Bildegalleri
(1/14)
Fortegnelse over Kirkebøker i stiftsarkiverne i Kristiania. S H Finne-Grønn
Til salgs450 kr
Beskrivelse
Norske arkivregistraturer. Bind 1. Fortegnelse over Kirkebøker i stiftsarkiverne i Kristiania. Utgit av Riksarkivet ved S. H. Finne-Grønn. Kristiania i kommisjon hos Jacob Dybwad. 1915. 224 s. Granitolbind. Med gyllen ryggskrift.
På det første norske historikarmøtet i Bergen i juli 1910 blei det halde eit føredrag om arkivpublikasjonar. Det blei foreslått av riksarkivar Hertzberg at Riksarkivet skulle få 400 kr for å trykke registraturar. Utgjevinga av desse registratura gjekk seinare tregt framover, og ein del vart ferdigstilt i 1915
Stian Herlofsen (S. H.) Finne-Grønn (født 31. august 1869 i Risør, død 1. november 1953 i Oslo) var en norsk jurist, arkivar, genealog og museumsdirektør. Han skrev tallrike genealogiske bøker og artikler og var regnet som en av Norges fremste genealoger.[3] Han var kommunearkivar i Oslo 1917–1939 og direktør for Oslo Bymuseum 1920-1950. Han var medstifter og første formann i Norsk Slektshistorisk Forening og redaktør for Norsk Personalhistorisk Tidsskrift og Norsk Slektshistorisk Tidsskrift.
Biografi
Stian Herlofsen Finne-Grønn, som vanligvis kalte seg S. H. Finne-Grønn, ble født i Risør. Etter examen artium i 1888 studerte han ved Den kongelige tegneskoles bygningslinje og var arkitektassistent i Christianssand. Han ble deretter cand.jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1899. I perioden 1907–1914 var han amanuensis i Riksarkivet og i stiftsarkivet (nå Statsarkivet) i Christiania 1914-1917. Fra 1917 til 1939 var han kommunearkivar i Oslo. I 1912 ble han konservator ved foreningen Det gamle Christiania, som han utviklet til Oslo Bymuseum, som han var direktør for fra 1920 til 1950.
Sin fremste innsats gjorde Finne-Grønn som genealog og som en av grunnleggerne av moderne genealogisk forskning i Norge. Han grunnla og redigerte (sammen med henholdsvis Erik Andreas Thomle og Christopher Morgenstierne Munthe) landets første personalhistoriske fagtidsskrift, Norsk Personalhistorisk Tidsskrift, og var en av grunnleggerne av og første formannen i Norsk Slektshistorisk Forening 1926–1929. Han var redaktør for Norsk Slektshistorisk Tidsskrift fra starten i 1927 til 1936 og igjen fra 1947 til sin død. Som lokalhistoriker utga han en omfattende bygdebok om Elverum, som ble metodisk skoledannende for norske gårdshistorikere.
Han var sønn av amtsingeniør Samuel Grønn og hustru Jacobine Finne. Han ble gift 29. oktober 1900 i Kristiania med Margrethe Borchgrevink (1873-1963). De var foreldre til maleren Hans Finne-Grønn (1903-2001) og ambassadør Jørgen Finne-Grønn (1905-1998).
Finne-Grønn mottok i 1903 Kong Oscar IIs medalje for fortjenstlig virksomhet i gull og ble ridder 1. klasse av St. Olavs Orden[4] i 1945 for sitt arbeid innen genealogi. Han var æresmedlem av Norsk Slektshistorisk Forening (utnevnt 1942) og æresmedlem av Genealogiska Samfundet i Finland (utnevnt 1942).
En kirkebok er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister.
Kirkebøker i Norge
Tittelbladet fra klokkerbok fra Nesna sogn, med tekst Ministerialbog til Brug for Kirkesangeren i Nesne Sogn. Begyndt 1842.
