Bildegalleri
(1/13)
Generaladmiral Hermann Boehm bok med personlig dedikasjon til Olaf Fermann NS SS
Til salgs
4 500 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Pent brukt - I god stand
Personlig gave fra øverste tyske marineleder (Hermann Boehm) i Norge under krigen – til norsk NS/SS-offiser Olaf Fermann, Oslo 1956
NORWEGEN ZWISCHEN ENGLAND UND DEUTSCHLAND
Dette er et helt unikt objekt med klar tilknytning til to sentrale personer fra andre verdenskrig i Norge.
Personlig notat – oversettelse: KI
26. november 1956
Tilegnet fru og herr Fermann,
til minne om alle de tunge krigsårene,
og med ønske om en forståelse mellom våre folk.
Hermann Boehm
General Admiral Hermann Boehm - Tyske Kriegsmarine
Olaf Fermann , et ledende medlem av Nasjonal Samling, SS-offiser og kollaboratør "Himmlers norske venn "
OLAF WILLY FERMANN(1892-1975)
I ”Den norske barmhjertighetsfront under krigen” forteller Fermann sin historie slik i utdrag(s.8-12):
Han ble født 17.2.1892 i Oslo. Etter utdannelsen bodde han i England, Tyskland og Frankrike. Så ble han ansatt i Det norske Generalkonsulat i Petrograd (Leningrad, St. Petersburg). Der startet han senere en transportforretning og giftet seg. Fra 1915 til 1918 ledet han et større hjelpearbeid for krigsfanger. Han mottok den sjeldne utmerkelse som utlending å bli tildelt Det Russiske Røde Kors Orden av 1. og 2. klasse.
Under revolusjonen ble han satt til å føre forhandlinger med sjefen for GPU, senere KGB, det beryktede kommunistiske hemmelige politi. Han opplevde at de revolusjonære bolsjeviker tross alt var mennesker som det gikk an å forhandle med og få positive resultater på tvers av borgerkrigens hat og politiske fanatisme. Disse erfaringene ble nyttige i okkupasjonstidens Norge.
Han traff Quisling første gang under revolusjonen i Russland. Under terroren i Petrograd fikk han erfare revolusjonens mest brutale sider. Senere ble han bedt om å være med i Quislings hjelpeaksjon i 1922-23 mot den første utgaven av Stalins arrangerte hungersnød i Europas kornkammer Holodomor, men var forhindret.
I 1933 traff han Quisling igjen. Fermann bodde da fortsatt utenlands. Sett fra utlandet virket partikampen hjemme som et spill av krefter, og at Quislings nasjonale samling pekte i riktig retning.
Han ble medlem av Nasjonal Samling, og stifter og leder av Nasjonal Samlings Utenriksorganisasjon (NSUO) fra 1934.
Han kunne ikke være industrileder i nazi-Tyskland uten tysk statsborgerskap. Han ga avkall på store økonomiske verdier og ble bare sleeping partner i det som var blitt Tysklands største knekkebrødfabrikk for å beholde sitt norske statsborgerskap. I 1939 kom han derfor tilbake til Norge. Han etablerte et kullselskap. 16. april 1940 hørte han biskop Berggravs radiotale der biskopen advarte mot at nordmenn uten uniform risikerte å bli skutt uten dom som franktirører. Fermann skulle likevel til Tyskland for å hente sin familie. Han hadde truffet Himmler hos en felles venn. Fermann oppsøkte Himmler, og oppnådde at Himmler utstedte en telegrafisk ordre om at norske irregulære tropper som ble tatt til fange skulle behandles som soldater, og ikke som franktirører som var hjemfalne til dødsstraff.
I 1941 fikk han et tilbud om å delta på humanitært arbeid i Øst-Europa sammen med lederen for det tyske Røde Kors i Øst-Tyskland, Polen og den okkuperte del av Russland. Han lyktes i å få plassert noen hundre foreldreløse barn. Fermann opplevde ingen fiendtlighet i de områder han besøkte. (s.13). ” Krigen hadde gått meget hurtig, og det var kun enkelte steder hvor man kunne se at det hadde funnet kamp sted. Himmler interesserte seg for landbruket. Det ble ordnet med fagfolk som skulle assistere med maskiner, redskaper av forskjellig art og såvare”.
