Bildegalleri
Flyveblad - mai 1945 - Den allierte overkommando
Til salgs
550 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Pent brukt - I god stand
Flyveblad fra mai 1945: Måler ca. 21,5x13,5 cm. Tosidig trykk. Tynt papir.
"Den allierte overkommando (Supreme headquarters, allied expeditionary force). Befal og mannskap tilhørende die Wehrmacht i Norge."
"Alliertes Oberkommando (Supreme headquarters, allied expeditionary force). An die Offiziere und Manschaften der Wehrmach in Norwegen!"
Flyvebladet er omtalt på side 80-81 i boken "Flygeblad over Norge 1940-1945" av Egil H. Thomassen som ble utgitt 2009: https://www.nb.no/items/04f7d601d7ea8e10b96d34f668490f94?page=81
Selges for 550,- kroner
Porto: 38,- kroner
-----------------------------------
Den 8. mai er Norges frigjøringsdag. Dagen markerer frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen i årene 1940–1945, under andre verdenskrig.
I den globale krigen kapitulerte Tyskland natt til 7. mai 1945. Frigjøringen av Norge startet imidlertid allerede da sovjetiske tropper rykket inn i Finnmark den 18. oktober 1944, etter at de tyske styrkene tilhørende 20. Gebirgsarmee hadde trukket seg tilbake fra Petsamo-området og Kirkenes. De sovjetiske avdelingene stoppet opp ved Tanaelva, og mellom dem og tyske tropper lenger vest oppsto det et ingenmannsland i Finnmark og Nord-Troms der tyskerne raserte alt, og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover.
Det var lenge uvisst hva tyskerne i resten av Norge ville gjøre i sluttfasen, men det endte med at de overgav seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. Hjemmefrontens ledelse overtok styringen inntil en regjeringsdelegasjon ledet av kronprins Olav ankom Oslo 13. mai. Etter kong Haakons tilbakekomst 7. juni ble det utnevnt en samlingsregjering, og etter valgene høsten 1945, der Arbeiderpartiet fikk absolutt flertall og dannet regjering, var de politiske forhold igjen normale.
Samtidig startet en rekke oppgjør som skulle strekke seg over flere år. Det ble nedsatt egne undersøkelseskommisjoner som gransket politikernes og offiserenes handlinger før og under krigen og reiste til dels skarp kritikk, men det største oppgjøret av alle ble rettsoppgjøret mot dem man mente hadde sveket landet, landssvikoppgjøret. Mer enn 90 000 nordmenn fikk opprettet sak under rettsoppgjøret, og mer enn 46 000 fikk straff i form av tvangsarbeid, fengsel, bøter og/eller rettighetstap, i tillegg ble også økonomiske straffer som inndragning og erstatning benyttet. 25 nordmenn og 12 tyskere ble dessuten dømt til døden og henrettet.
Ved kongelig resolusjon 12. oktober 1945 ble det nøyaktige tidspunktet for frigjøringen fastsatt til 9. mai 1945 kl. 00.01 (lokal norsk tid). Kapitulasjonsbestemmelsene for tyskerne i Norge trådte i kraft minuttet før, den 8. mai kl. 24.00.
Da det raknet for tyskerne på kontinentet, steg spenningen i Norge. Ville tyskerne kapitulere eller kjempe til siste mann? Det sto fremdeles over 300 000 soldater på norsk territorium. Den tyske rikskommissæren i Norge, Josef Terboven, var like til det siste innstilt på å holde stand. Selv ikke da styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai, endret han sitt syn. Natten til 7. mai fulgte Tysklands endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa.
Kommandant for Wehrmachts styrker i Norge, general Franz Böhme, forholdt seg imidlertid til ordrene han fikk fra Wehrmachts fortsatt operative hovedkvarter. Da han om kvelden 7. mai 1945 fikk melding fra admiral Karl Dönitz, Adolf Hitlers etterfølger, om innstilling av alle kamper klokken 00.00 den 9. mai, fulgte Böhme instruksen om å ta imot en alliert delegasjon. Meldingen om dette kom på formiddagen 8. mai. Det var dessuten etablert en hemmelig kontakt fra den norske motstandsbevegelsen til det tyske hovedkvarteret via den tyske major Frithjof Hammersen. Her ble det formidlet at hjemmestyrkene ville opptre disiplinert og korrekt.
