Bildegalleri
Ræsonneret Lappisk Sproglære efter den Sprogart, som bruges af Fjældlapperne...
Til salgs
3 450 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
Boken "Ræsonneret Lappisk Sproglære efter den Sprogart, som bruges af Fjældlapperne i Porsanger-Fjorden i Finmarken." Av Rasmus Rask. Trykket i København i 1832. 288 sider. Innbundet. NB: Tittelsiden, side 13/14 og 287/288 er vedlagte kopier.
Selges for 3450,- kroner
Porto: 76,- kroner (Posten) eller 69,- kroner (Postnord)
----------------------
Rasmus Christian Rask (født 22. november 1787, død 14. november 1832) var en dansk språkviter. Han skrev flere grammatikker og forsket på komparativ fonologi og morfologi. Rask arbeidet for en uttalenær (ortofon) rettskriving.
Rask ble født i Brændekilde på Fyn. Han ble student ved universitetet i København, og viste seg da å ha en god evne til å lære seg språk.
Rask fikk først en stilling som assisterende bibliotekar ved universitetet og ble senere professor i asiatiske språk der.
Han ga ut en grammatisk oversikt over islandsk og andre gamle nordiske språk, sammenfattet fra arbeidet til flere tidligere forskere, i 1811. Mellom 1813 og 1815 bodde han på Island der han lærte seg språket og kulturen og studerte den islandske litteraturen. Da han kom tilbake til København startet han det Islandske Litterære Selskab. Rasks islandske grammatikk ble lest av Ivar Aasen og inspirerte trolig Aasens egne dialektstudier.
Videre ga Rask ut en angelsaksisk grammatikk, et verk som så på røttene til de nordiske språk og sammenlignet dem med andre, særlig gresk og latin, og en tysk artikkel om språkene og litteraturen i Norge, Island, Sverige og Finland. Rask oversatte også begge eddaene til svensk.
I 1822 skal han ha kunnet minst tjuefem språk og dialekter, og ha studert mer enn det dobbelte.
Rask utførte et imponerende forskningsarbeid for sin tid ved å reise gjennom Russland og Persia for å studere og sammenligne språkene der. Han skal ha lært seg persisk nok til å kunne føre samtaler på seks uker. Han dro deretter videre til Bombay, der han skrev en artikkel om avestisk, parsarenes hellige språk, og fortsatte så til Ceylon (Sri Lanka) der han skrev en skildring av de indiske språkene. I 1832 kom Rask tilbake til Danmark med flere verdifulle dokumenter på blant annet pali, avestisk og singalesisk.
Senere ga Rask ut grammatikker om spansk, italiensk og frisisk, og en dansk grammatikk for engelsktalende. I 1826 ga han ut et essay om dansk rettskriving. I 1832 kom grammatikken hans over nordsamisk ut, Ræsonneret lappisk sproglære efter den sprogart, som bruges af fjældlapperne i Porsangerfjorden i Finmarken. En omarbejdelse af Prof. Knud Leems Lappiske grammatica. Grunnlaget for de nordsamiske ortografiske grunnprinsippene bygger fremdeles i dag på arbeidet lagt ned av Rask i denne grammatikken.
- - - -
Nordsamisk (davvisámegiella) er det mest brukte samiske språket, og snakkes av rundt nitti prosent av dem som bruker et samisk språk daglig. Nordsamisk snakkes i Norge, Sverige og Finland. Det er offisielt språk i fylkene Troms og Finnmark, og er også offisielt språk i åtte norske kommuner som er tospråklige – eller trespråklige – og inngår i forvaltningsområdet for samisk språk. Språket har sin seneste rettskriving fra 1979.
Både mobiliseringa rundt Alta-saken og et mer tolerant politisk klima førte til ei endring i den norske assimileringspolitikken de siste tiåra av 1900-tallet. I dag er nordsamisk offisielt språk i ett fylke og åtte kommuner i Norge: Kautokeino/Guovdageaidnu, Karasjok/Kárášjohka, Nesseby/Unjárga, Tana/Deatnu og Porsanger/Porsáŋgu i Finnmark, og Kåfjord/Gáivuotna, Lavangen/Loabák og Tjeldsund/Dielddanuorri i Troms.
Samer født før ca. 1977 har ikke lært å skrive samisk (etter dagens rettskriving) på skolen, så det er først de siste åra det er blitt rekruttert skrivekyndige samer til ulike administrative stillinger.