Fermann var i følge med en Røde Kors delegasjon. ”Det ble rekvirert husrom for opprettelse av barnehjem og helseorganisasjonen ble det tatt hånd om. Noen motstandsbevegelse fantes det øyensynlig den gang ikke. Vi reiste uten beskyttelse i et par biler.” Fermann nektet å delta i Himmlers planer om å kolonisere okkuperte områder med norske bønder. Forhandlinger med Himmler førte til en hemmelig ordre om at norske fanger skulle ha en begunstiget behandling i fangeleirene både i Norge og Tyskland. Det fremgår av flere publikasjoner fra konsentrasjonsleirene at fangene utover våren 1942 merket virkningene av denne ordren. At Fermann kjente til denne, ga ham en fordel ved senere forhandlinger med tyskerne.
Fermann forsøkte å forfølge sitt hell overfor Himmler og kom med en ny henstilling: ”Jeg protesterte mot at norske frivillige ble satt inn på fronten i Russland. Min protest ble uten kommentar avvist. ”Jeg fulgte hele tiden med i utviklingen i Norge og reagerte sterkt på tyskernes fremferd. Jeg samlet min kritikk i et PM til Himmler i september 1941.” Fermann protesterte både mot Terbovens tale i september 1941, mot henrettelsen av Wickstrøm og Hansteen, og mot at nordmenn ble satt inn i kampene på Østfronten etter at de egentlig var kommet til Tyskland for militær opplæring, uten hell. Skuffet og nedbrutt reiste han tilbake til Norge. ” Jeg følte meg uvel, fikk nærmest et nervøst sammenbrudd, ble sengeliggende og reiste så hjem til Norge for jul 1941.”
I januar 1942 oppsøkte han direktør Heyerdahl i Siemens. Han var også visepresident i Norsk-Tysk Handelskommer som han hadde vært med å ta initiativet til.
Fridtjof Heyerdahl var ny i Røde Kors Landsstyre fra april 1940, da han ble innvalgt som visepresident. I november samme år ble han president. Heyerdahl hadde spilt en aktiv rolle under avsettelsen av Quisling i april 1940, og opprettelsen av Administrasjonsrådet. Han hadde gode forbindelser både til nordmenn og tyskere. Heyerdahl underskrev også en overenskomst om at ved alliert invasjon skulle Norges Røde Kors stå til rådighet for okkupasjonsmakten.
I et okkupert område var også Røde Kors ”i følge Genferkonvensjonen prinsipielt forpliktet til å følge okkupasjonsmaktens veiledning. For at denne myndighetsrett ikke skulle benyttes, måtte Norges Røde Kors bevare deres tillit og forbli tro mot sine forpliktelser som internasjonal, nøytral hjelpeorganisasjon. Samtidig måtte de også bevare det norske folks fulle tillit.”Fermann sørget for at Norges Røde Kors ble gjenåpnet og arresterte medarbeidere satt fri i mai 1942.
Etter at Tyskland var gått inn i Sovjet, og Den Norske Legion var opprettet, ble det forlangt at Norges Røde Kors skulle stille en ambulanse til Den Norske Legion som skulle settes inn i Finland, slik som under Vinterkrigen 1939-40. Norges Røde Kors ved generalsekretær Rørholt nektet. Han ble siden arrestert fordi han ble beskyldt for kurertjeneste i Røde Kors-biler (s.16). Det fantes også mange andre eksempler på at Norges Røde Kors opptrådte unøytralt. Det ble det skrytt av etter krigen.
Røde Kors ble truet med at hele styret måtte gå og bli erstattet med medlemmer av Nasjonal Samling. Heyerdahl mente at om Fermann, med sitt kjennskap til Quisling og gamle NS-medlemskap kom inn i styret for Røde Kors, kunne organisasjonen reddes. Slik gikk det også.
”I et vitneprov etter krigen bevitnet Regierungspräsident Dr. Koch, som representerte det Tyske Røde Kors at ”Det var herr Fermanns fortjeneste når Norges Røde Kors fortsatt kunne bestå gjennom hele krigstiden og utøve sin velsignelsesrike virksomhet til fordel for den norske befolkningen”.
Fermann lyktes med å få frigitt mange nordmenn fra tysk fangenskap. Han fikk fordelt kull og sement til de som trengte det.
Han fikk endret bestemmelsen om at det var obligatorisk dødsstraff for alle som forsøkte å reise til et alliert land. Da det skjedde satt 50 nordmenn fengslet for flukt, som ellers automatisk hadde blitt dødsdømt.
