Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/7)
Pacific islands, vol. II (central groups). Sailing directions for Fiji, Tonga ..
Til salgs
425 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
Boken:
"Pacific islands, vol. II (central groups). Sailing directions for Fiji, Tonga, Samoa, Union, Phænix, Ellice, Gilbert, Marshall islands, New Caledonia, Loyalty, New Hebrids, Banks, Torres and Santa Cruz islands. Fourth Edition. Compiled from various sources. Published by order of the Lords Comissioners of the Admiralty." trykket i London i 1908. 472 sider. Utbrettskart.
Selges for 425,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-------------------------------------------------
Stillehavet er det største av verdenshavene, og ligger mellom Amerika i øst og Australia–Asia i vest. Som grense mot Atlanterhavet regnes meridianen over Kapp Horn og mot Indiske hav meridianen over sørspissen av Tasmania. Stillehavet har forbindelse med Polhavet gjennom Beringstredet. Jordskorpen under mesteparten av Stillehavet kalles Stillehavsplaten.
Havbunnen i Stillehavet består av dype bassenger atskilt av høye og langstrakte rygger. Havet er omkranset av en sone med mange jordskjelv og mye vulkansk aktivitet, den såkalte ildringen. Der fins de dype rennene.
Inkludert randhavene er størrelsen 180 millioner kvadratkilometer. Det tilsvarer mer enn den samlede landflaten på Jorden (148 millioner kvadratkilometer). Stillehavet har et midlere dyp på 4030 meter. Uten randhavene er størrelsen 165 millioner kvadratkilometer og midlere dyp 4280 meter. Det er dermed dypere enn de andre store verdenshavene (oseanene). Stillehavet er også like stort som alle andre hav til sammen.
I den østlige delen går en bred undersjøisk fjellrygg fra California og sørover, og ute i havet forekommer mange spredte, undersjøiske fjelltopper med plan overflate (guyoter).
Karakteristisk for Stillehavet er dyprennene som forekommer langs kysten av de omliggende kontinentene og øyrekkene, særlig i vest. Nord for New Zealand ligger Tongagropen (cirka 10 800 meter), utenfor Filippinene Filippinergropen (cirka 10 500 meter) og øst for denne Marianegropen med det største kjente havdypet (10 935 meter). Fra Boninøyene går en nesten sammenhengende dyprenne utenfor Japan–Kurilene–Kamtsjatka med dyp på 10 000 meter flere steder. Langs sørkysten av Aleutene går også en dyprenne (7800 meter). I øst har man den mellomamerikanske gropen (6600 meter) og den lange Peru–Chile-gropen (Atacamagropen, med vel 8000 meters dybde) med de høye Andesfjellene like innenfor. Her er den største høydekontrasten på Jorden.
Dyprennene ligger i soner med mange jordskjelv og vulkansk aktivitet. Disse sonene danner en ring rundt Stillehavet som kalles ildringen. Ofte gir aktiviteten opphav til tsunami-bølger som krysser hele havet med hastighet rundt 200 meter per sekund eller 720 kilometer i timen.
De mange øygruppene i Stillehavet er med å utgjøre Jordens minste verdensdel, Oseania.
Både i vind- og strømsystem er det stor overensstemmelse mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Mellom 22° nordlig bredde og 25° sørlig bredde blåser nordøst- og sørøstpassatene, som i den vestlige delen av havet går over til monsuner; utenfor passatene blåser vestlige vinder. Man får da et system av ekvatorstrømmer lignende det man har i Atlanterhavet (se Det ekvatoriale strømsystem). Mellom 8–10° sørlig bredde og 3° nordlig bredde går Den sørlige ekvatorialstrøm vestover, og vestover går også Den nordlige ekvatorialstrøm mellom 8° nordlig bredde og 20° nordlig bredde. Mellom disse, men i motsatt retning, flyter Den ekvatoriale motstrøm tvers over hele havet. Varmt vann fra denne fortrenger kjøligere og næringsrikt vann som dels kommer fra Perustrømmen og dels fra oppstrømning av dypvann. Disse strømmene kan med visse års mellomrom endres, slik at overflatetemperaturen i deler av Stillehavet påvirkes. Se El Niño.
Langs ekvator går en understrøm, Cromwellstrømmen, fra vest mot øst i dyp mellom 20 og 200 meter. Den nordlige ekvatorialstrøm går over i Kuroshio-strømmen utenfor Japan, svarende til Golfstrømmen i Atlanterhavet, mens Den sørlige ekvatorialstrøm går over i Den sørøst-australske strøm. Perustrømmen fører vann fra høyere bredder nordover utenfor kysten av Sør-Amerika. Tilsvarende går Californiastrømmen sørover langs Nord-Amerika. Disse to kalde strømmene gjør at østsiden av Stillehavet er noe kaldere enn vestsiden. Påfallende er et temperaturminimum langs ekvator i den østlige halvdelen av Stillehavet. I vest kan temperaturen i overflaten mange steder komme opp i 30 °C.
