Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/2)
Fangene som forsvant
Til salgs
60 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen." Av Bjørn Westllie. Utgitt i 2015. 259 sider.
Selges for 60,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev med Posten)
------------------------------
Nordlandsbanen er en jernbanelinje fra Trondheim til Bodø. Den er Norges lengste banestrekning med en lengde på 729 kilometer. Den har vært bygd og ferdigstilt i 18 etapper, og var helt ferdig i 1962 etter samlet 60 års byggetid.
Nordlandsbanen passerer Polarsirkelen sør for den nedlagte Stødi stasjon i Saltdal og har sitt høyeste punkt på Saltfjellet, 680 meter over havet.
Nordlandsbanen er dieseldrevet over hele strekningen, men det arbeides med elektrifisering av Trønderbanen frem til Steinkjer. På denne strekningen er det en sterk økning i persontrafikken, på samme måte som i den nordlige delen mellom Bodø og Rognan.
Det er en betydelig godstrafikk på banen, og rundt 80 prosent av godstrafikken mellom Trondheim og Bodø går på bane med omlasting til videre transport nordover fra Fauske med bil, og fra Bodø med båt. Det foreligger forskjellige planer om forlengelse av jernbane nordover fra Fauske via Narvik til Tromsø med i første rekke tanke på godstrafikk. Dette kalles Nord-Norgebanen.
Navnet Nordlandsbanen ble tatt i bruk på strekningen fra Hell til Snåsa fra 1927. Frem til da var betegnelsene Hell–Sunnanbanen og Sunnan–Grong–Namsosbanen benyttet på strekningene som da var åpnet.
Fra 2008 fikk hele banen fra Trondheim til Bodø betegnelsen Nordlandsbanen. I dag er Trønderbanen betegnelsen på den sørligste delen mellom Trondheim og Steinkjer.
Første stortingsvedtak var i 1894 for strekningen Hell–Stjørdal–Levanger–Sunnan, og banen her var ferdig etappevis til Levanger (1902), Verdal (1904) og Sunnan (1905). Allerede i 1881 var Meråkerbanen fra Trondheim via Hell til Riksgrensen tatt i bruk som den tredje mellomriksbanen, og Nordlandsbanen startet derfor på Hell i 1902.
De øvrige stekningene ble åpnet fra Sunnan til Snåsa (1926) og til Grong i 1929, videre til Mosjøen i 1940 og til Lønsdal i 1947. Strekningen Mosjøen–Lønsdal åpnet i syv etapper: til Elsfjord (1941), Mo i Rana (1942), Grønfjelldal (1943), Dunderland (1945) og til Lønsdal i 1947. Allerede i 1904 var strekningen mellom Tverrånes (3 km nord for Mo i Rana) og Storforshei åpnet som gruvebane med navn Dunderlandsbanen. Denne gikk inn som en del av Nordlandsbanen i 1943. De siste delene av banen ble åpnet fra Lønsdal til Røkland i 1955, til Fauske i 1958 og til Bodø 1. februar 1962. Den høytidelige åpning av banen ble foretatt 7. juni 1962.
Den nyeste linjeomleggingen skjedde i 2011 da tunnelen gjennom Gjevingåsen mellom Hommelvik og Hell ble åpnet.
Stasjonsbygningene langs banen ble for Hell–Sunnanbanens del tegnet av Paul Due og sønnen Paul Armin Due, mens stasjonene videre nordover er tegnet av NSBs arkitektkontor.
Okkupasjonsmakten under andre verdenskrig var opptatt av den strategiske betydningen av jernbane så langt nord som mulig, og forserte arbeidet med bygging nordover fra Mosjøen. Dette medførte dårlig standard på fyllinger og banelegeme.
Nord for Mo i Rana ble også krigsfanger satt inn i arbeidet under forferdelige forhold med en høy dødelighet. Etter krigen måtte det derfor gjøres store utbedringsarbeider fra Mosjøen og nordover for å få til en normal standard for hovedlinjene. Dette arbeidet var ferdig fullført på 1980-tallet.