Høsten 1942 ble det etablert pakkeforbud for politiske fanger i Tyskland og i Norge. Da Fermann forsøkte å få opphevet pakkeforbudet, møtte han motstand hos SD. Fermann reiste til Berlin, og henviste til Himmlers hemmelige forordning og fikk forbudet opphevet både for tyske og norske leire. Han fikk løslatt fanger som var imot Nasjonal Samling gjennom NSUO. (Nasjonal Samlings UtenriksOrganisasjon, ledet av Fermann fra 1934.) Ved hjelp av den fikk han også løslatt syke studenter, han fikk hjem folk som hadde arbeidet i Tyskland og ble holdt igjen.
Da Tyskland mot slutten av krigen var på sammenbruddets rand, nektet Terboven nordmenn som ville hjem både utreisetillatelse fra Tyskland og innreise til Norge. NSUO kontaktet alle nordmenn de kjente til i Tyskland og ba dem reise til Flensburg. Fermann skaffet biler. Terboven beslagla NSUOs pengemidler. Fermann brukte der som så ofte ellers egne penger. Grensepolitiet ved den tysk/danske grensen fikk pakker med mat. Siste måned av krigen ble 400 nordmenn smuglet over grensen. En av de som arbeidet med dette var frontsøsteren Janna Skaiaa.(se s.28 i ”Litt om den dømte)
Terboven stoppet i 1944 svenskesuppen og svenskepakker. Ved Fermanns henvendelse til Generaloberst von Falkenhorst ble forbudet ikke effektivt.
Da Norges Røde Kors ikke ville være der for sårede frontkjempere, opprettet han Frontkjemperkontoret. Fermann lot NS tro at bidraget hans var fra Norges Røde Kors. Heyerdahl forsto hvor viktig det var at Røde Kors bidro, og ga et av de første bidragene. Kontoret forsvarte frontkjempernes interesser overfor tyskerne, og hadde ingen parallell i andre land. Siden Norges Røde Kors ikke ville bli med der, ble det straffbart å bidra til Frontkjemperkontoret. Frontkjemperkontoret sørget også for pårørende og etterlatte etter frontkjempere. Blant annet sørget de for forsikring for barn av falne frontkjempere. Disse forsikringene ble inndratt etter krigen.
Da Norges Røde Kors nektet å utdanne frontsøstre, ordnet Fermann det på annen måte. Han skriver; ”Omsorgen for de frivillige var et Røde Kors-arbeide som ikke kunne avvises. Hvis Norges Røde Kors skulle kunne bevare sin selvstendige stilling, måtte det finnes en tilfredsstillende løsning – slik at det i praksis ble ytet hjelp til både venn og fiende. Dette ble oppnådd ved å fordele arbeidet på to forskjellige organisasjoner. Gjennom min dobbeltstilling som visepresident i Røde Kors og leder av Frontkjemperkontoret, ble hjelpearbeidet i Norge samlet hevet opp på det nøytrale plan som var nødvendig for at Norges Røde Kors kunne fortsette sin virksomhet uten innblanding fra tyskerne eller NS.
Denne praktiske ulempe hadde imidlertid den ulempe at verken sykesøstrene som pleiet de frivillige eller hjelpearbeidet som Frontkjemperkontoret utførte, fikk den klare rettsbeskyttelse som deres virksomhet ville ha hatt hvis Norges Røde Kors offisielt hadde påtatt seg ansvaret ved å hjelpe ”både venn og fiende” i overensstemmelse med det internasjonale Røde Kors sine prinsipper.
Etter krigen ble derfor disse norske sykesøstre dømt som landsforrædere og det ble gjort straffbart å ha ytet bidrag til Frontkjemperkontoret.
I brev av 24.april 1948 til h.r.advokat Heuch Bugge skriver overlege Jon Leikvam: ”Det går sterkt inn på ham at mange mennesker blir straffet for sin idealistiske innstilling, særlig frontkjemperne og ikke minst de som ytet bidrag til Frontkjemperkontoret, og Røde Kors-søstre o. fl. Han føler seg til en viss grad moralsk ansvarlig for dette og bebreider seg selv for at han ikke har kunnet forhindre denne urett.”
