Bildegalleri
Memoarer. Brev til en høyvelbåren herre.
Til salgs
50 kr
Beskrivelse av varen
Boken "Memoarer. Brev til en høyvelbåren herre." Av Ludvig Holberg. Trykket i 1986. 156 sider. heftet.
Selges for 50,- kroner
Porto: 58,- kroner
---------------------------------------------
Ludvig Holberg var en dansk-norsk forfatter og historiker, født i Bergen. Mer enn noen annen forfatter representerer han 1700-tallet i dansk-norsk åndshistorie. Han var professor ved Universitetet i København.
Holberg skrev i de fleste sjangere og stort sett på dansk, noe som innebar et kulturelt og språklig nybrottsarbeid. Størst betydning fikk hans komiske og satiriske diktning, men han spilte også en viktig rolle som historiograf og moralfilosofisk essayist. Enkelte av hans komedier, som Jeppe paa Bierget og Erasmus Montanus, leses og spilles den dag i dag. Essayene han skrev mot slutten av livet markerer starten på dansk-norsk essaytradisjon.
Den bereiste Holberg hadde en usedvanlig fornemmelse for mylderet av ideer som preget europeisk åndsliv på begynnelsen av 1700-tallet. Hans forfatterskap presenterte nye ideer om politikk, religion og kjønn for et bredt dansk-norsk publikum innenfor rammen av den protestantiske kulturen i det absolutistiske Danmark-Norge.
Holbergs mor, Karen Lem, tilhørte det øvre borgerskapet i Bergen. Faren, Christian Nielsen Holberg, steg fra enkel bakgrunn til stilling som oberstløytnant ved Bergenhus festning. Han døde i 1686 da Holberg var ett år, moren døde i 1695. De fleste av familiens verdier var gått tapt i brann, og Ludvig og hans søsken ble satt ut til ulike familier. Han oppholdt seg noen år hos slektninger i Fron i Gudbrandsdalen, før han kom tilbake til Bergen, der han gikk på Latinskolen og bodde hos sin onkel Peder Lem. Ludvig gikk trolig i tysk skole før han i 1694 ble innskrevet ved Latinskolen.
Da Latinskolen sammen med det meste av Bergen brant i 1702, reiste Holberg til København og skrev seg inn ved universitetet. Senere arbeidet han noen måneder som huslærer og hjelpeprest på Voss og i Bergen. Vinteren 1703–1704 studerte han filosofi og teologi i København. Våren 1704 gjennomførte han examen philosophicum. I filosofi fikk han høyeste ordinære karakter, teologi-prøven gav derimot godt resultat. I 1704 dro han på den første av sine europeiske reiser, til Nederland. Etter hjemkomsten underviste han en kort stund i språk og musikk i Kristiansand, før han i 1706 reiste ut og aldri så Norge igjen. I årene 1706–1708 oppholdt han seg i Oxford og London, der han fikk en livsvarig sans for engelsk intellektuell kultur. Sannsynligvis var store deler av hans to første verk ferdigskrevne da han sommeren 1708 kom til København.
Fra 1708 til 1709 reiste Holberg til Tyskland. Tilbake i Danmark meritterte han seg til en akademisk karriere i København, og i 1714 ble han utnevnt til ulønnet professor. I årene 1714–1716 reiste han til Paris og Roma, etter å ha blitt tildelt Rosenkrantz' stipendium i 1712 for fire år. Som mange i hans samtid forble han en dyrker av 1700-tallets franske åndsliv. I gatene i Roma fikk han se italiensk maskekomedie (commedia dell'arte), en form som skulle sette preg også på hans egen dramatikk.
Siden danske akademikere hadde en selvsagt kjennskap til tysk, nederlandsk og latin, hadde Holberg de beste forutsetningene for å følge de intense debattene i 1700-tallets Europa. Etter sin siste reise levde han et akademisk liv blant bøker i København. I 1718 ble han professor i metafysikk, et fag han foraktet, i 1720 i veltalenhet (latin) og i 1730 ble han endelig professor i favorittdisiplinen historie.
Holberg var i mange år ansvarlig for universitetets finanser og opparbeidet seg også selv en stor personlig formue, sannsynligvis mer gjennom pengeplasseringer og sparsommelighet enn ved sitt forfatterskap. Han forble ugift og fikk ingen barn. Enkelte hint i forfatterskapet har fått ettertiden til å spekulere i om det var medisinske årsaker til dette. På 1740-tallet kjøpte han godsene Brorup og Tersløse utenfor København. Han testamenterte sin formue til et statlig akademi (Sorø), noe som reflekterte hans livslange engasjement for utdanningssystemet. Landkjøpet og donasjonen var også forutsetningen for at han ble utnevnt til baron i 1747. På slutten av livet oppholdt han seg på Tersløse om somrene og i København vinterstid.
