Bildegalleri
(1/4)
I britenes klør. Norge og første verdenskrig.
Til salgs
90 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "I britenes klør. Norge og første verdenskrig." Av Roy Andersen. Aschehoug forlag, 2017. 345 sider.
Selges for 90,- kroner
Porto: 69,- kroner (sendt som brev)
"Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?
Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammoniumnitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.
I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handelsflåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn."
------------------
Første verdenskrig var en verdensomspennende storkrig med utgangspunkt i Europa som varte fra 1914 til 1918.
To allianser stod mot hverandre i krigen. På den ene siden var Frankrike, Russland og Storbritannia, og fra 1917 USA, de sentrale aktørene. Denne alliansen ble kalt ententemaktene eller de allierte. På den andre siden var det Tyskland, Østerrike-Ungarn og fra høsten 1914 Det osmanske riket. Denne alliansen ble kalt sentralmaktene eller trippelalliansen.
Første verdenskrig er ansett som en av de dødeligste konflikter i nyere tid. Det totale antall drepte soldater og sivile er anslått til nærmere 18 millioner. Flere teknologiske nyvinninger som fly, ubåter, stridsvogner og giftgass ble tatt i bruk, og bidro til å gjøre den første globale og moderne industrielle krig så dødelig.
Første verdenskrig foregikk i all hovedsak på det europeiske kontinent, men krigen og dens konsekvenser spredte seg også til Midtøsten, Afrika, deler av Asia og verdenshavene. Mens kampene på den europeiske østfronten var preget av stor bevegelighet, utviklet krigen i vest seg raskt til en stillingskrig. Allerede i løpet av krigens første år ble provisoriske skyttergraver bygget langs fronten, og etter hvert strakk de seg fra Den engelske kanal til den sveitsiske grensen.
Det var først etter USAs inntreden i krigen at de allierte kunne gjennomføre en serie vellykkede offensiver sommeren og høsten 1918. Den allierte fremgangen på slagmarken sammenfalt med intern uro i Tyskland, og 11. november 1918 ble det undertegnet en våpenstillstandsavtale mellom de to alliansene.
I 1919 ble det inngått en fredsavtale mellom de allierte og det beseirede Tyskland. Avtalen er senere kjent som Versaillestraktaten. Den la ansvaret for utbruddet av krigen på Tyskland, i den såkalte krigsskyldsparagrafen, og landet ble tvunget til å utbetale store summer i krigsskadeerstatning til sine motstandere. I tillegg måtte landet tilbakeføre grenseområdene Alsace-Lorraine (tysk Elsass-Lothringen) til Frankrike samt oppgi flere av sine kolonier i Afrika og Asia.
Første verdenskrig førte med seg vidtrekkende politiske, økonomiske og kulturelle konsekvenser for både Europa og resten av verden. De fire keiserdømmene Russland, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket kollapset til dels som en konsekvens av krigen. I kjølvannet av krigen ble et knippe nye stater etablert samtidig som nye nasjonale og etniske konflikter, revolusjoner og kriger oppstod i både Europa og rundt om i verden.
Krigen medvirket til at flere ekstreme politiske ideologier som fascisme, nazisme, kommunisme og militant islamisme fikk sitt gjennombrudd. Fremveksten av disse nye ideologiene kan til dels forklares i en søken etter svar på hvordan en ny storkrig kunne forhindres og hvordan en ny, og ofte utopisk, verden skulle bygges for å hindre en tilsvarende katastrofe.
Første verdenskrig markerte et veiskille i europeisk og vestlig historie, en urkatastrofe som fremdeles preger dagens samfunn. Generasjonen som vokste opp under krigen er i enkelte sammenhenger blitt kalt for «den tapte generasjon». For dem var krigen en hendelse som hadde fratatt dem en uskyld og en ungdomstid, en tapt verden. Begrepet er først og fremst gjort kjent innenfor skjønnlitteraturen av forfattere som Ernest Hemingway og Erich Maria Remarque samt diktere som Wilfred Owen og Rupert Brooke.
Samtlige av verdens stormakter ble trukket med i konflikten i løpet av de fem krigsårene, men også mange mindre stater ble direkte berørt av krigen. På den ene siden var sentralmaktene, som ved krigsutbruddet bestod av de to alliansepartnerne Tyskland og Østerrike-Ungarn, og senere med Det osmanske riket (fra november 1914) og Bulgaria (fra oktober 1915).