Fermann skrev:”Det er andre som har enda større grunn til å bebreide seg den urett som er blitt begått mot bidragsyterne til Frontkjemperkontoret og mot disse ulykkelige sykesøstre – nemlig Norges Røde Kors. Presidenten i det internasjonale Røde Kors, professor dr. Max Huber sier i sin bok ”Den barmhjertige samaritan”: Hvor en Røde Kors-forening tar fatt på en oppgave som ikke direkte fremmer landets nasjonale interesser, ja, som kanskje går på tvers av stemningen og innstillingen i folket, nettopp da virkeliggjør den Røde Kors-tanken og løftes opp på et høyere plan.”
I 1951 var frivillig hjelp til fienden oppe til debatt i Stortinget. Det ble fastslått at Røde-Kors-hjelp var barmhjertighetstjeneste som prinsipielt skulle ytes både til venn og fiende. Da presidenten i Røde Kors-komiteen i Genf oppholdt seg i Oslo som Nobel-instituttets gjest, uttalte han ifølge Morgenbladet for 9.desember:”Vi arbeider alltid for ”fienden.””
Under de særegne forhold som hersket underokkupasjonen er det forståelig ar Norges Røde Kors ville unndra seg visse Røde Kors- forpliktelser som derfor måtte overtas av andre. Men det er ikke tilgivelig at Norges Røde Kors etter krigen og inntil den dag i dag har sviktet de Røde Kors-arbeidere som avlastet Norges Røde Kors under krigen.
Jeg bærer ansvaret for ordningen med Frontkjemperkontoret. Hadde jeg ikke medvirket til den ordning som ble truffet, ville også dette omsorgsarbeide i en eller annen form blitt knyttet til Norges Røde Kors, og arbeidet ved kontoret og bidrag til kontoret ville da også formelt vært lovlig.
Det er en plikt for Norges Røde Kors å ta disse spørsmål opp.” Etter krigen vitnet dr. juris Rudolf Schiedermair, som var stedfortredende leder for tysk Røde Kors i Norge, følgende:
Det tyske Røde Kors vervet som bekjent norske kvinner. Det er betegnende at det var herr Fermann som den gang var den eneste som gikk innfor at vervingen og utdannelsen helt skulle bli overlatt Norges Røde Kors. Fermann gikk dessuten inn for at disse søstre bare skulle bli satt inn i tyske lasaretter i Norge og ikke sendes til fronten. Men disse forslag ble den gang avvist fra tysk side. Etter en tid viste det seg at mange av de norske Røde Kors-søstre var misfornøyd med tjenesten og ville vende tilbake til Norge. Skjønt disse hadde forpliktet seg til en lengere tjeneste, hentet Fermann disse norske kvinner hjem før tiden var omme. Han underrettet meg om denne aksjon, og jeg tok på meg ansvaret for å dekke Fermann overfor Terboven og det tyske Røde Kors.
I 1943 ble det igjen fra tysk side satt i gang verving av norske Røde Kors-søstre. Herr Olaf Fermann var den eneste som motsatte seg det. Etter hans mening skulle denne sak helt overlates til det norske Røde Kors. På denne tid kom det en befullmektiget fra det internasjonale Røde Kors i Genf til Oslo, så vidt jeg husker var hans navn Dr. Marti. Til hans ære arrangerte jeg en liten selskapelig sammenkomst, hvor det norske Røde Kors´ daværende president, herr direktør Heyerdahl, og videre herr Olaf Fermann og dr.med Paus var til stede sammen med ledende personligheter fra det tyske Røde Kors. Ved denne anledning ble vervingen av norske Røde Kors-søstre inngående diskutert. For meg var det meget interessant å kunne fastslå at herr Olaf Fermann også i denne forsamling tok avstand fra den tyske vervingen av norske søstre. Han var imidlertid den eneste som hadde denne oppfatning – og ble heller ikke understøttet av representanten for det tyske Røde Kors. – Vervingen ble da også foretatt av det norske Røde Kors, undertegnet av herr Paus. ”
I saken med sykesøstrene forsøkte jeg å finne en løsning i overensstemmelse med Røde Kors-tankens ånd, og bokstav. Det lyktes meg å hjelpe dem som hadde hjelp behov, om enn ikke i den utstrekning jeg selv og sykesøstrene og deres pårørende kunne ønske.
