Volkswagen Golf

Møkkabilen “Bølla” selges rimelig.

Selger nå unna bilen min da jeg ikke lenger anser det som fornuftig å ha den i mitt eie. Dette er en skikkelig møkkabil som jeg nå har blitt så lei av at jeg tar ut separasjon med øyeblikkelig virkning.

Jeg gjorte nettopp et tappert forsøk på å få den gjennom EU-kontroll, men Bølla viste seg fra sin verste side, og vartet opp med intet mindre enn 7 toer-feil og 3 ener-feil. For at du skal få litt bakgrunnsinformasjon forteller jeg deg hvordan det gikk for seg da jeg kom for å hente bilen på verkstedet:

Jeg kommer inn i resepsjonen på verkstedet og spør så kjekt jeg kan: “Åssen gikk det med Bølla?” Mekanikeren ser litt nølende på meg og spør: “Hvilken bil var det igjen?”. “Den grønne golfen”, svarer jeg. “Ja, ja den ja? Det var litt med den?”, sier han mens han blar i papirene sine for å finne frem kontrollseddelen. “Det var faktisk ganske mye med den bilen”, sier han til slutt etter å ha funnet fram papiret. Han flytter blikket fra papiret og opp på meg. Han har en bekymret mine i ansiktet, og jeg forbereder meg på dødsdommen.

Bølla kan tilsynelatende virke som en koselig liten småbil ved første øyekast. Den er pen å se på, ganske pen i lakken og ser i grunn ut som en bil i god stand. Man kan også bli lurt av å sette seg inn i bilen. Setene er både hele og komfortable. Interiøret er helt og greit, og det er ikke noen synlige mangler. Det hele innbyr altså til en kjøretur. Men alt dette er kun et skalkeskjul for hva som egentlig rører seg av uhumskheter inne i bilens indre. Det er først når man dykker ned dit og tar en titt på de indre organene at man virkelig ser at denne er pill råtten.

Bølla lider nemlig av flere sykdommer, deriblant rubiginosa canalibus, eller bedre kjent som farlig rust i kanalene. Jeg fattet mistanke til dette ved en ren tilfeldighet da jeg holdt på å reparere bilen i stykker. Men det er en annen historie. Saken er at jeg en tid hadde lagt merke til at det var litt rust under døra helt ved dørhengslene. Mens jeg holdt på med den andre reparasjonen, fikk jeg en innskytelse. Jeg begynte å pirke litt med nøkkelen min og oppdaget til min forskrekkelse at nøkkelen med letthet gikk rett gjennom metallet og inn i kanalen. Jeg kledde da av pasienten noen lister og deksler, og kunne konstatere at det slett ikke stod noe bedre til der. Det var faktisk hull tvers gjennom. Jeg tok tak i en løs bit på størrelse med en fyrstikkeske, og klarte å rive den tvers av. Jeg ble litt forundret og fikk naboen til å ta en titt: “Kjeks” var hans konklusjon. Med andre ord: denne bilen har altså ikke kanaler av metall som er det mest vanlige på biler. Den har kanaler av kjeks. Dette er bare starten på moroa, og er kun et av eksemplene på de problemene denne pasienten sliter med.

Når man har en bil som gjør noe annet enn å kun stå til pynt, er det en stor fordel å kunne stoppe. Jeg tenker da på det å kunne bremse fra en gitt hastighet X og helt til den stopper Y meter lenger fremme. Som kjent firedobles bremselengden dersom hastigheten dobles. Dette er imidlertid forutsatt at man har bremser som faktisk virker. Det psykologiske prinsippet med at man faktisk har tillitt til at det skjer noe når man trykker på bremsepedalen er ganske vesentlig i forhold til i det hele tatt å utsette seg for risikoen ved å sette seg inn i en bil. Bølla bidrar ikke til den helt store indre roen på det punktet. Bremserørene er nemlig angrepet av rust. Disse små orangefargede dyrene som spiser metall og etterlater seg, ja nettopp: kjeks. De har altså begynt å ta for seg der nede, og det er i skrivende stund usikkert hvor lang tid de bruker på å lage bremserørene om til ting man finner inne i esker med bilde av Tom og Jerry på. For disse krapylene er ikke kanalene og bremserørene nok. De har også gått til angrep på bremseskivene foran. Som en ekstra liten piff på det hele, lyser ABS indikatoren med en hissig rødfarge til venstre på dashbordet for å fortelle deg at du på ingen måte må begynne å stole på at du faktisk har bremser. En liten trøst er at håndbrekket fungerer utmerket. Det kan derfor være en idé å holde høyre hånd på brekket mens man bruker den andre til å styre med.