I 2008 hadde 997 grunnskoleelever i Norge nordsamisk som førstespråk, mens 573 hadde det som andrespråk.
Nordsamisk består av en rekke dialekter. Det er vanligst å snakke om to dialektgrupper: vestlige dialekter, som tales sør- og vestover fra Alta og Kautokeino, og østlige dialekter, som tales østover fra Porsanger, Tana, Polmak og Karasjok.[6] Noen ganger deles nordsamisk isteden inn i sjøsamisk og innlandssamisk.
Den første som beskrev språket var Knud Leem i En lappisk Grammatica efter den Dialect, som bruges af Field-Lapperne udi Porsanger-Fiorden i 1748, og i ordbøker i 1752 og 1768. En annen tidlig utforsker av det nordsamiske språket var samen Anders Porsanger, som imidlertid ble offer for rasistiske holdninger og den vanlige akademiske forakten for autodidakter, og ikke fikk publisert sine avhandlinger om språket. Det meste av Porsangers verker er gått tapt.
Røttene til dagens rettskriving går tilbake til Rasmus Rask, som etter samtaler med Nils Vibe Stockfleth i 1832 gav ut Ræsonneret lappisk sproglære efter den sprogart, som bruges af fjældlapperne i Porsangerfjorden i Finmarken. En omarbejdelse af Prof. Knud Leems Lappiske grammatica. Rask gikk inn for et ortofont prinsipp for rettskrivinga. Alle seinere nordsamiske rettskrivinger går tilbake til Rasks system, i motsetning til den lulesamiske og sørsamiske rettskrivinga, som i større grad bygger på svenske og norske ortografiske konvensjoner.
Arven etter Rask viser seg i bruken av diakritiske tegn på konsonantene. De nordsamiske bokstavene č, đ, ŋ, š, ŧ og ž har vært et problem ved maskinskrift fram til innføringa av Unicode.
Både Stockfleth og seinere J. A. Friis publiserte samiske grammatikker og ordbøker, og før Ivar Aasens grammatikk kom ut var nordsamisk langt bedre utforska enn norsk. Rettskrivinga til Friis ble brukt i den samiske bibeloversettelsen, i den første samiske avisa Sagai Muittalægje og i Finnemisjonens blad Nuorttanaste. Standardverket i nordsamisk leksikografi, Konrad Nielsens Lappisk ordbok, bruker en egen ortografi.
Fra 1948 ble rettskrivingene i Norge og Sverige slått sammen i den såkalte Bergsland-Ruong-ortografien. Denne ble lite brukt i Norge, i og med at myndighetene her førte en politikk som i praksis forbød samisk som bruksspråk. I Sverige var det undervisning på samisk i Sameskolan; her førtes en aktiv segregasjonspolitikk gjennom den såkalte Lapp ska vara lapp-politikken. I 1979 kom den nåværende nordsamiske rettskrivinga, ei felles rettskriving for alle de tre nordiske landa.
- - - - - -
Samene er et urfolk som har sine tradisjonelle bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Landområdet som det samiske folket tradisjonelt bor i, kalles Sápmi.
Den samiske befolkningen bor spredt i alle de land som har delt Sápmi mellom seg, både i og utenfor det tradisjonelle bosettingsområdet. Man anser vanligvis at de fleste samer bor i nordre Fennoskandia og i Nord-Europas større byer. Det blir imidlertid ikke gjort noen offisiell registrering av hvem som har samisk identitet eller bakgrunn, utenom i Russland, og derfor er det ingen som vet nøyaktig hvor mange samer det finnes, eller hvordan befolkningen er bosatt.
Det finnes tradisjonelt elleve samiske språk: sørsamisk og umesamisk (sydlige), pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk (sentrale), inarisamisk, kemisamisk, skoltesamisk, akkalasamisk, kildinsamisk og tersamisk (østlige). I Norge er de tradisjonelle samiske språkene sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. Nordsamisk er det største samiske språket, både i Norge og på verdensbasis.
Sápmi er det nordsamiske språkets navn på samenes historiske bosetningsområde. På sørsamisk kalles det Saepmie og på lulesamisk Sábme. I gamle tider har området også blitt kalt Lappland eller Finnmark, men i dag betegner disse ordene mindre landområder.