Nu, etterpå er det lett å innse hvor beklagelig det var at disse frivillige sykesøstres status ikke ble klarlagt av Norges Røde Kors under krigen. Det hjalp dem dessverre lite at de hadde fått Røde Kors-pass. Under rettsoppgjøret ble de dømt. Heller ikke etter krigen fikk de støtte av Norges Røde Kors, som de etter Genferkonvensjonen skulle ha krav på. Ved siden av Nederland er Norge visstnok det eneste land, som under rettsoppgjøret har forbrutt seg på denne måte mot Røde Kors-tanken og de inngåtte internasjonale avtaler.
Det er en plikt for Norges Røde Kors å løse denne oppgave. En del av Røde Kors-søstrene sitter ennu i dag med sine Røde Kors-pass, som skulle yte dem beskyttelse. Passene er levert dem frivillig av Norges Røde Kors.
Personlig har jeg ikke ved noen leilighet hatt med passene å gjøre.
Noen reiste med norsk Røde Kors pass underskrevet av generalsekretær Rørholt
Først benektet Rørholt det. Siden sa Rørholt at det ikke hadde betydning.
Retten bemerket: ”Tiltalte syntes å ha vært ivrig og ekte opptatt av den hjelpevirksomheten Røde Kors øvet og at han synes å ha hatt et oppriktig ønske om selv å delta i denne.”
Likevel ble Fermann 5.7.1949 dømt til tvangsarbeid i 9 år. Til fradrag kom 1406 dager i varetekt = over 3 år og 3 måneder.
I tillegg ble han for 10 år fradømt stemmerett i offentlige anliggender, rett til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt og tap av rett til å inneha offentlig tjeneste
For 5 år ble han fradømt rett til å inneha stilling eller drive erverv som er betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning, tap av ledende stilling eller lønnet eller ulønnet tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger (som for eksempel Norges Røde Kors…), tap av rett til å oppnå ledende stilling eller lønnet eller ulønnet tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger (som for eksempel Norges Røde Kors…).
I tillegg måtte han betale kr. 3 370 000 + saksomkostninger kr.600.
Etter krigen forteller Fermann: Hjelpekorpsguttene, som jeg hadde holdt min hånd over og garantert for som nøytrale Røde Kors-arbeidere, opptrådte som hjelpepoliti med Røde Kors-merke på armen.(65). Jeg ble arrestert og ført til Møllergaten 19. Neste dag ble jeg overført til Åkebergveien av hjelpekorpsmenn. Mens vi sto i timevis i gangene og ventet på å bli satt på celle, var jeg vitne til at flere fanger ble brutalt behandlet, også eldre. Dessverre var noen med Røde-Kors-merket blant de aktive. Fengselspersonalet forholdt seg korrekt.
Da mitt navn ble ropt opp, trådte fire hjelpekorpsmenn frem og tok fra meg mine effekter: ”Det er han med tyskerne i kullbåtene” (et falskt rykte som ble publisert i VG) ”han har ikke bruk for noe, han skal skytes i morgen tidlig.” De førte meg så ned i kjelleren og låste meg inne i et jernbur. ”De har tid til grålysningen”, sa de. ”Da vil De bli skutt.” Ut over natten kom de flere ganger ned til meg, låste opp jernburet og ”kikket innom”. I grålysningen kom de tilbake og spurte om jeg ønsket besøk av presten før jeg ble ført ut.
Men Fermann hadde tross sine erfaringer ikke som mange andre med tilsvarende erfaringer mistet alt håp om at Etterkrigs-Norge var en rettsstat. Han tålte ikke å bli dømt for sin innsats for medmennesker gjennom Norges Røde Kors.
19.april 1962 fremsatte han erklæring om gjenopptagelse angående punkt 6 i dommen, som handlet om hans forhold til Norges Røde Kors. Eidsivating Lagmannsrett avslo 29.1.1964. Han anket videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som godtok anken 9.3.1967 og sendte saken tilbake til Eidsivating.
Domsslutning 26.8.1967 ble: Tiltalte Olaf Willy Fermann frifinnes for det forhold som er omhandlet i post 6 i tiltalebeslutningen. Dommen er enstemmig.
I tillegg fikk han dekket utgifter til 295 timers arbeid for forsvarsadvokaten i tiden 1960-68.
Men avisene syntes denne frifinnelsen var like lite å skrive om som frifinnelsen av O.H. Langeland.