Bølla er værsyk. Hvis det er litt fuktig i luften, liker han seg dårlig. Han vil da aller helst stå inne i en varm og trygg garasje, og protesterer ved å lugge dersom man ignorerer dette. Når han etter en stund skjønner at han ikke får stå i garasjen, gir han opp luggingen og begynner motvillig å kjøre vanlig. På vinteren når det er kaldt, blir han sær og har ikke lyst å gire til 5. gir. Med litt sterk språkbruk og rå makt pleier dette å gå helt fint.

En forutsetning for å kunne følge fartsgrensen er til en hver tid å kunne fastslå hvor fort man kjører. Som regel er biler utstyrt med et såkalt speedometer og en turteller for å holde rede på dette. Ikke å forstå at Bølla ikke har disse. Problemet er bare at de ikke alltid virker. Dette er en sykdom Bølla har slitt med i mange omganger. Vi har vært til utallige utredninger, og jeg konstaterer at Bølla tidligere har fått byttet speedometer og tenningsbryter (2 ganger) for å bøte på dette. Dette har kun hatt midlertidig effekt, og det kommer litt an på dagsformen til Bølla om han vil vise deg hvor fort han kjører eller ikke. På grunn av dette er det også vanskelig å fastslå hvor langt bilen har gått. Siste diagnose viser at hjulhastighetsgiver høyre foran er defekt. Dette kan for alt jeg vet være årsaken til sykdommen. Eller ikke.

Som andre aldrende vesener er det vanlig å få slitasjeskader i skjelettet. Bølla er intet unntak på dette området, og bærekula (eller skulderleddet som jeg pleier å kalle det) på høyre side bør nok transplanteres snarest.

For å unngå at andre tar med seg bilen, er det en fordel å kunne låse. Bilen er utstyrt med sentrallås og alarm. Sistnevnte, som opereres med en liten fjernkontroll, må for all del ikke benyttes da man risikerer å bli stående med Bølla skrikende av full hals i lang tid uten å få skrudd av. Da gjenstår vanlig nøkkel som det tryggeste alternativet. Sentrallåsen er imidlertid litt spesiell. Når man vrir om nøkkelen hører man en lyd som kan minne litt om en hjort som kaller. Dersom man har glemt å sørge for at trykknappen til bakluka er dratt ordentlig tilbake, blir sentrallås-pumpen stående og spole. Det høres nå høres ut som det ligger en hjort på speed i bagasjerommet. Dette kan være litt plagsomt når man er ute og kjører.

Dersom du trenger en organdonor, er Bølla midt i blinken. Dersom du også er god til å sveise og mekke kan nok Bølla også komme på veien/beholde skiltene. Dersom alt må gjøres på verksted, vil det koste omtrent 20000.

Salgsprisen på 5000 er for å dekke prisen på dekkene til Bølla. Både sommerhjul og vinterhjul er av nyere dato. Bølla har faktisk også aircondition, noe som ikke er vanlig på disse bilene. Den er noe av det som fungerer best på hele bilen. Motor er helt grei, og Bølla har stort sett fulgt legetimene sine opp gjennom tiden uten at det ser ut til å ha gjort det helt store utslaget.

Ta kontakt for å avtale nærkontakt med Bølla.