Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/4)
Slaget om Atlanterhavet 1939-1945 og de norske krigsseilerne
Til salgs
120 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Slaget om Atlanterhavet 1939-1945 og de norske krigsseilerne." Av Marc Milner og Frode Lindgjerdet. Introduksjon ved Jon Michelet. Utgitt i 2015. 392 sider. Lister over omkomne sjøfolk i Nortraship og i marinen. Liste over Nortaships flåte.
Selges for 120,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
---------------------------------------------
Slaget om Atlanterhavet er betegnelsen på den kontinuerlige kampen om herredømmet over konvoirutene i Nord-Atlanteren under andre verdenskrig.
I løpet av 1943 ble slaget om Atlanterhavet vunnet av de allierte. Virkemidler som sterkere flystøtte og eskorte av konvoier, anvendelse av sonar for lokalisering av ubåter og armering av handelsskip gjorde utslaget. Tilveksten av nye allierte skip oversteg fra nå av tapene ved senkningene. I alt senket tyskerne rundt 23 millioner tonn alliert tonnasje under krigen, mens de selv mistet 700–800 ubåter.
I krigens første faser ble de tyske angrepene mot handelsskipene gjennomført i de engelske nærområdene og på nordsjøkysten, men etter hvert ble ubåtene sendt lenger vestover i havet, og satte angrepene inn mot skip som seilte i ruten fra New York og Halifax til Liverpool. Fra å operere enkeltvis ble taktikken i begynnelsen av 1942 forandret, og ubåtene jaget og angrep i flokk. I begynnelsen av 1942 gikk tyskerne helt opp under østkysten av USA, og kunne i løpet av det første halvåret operere relativt fritt.
Frem til juli 1942 ble 397 allierte handelsskip senket med tap av rundt 5000 sjøfolk. For å forsvare handelsskipene ble de etter hvert seilt i konvoier med opptil 60 skip, og det var da lettere å beskytte dem med eskortefartøyer fra marinen, og med fly som kunne oppdage og bombe ubåtene.
Vinteren 1942/1943 ble avgjørende i kampen om Atlanterhavet. De allierte sjø- og flystridskrefter kom sterkere på offensiven, og i mai 1943 ble 41 tyske ubåter senket. Situasjonen var i ferd med å snu. De tyske ubåtene ble nå plassert i området vest for Azorene, hvor allierte fly ikke hadde rekkevidde nok til å nå dem, men etter å ha fått tillatelse fra Portugal til å bygge fly- og flåtebase på Azorene ble dette problemet løst. Kampene om kontrollen over Nord-Atlanteren var likevel ikke over, og både på tysk og alliert side ble det utviklet nye våpen.
En type målsøkende torpedo sammen med radiostyrte glidebomber var tyskernes nyhet, mens de allierte tok i bruk blant annet mikrobølgeradar, høyfrekvente peileapparater og elektroniske regnemaskiner, foruten mer langtrekkende fly.
I 1943 ble det senket flere ubåter enn handelsskip i det nordlige Atlanterhavet. Slaget var for så vidt vunnet og ga de allierte overtaket, men de tyske angrepene tok ikke slutt og Atlanterhavskonvoiene ble angrepet helt frem til krigens siste dag.
- - - - -
Krigsforlis med norske handelsskip under de to verdenskrigene krevde til sammen rundt 5900 sjøfolks liv og 1319 forliste skip.
Under første verdenskrig, da Norge var nøytralt, ble 647 skip senket med tap av ca. 1500 sjøfolk. Under andre verdenskrig gikk 473 skip fra Nortraship-flåten tapt med ca. 3700 krigsseilere, i tillegg utgjorde hjemmeflåtens tap 199 skip og 692 mannskaper. Ved mange av forlisene overlevde deler av mannskapet, mens det i andre ikke fantes overlevende. Et par eksempler fra uteflåten kan illustrere hva som skjedde under og etter torpederinger og bombeangrep.
M/S «Borgestad» seilte som ledeskip i konvoi SLS64 og ble 12. februar 1941 angrepet av det tyske panserskipet «Admiral Hipper» ca. 1000 km utenfor kysten av Sør-Portugal.
Da panserskipet ble observert ble det fra «Borgestad» gikk beskjed om at de i alt 16 skipene i konvoien måtte spre seg. For å forsinke «Admiral Hipper» i å nå frem til de andre skipene, gikk «Borgestad» til angrep med sin beskjedne våpenstyrke, men etter en times kamp fikk hun dødsstøtet og gikk rett ned med alle 31 om bord. Det ble senere anerkjent at «Borgestad»s reaksjon var en årsak til at «Admiral Hipper» ikke klarte å ødelegge hele konvoien.
M/T «Scotia» ble 27. november 1943 torpedert av en japansk ubåt i Indiahavet midtveis mellom Afrika og Indonesia. Skipet gikk ned i løpet av 15 minutter, og mannskapet rakk å gå i båtene. To av livbåtene kom seg unna i mørket, den tredje ble oppbragt av den japanske ubåten. Her ble de ombordværende skutt av ubåtmannskapet, og bare én overlevde fordi han kastet seg over bord og svømte under livbåten.
D/S Woolgar
D/S «Woolgar» ble 7. mars 1941 angrepet av japanske bombefly like sør for Java, og den kinesiske delen av mannskapet gikk straks i livbåten. Offiserene gikk om bord i en annen livbåt, mens kapteinen ville holde skipet så lenge som mulig og gikk alene i en siste båt. Livbåtene kom fra hverandre og drev omkring i Indiahavet. Båten med kapteinen alene om bord kom til Sumatra etter 18 døgn, mens offisersbåten nådde Andamanøyene etter 88 døgn med seks mann i live. Dette er den lengste livbåtferd et krigsforlist mannskap opplevde under andre verdenskrig.