IC Stridsklev
Hermann Boehm (født 18. januar 1884 i Rybnik, død 11. april 1972 i Kiel) var en tysk generaladmiral under andre verdenskrig.
Liv og aktivitet
50-årsfeiring av torpedovåpenet i Wilhelmshaven i 1937 – til venstre admiral Tillessen, i midten admiral von Trotha og til høyre kommandantadmiral Boehm.
Tidlig karriere
Boehm ble innrullert som sjøkadett i den keiserlige marinen den 1. april 1903, og fikk grunnopplæringen sin på skoleskipet «Stein».
Under første verdenskrig tjenestegjorde kapteinløytnant Boehm (fra 19. september 1914) som kommandant på ulike torpedobåter. Under slaget ved Skagerrak kommanderte han torpedobåten G 41, og i 1917 ledet han båten V 69. Hans innsats under krigen ble anerkjent med tildelingen av begge klassene av Jernkorset, Ridderkorset av det Kongelige Husordenen av Hohenzollern med sverd, og Friedrich-August-Korset.
Mellomkrigstiden (1919 til 1939)
Boehm ble først avskjediget i 1919, men ble reaktivert i Reichsmarine i 1920 og tjenestegjorde hovedsakelig i stabsstillinger frem til 1933. Den 3. oktober 1933 ble Boehm utnevnt til kommandant på slagskipet «Hessen» for ett år, før han høsten 1934 ble forfremmet til kontreadmiral og utnevnt til leder for oppklaringsstyrkene. I begynnelsen av den spanske borgerkrigen fra 25. august 1936 til 3. august 1937, kommanderte han samtidig de tyske sjøstyrkene utenfor den spanske kysten. Den 1. april 1937 ble Boehm utnevnt til viseadmiral og til kommanderende admiral for marinestasjonen i Nordsjøen. I begynnelsen av 1938 ble han admiral, og i november samme år ble han flåtesjef (Flottenkommando).
Andre verdenskrig
I august 1939 hørte Boehm sammen med andre militære representanter en tale av Hitler i dennes residens på Obersalzberg (se: Hitlers tale for de øverste kommandantene 22. august 1939). Hitler skisserte sine krigsplaner for det forestående angrepet på Polen. Boehm skrev noen notater under talen, som senere under Nürnberg-prosessene – sammen med andre opptegnelser – ble brukt til å rekonstruere denne talen samt som bevis på den tyske statsledelsens aggressive hensikter på det tidspunktet ('For oss er alternativet å handle eller bli ødelagt på lang sikt').
Bare kort tid etter starten av andre verdenskrig ble Boehm løst fra sin tidligere kommando, og den 21. oktober 1939 ble flagget hans som flåtesjef hentet inn. Han ble deretter permittert uten oppgaver i flere måneder.
Admiral Hermann Boehm i Norge i januar 1943.
Under okkupasjonen av Norge i april 1940 (Operasjon Weserübung) ble Boehm den 10. april 1940 utnevnt til kommanderende admiral i Norge, det vil si øverstkommanderende for de tyske okkupasjonsstyrkene. I denne stillingen, som han beholdt til 1943, var han stadig i konflikt med lederen av den tyske sivilforvaltningen i Norge, Gauleiter Josef Terboven (NSDAP). Motsetningen mellom de to mennene begynte da Terboven i juli 1940 forsøkte å tvinge de norske parlamentsmedlemmene til å etterkomme hans krav om å avsette det norske kongehuset under trussel om å etablere et riksprotektorat i Norge. Boehm, som hadde betenkeligheter med dette som han omtalte en «komedie», lot deretter Hitler bli informert om denne planen av marinekommandanten, Erich Raeder, som forbød gjennomføringen og i stedet beordret opprettelsen av en regjering bestående av «kommissariske» statsråder. I september 1940 var «ethvert fruktbart samarbeid» mellom ham og Terboven umulig da Terboven i en radiotale i forbindelse med dannelsen av Hitlers pålagte ekspertregjering urettmessig beskyldte det norske parlamentet for å ha forsøkt å avsette kongen i juli, og dermed lot som om han ikke hadde noe med det å gjøre og at parlamentsmedlemmene hadde handlet på eget initiativ.
