Bildegalleri
(1/23)
Gjennem luften til 88 o nord. Av Roald Amundsen 1935
Til salgs700 kr
Beskrivelse
Gjennem luften til 88 o nord. Av Roald Amundsen Hj. Riiser-Larsen - Leif Dietrichson - Fredrik Ramm - Jakob Bjerknes. Gyldendal norsk forlag Oslo 1925.
Roald Engelbregt Gravning Amundsen (1872–1928)[16] var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 56 år gammel.
Biografi
Roald Amundsen.
Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser.
Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var om bord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med Fram . Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.[trenger referanse]
Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på Uranienborg på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever.
Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Hun kom først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle forlate ektemannen sin og komme tilbake til Norge for godt. Bruden fra Alaska , som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med Stavangerfjord i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.[18][19]
Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytta som senere skulle bli Framheim , ble bygd og demontert på plenen utenfor huset før den ble fraktet om bord i Fram , som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.
Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.
Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med Belgica . Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol.
Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen, var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp imot én uke.
Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen om bord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde, ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på.
Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.
Da han mønstret av Belgica 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet Gjøa .
Gjøa
Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med Gjøa . Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner.
Ekspedisjonen, som reiste via Baffinbukten, Lancaster Sound , Peelsundet, James Ross Sound og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra Gjøahavn, stedet som i dag kalles Gjoa Haven, i Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet grundige magnetometriske målinger for bestemmelse av jordmagnetiskens variationer, det skjedde nær den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.
I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen.
De fortsatte syd for Victoriaøya, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905.[20] Nome på Alaskas Stillehavskyst ble nådd 31. august 1906.[21] De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med Gjøa i 1903–1906 planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens Fram , og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake Fram dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på Fram , Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da Fram kom til Madeira, fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.
Den 14. januar 1911 ankom Fram Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.[22]
Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til ?51 C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.
Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.
Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80 S og den 3. november nådde de depotet på 82 S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85 S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.
Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87 S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88 23?S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909.
Amundsen nådde det de antok var Sydpolen 14. desember 1911. På grunn av været var det imidlertid ikke mulig å fastslå nøyaktig posisjon, og de fortsatte de kommende dagene å undersøke området. 16. desember noterte Amundsen så at de var kommet så nær polpunktet som var mulig å fastslå. Her etablerte de en leir som fikk navnet Polheim.[23] Amundsen gav polplatået navnet Kong Haakon VIIs vidde (nå Kong Håkon VII Vidde), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.
Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.
Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot Fram Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.
Den 7. mars 1912 ankom Fram Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.
Ring eller send sms til 915 44 248 for å kjøpe og for å diskutere henting og sending.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Beliggenhet
| FINN-kode | 459668580 |
|---|---|
| Sist endret | 12.4.2026 kl. 18:55 |