D/S Blink
D/S «Blink» seilte fra Charleston 9. februar 1942 med kurs for Halifax. Etter å ha blitt torpedert utenfor Kap Hatteras på USAs østkyst, gikk mannskapet på 23 i livbåten. Etter å ha vært utsatt for elementenes krefter, vind og kulde i seks døgn, var de fleste omkommet, og da livbåten ble funnet, var bare seks i live.
- - - - - -
Ved krigsutbruddet i 1939 var den norske handelsflåten fortsatt verdens fjerde største med registrert tonnasje på ca. 4,9 millioner bruttotonn. Den var også en av de mest moderne med ca. 60 prosent av skipene dieseldrevet, noe som ga høyere hastighet og bedre lasteevne. De norske tankskipene utgjorde 19 prosent av verdens tanktonnasje. Etter angrepet på Norge i 1940 sikret tyskerne seg kontroll over skipene som lå i tyskkontrollerte havner. Det dreide seg om rundt 0,9 millioner bruttotonn, mens resten, 4 millioner bruttotonn, gikk inn i alliert virksomhet. Daværende regjeringssjef Vidkun Quisling sendte melding til alle skip i åpent farvann med beskjed om å søke norsk, tysk eller nøytral havn, noe samtlige skip nektet å gjøre. I mai 1940 undertegnet alle disse skipssjefene en lojalitetserklæring til eksilregjeringen i London.
Foruten skipene som var i norsk område eller i tyske havner, var det mange norske skip i franske havner. Det dreide seg om 30 skip med nær 700 norske sjømenn om bord. Etter at Frankrike hadde tapt kampene og våpenstillstand opprettet i juni 1940, ble det laget en fransk/tysk regjering for de sørlige delene av landet, Vichy-regjeringen. De norske skipene ble av Nortraship beordret til å gå til havner under britisk kontroll, men de franske myndighetene nektet dem utreise. Dette gjaldt også fra de franske koloniene i Afrika.
Frem til juli 1940 var fire av skipene i Afrika gitt en utklarering tross forbudet. De gikk fra havnene i Casablanca og Alger, og kom i god behold til alliert havn. Mannskapene på de andre 26 skipene ble internert og fikk tre valg hvis skipet ble rekvirert av myndighetene: enten bli sendt hjem til Norge, mønstre på franske skip eller sitte krigen ut i franske leire i Afrika. Besetningene erklærte at de ville bli i leirene eller om bord i skipene, men rundt halvparten klarte å rømme. De som ikke klarte det, ble befridd ved den amerikanske landgangen i Nord-Afrika i november 1942. En dramatisk flukt ble utført av skipet M/T «Lidvard» i juli 1941, da det brøt sperringene i Dakar, seilte ut og fortsatte i alliert tjeneste.
En spesiell situasjon oppsto med de 29 norske skipene som var i svensk havn da Norge kapitulerte. Svenske myndigheter gjorde beslag i dem, men både tyskerne og de allierte krevde dem utlevert. Båtene ble kalt kvarstadbåter etter den svenske betegnelsen for beslag, og de var blokkert inne av tyske marinefartøyer. Likevel kom fem av skipene gjennom blokaden vinteren 1942 og nådde Orknøyene. Da ytterligere ti skip gikk fra Göteborg senvinteren 1942, var tyskerne blitt orientert og bare to av skipene kom ut. De 277 mannskapene på skipene som ikke kom ut, ble ikke behandlet som krigsfanger, men sendt til konsentrasjonsleir der 43 døde.
Innsatsen krigsseilerne gjorde under andre verdenskrig vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. Under ekstremt vanskelige forhold fraktet norske handelsskip drivstoff, krigsmateriell og andre varer, først og fremst over Atlanterhavet, men også i Middelhavet, Indiahavet og den vestlige del av Stillehavet. De viktigste forsyningslinjene ble etter hvert konvoirutene i Atlanterhavet. Rutene gikk fra New York og Halifax til Liverpool, fra Sierra Leone til Port of Spain eller Liverpool, fra Gibraltar til New York eller Liverpool, og fra Liverpool til Murmansk (Murmanskkonvoiene).
Foruten krigsseilere som var om bord på skip utenfor Norge (uteflåten), var det også mange som måtte seile i norsk og nordisk farvann ( hjemmeflåten ). Skipene i uteflåten seilte til allierte havner da Norge ble okkupert i april 1940, og rederiet Nortraship ble dannet for å administrere den internasjonale flåten. Skip som var i norsk og nordisk okkupert farvann, også passasjerskip som Hurtigruten og kystruter, ble satt under tysk kontroll.
Store tap og manglende anerkjennelse
Under krigsårene var spesielt sjøfolk som seilte ute en sterkt utsatt gruppe. Krigsseilerne gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger; konstant fare for voldsom død, hjelpeløshet og forsvarsløshet overfor overmakt og fiendtlige fly- og ubåtangrep, og en manglende forbindelse med familie og venner hjemme i Norge.
Frem til freden i 1945 mistet ca. 3700 krigsseilere i uteflåten livet og 473 skip gikk tapt. Hjemmeflåtens tap ved krigsforlis var 199 skip og 1133 personer, av disse 441 passasjerer. Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 8.10.2025 kl. 15:32 ・ FINN-kode: 343291964