En detaljert prosedyre åpnet for den allierte kommisjonens ankomst. Et sjøfly skulle samme dag komme opp Oslofjorden i 300 meters høyde. Først ute var imidlertid en gruppe flyoffiserer, som landet på Fornebu i et Dakota-fly og ble feiret i Oslo på noe sviktende premisser. Den riktige kommisjonen ankom klokken 16.30. Etter et opphold i hovedstaden, der de møtte hjemmefrontens ledelse, gikk turen til det tyske hovedkvarteret på Lillehammer. Klokken 23.30 den 8. mai fikk general Böhme overlevert det allierte diktatet av brigader Ronald Richard Byron Hilton, leder av kommisjonen.
En annen viktig faktor og ressurs var de norske polititroppene i Sverige. Disse sto klare til å rykke inn for å bidra til en fredelig overgang. 11 000 mann sto ved grensen og ventet på klarsignalet. Det tok imidlertid et par dager før dette kom, og først 10. mai kunne polititroppene krysse grensen. Svensk nøytralitet var på dette tidspunktet strukket til det ytterste i norsk favør. Ikke minst gjennom innsats fra den svenske politimannen Harry Söderman ble utdanningen av norske soldater i Sverige gjennomført. Samme person innledet også forhandlinger med tyske politimyndigheter i Norge, noe som utvirket frigivelsen av politiske fanger på Grini og andre steder.
9. mai landet de første britiske fallskjermsoldatene fra 1st Airborne Division på Gardermoen. Samtidig fulgte det norske fallskjermkompaniet. I dagene som fulgte, ble styrkene bygd opp, slik at de utgjorde tre brigader. Disse ble senere ytterligere forsterket med britiske og amerikanske styrker, men det allierte militære nærværet var hele tiden svært beskjedent i forhold til oppgavene.
For de ubeseirede tyskerne i Norge var det harde krav. De skulle i realiteten avvæpne seg selv, trekke seg ut av de store byene innen 14 dager samt arrestere SS-personell og væpnede norske NS-grupper under tysk kommando. Böhme protesterte på de siste punktene om arrestasjoner og fikk aksept for dette. Andre protester ble avvist, og avtalen ble stort sett lojalt fulgt fra tysk side, slik at de tyske avdelingene rykket inn på de tildelte reservatene i henhold til planen kort tid etter frigjøringen.
For okkupasjonsregimets menn var nå regnskapets time kommet. Josef Terboven og Wilhelm Rediess tok sine liv på Skaugum 8. mai. Vidkun Quisling og hans nærmeste overga seg til norske myndigheter 9. mai. Noen andre tyskere og NS-folk valgte også selvmord framfor rettsoppgjør. Med noen unntak ble oppgjøret med taperne slik man med rimelighet kunne håpe, gitt de sterke følelsene som var i sving og alle våpnene som var i omløp. Det ble ingen «lange knivers natt» i Norge, men særlig kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater, og såkalte tyskerbarn kunne få gjennomgå når fem års innestengt aggresjon mot okkupanten nå skulle få utløp.
Selve frigjøringen ble som virkeliggjøringen av de fleste nordmenns drømmer. Tysk militær disiplin i nederlagets time var en hovedfaktor, men også ryddig og ansvarlig opptreden fra hjemmestyrker og andre bidro til en fredelig maktoverføring. Da kronprins Olav ankom Oslo med en regjeringsdelegasjon 13. mai, var det som forsvarssjef. Den militære ledelsen lå likevel hos britene. Først ved kong Haakon 7.s ankomst 7. juni ble den militære delen av frigjøringen avsluttet. Konstitusjonelt kan man si at normaliteten inntraff ved åpningen av det nyvalgte Stortinget i desember samme år.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 20.1.2026 kl. 17:00 ・ FINN-kode: 447104272
