Bildegalleri
Et oppgjør med landsmenn
Til salgs
70 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
Boken (forsvarsskriftet) "Et oppgjør med landsmenn" av Adolf Hoel. Minerva forlag, Oslo 1951. 111 sider. Tidl. bibl.bok. Heftet.
Selges for 70,- kroner
Porto: 46,- kroner
------------------------------
Adolf Hoel var en norsk geolog og polarforsker. Hans karriere tok ham fra å være skolelærer i forskjellige skoler i årene 1897–1908 til å bli den sentrale krumtappen i det meste av norsk polaraktivitet frem til 1945. Han gikk inn for å gjøre Svalbard til en del av Norge og var aktivist under Grønlandssaken i begynnelsen av 1930-årene.
Hoel var medlem av Nasjonal Samling (NS) fra 1933, og under andre verdenskrig ble han utnevnt til prorektor (senere rektor) ved Universitetet i Oslo av det tyske okkupasjonsstyret. For dette ble han dømt for landssvik etter krigen.
Hoel tok examen artium i 1897 og begynte deretter å studere realfag ved universitetet i Kristiania, hvor han kom med i studentkretsen rundt den dynamiske geologen professor Waldemar Christopher Brøgger. Brøgger mente at vitenskapsmenn måtte engasjere seg politisk og samfunnsmessig for å gi norsk grunnforskning et solid økonomisk fundament. Hans sterke engasjement for Frithjof Nansens polarekspedisjoner var ledd i en slik strategi.
Den sterke koblingen mellom politikk og vitenskap kom også til å prege Hoels virke. For Hoel var forskning et middel til å sikre norske nasjonale interesser i polarområdene. Han ble sterkt preget av de nasjonale følelsene som ble utløst av unionsstriden med Sverige og ikke minst av de norske polarheltene Nansen, Roald Amundsen og Otto Sverdrup.
Hoel ble cand.real. i 1904, var universitetsstipendiat fra 1911 til 1919 og deretter dosent i geologi ved universitetet i Kristiania/Oslo.
Hoels arbeid for og i polarområdene strakk seg over en periode på 57 år, med hovedkonsentrasjon i årene 1911 til 1945. Hans mål var å forme og påvirke norsk polarpolitikk for å øke og konsolidere norsk innflytelse over Norges arktiske nærområder fra Grønland til Novaja Semlja og de antarktiske områdene som var særlige virkeområder for norsk utforskning og hvalfangst. Han etablerte seg som leder for de statsstøttede vitenskapelige og kartleggingsekspedisjonene til Svalbard, og han samlet med stor energi all relevant informasjon om polare aktiviteter. Dette gjorde ham til den personen som både regjeringer og publikum så til for informasjon og råd om store og små saker i disse områdene. Hans internasjonale kontaktnett var omfattende og inkluderte så godt som alle polare forskere og andre som arbeidet i eller med Arktis og Antarktis.
Hoel var ansatt ved Norges geologiske undersøkelse fra 1909 til 1916, men hadde permisjon gjennom hele perioden. Han kom med på Gunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjon i 1907, var deretter deltaker og så leder for de årlige norske ekspedisjonene til Svalbard for kartlegging og vitenskapelige undersøkelser. Han arbeidet for norsk utnyttelse av kullforekomstene på Svalbard. All denne aktiviteten var med på å støtte opp under Norges sak i forbindelse med overtakelsen av Svalbard i 1925.
Etter at Svalbard ble norsk, tok Hoel initiativ til opprettelsen av en permanent institusjon i 1928; Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) – forløperen til Norsk Polarinstitutt – som han ble leder for. Årlige ekspedisjoner til Svalbard fortsatte og ble utvidet med ekspedisjoner til Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land) og Grønland både for kartlegging og vitenskapelige undersøkelser, men ikke minst for å demonstrere Norges tilknytning til disse «nærområdene».