Ministerialbok fra Hattfjelldal som viser døpte i perioden 1860–1878
Foto: Den norske kirke
Den eldste bevarte norske kirkeboken er kirkebok for Andebu fra 1623. Den nest eldste kommer fra Bragernes og begynner i 1634. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian 5.s Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, med påbud om at hver præst skal have en bog at tegne ved dag og tid deris navn udi, som han trolover og vier tilsammen, også børn som han døber i sit sogn, egte og uegte tillige med faderens navn . Det skulle også føres liste over alle som ble jordfestet.[1]
Fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet. Føringen av kirkebøkene har endret seg noe opp gjennom årene. De tidligste bøkene er strukturert kronologisk. Fra et stykke inn på 1700-tallet begynte mange prester å føre handlingene hver for seg, men de kronologisk førte kirkebøkene fortsetter mange steder helt fram til tidlig 1800-tall. Fra 1814 benyttes protokoller med ferdigtrykte sideoppsett, og fra samme tidspunkt er det fastsatt nøyaktig hvilke opplysninger som skal være med til de enkelte handlinger. Tidligere var det mye mer opp til hver enkelt prest hvilke opplysninger som ble ført, for eksempel var det slett ingen selvfølge at mors navn skulle føres ved dåpen.
Det finnes i Den norske kirke to hovedtyper kirkebøker:
Ministerialbok, som føres av sognepresten (fra ministerialia, kirkelige handlinger )
Klokkerbok, også kalt kirkebokduplikat, som føres av klokkeren eller andre medhjelpere. Denne skal inneholde de samme opplysningene og ble påbudt i 1812. I siste del av 1900-tallet ble dette påbudet opphevet.
All informasjon yngre enn 60 år er klausulert (sperret for innsyn).
De fleste norske kirkebøker fra før 1900-tallet er mikrofilmet og gjort tilgjengelig gjennom landets folkebiblioteker. Noen er også skrevet av i databaser og lagt ut i Digitalarkivet, som også har digitale avfotograferinger av flere mikrofilmer. Etter hvert er også arkivmateriale begynnelsen av det tjuende århundre gjort tilgjengelig. Fra år 2006 har også Arkivverket begynt å gjøre kirkebøkene tilgjengelige. 8. november 2005 ble de første bildene publisert i Digitalarkivet. Pr. 2017 var det skannet og publisert omkring 400 000 kirkebokbilder i farger, mens sidene skannet fra mikrofilm er i gråtoner.[2]
Alle trossamfunn som får offentlig støtte i Norge, er pålagt å føre kirkebok eller tilsvarende register. Da de gjerne har egne regler for slik journalføring, som ikke alltid er fullstendig overlappende med kravene i norsk lov, føres det ofte et menighetsregister som tilfredsstiller norsk lov og kirkebøker som tilfredsstiller egen lov, eller man bruker bøker tilsvarende Den norske kirkes så langt det lar seg gjøre og legger så til egne elementer. For eksempel fører Den katolske kirke i Norge i tillegg til dåpsbok, fermingsbok (konfirmasjonsbok), vigselsbok og begravelsesbok også konvertittbok, samt at den bruker ekstra kolonner i kirkebøkene fordi katolsk kirkerett krever at inngått ekteskap og eventuell utmelding også føres i dåpsboken. Mange frikirkelige menigheter fører også oversikt over når medlemmene etter deres definisjon ble frelst.
Historie
Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av Francisco Kardinal Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.
På det tidspunkt hadde en kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.
Dateringer
Spesielt på 1700-tallet ble det brukt dateringer i kirkebøkene som for en stor del har gått ut av bruk. Se egen artikkel om kirkeåret.
Ring eller send sms til 924 35 058 for å kjøpe og for å diskutere henting og sending.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Beliggenhet
| FINN-kode | 458809144 |
|---|---|
| Sist endret | 6.4.2026 kl. 16:09 |
