Bildegalleri
"Aftenposten" - aviser fra krigen - norske krigsforlis
Beskrivelse av varen
Tilstand: Brukt
Originale utgaver av avisen "Aftenposten" fra krigen med nyheter om norske skip som har lidd krigsforlis:
2 utgaver av "Aftenposten" (morgen- og aftennummer) fra 7. februar 1941. Begge avisene inneholder illustrerte forsideartikler om forliset til hurtigruteskipet "Ryfylke" som ble senket av en britisk ubåt. Selges samlet for 100,- kroner
"Aftenposten" fra 29. november 1941. Kystruteskipet "Vindafjord" senket av britiske bombefly.
Selges for 50,- kroner.
3 utgaver av "Aftenposten" fra 22. og 32. februar 1945. Hurtigruteskipet "Austri" senket av britiske bombefly. Selges samlet for 125,- kroner.
"Aftenposten" fra 11. juli 1944. Rutekutteren "Uløy" senket av russiske fly mellom Vardø og Båtsfjord. Selges for 50,- kroner.
"Aftenposten" fra 23. mars 1944. Ruteskipet "Narvik" senket av en ubåt utenfor kysten av Nord-Norge. Selges for 50,- kroner.
"Aftenposten" fra 3. april 1944. Ruteskipet "Andenes" senket av britiske fly utenfor kysten av Nord-Norge. Selges for 50,- kroner.
"Aftenposten" fra 23., 24. og 25. mars 1944. Kystruteskipet "Narvik" og kystruteskipet "Nordnorge" senket av ubåter. Selges samlet for 125,- kroner.
"Aftenposten" fra 14., 15. og 16. februar 1944. Hurtigruteskipet "Irma" torpedert. Båten "Henry" fra Haugesund som forsøkte og hjelpe ble også senket. Selges samlet for 200,- kroner.
Porto vil variere efter hvor mange aviser som kjøpes samt ønsket forsendelsesmetode (sporet sending eller vanlig brev). Spør om du lurer på noe.
---------------------------------------------------------------------------------------------------
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABVindafjord%C2%BB
DS «Vindafjord» (senere MS «Vindafjord») ble bygget i 1901 ved J. Samuel White & Sons Shipyard i Cowes på Isle of Wight i Storbritannia og døpt «Pilgrim». Hun ble bygget som lystyacht for Sir Gilbert Augustus Clayton-East. I november 1920 ble «Pilgrim» solgt til det nystartede Rogaland Ruteselskap AS i Sandeid. Ved Karmøens Mekaniske Verksted i Kopervik ble fartøyet ombygget og dampmaskinen fjernet og en tosylindret semidiesel på 160 HK ble montert. Dette var en av de aller første dieseldrevne passasjerfartøyene i Norge. Faktisk før Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) gikk fra damp til diesel.
MS «Vindafjord» ble satt inn i ruten Sandeid - Åmsosen - Stavanger via Nedstrand. I 1938 kjøpte DSD MS «Vindafjord» og satte hun inn etterhvert inn i den værharde og krevende båtruten Skudenes - Kvitsøy - Stavanger. Kaptein ombord var Johannes Vatsvåg fra Nedstrand. Fredag 28. november 1941 kl 1630 - en drøy halvtimes seilas fra Kvitsøy med kurs for Skudenes - ble MS «Vindafjord» angrepet og senket av et britisk Lockheed Hudson bombefly fra 220 Skvadron RAF Coastal Command.
34 mennesker omkom i senkingen og 34 ble reddet. I Sjømennenes Minnehall i Stavern var det inntil sommeren 2012 oppgitt feilaktige navn på de omkomne. Korrekt oversikt over mannskapet som omkom er gitt av DSD og finnes også i Sjøforklaringen av 5. desember 1941.
- - - - - - -
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABAustri%C2%BB_(1910)
DS «Austri» var et kystruteskip bygget ved Helsingørs Jernskibs– & Maskinbyggeri, Helsingør, Danmark. Skipet ble overlevert til D/S Thore A/S i 1910 som «Austri». Det ble jøpt av Det Stavangerske Dampskibsselskab i 1912. Nattruteskipet ble angrepet av allierte fly og sank februar 1945, mot slutten av andre verdenskrig i Norge. 18 nordmenn, 14 polske kvinner og et ukjent antall tyske soldater omkom.