Fra deres sammenstøt i 1940 hadde Terboven betraktet ham som sin «største fiende» ifølge Boehm, og gjort alt for å forvise ham og hans medarbeider Schreiber fra Norge. Terboven hadde gjentatte ganger angitt Boehm til Hitler og fremmet falske anklager mot ham. For eksempel, i sin rapport til Hitler om unntakstilstanden i Trondheim den 6. oktober 1942 – hvor Terboven hadde latt 34 nordmenn bli skutt – beskyldte han Boehm for sabotasje av sitt tiltak. På den annen side sendte Boehm flere klager gjennom Raeder til Hitler frem til 1942, der han motsatte seg Terbovens politikk i Norge og presenterte alternativer.
I løpet av hans tid i Norge ble Boehm forfremmet til generaladmiral den 1. april 1941. Den 20. november 1941 mottok han i den første tildelingsrunden av Kriegsmarine, den nylig stiftede tyske kransen i gull.[7]
Noen få uker etter at Raeder ble erstattet av Karl Dönitz som øverstkommanderende for marinen, ble Boehm i mars 1943 avsatt fra sin stilling i Norge. Hans offisielle avskjed fant sted den 31. mai 1943, og den 1. juni 1943 ble han til slutt stilt til disposisjon for Kriegsmarine.
Fra 1. mars 1944 ble Boehm reaktivert: Han ble nå brukt i inspeksjonen av utdanningssystemet til Kriegsmarine frem til 31. mars 1945, da han endelig ble løslatt.
Etterkrigstiden
Da tiltalen mot de hovedanklagede krigsforbryterne ble reist i september 1945, bodde Boehm i sitt hjem i Marutendorf, som i dag er en del av Achterwehr i distriktet Rendsburg-Eckernförde.[8]
Boehm hadde vært blant de militære lederne i Wehrmacht som var til stede under Hitlers tale til øverstbefalshaverne den 22. august 1939 på Obersalzberg. Innholdet i denne talen spilte nå en viktig rolle i forbindelse med tiltalen mot storadmiral Raeder, den gang øverstkommanderende for Kriegsmarine. Det fantes en protokoll av denne belastende talen, men den ble ikke laget samtidig, men først senere, og det ble først fremlagt av anklagen, men senere beskrevet som «uoffisielt». Det eneste dokumentet som ble anerkjent som gyldig og troverdig for retten, var en håndskrevet opptegnelse som generaladmiral Boehm hadde laget samme kveld som Hitlers tale. Dette dokumentet ble gitt av Boehm til Walter Siemers, forsvareren til storadmiral Raeder, med tilbud om å vitne samtidig. Dette papiret ble lagt ved i rettsdokumentene som «Raeder Exhibit 27».[9]
Fonter
Norge mellom England og Tyskland. Klosterhaus-Verlag, Lippoldsberg 1956.
Litteratur
Dermot Bradley (red.), Hans H. Hildebrand, Ernest Henriot: Tysklands admiraler 1849–1945. De militære karrierene til marine-, ingeniør-, medisinske, våpen- og administrative offiserer med rang som admiral. Bind 1: A–G. Biblio Verlag, Osnabrück 1988, ISBN 3-7648-1499-3, s. 126–127.
Rolf Johannesson: Offiser i en kritisk tid. Verlag Mittler & Sohn GmbH, Herford og Bonn 1989, ISBN 3813203018 .
Eberhard Kliem: Generaladmiral Hermann Boehm, en tysk marineoffiser på 1900-tallet. Århundre. Isensee Verlag, Oldenburg 2011, ISBN 978-3-89995-798-3
# generaladmiral, hermann boehm, boehm signatur, kriegsmarine, tysk marine, nazi tyskland, tredje riket, hitler, ns, nasjonal samling, rikshird, ss, schutzstaffel, okkupasjon norge, andre verdenskrig, ww2, 2 verdenskrig, krigshistorie, militærhistorie, tysk offiser, tysk admiral, ubåtkrig, marinehistorie, historisk dokument, original signatur, autograf, håndskrevet, dedikasjon, personlig hilsen, samlerobjekt, samling, sjelden, unik, norge 1940, okkupasjonstid, hjemmefront, etterkrigstid, oslo 1956, bok signert, tysk bok, propagandabok, historisk bok, ns medlem, ss norge, quislings regime, norsk krigshistorie, autentisk, vintage, militæreffekter
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 17.4.2026 kl. 22:26 ・ FINN-kode: 460027618
Utforsk våre nye sider for klær og mote
Ta en titt
