Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/8)
6 bøker om nynorsk (sprogdebatt m.v)
Til salgs
200 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
Bøkene:
"Striden for nynorsk bruksmål. Ei lita målreisningssoge." Av Olaf Almenningen og Åsmund Lien. Utgitt i 1978. 167 sider. Heftet.
"Mål og makt. Ny politikk for nynorsken og bygdekulturen." Ved Rolf Sagen, Berge Furre, Bjarne Fidjestøl, Gunnar Skirbekk, Egil Nysæter, Einfrid Grønvik og Jan Askelund. Utgitt i 1971. 123 sider. Heftet.
"Målreising 1967. Eit debattopplegg. Tilrådning får ei målpolitisk programnemd i Norges Mållag." 177 sider. Utgitt i 1967.
- nyinnbundet sammen med:
"Kontur og kontrast. Ti essays om språk og kultur." Redigert av Sigurd Skirbekk, Bjarne Fidjestøl og Otto Hageberg. 154 sider.
"Fram for målet! Østfold Mållag 1989-1999." Av Asbjørn Foss. 48 sider. Signert hilsen fra forfatteren.
"Halvtanna hundreår med Ivar Aasen." Utgitt av Norges Mållag i 1964. 191 sider.
Selges samlet for 200,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
--------------------------------------
Nynorsk, frem til 1929 kalt landsmål, er et av de to offisielle norske skriftspråkene som ble vedtatt ved likestillingsvedtaket av den 12. mai 1885. Det er basert på de moderne norske dialektene og det gamle landsmålet, i motsetning til bokmål, som ble basert på riksmål som igjen er basert på dansk. Det var spesielt på første halvdel av 1900-tallet et uttalt språkpolitisk mål å slå bokmål og nynorsk sammen til et felles norsk skriftspråk kalt samnorsk, men dette prosjektet ble formelt skrinlagt i år 2002. Nynorsken tok imidlertid opp flere trekk fra bokmålet under denne perioden og gikk samtidig vekk fra mange av prinsippene som lå til grunn for landsmål.
Etter fylkesgrensene fra 2024 er det tre fylker som har erklært at de har nynorsk som språkform: Telemark, Møre og Romsdal og Vestland. I Rogaland er også flertallet av kommunene nynorskkommuner, men fylket har likevel erklært seg målformsnøytralt. Man finner nynorskkommuner i 7 av 15 fylker. Av Norges 356 kommuner er det 90 nynorskkommuner og 118 bokmålskommuner mens de resterende har erklært seg målformsnøytrale. Ålesund kommune er den største kommunen med nynorsk som administrasjonsspråk. Mellom 10 og 15 prosent av norske språkbrukere har nynorsk som skriftlig målform, målt etter antall elever i videregående skole.
Den første systematiske granskning av det norske språket ble utført av Ivar Aasen, grunnleggeren av norsk språkvitenskap. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han Det norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 kom Ordbog over det norske Folkesprog. Den første skissa av en skriftspråksnormal kom i 1853 med Prøver af Landsmaalet i Norge. Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa av Norsk Grammatik i 1864 og Norsk Ordbog i 1873.
Aasens arbeid bygger på at dialektene hadde en felles struktur som gjorde dem til ett språk og skilte dem fra dansk og svensk. Det sentrale for Aasen ble derfor å finne fram til og vise det strukturelle samsvaret mellom dialektene. Alt målarbeidet til Aasen var tufta på dette synet, og det er klart og prinsipielt formulert i de første linjene i innledninga til Norsk Grammatik:
«Det Tungemaal, som tilhører den norske Almue, har meget tilfælles med det svenske og dernæst ogsaa med det danske, men adskiller sig fra dem begge ved et Forraad af særegne Ord og Former, og har i det Hele saa meget eiendommeligt i Formen, at det ikke kan falde sammen med noget af disse Nabosprog, men maa nødvendig tænkes opstillet ved Siden af dem som en selvstændig Sprogform. I selve Grundlaget falder det nærmere sammen med den islandske Sprogform, som egentlig ogsaa er udgaaen fra Norge; men alligevel har dog den norske Form udviklet sig anderledes end den islandske, saa at ogsaa disse nu ere noget ulige.»