På den andre siden stod en – i utgangspunktet – løs koalisjon, ofte omtalt som Ententemaktene, Ententen eller de allierte. Kjernen i denne sammenslutningen var de tre europeiske stormaktene Russland, Frankrike og Storbritannia, i tillegg til Serbia, Belgia, Montenegro og Japan som alle sluttet seg til alliansen i løpet av krigens første måneder. Etter hvert kom også andre europeiske stater med i koalisjonen, som Italia (fra mai 1915), Portugal (fra mars 1916), Romania (fra august 1916) og Hellas (fra november 1916).
USA fulgte lenge en nøytralitetslinje og stod utenfor krigen frem til april 1917, men gikk da med på de alliertes side. Dette året gikk også Siam (nå Thailand), Kina, Brasil og en rekke andre latinamerikanske stater inn i krigen på alliert side. En av de siste statene som erklærte krig mot Tyskland var Honduras i juli 1918.
Storbritannias inntreden i krigen betydde også, de facto, at landets oversjøiske besittelser og dominions kom med på Ententemaktens side i 1914. Dermed ble de selvstyrte statene Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika, i tillegg til britisk kontrollerte områder som India og Egypt, trukket med i krigen. Det samme var tilfelle for britiske, franske og belgiske kolonier og besittelser i Afrika og Asia.
Drapet på den østerrikske tronarvingen Franz Ferdinand og hans hustru Sophie i Sarajevo 28. juni 1914 var den utløsende årsak til Julikrisen og utbruddet av første verdenskrig (se Skuddene i Sarajevo), men krigen hadde flere og mer komplekse bakenforliggende årsaker. Disse hadde sitt utspring i politiske, territorielle og økonomiske konflikter mellom Europas stormakter i tiårene før 1914.
Fremveksten av fenomener som militarisme, imperialisme og nasjonalisme har også blitt trukket frem som mer dyptliggende strukturelle forklaringer på utbruddet av krigen. Samlet sett utfordret disse ulike kreftene den internasjonale orden og tanken om en maktbalanse, som var blitt etablert gjennom internasjonale avtaler og konferanser som Wienerkongressen i 1814–1815.
Et hovedtrekk ved 1800-tallets europeiske konsert, det utenrikspolitiske samarbeidet, var de mange skiftende sammenslutninger mellom stormaktene, noe som medførte at stater ofte byttet alliansepartnere. På den måten bevarte man en balanse og unngikk at én makt ble for dominerende. Dette endret seg imidlertid i tiden frem til 1914 da systemet gradvis ble erstattet med to fastlåste maktblokker som stod mot hverandre.
Den eldste av de to blokkene var i utgangspunktet et defensivt forsvarsforbund (Zweibund) fra 1879 mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn. Dette ble til Trippelalliansen i 1882 da Italia ble medlem.
Fra opprettelsen av det tyske keiserriket i 1871 hadde Tyskland søkt både å forsvare og å befeste sin posisjon i Europa og verden på en måte som stod i samsvar med landets økonomiske og militære styrke. Samtidig fryktet Tyskland fransk revansjisme for nederlaget i den fransk-tyske krigen i 1870 og var urolige for en allianse mellom Russland og Frankrike. Det siste ville innebære at Tyskland i en fremtidig krig ville bli tvunget til å utkjempe en tofrontskrig i vest og øst. Derfor forsøkte tyske ledere som Otto von Bismarck å motarbeide en russisk-fransk allianse.
For alliansepartner Østerrike-Ungarn var opprettholdelsen av rikets eksistens en hovedbegrunnelse for samarbeidet med Tyskland. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var etnisk og kulturelt mangfoldig. Fremveksten av nasjonalisme og nasjonalistiske bevegelser med uavhengighetskrav, særlig blant de slaviske folkegruppene, førte til at myndighetene følte seg truet. Denne veksten i nasjonalistbevegelser medførte også et anspent forhold til flere nabostater som Serbia, Italia og Romania.