Historie:
1910: Levert fra Helsingørs Jernskibs– og Maskinbyggeri a/s i Helsingør i Danmark til D/s Thore a/s i København, som «Austri».
1912: Solgt til Det Stavangerske Dampskibsselskap i Stavanger. Satt i trafikk mellom Sandnes og Kristiania.
1931: Satt i trafikk Stavanger–Oslo.
1940, 10. april: Rekvirert av Deutsche Kriegsmarine. I bruk som troppetransportfartøy.
1940: Tilbakelevert. Satt i trafikk Stavanger–Bergen.
1945, 21. februar: Senket av britiske fly ved Eldøyane nær Leirvik på Stord. 76 personer ble skadet og 9 av mannskapet samt 26 passasjerer omkom.
- - - - - - -
https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/55a39831-47e2-480b-8704-6b046f1bfe38/
Då hurtigruteskipet «Ryfylke» krigsforliste av Hermund Kleppa:
Tre hurtigruteskip krigsforliste ved Stadt i åra 1940-1945; DS «Ryfylke», DS «Nordnorge», og DS «Sanct Svithun». Alle blei søkkte av allierte stridskrefter. Det var i kveldinga, onsdag 5. februar 1941, at DS «Ryfylke» blei stoppa av ein britisk ubåt. Passasjerane og mannskapet fekk tid til å gå i livbåtar før ubåten opna eld og søkkte hurtigruteskipet.
Krigsforliset DS «Ryfylke» 1941. Kystruteskipet «Ryfylke» var bygd i 1917 ved Københavns Flytedok & Skibsværft, København, som «St. Croix» for Det Østasiatiske Kompagni, København. I 1921 vart båten selt til England med nytt namn «Baltriger». Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) kjøpte båten i 1931 for Kystruta Oslo – Stavanger. Båten fekk no namnet «Ryfylke». Hausten 1941 leigde DSD «Ryfylke» ut til Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) for fart i hurtigruta Bergen - Kirkenes. Blei søkkt av ein britisk ubåt ved Stadt 5. februar 1941.
Briten Mike Bent fortel om «Ryfylke»-forliset i boka «Coastal Express ..» (1987). «Ryfylke» var i nordgåande rute frå Bergen då ubåten dukka opp «off Stad». Ubåten kom så nær at folk kunne lesa båten sitt nummer. Eit varselskot om å stoppa var så kraftig at det singla i glas. Mannskap og passasjerar fekk ordre om å gå frå borde i livbåtar og halda seg på god avstand. Deretter opna ubåten eld, og etter 25 kanonsalver gjekk «Ryfylke» ned. Ei tid etter kom redningsskøyta «Christian Bugge» og berga 45 menneske frå to livbåtar. Ein tredje livbåten var ikkje å sjå.
RS «Christian Bugge», bygd 1935, hadde frå hausten 1941 stasjon på Haugsholmen nord i Vanylvsfjorden. Skøyta fekk melding om «Ryfylke»-forliset klokka 18.30 og gjekk straks til assistanse. Trygve Nordanger fortel meir om bergingsaksjonen i boka «Lang kyst!» (1975):
«Det var sørlig kuling som økte til sterk kuling med tung sjø. Skøyta manøvrerte seg opp langs to av «Ryfylke»s livbåter. Begge båter var fullsatte, og det var litt av en jobb å få folkene om bord i skøyta i den beksvarte stormkvelden. Femogførti mennesker ble berget der, og fire av dem var kvinner.
Den tredje livbåten med atten personer om bord var ikke å finne. Skøyta gikk inn til Haugsholmen med dem som var reddet, og la straks ut på ny leting. Da var den savnede båten kommet inn til Ristesund, en nokså lang ferd.»
Merknad: Ristesund ligg og på nordsida av Vanylvsfjorden, eit stykke lenger ute enn Haugsholmen. Livbåten må ha halde unna vinden frå sør.
Om forliset i avisene Sogn og Fjordane
I februar 1941 kom det ut 12 aviser i Sogn og Fjordane. Ei undersøking viser at ni aviser melde om forliset i dagane 8. - 12. februar. Meldingane er i notisform og i ulik storleik. Etter alt å døma er kjelda enten direkte eller indirekte Norsk Telegrambyrå (NTB). Avisa «Firda Folkeblad», Florø, var den einaste som hadde bilete til meldinga. Ingen hadde oppfølgjande stoff.
