Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/6)
Italiens frihedskamp. Fortællinger og skildringer.
Til salgs
225 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Italiens frihedskamp. Fortællinger og skildringer." Av F. Bætzmann. Utgitt i 1911. 583 sider. Utbrettskart (Oversigtskart over krigsskuepladsen i nord-Italien/syd-Italien). Nyere innbinding.
Selges for 225,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
------------------------------------------------------------
Østerriksk herredømme, fra 1815:
Frihetstendensene i Napoleonstiden ble nå kuet og Østerrikes velde i Italia gjenopprettet. Den frie forfatningen på Sicilia som Ferdinand 1 hadde måttet godta i 1812, ble nå avløst av enevelde, med støtte i kirke- og politimakt. Paven gjenopprettet Jesuittordenen og inkvisisjonen, og også i andre deler av landet gjorde reaksjonen seg gjeldende. Som et mottrekk mot undertrykkingen dannet frihetsvennene hemmelige forbund, særlig i Napoli. Julirevolusjonen i Frankrike påvirket også Italia. Selv om opprørene i Modena og Kirkestaten ble knust av østerrikerne i 1831, fortsatte frigjøringsarbeidet illegalt. Giuseppe Mazzini ble en inspirerende leder for bevegelsen.
Februarrevolusjonen i 1848 fikk ringvirkninger i Italia. Alt før den brøt ut – i januar – ble det opprør i Palermo og Napoli, med innføring av en liberal forfatning som resultat. Lederne på Sicilia fant ikke dette tilstrekkelig, og avsatte huset Bourbon.
Frigjøringsbevegelsen bredte seg på nytt over Italia, både Sardinia, Kirkestaten og Toscana fikk frie forfatninger. Ved meldingen om revolusjonen i Wien ble det opprør i Milano, og de østerrikske troppene måtte trekke seg ut. Venezia fulgte eksempelet og dannet en republikk med Daniele Manin i spissen. For å hindre østerrikske represalier rykket Karl Albert, kongen av Sardinia, frem med den sardinske hær, men ble slått ved Custoza. Nederlaget stimulerte reaksjonen.
I 1848 angrep Ferdinand 2 Sicilia og bombarderte Messina; også paven ble drevet over i reaksjonær retning. Etter mordet på ministeren Rossi ble det revolusjon i Roma; en demokratisk republikk ble proklamert, og pave Pius 9 flyktet til Gaeta. I Toscana forlot storhertugen landet. 23. mars 1849 led Sardinia et nytt nederlag ved Novara. Karl Albert abdiserte til fordel for sønnen Victor Emanuel 2, som sluttet fred i Milano. Etter harde kamper måtte Roma og Venezia overgi seg i april og mai 1849. Paven kom tilbake, og hans makt ble garantert ved franske troppestyrker.
Lederne av frigjøringsbevegelsen håpet nå på støtte fra kongeriket Sardinia, der førsteministeren Camillo di Cavour gjennomførte en rekke økonomiske reformer, samtidig som kirkens makt ble svekket og de religiøse ordener opphevet. Cavours mål var Italias enhet under ledelse av det sardinske kongehus. Som realpolitiker hevdet han at utenlandsk, særlig fransk hjelp var nødvendig. Ved å delta i Krimkrigen oppnådde han at Sardinia ble representert ved kongressen i Paris i 1856, der han angrep Østerrikes undertrykkingspolitikk i Italia. Forholdet til Østerrike ble stadig skjerpet, samtidig som forbindelsen med Napoleon 3 ble fastere. Sommeren 1858 møttes han og Cavour i Plombières, der keiseren lovte hjelp til frigjøring av Lombardia mot at Savoia og Nizza ble innlemmet i Frankrike.
Italias samling, 1859–1870:
To ledende menn under Italias samling var Camillo Cavour og Giuseppe Garibaldi.
I april 1859 brøt det ut krig mellom Sardinia og Frankrike på den ene siden og Østerrike på den andre. Hæren til kong Viktor Emanuel av Sardinia og den franske keiseren Napoleon 3 ble samlet, og 4. juni ble østerrikerne beseiret ved Magenta. 24. juni stod det blodige slaget ved Solferino, som østerrikerne tapte. Imidlertid hadde Toscana, Modena og Parma reist seg, og da det ikke var Napoleons mening at en sterk italiensk stat skulle oppstå, møtte han den østerrikske keiseren Franz Joseph i Villa Franca, hvor det ble sluttet fred. Lombardia skulle avstås til Napoleon, som skulle overdra det til Viktor Emanuel. Italia skulle utgjøre et statsforbund under pavens sete.
10. november 1859 ble det sluttet fred i Zürich. Toscana, Modena og Parma nektet å motta de fordrevne fyrstene, og det lyktes den sardinske statsministeren Camillo di Cavour å oppnå Napoleons tillatelse til å forene disse områdene med Sardinia. I Napoli fortsatte imidlertid Frans 2 det gamle regimet. Da samlet friskarehøvdingen Giuseppe Garibaldi et korps på 1000 mann, og gikk 11. mai 1860 i land i Marsala på Sicilia. Overalt ble han hilst med jubel, Messina ble erobret, 20. august var han tilbake på fastlandet, og 7. september gjorde han sitt inntog i Napoli.