Sápmi har ingen formelle grenser, men det er vanlig å ta med Nord-Norge, Trøndelag og noen områder direkte sør for Trøndelag (især Trollheimen og Femundsmarka-traktene). Utenfor Norge regnes Kolahalvøya i Russland, Lappland i Finland og Norrland i Sverige som innenfor Sápmi.
Navnet kommer av samefolkets egen benevnelse på seg selv, sámit eller sápmelaččat (nordsamisk). I Norge ble folket tidligere kalt «lapper» eller «finner», likeledes «lappar» i Sverige, «lappalaiset» i Finland og «lopari» i Russland. Tidligere har man på ulike verdensspråk brukt navn på folket som har vært basert på disse ordene (jamfør engelsk «lapps») men betegnelsen sámi er nå også innarbeidet internasjonalt, for eksempel i toneangivende oppslagsverk og i det verdensomspennende urfolksarbeidet der samiske aktivister deltar aktivt.
Samenes nasjonaldag, også kalt Samefolkets dag, er 6. februar. På denne datoen kom det første internasjonale samemøtet sammen i Trondheim i 1917.
Samenes nasjonalsang er Sámi soga lávlla (Samefolkets sang), skrevet av Isak Saba. Melodien er komponert av Arne Sørlie, men sangen kan også synges til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark.
Det samiske flagget ble vedtatt av samekonferansen i Åre, Sverige i 1986. Det er utarbeidet en liste over offisielle samiske flaggdager for både Norge, Sverige og Finland. Flagget er også i bruk i Russland.
Samisk er ikke ett språk, men en språkgruppe hvori man regner rundt ti ulike språk. Disse språkene tilhører den finsk-ugriske grenen av de uralske språkene. Flere av de samiske språkene er innbyrdes svært ulike, især er det store ulikheter mellom de østsamiske språkene og resten. Forskjellen mellom nord- og sørsamisk er imidlertid også omtrent like stor som forskjellen mellom norsk og islandsk. Ellers snakker de aller fleste samer også nasjonalspråket i den staten de bor i, og en del samer er mer fortrolige med dette språket, altså norsk, svensk, finsk eller russisk, enn med samisk.
Fra og med midten av 1800-tallet utførte den norske staten en aktiv fornorskingspolitikk mot samene, som medførte at språket forsvant fra store områder av Sápmi. Selv om det har foregått en samisk revitalisering av kultur, identitet og språk siden andre halvdel av 1900-tallet, så er de samiske språkene fortsatt truet. Samisk urbanisering medfører også nye utfordringer til opprettholdelsen av de samiske språkene.
Med språkloven er samisk anerkjent som offisielt språk i Norge. Samiske språk har spesielle rettigheter innenfor samisk språkforvaltningsområde.
Sametingene er hovedorganene for samisk representasjon i Finland, Norge og Sverige. Organene er innstiftet av statene de virker innenfor, og reguleres av disse statenes lover, men de er kontrollert av folkevalgte forsamlinger som har blitt valgt av og blant landets samiske befolkning. I Russland har man ikke noe slikt organ.
Det norske Sametinget ble oppretta i 1989 i kjølvannet av Alta-saken. Etter dette ble det også etablert et sameting i Sverige, i 1992. På finsk side ble landets «samedelegasjon» reorganisert til et sameting i 1996. Samedelegasjonen hadde eksistert siden 1971, og var en av inspirasjonskildene til dannelsen av det norske Sametinget.
I Norge er Sametingets arbeidsområde alle saker som etter tingets oppfatning berører den samiske folkegruppa. Tinget forvalter dessuten en del ansvarsområder delegert fra staten, og det konsulteres av myndighetene i flere saker.
Det avholdes valg til sametingene hvert fjerde år. I Norge sammenfaller dette med stortingsvalg. Alle som ønsker å stemme eller stille til valg ved et sametingsvalg, må være registrert i sametingets valgmanntall i staten de bor i.
Man kan melde seg inn i sametingets valgmanntall ved å skrive under på at man oppfatter deg som same, og at man oppfyller visse krav. Disse kravene er ulike fra land til land, men har å gjøre med blant annet ens eget eller forfedrenes språk, eller hvorvidt ens forfedre har vært registrert som samer i visse offentlige dokumenter.
I Norge er kravene at man (a) selv oppfatter seg som same, og at (b1) en selv, eller minst én av ens besteforeldre eller oldeforeldre har hatt samisk som hjemmespråk under oppveksten, eller (b2) at minst én av ens foreldre står eller har stått i valgmanntallet.