Notisene er jamt over korte, med frå fem til fleire faktaopplysningar. Nokre opplysningar er upresise, og somme kan sjå ut til å vera motstridande, til dømes at det i ei avis står at overlevande blei tekne inn til Ålesund, i ei anna Haugsholmen. Det ligg nær å tenkja at overlevande først vart tekne til Haugsholmen, deretter til Ålesund.
«Fjordabladet», Nordfjordeid, har den kortaste notisen; ein ein-spaltar på fem linjer: Dampskipet «Ryfylke», i sørgåande rute, onsdag kveld, skoten i senk av ein engelsk ubåt, «utanfor» Stadt. Passasjerar og mannskap «berga seg inn til Haugsholmen».
Sogns Avis, Balestrand, sitt oppslag har meir:
«Dampskipet Ryfylke søkt av britisk ubåt.
Den 5. februar vart det norske kystdampskipet «Ryfylke» stogga av ein britisk ubåt i nærleiken av Stadt. Det var kring 60 menneske umbord med mannskap og ferdafolk. Etter at alle desse var komne i livbåtane, vart «Ryfylke» skoten i søkk ved kanoneld frå ubåten.
Bergingsskøyta «Christian Bugge» kom til og fekk slæpa to av livbåtane med 45 menneske tillands. Seinare vert meldt at den tredje livbåten og er komen velberga i hamn.
«Ryfylke» høyrde til Stavangerske Dampskipsselskap og var på 1151 br.reg. tonn. Skipet var no leigt av Nordenfjellske DS [Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS), Trondheim] og gjekk i kystfart.
I den meldingi som er sendt ut heiter det at båten gjekk i sivil norsk fart og førde det norske flagg. Det var ikkje væpna og hadde heller ikkje krisgmateriell.»
Merknad: Nordanger fortel at folka i livbåtane vart tekne om bord i redningsskøyta. Her kan det sjå ut som livbåtane vart slepte til lands. Det er lite truleg.
På sørgåande eller nordgåande?
Mike Bent og Trygve Nordanger opplyser at «Ryfylke var i nordgåande rute. Det samsvarar ikkje med dei samtidige avismeldingane. Seks aviser har «Ryfylke» på sørgåande; dei andre har ikkje noko om dette. Alle avisene byggjer etter alt å døma NTB-meldingar med faktaopplysning, sørgåande. Ei opplysing i «Firda Tidend» styrkjer sørgåande: «Lasten var mest fersk fisk, 1500 kasser, som skulle til Bergen.»
Mike Bent (1987) har ikkje kjeldereferanse, men det er tydeleg at han har brukt Trygve Nordanger sin versjon i «Lang kyst» (1975) som kjelde. Nordanger har heller ikkje kjeldereferanse. Dersom Nordanger har sikkert kjeldebelegg for at «Ryfylke» var på nordgåande, må NTB sitt sørgåande ha ei forklaring. Det kan a) skuldast ein feil, eit hendeleg uhell, eller b) at nokon med overlegg har fiksa på faktum fordi det av ein eller annan grunn passa betre at «Ryfylke» vart søkkt på sørgåande. Pressa var nazi-styrt og nazi-kontrollert. Forliset var ei krigshending, og det er praksis at meldingar om «krigens gang» frå den eine parten til vanleg er langt frå den fulle og heile sanninga.
Kvar skjedde krigsforliset?
Kjeldene til denne artikkelen har ikkje den nøyaktige posisjonen for krigshendinga. Sogns Avis: «i nærleiken av Stadt.», andre aviser: «nær Stad.», «utenfor Stadt», «ved Stadt», «ut for Stadt», avisa «Nordfjord»: «ved Kvitnes utfor Stadt», Nordanger: «Ryfylke» lå kloss under fjellet nær vaktstasjonen ved Honningsvåg, på Stad»
Halvøya Stadtlandet strekkjer seg i nordvestleg retning frå rota ved Kjødepollen og Åheim på nordsida og Moldefjorden på sørsida. Grenseskiljet mellom Sogn og Fjordane fylke og Møre og Romsdal går midt etter Vanylvsfjorden eller Vanylvsgapet på nordsida. På Møresida av går ei halvøy ut mot Haugsfjorden. Vidare ut mot havet ligg Haugsholmen, Kvamsøy og den vesla øya Riste, der det i 1941 budde folk lengst inne på øya, ved Ristesundet. Ristesundet er både namn på sundet mellom øyane og grenda ytst på Kvamsøy.