Holberg skrev hovedsakelig på dansk. Slik henvendte han seg til et voksende borgerlig publikum og utviklet samtidig dansk språk og kultur gjennom å formidle og tilpasse den europeiske tankeverden til det protestantiske eneveldets rammer. Han brukte også et folkelig språk, og handlingen utspiller seg ofte i lavere sosiale lag enn hos for eksempel Molière. Holberg understreket selv at han stadig var ute etter å moralisere, men resepsjonen har også vektlagt en ironisk holdning og en satirisk distanse som kan nærme seg misantropi og svartsyn. Det er ikke minst denne dobbeltheten mellom moral og ironi som gjør at hans komedier, som ofte har tragiske elementer, fremdeles lever. Den samme tvetydigheten gjør seg gjeldende i mange av hans essayer.
Holberg skrev i en periode med sensur, og det er et stående spørsmål i Holbergforskningen i hvor stor grad dette preget forfatterskapet. Mens noen har hevdet at han fra ungdommen egentlig var langt mer radikal og politisk enn det han ga direkte uttrykk for, har andre vektlagt at han hele livet forble en entusiastisk forsvarer av det protestantiske eneveldet av Guds nåde. Uansett finner man en gjennomgående vekt på at eventuelle samfunnsendringer må skje langsomt og innenfor stabile samfunnsstrukturer.
Det moralske og filosofiske grunnlaget for Holbergs forfatterskap er først og fremst naturrettstradisjonen etter Hugo Grotius (1583–1645) og Samuel Pufendorf (1632–1694). Holbergs to første verk, Introduction til de fornemste Europeiske Rigers Historier fra 1711 og Natur- og Folkeretten fra 1716, er begge kompilasjoner av Pufendorfs bøker med karakteristiske holbergske kommentarer og tilpasninger. Vanligvis forbinder man gjerne «naturrett» med et system av universelle verdier som er «naturlige» og rasjonelle for alle mennesker. I Holbergs variant blir naturretten snarere en ramme for diskusjon av moralske dilemmaer i kulturell og historisk kontekst.
Holbergs naturrettslige tenkning går derfor i retning av det man i dag ville kalle kulturrelativisme, selv om det kanskje er mest riktig å si at hans forfatterskap, fra dramaene til historieverkene, veksler mellom en generell moral og fornuft (rasjonalisme) på den ene siden og de særegne kravene i en gitt historisk situasjon på den andre. Slik fanget han opp en grunnleggende spenning i det man i dag ofte kaller opplysningstiden.
Innføringen i natur- og folkeretten var ny i sitt slag. Den ble mye lest og brukt i Holbergs levetid, også som handbok for jurister, og kom i seks opplag i tidsrommet 1716–1763. Verket kan dessuten leses som nøkkel til Holbergs eget forfatterskap; her formulerer han for første gang en rekke tanker om mennesker og samfunn som han stadig kom tilbake til senere.
Rundt 1720 gjennomgikk Holberg det han selv kalte en «poetisk raptus», der han skrev en rekke skjønnlitterære verk. Han hadde sin første suksess med det satiriske verseposet Peder Paars fra 1719–1720, der han parodierte Vergils Aeneiden, men også de eldre Odysseen og Iliaden. Fortellingen blander heroisk høystil med en skildring av dansk hverdagsliv i Holbergs samtid. Tekstene ble utgitt under pseudonymet Hans Michelsen med pedantiske kommentarer av den lærde og like fiktive Just Justesen, to navn Holberg benyttet ved flere anledninger i sitt skjønnlitterære forfatterskap.
Peder Paars vekket reaksjon. I en klage til kongen ble det sagt at boken var usann og burde beslaglegges. Klagen ble ikke etterfulgt, men episoden satte en støkk i forfatteren, og de neste bøkene var mer forsiktige i sin kritikk. I tillegg endret teksten karakter ved at forfatteren i forord og kommentarer reflekterte over hva satire var og ga leseren instruksjon om hvordan slike tekster burde leses. Da historien kom til en slutt i fjerde og siste bok, hadde den dermed allerede nådd å reflektere over den mottagelsen den hadde fått blant publikum.
I 1722 fulgte han opp med satirene 4re Skiemte-Digte, hvorav særlig Zille Hans Dotters Forsvars-Skrift for Qvinde-Kiønned har vekket vår tids interesse som et tidlig og radikalt uttrykk for likestillingstenkning. Holberg understreket igjen og igjen at kvinner er helt på høyde med menn i intellektuelle evner.