Forholdet mellom Østerrike-Ungarn og alliansepartner Italia var i hele perioden ytterst anstrengt da sistnevnte gjorde krav på italiensk-befolkede områder i blant annet Tirol og Istria (se irredentisme). For Italia var det å få aksept for landets stormaktsambisjoner i Middelhavet og i Afrika en hovedgrunn til at de gikk inn i alliansen i 1882.
På den andre siden stod det som ble omtalt som Trippelententen. I utgangspunktet var dette en mye løsere allianse enn Trippelalliansen. Bakgrunnen for ententen var en fransk-russisk militærallianse fra 1892–1894, som var med på å formalisere de mange økonomiske og kulturelle bånd som hadde vokst frem mellom de to landene på 1880-tallet. Et hemmelig avtalepunkt fastslo at dersom en av de to statene ble angrepet av et medlem fra Trippelalliansen, skulle den andre gå til angrep på dette landet.
For Frankrike var trusselen fra et samlet Tyskland en hovedmotivasjon, noe som ble forsterket av landets ydmykende nederlag i den fransk-tyske krig i 1870–1871 og tapet av Alsace-Lorraine. For Russland var både landets nasjonale, ideologiske og strategiske interesser på Balkan, der det kom i motsetningsforhold til Tyskland og Østerrike-Ungarn, en viktig årsak til et tettere samarbeid med Frankrike. En stadig svakere osmansk tilstedeværelse på Balkan gjorde at Russland øynet håp om å styrke sin kontroll i området, og særlig rundt Svartehavet som i flere generasjoner hadde vært et strategisk mål.
Storbritannia stod lenge utenfor det europeiske alliansesystemet og fulgte en utenrikspolitikk av «splendid isolation». I kraft av å være verdens mektigste stat mente britene at de kunne følge en alliansefri linje. Til tross for dette fantes det også sterke krefter i landet som ønsket en allianse med enten Tyskland eller Frankrike. Storbritannias mange oversjøiske besittelser, dominerende finansielle posisjon og kontroll med verdenshandelen, brakte imidlertid landet i konflikt med flere av de europeiske stormakter i tiårene før utbruddet av krigen.
Frankrikes stadig voksende kolonirike i Afrika og deler av Asia mot slutten av 1800-tallet førte til flere konflikter med Storbritannia. De to stormaktene var nær ved å havne i krig med hverandre en rekke ganger. Etter Fashoda-konflikten i 1898 klarte man imidlertid å komme frem til en viss enighet, og en avtale mellom de to landene ble undertegnet i 1904. Denne entente cordiale («hjertelig forståelse») var i utgangspunktet ingen militærallianse, men var tenkt å løse en rekke konflikter knyttet til de to staters kolonier i Afrika.
I Asia støtte også britiske interesser i Afghanistan og Iran sammen med russiske ambisjoner. Etter Russlands nederlag i den russisk-japanske krig i 1904–1905 inngikk imidlertid russerne en avtale med Storbritannia i 1907. Avtalen var, som den britisk-franske, i utgangspunktet ikke militær, men ment å avklare forholdet mellom de to statene i denne delen av verden.
Etter fredsavtalen med Russland i mars 1918 fikk Tyskland frigjort en stor del av sine avdelinger som hadde kjempet i øst. Disse ble overført og satt inn på vestfronten. Fra årsskiftet 1914–1915 hadde den tyske forsvarsledelsen prioritert krigen på østfronten, men våren 1918 kunne Erich Ludendorff planlegge sin store vestoffensiv. Etter å ha utkjempet en i hovedsak defensiv krig mot de allierte, som i stor grad var overlegne i både antall soldater og materiell, var det nå tyskerne som for første gang siden 1914 ble militært overlegne.
I en serie offensiver langs blant annet elven Somme og ved slagfeltet Ieper, rykket tyske avdelinger frem i mars og april 1918. Ludendorffs mange offensiver ble senere kjent som den tyske våroffensiven. I starten hadde de tyske styrkene stor fremgang, og ikke siden høsten 1914 hadde de allierte vært under et slikt press. Etter flere nederlag spredte panikken seg også i de bakre linjer. I begynnelsen av april stod de tyske avdelingene kun seks mil unna Paris, og byen ble for første gang beskutt av tysk artilleri.