Den tredje livbåten nådde land på Riste. Av dette følgjer at forliset mest truleg skjedde ved den nord-austre delen av Statlandet, kan henda ein kilometer eller så frå land. Kvitenes ligg på austsida, utom Borgundvåg, og det er vel 7 kilometer mellom Kvitenes og Riste.
Den tredje livbåten
Redningsskøyta fann ikkje den tredje livbåten. Dei fekk seinare høyra at båten var «kommet inn til Ristesund». Det er rett, og meir presist, like ved nausta på øya Riste. Arthur Vestnes har ein artikkel om hendinga i sogeskriftet Segn og Soge (2001), Sande Sogelag. Ei av kjeldene hans er Agnes Riste, i 1941 20 år gamal. Om kvelden den 5. februar var ho i teneste i Ristesundet, på Kvamsøy. Far hennar, Sigvard Riste, kom og fortalde om kva som hadde hendt, og ho vart med han heimatt til Riste.
«Nokre av passasjerane og mannskapet på båten, i alt 18 personar, hadde redda seg i land på Riste, og var no der ute. Kapteinen på båten og ein tysk soldat, var også mellom dei som hadde redda seg i land. Sigvard hadde skyssa kapteinen til Ristesund slik at han kunne kome seg vidare for å melde i frå om skipsforliset, og om det som vart redninga deira. Agnes vart med far sin ut att til Riste. (…)
«Då Agnes og Sigvard kom opp (…) i stova på Riste, var det eit underleg syn som møtte dei. Agnes hugsar alt folket, og kor golva flaut av vatn og våte klede. Nokre av dei 4 kvinnene hadde gått frå borde i berre nattkleda, og var svært forfrosne etter så lang tid ute i vind og kulde. Dei hadde fått overteke sengane til Petra [mor til Agnes], og vesle Gerd, som då var om lag 4 år. Dei andre borna var visstnok på loftet. Norvald, som den gongen var 10 år, hugsar at ein av personane fekk låne ei av sengane på loftet. Agnes fortel at Petra hadde baka brød denne dagen, så det var godt med mat i huset. Likevel skulle det godt gjerast å ha nok mat til 18 uventa og forfrosne personar. Petra var oppe heile natta og fyrte i omnen og laga til mat og kaffi.
Vestnes fortel elles at dagen etter forliset kom «Skarmyr-skøyta» og henta dei skipbrotne på Riste. Og nokre dagar seinare vart livbåten henta.
Sjøforklaringa gjev svar
Sjørett/sjøforklaring etter DS «Ryfylke»-forliset, 5. februar 1941 blei halde ved Ålesund byfogdembete to dagar etter, den 7. februar. Av rapport og vitneforklaringar går det fram følgjande:
DS «Ryfylke» var i sørgåande rute. Skipet hadde ein besetning på 43 og 21 passasjerar. Frå Ålesund gjekk hurtigruta den vanlege «Flenværleia». Etter å passert «Skjeggene» blei kursen sett mot «Stålet» på Stadtlandet, og vidare runda Stadt så nær land som mogeleg. Etter «18 klokkeminutter» small varselskotet. Då var klokka ca 18.00. Ubåten ordra «Abandon ship». Det tok ca 15 minutt å få livbåtane klarert frå skipet.
Det var «sydvest kuling med høy sjø». Dei to livbåtane som hadde kontakt med kvarandre, rodde "vestover" (mot Stadtlandet). Den tredje rodde "østover". Redningsskøyta «Christian Bugge» tok opp overlevande i to livbåtar ca kl. 20.00. Dei let livbåtane fara. Dei overlevande som blei sette i land på Haugsholmen, reiste dagen etter vidare til Ålesund med eit tysk vaktskip. Overlevande som kom i land på Riste, reiste til Ålesund med lokalbåt.
- - - - - - - - - -
Andre verdenskrig var en global krig som varte fra 1939 til 1945.