Tidligere var det to sidelinjer fra Nordlandsbanen. Fra Grong gikk Namsosbanen som ble nedlagt i 2012, og fra Finneid den private Sulitjelmabanen som ble nedlagt i 1972.
- - - -
I 1943 begynte Einsatzgruppe Wiking i Organisation Todt på Tysklands største og mest kostbare prosjekt i Norge, «Nordlandsbahn». Planene til Hitler gikk ut på en utbygging av jernbanelinjer på strekningene Mo-Fauske-Narvik og Nordreisa-Kirkenes. Hitler brukte betegnelsen «Den arktiske jernbane» (Der Polarbahn) på hele prosjektet, men strekningen i Finnmark ble droppet til fordel for utbyggingen av Nordlandsbanen. I kildene brukes «Nordlandsbahn» som betegnelse for prosjektet.
Det var meningen at 6 000 sovjetiske krigsfanger skulle inndeles i byggebataljoner og arbeide med Mo-Fauske linjen. Planen var at det hver uke skulle tilføres 500 nye krigsfanger til prosjektet. Bakgrunnen for Hitlers ordre om forsering av Nordlandsbanen var militære og forsyningsmessige hensyn. Tyskerne hadde behov for malm fra Kiruna i Sverige til krigsindustrien og de nord-finske gruvene dekket mesteparten av deres behov for nikkel.
Behandlingen av sovjetiske krigsfanger var rettet inn mot en utnytting av deres arbeidskraft og ikke tilintetgjørelse. Med det forholdsvis høye antallet sovjetiske krigsfanger som ble tildelt byggeprosjektene i Norge, var det naturlig at tyskerne utviklet en holdning om at det ville la seg gjøre å få tak i flere fanger om de først ankomne ikke tålte de vanskelige kårene kombinert med hardt arbeid. Selv om krigsfangene var utvalgt på grunn av at de hadde en helsetilstand som tilsa at de kunne arbeide, forverret deres tilstand seg om behandlingen var slett, og som følge av dette var en viss andel ubrukelig som arbeidskraft.
Tilværelsen til de fangene som havnet i Norge var i stor grad avhengig av den enkelte leirkommandant og hans holdning. Det var et problem at fangene fikk for lite næring til å kunne arbeide effektivt, noe som var lite rasjonelt etter målsetningen. Bevoktningen av krigsfangene her i landet ble besørget av både tyske, norske og vakter med annen nasjonalitet. De norske vaktene opptrådte gjerne mer brutalt enn de tyske, ifølge norske arbeidere som ble vitner til behandlingen. Flere tyske vakter hjalp krigsfanger med mat, og holdt ikke den nødvendige avstanden som var påbudt. Dette bekrefter at i slike tilfeller ble personlige egenskaper avgjørende, og ikke kravet om å adlyde ordre fra de overordnede.
På grunn av frykten for blant annet spionasje, sabotasje eller organisering av motstandsgrupper ble sovjetiske krigsfangers flukt ansett som en trussel mot Wehrmacht. Fanger som ble hentet inn igjen etter fluktforsøk i Norge ble som regel hardt straffet og senere skutt.
Beskrivelser av innkvartering, forpleining og bekledning av sovjetiske krigsfanger i Norge, viser at tyskerne brøt Genevekonvensjonen av 1929 omkring disse forholdene. Fra tysk hold har konvensjonen blitt fullstendig ignorert med hensyn til disse mest elementære forholdene for krigsfangene. Dødsprosenten var lav i enkelte områder, men særlig i Nord-Norge var det mange som døde på grunn av utilstrekkelig forpleining og behandling. Det ble gjort lite fra tysk side for å forbedre den medisinske hjelpen til krigsfangene.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 20.3.2026 kl. 12:42 ・ FINN-kode: 456416473
Utforsk våre nye sider for klær og mote
Ta en titt