Hoel var en drivende kraft i arbeidet for å sikre deler av Østgrønland for Norge, sammen med blant andre Gustav Smedal (se Grønlandssaken). Aktiviteten resulterte i norsk okkupasjon av deler av Øst-Grønland 1931 og 1932 (se Finn Devold), og den førte til at Norge ble stevnet for Haagdomstolen. Da saken kom opp, var Hoel medlem av den norske delegasjonen. Norge tapte saken i 1933, og okkupasjonen ble hevet. På grunn av sitt sterke engasjement i Grønlandssaken kom Hoel på kant med toneangivende norske politikere, blant andre C. J. Hambro.
I 1939 underrettet han den norske regjeringen om hemmelige tyske planer om okkupasjon av landområder i Antarktis, og ga dermed støtet til den norske okkupasjonen av Dronning Maud Land.
Hoel var medlem og ofte leder for mange komiteer og foreninger. Blant disse var Norsk Polarklubb, Norges Naturvernforbund, Norsk-færøysk lag, International Glacier Commission og Norges Svalbard- og Ishavsråd.
Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1912 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1938 i tillegg til å få andre internasjonale ordener og utmerkelser.
Adolf Hoel ble medlem av Nasjonal Samling (NS) fra stiftelsen i 1933. Hans hovedmotivasjon hadde å gjøre med partiets støtte til det som ble oppfattet som norske rettigheter i det nære Arktis. Under okkupasjonen ble han utnevnt til professor i 1940 og rektor ved universitetet i 1943.
Adolf Hoel ble medlem av Nasjonal Samling (NS) fra stiftelsen i 1933. Hans hovedmotivasjon hadde å gjøre med partiets støtte til det som ble oppfattet som norske rettigheter i det nære Arktis. Fra 1935 var han et nokså passivt medlem.
Etter okkupasjonen ble Hoel utnevnt i 1940 til professor i polarlandenes geografi ved Universitetet i Oslo, noe som for så vidt allerede var på trappene. I de første to krigsårene forsøkte Hoel og Smedal å styrke den norsk polarpolitikken, blant annet anmodet de Vidkun Quisling om å opprette et departement for polarsaker. De foreslo også en kraftig opptrapping av den norske aktiviteten på Øst-Grønland. Motivet for disse initiativene var å sikre norske nasjonale interesser. At dette måtte skje i nær kontakt med NS-myndigheter og i samforståelse med okkupasjonsmyndighetene, synes ikke å ha lagt noen demper på aktiviteten.
Da okkupasjonsmyndighetene avsatte universitetets rektor Didrik Arup Seip, ble Hoel innsatt som prorektor, og fra 1943 var han rektor. Som øverste leder for universitetet forsøkte Hoel å skape mest mulig ro ved institusjonen gjennom samarbeid med dekanene, som også ønsket å holde universitetet gående, og med myndighetene. Dette provoserte de universitetsfolk (Aksjonsutvalget) som mente at universitetet aktivt måtte ta del i den daglige holdningskampen mot NS-myndighetene og tyskerne.
Da universitetet ble stengt i 1943, arbeidet Hoel for å hjelpe arresterte studenter og berge utstyr og eiendommer, noe han ble berømmet for i den senere landssvikdommen. Han bidro også til å hindre en ytterliggående nazifisering av universitetet.
Hoel ble arrestert i 1945 og satt fengslet på Grini (Ila fengsel) frem til april 1946. I 1949 ble han stilt for retten for landssvik og dømt til 18 måneders fengsel, hvor den tiden han allerede hadde sonet ble trukket fra. Medlemskapet i NS og at han lot seg utnevne som prorektor og rektor under okkupasjonsstyret var de fellende anklagene. Han mistet professortittelen og alle sine offisielle verv.
Hoel skrev en rekke avhandlinger og artikler, særlig om forholdene på Svalbard og Grønland. Etter dommen og soning levde han nokså tilbaketrukket og viet tiden til skriving; spesielt til utarbeidelsen av det store verket Svalbards historie 1596–1965, tre bind (1966–1967). En bibliografi over Hoels arbeider ble publisert i Norsk Polarinstitutts Årbok i 1964.
I desember 1963 ble Adolf Hoel påkjørt av en bil i et gangfelt i Oslo, og han døde på sykehus 19. februar 1964.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 19.2.2026 kl. 14:21 ・ FINN-kode: 451756354