Sommeren 1939 forsøkte vestmaktene å bygge opp en allianse med Sovjetunionen rettet mot Tyskland. Sovjeterne nølte med å ta imot tilbudet, idet de var mistenksomme overfor vestmaktene og ikke forberedt på en krig med Tyskland. Tyskerne hadde begynt å forberede en invasjon av Polen, men våget ikke å risikere en tofrontskrig og gikk i forhandlinger med sovjeterne. 23. august 1939 kunne den politiske sensasjonen kunngjøres: En tysk-sovjetisk ikkeangrepspakt. I en hemmelig tilleggsprotokoll fikk sovjeterne tyskernes velsignelse til å annektere tidligere russiske områder som Finland, Estland, Latvia, det østlige Polen og Bessarabia i Romania. Hitler, som nå fikk frie hender, angrep Polen 1. september.
Storbritannia og Frankrike forlangte at Tyskland innstilte angrepet og trakk sine styrker ut av Polen, og oversendte den tyske regjeringen et ultimatum med kort svarfrist 3. september. Da Hitler ikke bøyde av, erklærte Storbritannia og Frankrike samme dag Tyskland krig.
Andre verdenskrig utviklet seg til den mest omfattende og ødeleggende krig i historien, og den skulle bli langvarig. Tyskernes suksess i krigens første fase berodde på at de hadde utviklet en ny mobil krigføring, «lynkrig», med konsentrert innsats av stridsvogner og motortransportert infanteri som støttet av overlegne flystyrker, brøt gjennom fiendens stillinger.
Etter Storbritannias og Frankrikes krigserklæring sendte britene et ekspedisjonskorps til kontinentet. Den franske hæren gikk i stilling langs den befestede Maginotlinjen og rykket 7. september inn i Saarland, hvor de inntok noen landsbyer og mindre byer i grenseområdene, for to uker senere å trekke seg tilbake mot grensen.
Polen ble nedkjempet av tyskerne på få uker, uten at de allierte gjorde noe forsøk på å komme polakkene til unnsetning. Den polske hæren ble knust av den overlegne tyske krigsmakten. Warszawa kapitulerte 27. september etter en lengre beleiring og seig motstand. 17. september invaderte også sovjeterne Øst-Polen, møtte bare spredt motstand fra tallmessig underlegne polske hærstyrker. Tyskerne og sovjeterne nedkjempet de siste polske avdelingene og fullførte 6. desember erobringen av Polen, som de så delte mellom seg. Etter dette fortsatte en polsk eksilregjering krigen fra London sammen med polske militære enheter som hadde reddet seg ut av hjemlandet via Romania og over til Storbritannia og Frankrike.
Franskmennene trakk seg av sine siste okkuperte deler i Saarland den 7. oktober, da et tysk motangrep kom. I tiden som fulgte var situasjonen rolig på vestfronten. De to armeene forholdt seg avventende og voktet på hverandre i det som humoristisk ble kalt «The phony war» («den falske krigen») av britene, «Sitzkrieg» av tyskerne og «Drôle de guerre» av franskmennene. I Øst-Europa konsoliderte Sovjetunionen sin maktstilling. Gjennom en ny avtale med Tyskland ble også Litauen anerkjent som sovjetisk interessesfære. Sovjetunionen presset deretter de tre baltiske statene til å inngå en avtale som åpnet landene for sovjetiske militærbaser. I juni 1940 ble de okkupert og innlemmet i Sovjetunionen.
Overfor Finland fremsatte sovjeterne krav om visse grenserevisjoner for å styrke forsvaret av Murmanskbanen og Leningrad. Finnene nektet å gi etter for alle kravene, og 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til krig mot Finland. I den første fasen av vinterkrigen led sovjeterne nederlag; troppene var til dels dårlig utrustet og under dårlig ledelse. Sympatien i Vest-Europa lå hos finnene og på et tidspunkt syntes det som om flere land skulle bli trukket inn i denne krigen. Vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) planla å sende et ekspedisjonskorps gjennom Norge og Sverige for å komme finnene til hjelp. Samtidig ville de også få kontroll over malmutvinningen i Nord-Sverige og malmtransporten over Kiruna–Narvik. Men da finnene ikke klarte å stå i mot overmakten stort lenger og sluttet fred med Sovjetunionen 12. mars 1940, ble planene skrinlagt.