Etter overenskomst med Napoleon lot Cavour sardinske tropper rykke gjennom Kirkestaten for å stoppe Garibaldi. Den sardinske hæren tok kontroll over angrepet mot riket av De to Sicilier. Frans 2 ble drevet inn i Gaeta, som senere overgav seg, og 7. november gjorde kong Viktor Emanuel inntog i Napoli. Ved folkeavstemninger ble Napoli, Sicilia, Marche og Umbria innlemmet i Sardinia. Omgjøring av kongeriket Sardinia-Piemonte til kongeriket Italia ble offisielt godkjent av det piemontesiske parlamentet i Torino 17. mars 1861. Parlamentet utropte Viktor Emanuel 2 til Italias konge. Samme år døde Cavour av sykdom.
I det nye Italias historie før første verdenskrig er tre hovedlinjer å følge: forholdet til Roma og Venezia, som ennå ikke var innlemmet i riket, samordningen av de uensartede bestanddelene til et hele og konsolideringen av finansene, og landets stilling utad. Cavours etterfølgere i regjeringen var liberalkonservative og tilhørte det såkalte «historiske høyre», de arbeidet for forståelse med Frankrike og paven; Garibaldi, som fortsatt var uforsonlig, ble avvæpnet etter et friskaretog mot Roma.
Under stridighetene mellom Preussen og Østerrike forsøkte Napoleon å holde Italia nøytralt med løfte om å skaffe det Venezia; imidlertid allierte Italia seg i april 1866 med Preussen og begynte i juni krig med Østerrike. Tross nederlagene ved Custoza og Lissa fikk Italia, blant annet ved Napoleons innflytelse, Venezia ved freden i Wien.
Tilbake stod nå bare Roma; hemmelig støttet av regjeringen Ratazzi gjorde Garibaldi et nytt tog mot byen i 1867, men ble fanget av franskmennene. I 1870 var Viktor Emanuel tilbøyelig til å støtte Frankrike, men regjeringen hindret det; etter slaget ved Sedan trakk franskmennene sine tropper bort fra Roma, som så ble besatt av italienske tropper og erklært som hovedstad. En garantilov gav i mai samme år paven suverenitet i Vatikanet. Paven protesterte mot å få sin stilling bestemt gjennom ensidig lovbeslutning, og holdt seg som «fangen i Vatikanet» til 1929.
Italia var nå samlet, men flere grupper, særlig de såkalte irredentister holdt fast på kravet om å innlemme områder som Tirol og Istria. Det indre organisasjonsarbeidet hadde fremgang under høyresidens ledelse, som fortsatte til 1876; finansene ble brakt på fote. Kirkegodset ble inndratt, og hæren reorganisert. I 1876 kom den venstre fløyen til den liberale eliten til makten. Mangelen på faste partirammer og den strengt gjennomførte parlamentarismen resulterte i hyppige ministerskifter.
Regjeringen under Agostino Depretis orienterte seg bort fra alliansen med det pavevennlige Frankrike, og i 1882 sluttet Italia et militært forbund, trippelalliansen, med Tyskland og Østerrike-Ungarn, delvis med bakgrunn i den franske besettelsen av Tunis året før. Skuffet i håpet om nordafrikanske kolonier søkte Italia erstatning i Øst-Afrika, og overtok i 1880 Assab og besatte i 1885 byen Massawa ved Rødehavet. I 1889 ble Etiopia erklært for italiensk vasallstat, og i 1890 ble det ved Rødehavet dannet en italiensk kronkoloni, Eritrea.
I 1887 overtok den imperialistisk orienterte politikeren Francesco Crispi (1887–1891). Han kuet indre uroligheter og førte tollkrig med Frankrike, samtidig som han knyttet Italia nær til Tyskland. Landet kom i krig med Etiopia i 1894 og led i 1896 nederlag ved Adua, og ved freden i Addis Abeba måtte Italia erkjenne Etiopias uavhengighet og oppgi håpet om utvidelse av Eritrea. Senere koloniseringsplaner, især i Kina i 1900, strandet likeledes. Nederlaget og dårlige økonomiske forhold førte til uroligheter over hele Italia i slutten av 1890-årene.
I 1900 ble kong Umberto 1 myrdet, og Viktor Emanuel 3 besteg tronen. Finansene bedret seg etter 1890-årenes misere; renten på statsgjelden kunne reduseres, og budsjettet viste overskudd tross kolossale utgifter til sivile og militære formål. De sosiale forholdene var vanskelige både blant by- og landarbeidere. Anarkismen hadde i Italia et arnested, men den voksende sosialismen, som til dels var sterkt republikansk farget, dannet en motvekt. Forholdet til pavestolen ble ikke forbedret under pave Pius 10 (1903–1914), og i folket ble motsetningene skjerpet. Italia holdt fast ved trippelalliansen, som ble fornyet i 1902, men samtidig nærmet man seg stadig mer de nå «antipavelige» Frankrike, Storbritannia og Russland. Irredentistene agiterte mot Østerrike, og den østerrikske anneksjonen av Bosnia i 1908 og Tysklands Marokko-politikk stimulerte ekspansjonismen.
I 1911 gjorde Italia et nytt forsøk på å skaffe seg kolonier, og erklærte 29. september krig mot Tyrkia for å tilkjempe seg Tripolitania og Kyrenaika i dagens Libya. Balkankrigens utbrudd i oktober 1912 tvang Tyrkia til å slutte fred i Lausanne 18. oktober – og å overgi de libyske provinsene. Erobringen kostet Italia enorme summer, og koloniseringen måtte legges på is ved utbruddet av første verdenskrig, for så å bli gjenopptatt med tyngde i mellomkrigstiden: Italia iverksatte et omfattende program for å kolonisere Tripolitania og Kyrenaika, med store offentlige investeringer i infrastruktur og med bosetting av italienske familier, vesentlig i landbruket.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 17.7.2025 kl. 09:06 ・ FINN-kode: 417100411