Et plutselig og akutt behov for danskspråklig komedie i København utløste trolig mye av skrivingen for Holberg. Tidlig på 1720-tallet skrev Holberg en rekke komedier for et nyåpnet teater i Lille Grønnegade i København. Stykkene er preget av klassisismen og sterkt påvirket av den franske komediedikteren Molière (1622–1673), men har også spor av engelsk og tysk samtidsdrama med sans for lystige innfall. Tilpasningen til danske forhold gir komediene en særegen kvalitet, og man har ofte hevdet at Holberg i sine beste øyeblikk skildret enkeltmennesker med en nyanserikdom som overskrider komediesjangerens sedvanlige typegalleri. Det er også tydelig at Holberg la mye av seg selv i flere av sine karaktersvake hovedpersoner.
I hovedsak skrev Holberg moralske karakterkomedier, men disse er ofte preget av en tragikomisk tendens og en åpenhet som ikke bare skyldes at forfatteren skrev svært raskt, men som også kan tilbakeføres til en ironisk grunnholdning. Moderne fortolkere har sett tvetydighetene i flere av de sentrale komediene hans som en kvalitet. Holbergkomedien handler om mennesket som gir avkall på fornuft og lar seg styre av en narraktig pasjon eller svakhet. Dette utleverer komedien så til latter, som oftest ved en intrige eller et narrespill som blir satt i verk mot hovedpersonen for å kurere han for hans galskap.
Mange av stykkene benytter gjennomgangsfigurer: det forelskete paret Leonora og Leander samt den strenge farsfiguren Jeronimus og den noe mildere faren Jeppe i familiær maktkamp med konene Magdelone og Nille. Særlig kjent er den satiriske tjeneren Henrik, med trekk fra den tradisjonelle harlekinfiguren, og den ressurssterke tjenestejenten Pernille, som alltid iscenesetter et spill-i-spillet som kjennetegner komediene. Det er imidlertid så store variasjoner i dette persongalleriet at de ikke kan ses som gjennomgående karakterer i sammenhengende utvikling fra komedie til komedie.
I 1722 ble flere sentrale Holberg-komedier oppført. Den politiske Kandestøber er et vellykket drama som henter sin tematikk fra ferske politiske hendelser i Hamburg. Holbergs stykke har en antidemokratisk tendens i at det latterliggjør håndverkernes politiske engasjement, men en viss tvetydighet ligger i selve fremstillingen av klassekonflikter og politisk opprør. Den Vægelsindede er en karakterkomedie som fremstiller et favorittmotiv hos Holberg: menneskets skiftende stemninger og manglende kjerne. Jean de France er en delvis selvironisk skildring av en ung mann som reiser til Paris og blir frankofil, noe som fører til at han til slutt fornektes av sin far og utstøtes fra det danske samfunnet han vender tilbake til. Her ser man også et tragisk element typisk for mange av Holbergs beste komedier.
Jeppe paa Bierget er Holbergs mest kjente komedie i ettertiden, men den er ganske atypisk for forfatterskapet i skildringen av en interessemotsetning mellom fattige bønder og den jordbesittende adelen. Den reaksjonære moralen som advarer mot at enkle folk som raskt får makt, blir tyranner, balanseres mot en slående vilje til å forstå Jeppefiguren som en alkoholisert og traumatisert krigsveteran.
Frem til 1727 ble det oppført hele 26 Holbergkomedier ved teateret i København. Erasmus Montanus er fremdeles et populært stykke. Det skildrer bondesønnen Rasmus Berg som har studert ved universitetet og vender hjem til en folkelig kultur han nå stiller seg helt fremmed og foraktfull overfor. Stykket latterliggjør sin hovedkarakter og hans misbruk av lærdom, men får en holbergsk tvetydighet ved at Erasmus faktisk forfekter sannheten. Han holder på at jorden er rund helt til han med vold tvinges til å hevde at den er flat, slik at han kan få sin forlovede og slippe militærtjeneste. På den måten får stykket en harmonisk slutt ved at uvitenheten triumferer.
Blant hans mest vellykkede stykker kan man også trekke fram komedien Den Stundesløse, som gir et vittig portrett av en stresset borger, og Ulysses von Ithakia, som både latterliggjør tidens krigspatos og benytter seg av avanserte sceniske fremmedgjøringseffekter.
Teateret i København ble lagt ned på slutten av 1720-tallet, og under pietistkongen Christian 6 (1730–1746), som la ned strenge restriksjoner og forbud, var det ikke aktuelt å gjenåpne det. Da teateret ble gjenopprettet som Det Kongelige Teater i 1748, skrev Holberg seks nye komedier, men med mindre suksess. Av interesse er likevel særlig Philosophus udi egen Indbildning, der Holberg kritiserte stoisk filosofi og teoretisk skoledannelse, understreket den praktiske moralen og dessuten tegnet sin gjennomgangsfigur, tjenerpiken Pernille, med særlig kjærlig strek.