Parallelt med vestmaktenes planer om å få støttepunkter i Norge eller minelegge skipsleia for å stanse malmtransporten, hadde tyskerne også sine. De ønsket å hindre at britene satte seg fast i Norge; de var interessert i å sikre seg ressurser fra Norge og Sverige – og å skaffe seg fly- og ubåtbaser for angrep på Storbritannia.
I det planlagte angrepet på Norge (kodenavn: Weserübung) inngikk også okkupasjon av Danmark som oppmarsjområde. Den britiske flåten dominerte fortsatt på havene, og det tyske angrepet på Danmark og Norge 9. april 1940 var en uhyre dristig aksjon. Felttoget ble utført med relativt små troppestyrker, men med sterk flystøtte. Etter cirka to måneders kamp måtte et alliert ekspedisjonskorps og de dårlig utrustede og utrente norske troppene gi tapt.
7. juni 1940 forlot kong Haakon og den norske regjeringen landet og dro til Storbritannia for å fortsette kampen derfra, mens hæren kapitulerte 10. juni. Britene hadde okkupert Færøyene 12. april og Island 10. mai. Nederlaget i Norge fikk politiske konsekvenser i Storbritannia. Neville Chamberlain måtte vike for kritikken over Norgesfelttoget, og Winston Churchill overtok som statsminister.
Hitlers strategi var nå å knuse Frankrike, Belgia og Nederland for å kunne etablere seg i kanalhavnene og true Storbritannia derfra. Felttoget i vest begynte 10. mai. Igjen feiret den tyske lynkrigstaktikken triumfer. Nederland falt i løpet av få dager etter et voldsomt bombardement av Rotterdam. Dronning Vilhelmina og regjeringen flyktet til Storbritannia. Noen få dager senere kapitulerte også den belgiske hær. Kong Leopold ville ikke forlate landet og ble internert.
Det tyske hovedfremstøtet kom midt på Vestfronten. I Nord-Frankrike rullet tyske stridsvogner mot kanalkysten og avskar de allierte styrkene i Belgia og trengte dem sammen rundt Dunkerque. En senere omdiskutert stoppordre fra Hitler gav storparten av de omringede britiske og franske styrkene her muligheten til å unnslippe. En storstilt mobilisering av alle typer fartøyer sørget for at mer enn 338 000 soldater ble evakuert fra Dunkerque over til Storbritannia. Nesten alt det tunge utstyret gikk tapt.
Tyskerne vendte seg så mot sør, og overalt vek franskmennene. 10. juni gikk Italia inn i krigen og falt Frankrike i ryggen. Tyskerne tok Paris 14. juni, og 22. juni måtte Frankrike undertegne en avtale om våpenhvile – i den samme jernbanevognen i Compiègneskogen hvor franskmennene hadde diktert tyskerne sine våpenhvilebetingelser i 1918.
Størstedelen av Frankrike ble okkupert inntil den endelige fredsslutningen, mens resten (Vichy-Frankrike) fikk opprettholde en formell suverenitet. Flåten skulle ligge avvæpnet i sine havner. Det kom til kamp med britene flere steder. Da britene forsøkte å få tak i en fransk flåtestyrke som lå i havnen ved Oran i Algerie, ble flere franske krigsskip senket. Fra hovedstaden Vichy gikk den nye franske regjeringen under ledelse av statssjefen marskalk Philippe Pétain inn for å føre en slags samarbeidspolitikk overfor tyskerne. Det franske folket ble splittet.
En gruppe under ledelse av general Charles de Gaulle flyktet til Storbritannia for å fortsette kampen mot Tyskland derfra. Hans frie franske styrker gjorde et mislykket forsøk på å erobre Dakar. De Gaulle fikk imidlertid senere større suksess i andre deler av det franske koloniriket, og i samarbeid med britene fikk han etter hvert kontroll over franske områder i Midtøsten og Sentral-Afrika.
Storbritannia stod nå alene, bare beskyttet av Kanalen og sin flåte. Fredsfølere fra Hitler ble omgående avvist av Churchill, og Hitler forberedte seg på en invasjon av øyriket (Operation Seelöwe). Den første betingelsen for suksess var å få luftherredømme over invasjonsområdet. Den tyske luftoffensiv ble innledet 10. august, men allerede under denne første delen av «slaget om Storbritannia» viste det seg at Luftwaffe ikke maktet å sette britenes Royal Air Force ut av spill.