Den språkvitenskapelige følge av teorien var at Aasen så det som sin oppgave å abstrahere enheten i et foreliggende mangfold av dialekter. Da behøvde han et grunnleggende kriterium i vurderinga av de mange ulike formene, og dette fant han i begrepet «den fuldkomneste Form», som ble et av de mest sentrale begreper i språkteorien hans. I 1846 definerte han begrepet slik: «Som fuldkomneste Form ansees den, der stemmer mest overeens med de beslægtede Ord, med andre Ord af samme Slags, og med Formerne i det gamle Sprog. Saaledes er f. Ex djup fuldkomnere end jup, Morgon fuldkomnere end Morgaa, Moron og Maaro, etla fuldkomnere end esle og elsje." Ingen enkelt dialekt hadde alle de fullkomne formene: «Overalt tjener den ene Dialekt til at oplyse den anden; den fuldkomneste Form findes snart i Agershuus, snart i Bergens, snart i Kristiansands Stift».
Gjennom ei slik systematisk sammenligning kunne man komme fram til et samlende uttrykk for alle norske dialekter, det Aasen selv kalte grunndialekten og som Einar Haugen har kalt protonorsk. Ut fra oppfatninga om et protonorsk rangerte så Aasen dialektene som mer eller mindre «ægte». Det var flere motpoler til begrepene «norsk», «fullkommen» og «ægte», men de to vanligste var «Bysprog» og «uægte». Ut fra denne rangeringa kom dialektene i Hardanger, Voss og Sogn øverst sammen med noen midlandske, som hallingmålet. Dialektene på det sentrale Østlandet og særlig bydialektene endte i andre enden av skalaen som de mest «uægte».
Tanken om at granskninga skulle ende opp i et nytt skriftspråk, preget arbeidet hans fra første stund. En grunntanke for Aasen var at det skriftlige normalmålet – grunndialekten – skulle være nynorsk, ikke gammelnorsk. Han tok derfor ikke med grammatiske kategorier som ikke lenger fantes i det levende talemålet. Men samtidig skulle også de kategoriene som var arvet fra gammelnorsk og fortsatt fantes i talemålet, komme til uttrykk i skrift. Det har blitt sagt at Aasen bygde på dialektene og brukte gammelnorsk som appellinstans der han var i tvil om hva som var den fullkomne forma. Siden Aasen avviste at man fant alle grunndialektens fullkomne former i en enkelt dialekt, måtte landsmålsnormalen bygge på ei sammenligning mellom alle dialektene, der en tok ut det beste fra hver av dem. Haugen har tatt i bruk ordet rekonstruksjon framfor konstruksjon, i og med at Aasen gikk ut fra et levende talemålsgrunnlag. Han skrev i 1965: «Aasen meinte han hadde funne eit språk, medan andre sa han hadde funne opp eitt. Eg meiner vi no kan identifisere det som ein rekonstruert, klassisk standard for dei norske dialektane.»
Gustav Indrebø har satt opp fire prinsipper som Aasen fulgte innenfor denne grunntanken i rekonstruksjonsarbeidet. Arne Torp og Lars S. Vikør har nevnt et femte:
Det felles systemet i dialektene i bøying og lydverk: Det var viktigere i normalspråket å få fram det felles systemet enn å få til et strengt fonetisk samsvar med enkeltdialekter.
Sammenhengsloven: Sammenhengen mellom nært beslektede ord skulle komme fram. Når en skreiv kald, hug, riva, Vatn, skulle man også skrive kaldt, hugsa, rivna, vats-, ikke kalt, huksa, remna, vass- selv om de siste formene var mest i samsvar med uttalen.
Skriftsystemet i nabospråkene: Aasen skrev for eksempel g(j)- og k(j)- i framlyd på samme måte som i dansk, det vil si ingen j framfor i, y og ei selv om uttalen var palatal.
Det historiserende: Man skulle kunne se sammenhengen med gammelnorsk, men likevel ikke slik at det kom på kant med de andre prinsippene.