Blant skjønnlitterære tekster må også nevnes den satiriske Ovid-parodien Metamorphosis fra 1726, som har møtt liten forståelse i ettertiden.
Holberg skrev en satirisk, fiktiv reiseberetning, sterkt inspirert blant annet av den antikke forfatteren Lukian og Jonathan Swifts Gullivers reiser fra 1726. Den fikk tittelen Niels Klims reise til den underjordiske verden og kom i 1741. Boken ble opprinnelig skrevet på latin, deretter raskt oversatt til dansk. Handlingen dreier seg rundt studenten Niels Klim som kommer hjem til Bergen fra København, kryper inn i en hule, faller ned i jordens indre og lander på planeten Nazar. Nazar er befolket av fornuftige, men langsomme trær. Niels forvises fra Nazar til innsiden av jordens overflate, der han etter hvert blir keiser over et utall eventyrlige skapninger før han til slutt styrtes og rømmer tilbake til overflaten og et liv som klokker i Bergen.
Historien er delvis en politisk utopi som skildrer forbilledlige trekk i trærnes stat, men det er også en parodi på det utopiske og en moraliserende historie om menneskelig ambisjon, karriere og fall. Som satire holder boken lav profil. Latterliggjøring av for eksempel motehysteri og prosjektmakeri er en allmenn kritikk som neppe kan ha provosert enkeltpersoner. Det som står om religion, har derimot mer brodd mot samtiden. Her er det kritikk av gudsdyrkingen under pietismen som nok har vært vanskelig å svelge for de geistlige.
Holberg utga en rekke større historiske verk. En tidstypisk kombinasjon av historie, kultur og geografi preger det topografiske verket Dannemarks og Norges Beskrivelse fra 1729, revidert i 1749. Dette var et forsøk på en bred kulturhistorisk fremstilling av tvillingrikene – av land, folk, konstitusjon, næringsliv, religion og utdanning. Det historiske hovedverket er imidlertid Dannemarks Riges Historie i tre bind fra 1732–1735. Senere historikere har viet verket liten oppmerksomhet, kanskje særlig fordi Holberg ikke hadde tilgang til sentrale kilder og heller ikke var kildegransker av natur. Hans teknikk er hovedsakelig å kompilere fra tidligere historikere i en særegen, flytende stil krydret med spredte kommentarer.
Holberg fokuserer på den danske kongerekken og dyrker en pragmatisk historieskriving med vekt på stil og moralske lærdommer fra historien. Ettertiden har ofte sitert hans «Betænkning» over historieskriving i innledningen av bind tre, som gir et godt inntrykk av det tidligmoderne synet på historisk forskning.
I 1737 publiserte Holberg Bergens Beskrivelse, som også i stor grad er en kompilasjon, her av et manuskript som tidligere viserektor ved latinskolen i Bergen, Edvard Edvardsen, hadde etterlatt seg. Teksten er samtidig krydret med en del personlige minner fra Holberg selv. Senere utga han Alminnelig Kirkehistorie i 1738 og Jødiske Historie i 1742, to verk som kritiserer religiøs sekterisme og presenterer datidens europeiske bibelkritikk innenfor protestantiske rammer. Disse verkene er lite kommentert i forskningen, men står sentralt i forfatterskapet som vitnesbyrd om forfatterens livslange refleksjon over forholdet mellom religiøs tro og kritisk fornuft.
Mot slutten av livet skrev Holberg først og fremst essayer. Sentrale inspirasjonskilder var den engelske spectator-litteraturen, franskmannen Michel de Montaigne (1533–1592) og antikk litteratur, særlig den romerske stoikeren Seneca. Svært leseverdig er Moralske Tanker fra 1744, der Holberg begeistret og lekent lanserte og reflekterte fritt over «paradoxe» ideer som bryter med alminnelige forestillinger. Mer nøktern er tonen i Epistler I–V, som drøfter religion, filosofi og historie med utgangspunkt i den daglige lesningen som preget Holbergs voksne liv. Alle stykkene i både Epistler og Moralske Tanker er skrevet som fiktive brev til en venn, og mange av stykkene i Epistler er ikke stort mer enn notat fra lesingen til forfatteren.
Til hans essayistiske forfatterskap kan man også regne en del tidligere tekster, slik som innledningene i Heltehistorier fra 1739 og Heltindehistorier fra 1745. Essayistiske trekk preger også hans tre latinske Levnetsbrev fra 1728–1743, som til sammen utgjør en selvbiografi modellert over klassiske tekster, men også full av personlige betraktninger. Oversettelsen av disse selvbiografiske tekstene er en god vei inn i forfatterskapet.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 24.11.2025 kl. 14:39 ・ FINN-kode: 438764157