Allerede 17. september besluttet Hitler å utsette invasjonen på ubestemt tid. Luftwaffe gikk over til å bombe britiske byer, men greide ikke å bryte ned britenes moral eller ødelegge deres industriproduksjon. Luftoffensiven pågikk til mai 1941.
Helt fra krigsutbruddet forsøkte tyskerne å blokkere Storbritannia først og fremst ved hjelp av ubåtvåpenet. Det var imidlertid utilstrekkelig utbygd i startfasen; av 57 ubåter egnet bare 22 seg til operativ tjeneste i Atlanterhavet. Tyskerne oppnådde likevel store resultater, og i den første fase av «slaget om Atlanterhavet» i 1940–1941 ble ti millioner tonn alliert tonnasje senket. Under felttoget i Norge led både britiske og tyske sjøstridskrefter betydelige tap.
Det lyktes britene å opprettholde sitt herredømme i Middelhavet. Ved Italias inntreden i krigen representerte den italienske flåten en betydelig trussel mot alliert skipsfart og de britiske besittelsene i området. Flåten ble imidlertid i november 1940 tilføyd alvorlige tap i havnen ved Taranto av britiske fly fra hangarskip, og i mars 1941 ved Kapp Matapan i Hellas av en britisk flåtestyrke.
Italienerne angrep i september 1940 Egypt fra Libya. De ble imidlertid snart slått og drevet 1200 kilometer tilbake. De hadde besatt Britisk Somaliland, men i 1941 gjenerobret britiske imperietropper kolonien, befridde Etiopia og tok Italiensk Somaliland og Eritrea.
Italienerne måtte ha hjelp fra tyskerne i Afrika, og Hitler sendte «Afrikakorpset» under ledelse av general Erwin Rommel. Med sine tyske og italienske tropper trengte han i mars–april 1941 frem mot Egypt, men ble stoppet ved grensen, og noen måneder senere kastet britene dem tilbake og inn i Libya. Krigslykken vekslet. Rommel slo britene på ny og nådde i juni 1942 helt frem til El-Alamein, få mil fra Alexandria og Suezkanalen.
Allerede i april 1939 hadde italienerne okkupert Albania. 28. oktober 1940 angrep de Hellas uten å informere Hitler, men ble slått tilbake av grekerne.
Under begivenhetene i vest sommeren 1940 hadde Sovjetunionen konsolidert sin maktposisjon i Øst-Europa. Romania var blitt presset til å avstå Bessarabia og deler av Bukovina. Dette uroet tyskerne, som trengte rumensk olje. Romania måtte også avstå områder til Ungarn og Bulgaria, og i oktober rykket tyske tropper inn for å beskytte oljekildene. Etter en indre omveltning ble general Ion Antonescu leder for et autoritært regime som støttet seg til Tyskland.
I september 1940 hadde Tyskland, Italia og Japan undertegnet en tremaktspakt, som også Bulgaria, Romania, Slovakia og Ungarn sluttet seg til. I mars 1941 tillot Bulgaria stasjonering av tyske tropper i landet. Det sovjetiske presset mot Romania og tyske mottrekk skapte spenning mellom Tyskland og Sovjetunionen. Og i den nazistiske ideologien levde tankene om Lebensraum i Sovjetunionen og Øst-Europa. Samtidig ble Hitler mer og mer opptatt av at Tyskland burde befri seg fra denne potensielle trusselen i øst. Tyskerne måtte stå sterkere og med ryggen fri ved det endelige oppgjør med Storbritannia, og et angrep på Sovjetunionen ble planlagt til våren 1941. Hitler regnet med at felttoget ville vare i tre måneder.
Italias problemer i Hellas og et tyskfiendtlig statskupp i Jugoslavia rettet mot en jugoslavisk tilslutning til tremaktspakten forsinket planene om felttoget mot Sovjetunionen. 6. april 1941 angrep Tyskland både Jugoslavia og Hellas, som begge ble erobret i løpet av få uker. I Jugoslavia fortsatte imidlertid motstanden i form av partisankrig rettet mot okkupantene. Kong Georg 2 av Hellas og kong Peter 2 av Jugoslavia forlot sine land, og det ble dannet eksilregjeringer.