I 2025 var 25.676 personer innmeldt i Sametingets valgmanntall i Norge.
Sametingspresidenten er Sametingets øverste leder og velges av tingets plenum. Inneværende president i det norske Sametinget er Silje Karine Muotka (NSR). I det finske Sametinget er presidenten Pirita Näkkäläjärvi (intet parti, det finske Sametinget har ikke partibaserte valg). I det svenske Sametinget kalles presidentposten «styrelseordförande», og innehas for tiden av Håkan Jonsson (Jakt- och fiskesamerna).
Det finnes også et samisk parlamentarisk råd som samler sametingene på tvers av landegrensene.
En viktig begivenhet i samenes nyere historie var Alta-saken. De mente denne utbyggingen ville ødelegge for reindriftsnæringen og dermed true deres eksistensgrunnlag. Både i 1979 og i 1981 var samene med i kraftige demonstrasjoner mot utbyggingen, og begge gangene ble sultestreik tatt i bruk. Bildet viser blant andre Mikkel Eira som sultestreiker foran Stortinget 1981. Da var anleggsarbeidet i Alta påbegynt igjen etter at en skjønnsdom i Alta herredsrett hadde slått fast at utbyggingen var lovlig.
Samisk organisasjonsliv er svært allsidig og har en lang historie. Her tar vi for oss et utvalg av samiske sivilsamfunnsorganisasjoner, med fokus på norsk side av grensen.
Den første samiske sivilsamfunnsorganisasjonen i Norge var Brurskanken Samiske Kvindeforening (1910) stiftet etter initiativ fra organisasjonspioneren Elsa Laula Renberg. I den tidlige del av 1900-tallet var det mye samepolitisk aktivitet, som blant annet resulterte i det første internasjonale samemøtet (1917). I 1948 etablerte reindriftssamene Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) som en yrkesorganisasjon for reindriften.
Samerådet ble etablert i 1956 som «Nordisk sameråd». Dette er en paraplyorganisasjon for samiske sivilsamfunnsorganisasjoner i ulike land. I 1992 ble en russisk sameorganisasjon for første gang med i Samerådet, og paraplyorganisasjonen fjernet dermed ordet «Nordisk» fra navnet. Samerådet har sitt sekretariat i Utsjoki i Finland, og dets høyeste organ er samekonferansene; generalforsamlinger som holdes regelmessig med representasjon fra alle medlemsorganisasjoner. Samerådet har offisiell status (NGO-status) innen FN-systemet og har deltatt svært aktivt i arbeidet med å utforme en urfolksdeklarasjon i FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger i Genève.
I 1968 ble Norske Samers Riksforbund (NSR) stiftet som en organisasjon som på bredt ideelt grunnlag skulle samle alle samer og arbeide for bedre kulturelle, sosiale og økonomiske kår for befolkningen. Forbundet har arbeidet aktivt for samenes politiske rettigheter. Ved opprettelsen av Sametinget bestemte NSR seg for å stille som politisk parti. Partiet NSR hadde rent flertall i Sametinget i perioden 1989–1997, og har i perioden 2005–2007 dannet Sametingsrådet i koalisjon med mindre grupper. I perioden 2013–2016 styrte de Sametingsrådet som en «mindretallsregjering». Det andre store partiet i norsk sametingspolitikk er Arbeiderpartiet, som styrte Sametinget i mindretall i perioden 2007–2009, og i koalisjon med andre i 2009–2013 og 2016–2017. Det finnes et stort antall partier både i norsk og svensk sametingspolitikk, mens det på finsk side ikke er partilistebasert valg til Sametinget.
En annen samisk organisasjon i Norge, Samenes Landsforbund (SLF), ble stiftet i 1979. Dette var en protestbevegelse mot det noen oppfattet som altfor radikale samiske krav fra NSR, som de mente ville føre til samiske særrettigheter og mulige gnisninger mellom de ulike befolkningsgruppene i nord. Organisasjonen motsatte seg også at det skulle etableres et eget, direkte valgt sameting. SLF har ikke overlevd inn i vår tid. Imidlertid eksisterer ennå Samenes Folkeforbund (SFF), som i sin tid brøt ut av SLF. Partiet Nordkalottfolket har også noen fellestrekk med det gamle SLF. Nordkalottfolket ble stifta på tidlig 2000-tallet.