Morfologisk entydighet: Hver bøyingskategori skulle ha et merke. For eksempel skulle intetkjønnsformer ha -t både i substantiv (Huset, Augat) og i partisipp, adjektiv og determinativ (lagt, funnet, grønt, opet, nokot).
I motsetning til de fleste andre som gikk med tanker om et landsmål i 1840-åra, så Aasen for seg et nytt bruksspråk som skulle fungere i praksis, og ikke et språk som bare skulle være til stas og brukes til vitenskapelige formål, som nedskriving av folkediktning. Derfor ville Aasen at det som ble skrevet på landsmål skulle være mest mulig enhetlig. Jo mer enhetlig det var, jo mer gjenkjennelig og lettlært ble språket, og desto større respekt ville det få. Aasen var en ihuga anti-ortofonist. Han hadde tatt på seg den vanskelige oppgave å gjøre et skriftspråk av et mangfoldig talemålsgrunnlag, og ei streng gjennomføring av prinsippet om samsvar mellom tale og skrift ville i utgangspunktet gjort oppgava meningsløs.
Det pedagogiske for Aasen lå i den stabile normen og den indre sammenhengen i språket. Det var hovedgrunnen til at han la så mye inn på å motarbeide variasjon i språkbruken og endringer i landsmålsnormen helt fra 1850-åra til han døde. I tillegg til de praktiske hensyn la Aasen vekt på at språket skulle ha ei respektabel form. Dersom det skulle være konkurransedyktig med dansk, måtte det ha en viss historisitet og trekk som folk var vant med fra skriftspråka i dansk og svensk. Begge hensyn virket inn da han fulgte skriftsystemet i nabospråka, og når han valgte de mest historiserende dialektformene.
Den nynorske skjønnlitteraturen begynnelse blir vanligvis forbundet med Aasens egen diktsamling Symra utgitt på Mallings Forlagsboghandel i juni 1863. De to første nynorskdikterne etter Aasen var Bernhardine Catharine Brun og Aasta Hansteen. I 1856 hadde Brun (1815–79), en guvernante fra Fjelberg i Sunnhordland, utgitt Nogle Decemberfrembringelser i Landsmaalet fra det Sydligste Søndhordland, regnet som den første boka på landsmål. Aasta Hansteen ga i 1862 ut Skrift og Umskrift i Landsmaalet.
Alt tidlig på 1800-tallet utkom et skuespill på landsmål, skrevet av den norske offiseren Michael Segelcke Sandberg. Stykket het Et Optog i Livet fra forrige Aarhundrede paa Ousøren i Sundhordlehn, Ous Præstegield, Bergens Stift. Et Drama med Chore i toe Acter. Utgivelsesåret er ukjent, men 2. opplag ble trykt i København i 1811. I 1943 ble det gjenopptrykt i Maal og minne. Et avsnitt fra skuespillet: «Adle Fuglane snakte likaso Træo. Sjoro hu var vor Herre utru, hu sladra te Fanen alt qva vor Herre sa om han, aa darfør vart hu ein Trødlfugl aa eit Nar før adle Fugla. Skinvengjo, hu laug paa vor Herre hu, aa sa at han aat Musakjøt i Fasto te Quelsmat, aa derfør vart hu hælto [halvveis] Muus aa hælto Fuggel.»
Benevnelsen «nynorsk» ble første gang brukt av Andreas Hølaas, fogd i Setesdal, i desember 1877. Samme høst ga Arne Garborg ut boken Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse, som ble omtalt i Fedraheimen den 15. desember 1877. Ivar Aasen brukte benevnelsen «landsmål» i et brev fra oktober 1849, denne benevnelsen ble brukt til Stortinget i 1929 vedtok at betegnelsene nynorsk og bokmål skulle avløse henholdsvis landsmål og riksmål.
Nynorsk hadde sin storhetstid i første halvdel av 1900-tallet, men har siden slutten av 1940-åra hatt en jevn tilbakegang i antall brukere.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 18.11.2025 kl. 16:29 ・ FINN-kode: 427643319