På høye bredder kommer temperaturen i Stillehavet ned til frysepunktet (lavere enn –1 °C) hele året i sør, i nord bare om vinteren. Utenfor Antarktis når pakkisen til 62° sørlig bredde i oktober, og til 70° sørlig bredde i mars. I nord ligger det is i Beringhavets nordlige og østlige deler om vinteren, og i størstedelen av Det okhotske hav; de er isfrie om sommeren og har da temperaturer fra 6 til 10 °C.
Saltholdigheten i Stillehavet har sine maksima i passatområdene i nord (35,5 promille) og sør (36,5 promille); dette er ca. 1 promille lavere enn i Atlanterhavet. Det er for øvrig et generelt trekk at saltholdigheten i Stillehavet er lavere enn i Atlanterhavet, særlig på den nordlige halvkule.
I den varme, vestlige delen av det tropiske Stillehavet er det gode livsbetingelser for koralldyr, og havet er derfor her oppfylt av korallrev og koralløyer.
I 1513 så spanierne Vasco Núñez de Balboa og Francisco Pizarro fra eidet ved Darien mot sør ut over et stort hav og kalte det derfor Sørhavet. Ferdinand Magellan var den første europeer som krysset Stillehavet (1520–1521); han hadde da alltid rolig vær, og gav det derfor navnet Mar pacífico, ‘det fredelige havet’, som har blitt til Stillehavet.
I de følgende par århundrer seilte skip fra forskjellige land (Spania, Portugal, England, Nederland, Russland) over ulike deler av Stillehavet, men den systematiske geografiske utforskningen fikk sitt gjennombrudd først ved James Cooks tre ekspedisjoner (1768–1778).
Viktige skipsruter over Stillehavet går blant annet mellom Hongkong–Vancouver, Hongkong–San Francisco og Vancouver–Sydney. To telegrafkabler krysser hele havet, en britisk fra Vancouver over Fanningøya til Australia, og en amerikansk fra San Francisco over Honolulu og Filippinene til Kina.
Stillehavet er blitt vitenskapelig utforsket av en rekke ekspedisjoner, i de senere år særlig amerikanske, japanske og russiske.
- - - - - - -
Seiling er å få de aerodynamiske kreftene i vinden til å virke på seil, slik at fartøy beveger seg i ønsket retning.
Seiling utføres normalt med seilfartøy (seilskip, seilbåt, seiljolle, seilbrett, kitebrett) på vannets overflate, men det kan også seiles på snø, på is og på land.
Seil, rigg og skrog drives fram av krefter som utvikles av laminære vindstrømmer langs seilenes le- og losider. Seilteknikk består blant annet i å stille seilene etter vindens retning (trimme seilene), regulering av seilføringen (variere størrelsen på seilene) og manøvrering av skroget ved hjelp av roret.
Den viktigste kraften fra seilene kommer fra trykkforskjellene mellom lo- og lesiden av seilene. Seilene kan sammenlignes med en flyvinge. Når et fly beveger seg framover, vil flyets hastighet skape en luftstrøm over og under vingen. Da vingens overside er krum, må luften på vingens overside tilbakelegge en lengre distanse, noe som medfører et lavere luftrykk her. Trykkforskjellen mellom vingens over- og underside skaper et løft som får flyet til å lette.
Seilmakeren følger samme prinsippet når hen syr et seil. Et seil blir mindre effektivt om det er flatt. Seilmakeren syr seilet med kurver innlagt i seilets kanter (likene) og panelene. Når seilet heises, normalt på en rett mast, et stag eller en rå, vil det få tredimensjonale kurver og et buet seil som det er opp til seileren å trimme etter de rådende vind- og sjøforhold.
Flyvinge-prinsippet gjelder også for trimming av seil. Man får mest framdriftseffekt ved å stille seilet relativt nærme vindøyet (retningen vinden kommer fra). Hvis man derimot stiller seilet på tvers av vinden vil det bli lite bevegelse langs seilet (lave laminære vindstrømmer) og seilet vil gi lite framdriftseffekt.
En seilbåt kan ikke seiles rett mot vinden. Men man kan på mange seilfartøy, ved en kraftkombinasjon av seilets krefter framover og skrogets/kjølens krefter i vannet, seile delvis mot vinden. Det kaller man «å krysse».
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 13.9.2025 kl. 14:56 ・ FINN-kode: 426857256