I 1988 ble den grenseoverskridende samiske kvinneorganisasjonen Sáráhkká stiftet. Den var også aktivt med i dannelsen av Verdensrådet for urfolkskvinner i 1989. Fra 1996 har Samisk kvinneforum eksistert som et særskilt utviklet grenseoverskridende nettverk for konkrete samiske kvinneprosjekter med tanke på lokalsamfunnsutvikling. Disse har i stor grad tatt over Sáráhkkás rolle som den sentrale internasjonale samiske kvinneorganisasjonen. Det er viktig for disse organisasjonene å understreke at kvinnene også innenfor urfolkskulturene har andre betingelser enn menn, og at moderniseringen av urfolkskulturene og samfunnsendringene som følger av det, ofte går utover særskilte sedvaner og tradisjonelle rettigheter som kvinnene har hatt.
Sámiid valáštallanlihttu (Samenes idrettsforbund) ble stiftet i 1990 og arrangerer årlig både sommer- og vinteridrettskonkurranser for samer. Sámi spábbačiekčanlihttu (Samisk fotballforbund), stiftet i 2003, har som målsetting å etablere egne samiske landslag i fotball for kvinner og menn. De har allerede vært med på et par internasjonale turneringer utenfor FIFA-systemet.
I norsk-samisk historie har det eksistert to samiske ungdomsorganisasjoner uten partitilknytning: Davvi Nuorra (1995–2007) og Noereh (2009– ).
Mange ulike institusjoner er i dag involvert i forskning og utdanning som angår samiske forhold. Her går vi inn på noen av institusjonene på norsk side.
Sámi allaskuvla/Samisk høgskole i Kautokeino er en høyere utdanningsinstitusjon som driver på samisk. Høgskolen tilbyr studier i ulike fag på ulike nivåer, og driver forsknings- og utviklingsarbeid. Høyskolen er lokalisert til vitenskapssenteret Diehtosiida. Her ligger også Samisk arkiv (en del av Arkivverket).
Norges Arktiske Universitet (tidligere Universitetet i Tromsø) med hovedcampus i Tromsø, men også blant annet campus i Alta (tidligere Høyskolen i Finnmark), har flere avdelinger som forsker og underviser innenfor ulike samiske emner. Senter for samiske studier koordinerer mye av den samisk-relaterte aktiviteten ved universitetet, blant annet et internasjonalt mastertilbud i urfolksstudier og flere utviklingsprogrammer med sikte på å bedre utdanningsvilkårene for urfolk.
Nord Universitet (tidligere Universitetet i Nordland og høgskolene i Bodø og Nord-Trøndelag) er tildelt et spesielt ansvar for lule- og sørsamisk høyere utdanning, mens kultursentrene i Tysfjord, Hattfjelldal og Snåsa bidrar med både kurs og oppfølgingstiltak på kultursiden.
Massemedia
Den samiske pressehistorien går tilbake til 1873, da den første samiskspråklige avisen, Muittalægje, ble utgitt for første gang. Den kom med i alt 33 numre og hadde opplysning som sitt hovedanliggende.
I 1898 startet utgivelsen av det religiøse bladet Nuorttanaste. Det skulle i første rekke være et kristelig, oppbyggelig blad, men har også tatt inn nyheter og andre meddelelser. Bladet kommer fremdeles ut med to numre i måneden. Det mottar utgivelsesstøtte fra Sametinget, blant annet som en honnør for den betydning det i lang tid har hatt for skriftlig bruk av samisk språk.
Avisen Sagai Muittalægje (1904–1911) hadde en tosidig oppgave. Den skulle spre opplysning blant samene, samtidig som den skulle arbeide for samepolitiske målsetninger. Avisen var sentral i den samepolitiske mobiliseringen på begynnelsen av 1900-tallet, og gikk aktivt inn for å få valgt Isak Saba inn på Stortinget, noe man lyktes med i 1906.
Midt i 1950-årene startet avisen Ságat som en norsk-samisk avis. Meningen var at avisen skulle ha stoff på både norsk og samisk, men i dag skriver Ságat nesten ingenting på samisk. Blant annet for å styrke bruken av samisk språk i skriftlige medier ble avisen Sámi Áigi etablert i 1979. Bak den stod de samiske hovedorganisasjonene. Avisen gikk konkurs, men gjenoppstod som Min Áigi med de samme eierne og Kárášjohka/Karasjok som utgivelsessted. I Guovdageaidnu/Kautokeino utkom avisen Áššu to ganger i uken. Min Áigi og Áššu ble i 2008 slått sammen til avisen Ávvir, som utkommer fem ganger i uken.
