambisjoner
vennskap
fiendskap
Når Solen, Månen og planetene på denne måten er blitt plassert på bestemte steder i de tolv stjernetegnene og de tolv husene, gjenstår det å ta aspektene i betraktning, altså hvordan planetene står i forhold til hverandre. Aspektene avgjør planetenes innbyrdes innflytelse.
På grunnlag av det oppstilte horoskopet hevder astrologen å kunne avsløre personens egenskaper og muligheter. Fortolkningen skjer ut fra overordnede prinsipper: Viktigst er stjernetegnet og ascendantens tegn, deretter følger posisjonen til Solen, Månen og planetene i de tolv husene. Disse har forskjellige effekter avhengig av i hvilket stjernetegn de befinner seg i på fødselstidspunktet. For eksempel skal Mars i Skorpionen stimulere til vold og følsomhet, mens Mars i Vekten skal fremkalle en evne til å samarbeide. I tillegg til den direkte innflytelsen av en viss planet når det står i et visst tegn og i et visst hus, får man forsterkninger og svekkelser av effektene om vinkelen mellom to planeter danner aspekter. Kombinasjonsmulighetene synes uendelige, og det kreves erfaring å se og forstå betydningene av alle de opplysningene som ligger gjemt i horoskopet.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Annonsens metadata
Sist endret: 3.7.2026 kl. 08:59 ・ FINN-kode: 462148550