Interne stridigheter mellom de allierte ble lagt til side, og en felles alliert kommando for å samordne alle deres avdelinger under ledelse av den franske general Ferdinand Foch ble etablert. I tillegg var stadig flere amerikanske avdelinger og deres utstyr i ferd med å bli landsatt i Frankrike. I slutten av mai ble amerikanske marineinfanterister satt inn i forsvaret av den franske hovedstaden, og sammen med franske styrker klarte de å stanse den tyske offensiven. Den allierte innsatsen, samt økende forsyningsproblemer for de fremrykkende tyske avdelingene, førte til at våroffensiven etter hvert stanset opp på alle fronter i løpet av mai 1918.
Noen få måneder senere, i august 1918, igangsatte de allierte sin egen offensiv. Under den såkalte «hundredagersoffensiven» fikk allierte styrker for første gang effektiv støtte fra hundrevis av stridsvogner og kunne rykke frem på bred front. I en lang serie offensiver gikk britiske, franske og amerikanske avdelinger til angrep på Hindenburglinjen høsten 1918. I slutten av september og begynnelsen av oktober brøt de gjennom den formidable tyske forsvarslinjen på flere steder.
Allerede i begynnelsen av 1918 var det kommet enkelte fredsfølere, blant annet fra Vatikanet og fra keiser Karl av Østerrike, som etterfulgte Franz Joseph. I januar 1918 hadde den amerikanske president Wilson lansert sitt eget fredsinitiativ; i en tale la han frem «14 punkter» som skulle sikre en varig verdensfred. Hans forslag inneholdt blant annet prinsippet om «nasjonenes selvbestemmelsesrett» og ideen om Folkeforbundet, en internasjonal organisasjon som skulle bilegge konflikter og hindre krig.
I Tyskland var man våren 1918 fremdeles innstilt på å oppnå en militær avgjørelse på vestfronten før de allierte kunne dra full nytte av USAs ressurser. Men den feilslåtte våroffensiven til general Ludendorff og fremgangen til de alliertes «hundredagersoffensiv» oppmuntret fredskreftene i Tyskland. I løpet av de fire første ukene av den allierte offensiven i august var mer enn 100 000 tyske soldater blitt tatt til fange og tapstallene økte.
Kraften i de alliertes fremgang var slik at Ludendorff informerte den tyske keiser om at han ikke kunne se at Tyskland lenger var i stand til å gå seirende ut av krigen. Ludendorff var under sterkt press, og etter at Bulgaria signerte en våpenstillstandsavtale med de allierte 29. september, fikk han et nervøst sammenbrudd.
Stadig flere av sentralmaktenes forbundsfeller kjempet på vikende fronter. Det osmanske riket hadde tapt Palestina og Jerusalem i løpet av 1917. Høsten 1918 rykket britiske styrker inn i Syria, og snart falt både Bagdad og Mesopotamia før tyrkerne kapitulerte 30. oktober 1918. Tysklands eldste alliansepartner, Østerrike-Ungarn, var samtidig i full oppløsning. Italienerne presset på i Nord-Italia, og de slaviske minoritetene i riket var i gang med å danne uavhengige stater: Jugoslavia, Polen og Tsjekkoslovakia. 3. november inngikk Østerrike-Ungarn en våpenstillstandsavtale med Italia.
I Tyskland ønsket den militære ledelse nå våpenhvile og bad om en ansvarlig sivil regjering. En demokratisering av den tyske ledelsen fulgte; parlamentarismen ble innført og Preussen fikk alminnelig stemmerett. Det ble dannet en regjering under ledelse av prins Max av Baden der også sosialdemokrater var med. Samtidig brøt det ut mytteri blant matrosene i Kiel, og det oppstod en revolusjonær situasjon.
9. november ble den nye tyske republikken («Weimarrepublikken») utropt i Berlin; keiser Vilhelm 2 abdiserte og gikk i eksil i Nederland. Tyske ledere håpet på en våpenhvile basert på Wilsons 14 punkter fra januar, men de allierte forlangte kapitulasjon på betingelser som skulle sikre dem full militær overlegenhet. Tyskerne gav etter, og en tysk forhandlingsdelegasjon ledet av Zentrum-politikeren Matthias Erzberger passerte demarkasjonslinjen. 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, og ilden på vestfronten opphørte.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 12.6.2026 kl. 15:08 ・ FINN-kode: 298940947
Utforsk våre nye sider for klær og mote
Ta en titt