I miljøet rundt Samisk kvinneforum oppstod tidsskriftet Gába, som kom ut med første nummer 8. mars 1996. Gába er et samfunnsbevisst magasin skrevet fra et kvinneperspektiv og med bred dekning av både kultur og samfunnsspørsmål. Tidsskriftet er på det nærmeste dobbeltspråklig nordsamisk-norsk, men redaksjonen gir de samiske artiklene bedre plass. I likhet med litteraturen er de samiske skriftmediene helt avhengige av offentlig støtte for å klare seg, da kundegrunnlaget er for lite for et så mangfoldig tilbud av lesestoff på samisk.
I Sverige har tidsskriftet Samefolket kommet ut med ett nummer i måneden siden tidlig i 1920-årene. Samefolket har størstedelen av stoffet på svensk. I Finland har magasinet Sápmelaš, som har vært utgitt siden 1934, alltid vært på samisk, hovedsakelig nordsamisk, men noen ganger også med østsamisk tekst.
Et av de viktigste redskapene for å opprettholde samisk språks anseelse og bruk i Norge har vært NRKs samiske sendinger. De kom i gang rett etter andre verdenskrig og utgjør hovedkilden for nyheter på samisk for samiske lyttere. NRK Sápmi (tidligere NRK Sameradioen) produserer i dag innhold for både nett, fjernsyn og radio. Det lages også fellesnordiske samiske nyheter på TV; Ođđasat.
Tradisjonelt har fiske, jakt, fangst, sanking, håndverk og reindrift vært sentrale samiske næringer. I dag er det samiske samfunnet like sammensatt og differensiert som ethvert annet moderne samfunn. Deler av den samiske befolkningen opprettholder imidlertid de tradisjonelle næringsformene, som er viktige kulturbærere, og i samepolitikken er mange opptatt av hvordan man skal viderebringe tradisjonelle samiske næringer i det moderne samfunnet.
Joik har alltid hatt en særegen plass i den samiske bevisstheten – som identitetsmarkør, folkemusikk, populærmusikk, og som sjamanens musikk i den gamle troen. Den har også tjent som en måte å minnes kjente og kjære på. I det tradisjonelle samfunnet var joiken både litteratur og musikk. I tråd med denne tradisjonen har mange samiske artister de seneste tiårene valgt en multikunstnerisk innfallsvinkel og arbeider innen flere kunstarter.
Joiken har siden 1970-tallet hatt en renessanse som inspirasjonskilde for moderne musikere innenfor en hel rekke sjangre. Spesielt kjente eksponenter for joik i moderne tid har vært Mari Boine, Wimme Saari, Frode Fjellheim og Adjágas. Den var også en av hoveddrivkreftene bak Nils-Aslak Valkeapääs multikunst.
Det eksisterer et aktivt samisk musikkliv som blant annet kommer til uttrykk på de mange festivalene som arrangeres ulike steder i Sápmi. Mest kjent er urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i Nord-Troms, som arrangeres hver sommer i juli med artister fra en rekke urfolk i hele verden. Festivalen har vokst til å bli det viktigste møtestedet for moderne urfolksmusikk i dag. Påskefestivalen i Kautokeino satser på sin side først og fremst på samiske artister.
Samisk muntlig litteratur har lange tradisjoner i form av sagn og eventyr, og dessuten avansert lyrikk i form av joikepoesi. På 1600-tallet nedskrev Olaus Sirma noen skjønnlitterære tekster på sitt språk kemisamisk, og oversatte dessuten religiøs litteratur til dette språket. I tillegg til poesi og religiøse tekster ble det fra 1500-tallet av laget samiske ordbøker og ABC-bøker.
I forbindelse med misjon ble det oversatt flere religiøse skrifter til samiske språk. Bibelen var oversatt til nordsamisk før den ble oversatt til norsk eller bokmål – den stod klar i 1895. I dette arbeidet var Lars Hætta, Jens Friis og Nils Stockfleth sentrale skikkelser. Nedskrevne versjoner av samiske mytologiske og poetiske verk ble også utgitt på 1800-tallet, deriblant av den samiske presten Anders Fjellner, hvis mest kjente utgivelse er tilblivelsesmyten Beaivvi bártni soagŋu jiehtanasaid máilmmis («Solsønnens frierferd til jettenes land»).
Samenes moderne litteratur er fra 1900-tallet. Johan Turi regnes som den første samiske forfatteren, med sin kunstneriske sakprosa-beretning om samenes liv, Muitalus sámiid birra (1910). Da hadde imidlertid allerede Elsa Laula Renberg utgitt sitt kampskrift Inför lif eller död (1904) og dermed blitt den første publiserte kvinnelige samiske forfatteren. I 1912 kom den første samiske skjønnlitterære romanen, Beaivi-álgu (Daggry), forfattet av Anders Larsen. Publikasjoner som dette ble utgitt i en periode med organisert samisk politisk kamp i Norge og Sverige (slutten av 1800-tallet og fram til mellomkrigstida) der det skrevne ord stod sentralt, også i form av avisproduksjon.
Etter denne perioden ble det publisert forholdsvis få samiske bøker før 1970-tallet. Virkelig fart i utgivelsene ble det først da man fikk etablert egne samiske forlag, og etter at Norsk kulturråd gikk aktivt inn for å støtte samiskspråklig litteratur. I Norge er det nå Sametinget som administrerer støtten til samiske kulturformål generelt, og det finnes flere samiske forlag som tar seg av både produksjon av skolebøker og litterære utgivelser.
Tradisjonell samisk brukskunst, duodji, viser tydelig hvor gjennomestetisert det samiske samfunnet alltid har vært. Vanlige forbruksvarer og bruksgjenstander har vært pyntet og rikt ornamentert. Selv om bruksverdien alltid har vært det viktigste, var kravet dessuten at produktet også skulle være vakkert for øyet. Duodji-opplæring var tidligere en selvfølgelig del av oppdragelsen, og i eldre skriftlige kilder nevnes stadig håndverk som en samisk spesialitet.
Duodji-produksjonen utgjør fremdeles en viktig del av mange samers inntekt. Staten yter direkte støtte til duodji, blant annet gjennom kunsthåndverksorganisasjoner og Samisk næringsfond, administrert av Sametinget.
Moderne kunst kalles på samisk dáidda. Dáidda er i denne sammenheng et nyskapt samisk begrep for det som vanligvis oppfattes som kunst, altså tilsvarende engelsk art til forskjell fra craft.
Fra 1970-årene av ble det større bredde i den samiske billedkunsten. Flere unge tok seg faglig utdannelse og ble dristigere til å eksperimentere både med form og innhold. Man tok opp aktuelle politiske saker i kunsten, men prøvde også ut nye bruksområder for tradisjonell samisk kunstutøvelse, eksempelvis i skinn- og tekstilarbeider. Noen sentrale navn i tillegg til Iver Jåks, Aage Gaup og Ingunn Utsi blant dagens samiske billedkunstnere er Rose-Marie Huuva, Britta Marakatt-Labba, Synnøve Persen, Hans Ragnar Mathisen og Berit Marit Hætta.
Den organiserte samiske teatervirksomheten er av forholdsvis ny dato. I midten av 1960-årene turnerte Riksteatret i de samiske områdene med et dukketeaterstykke der samisk tale ble brukt. Dette skjedde i samarbeid med samiske kulturarbeidere. I 1971 ble teatergruppen Dálvadis stiftet på svensk side av Sameland. Den gikk i oppløsning på grunn av manglende offentlig støtte fra de svenske myndighetene. I dag finnes det et eget samisk teater i Sverige som blir finansiert av det svenske Sametinget.
Ved årsskiftet 1979/1980 ble teatergruppen Beaivváš etablert i Guovdageaidnu/Kautokeino. Den utgjør ryggraden i Sámi Teahter O/S, som er et aksjeselskap der staten, kommunen og de samiske organisasjonene er aksjonærer. Sámi Teahter er et profesjonelt drevet teater med statsstøtte og fast tilholdssted i Guovdageaidnu/Kautokeino. Gruppen har hatt flere vellykkede oppsetninger av både nyere samisk dramatikk og «samifiserte» versjoner av klassiske teaterstykker som for eksempel Jeppe paa Bierget. Teateret legger stor vekt på å turnere over hele det samiske området, og har også besøkt alle de nordiske hovedstedene og dessuten hatt internasjonale oppsetninger.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 11.6.2026 kl. 21:45 ・ FINN-kode: 371619221