Forsinkelsene på Balkan førte til at angrepet på Sovjetunionen (Operation Barbarossa) først begynte 22. juni 1941. Tyskland ble støttet av Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, mens Bulgaria holdt seg formelt nøytralt. Finnenes mål var å gjenerobre det som var tapt i vinterkrigen. De overskred den gamle grensen på Det karelske nes, men deltok ikke i angrepet på Leningrad. På østfronten deltok også italienske styrker, en spansk «blå divisjon» og frivillige fra en rekke europeiske land (blant annet de norske frontkjemperne) som ble organisert i Waffen-SS.
Tyskerne satte inn en invasjonshær på tre millioner soldater fordelt på 152 divisjoner, støttet av 3350 stridsvogner og 2770 fly. Hovedangrepet ble ført i tre retninger fra den tysk-sovjetiske grensen: Armégruppe Nord (sjef generaloberst Ritter von Leeb) gikk mot Leningrad, som skulle omringes, Armégruppe Sentrum (sjef generalfeltmarskalk Fedor von Bock) gikk mot Moskva og Armégruppe Sør (sjef generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt) gikk mot Kiev og videre inn i Ukraina. Målsettingen for alle armégruppene var å nå en linje som strakte seg fra Arkhangelsk i nord til Astrakhan i sør.
Angrepstyngdepunktet lå i den første fasen i midten. Sovjeterne forsvarte seg standhaftig; tyskerne vant store, men ikke avgjørende seirer. Ved hjelp av lynkrigstaktikk ble sovjetiske armeer omringet og nedkjempet i store slag hvor tyskerne tok hundretusener av fanger, men nye sovjetiske divisjoner ble stilt opp. Etter at Japan og Sovjetunionen hadde sluttet en nøytralitetsavtale 13. april 1941, kunne sovjeterne overføre reserver fra Sibir til krigen mot tyskerne. I juli 1941 kom en allianse i stand mellom Sovjetunionen og Storbritannia, og begge land forpliktet seg til ikke ensidig å slutte våpenstillstand eller separatfred. Høsten 1941 begynte vestmaktene å sende våpen og forsyninger til Murmansk og andre havner.
De tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, veiene var dårlige og en viss utmatting begynte å gjøre seg gjeldende i de tyske rekkene. På midtfronten stoppet offensiven opp ved Smolensk, delvis på grunn av troppeoverføringer til sørfronten, for å gjøre det mulig å erobre Kiev og nedkjempe en større sovjetisk styrke nord for byen. Storoffensiven mot Moskva, Operasjon Tyfon, kom først i gang 2. oktober. Sovjeterne hadde da vunnet tid til å bygge ut et sterkt dybdeforsvar. Vinteren satte også inn og ble hard for tyskerne, som bare i begrenset grad var utstyrt for et vinterfelttog. Noen tyske avdelinger nådde utkanten av Moskva i begynnelsen av desember, men var da tom for krefter og all fremrykking stanset opp.
En stor sovjetisk motoffensiv 5. desember tvang tyskerne tilbake. Flere tyske armégruppe- og armésjefer ønsket retrett til en vinterlinje lenger bak, men Hitler forlangte at hæren holdt stillingen. Hitler avskjediget Walther von Brauchitsch fra stillingen som hærsjef og overtok selv ledelsen 19. desember. I sør hadde tyskerne tatt størstedelen av Krim og en rekke store byer, blant annet Kharkov og Rostov, men også her ble de drevet tilbake av sovjetiske motangrep. Mest alvorlig var situasjonen for tyskerne vest for Moskva, hvor den sovjetiske motoffensiven tvang dem rundt 250 kilometer tilbake før fronten stabiliserte seg mot slutten av vinteren 1941/1942. Bare ved en kraftanstrengelse klarte den tyske hæren å forhindre et frontsammenbrudd. Også på andre avsnitt av østfronten slo tyskerne tilbake sovjetiske angrep.
Tyskland forberedte en ny storoffensiv til sommeren 1942, men vinterens store tap hadde redusert de tyske styrkene i øst til 2,5 millioner soldater. Det ble derfor bare mulig å gå over på offensiven på en av de tre armégruppenes avsnitt. Hitlers valg falt på sør, fremfor på Moskva-fronten. Fremstøtet gikk mot sørøst i retning av Kaukasus og oljekildene i Batum og Baku. På den venstre flanken nådde general Friedrich Paulus og den 6. armé Volga og byen Stalingrad, men tyskerne greide bare å erobre deler av Kaukasus, før fremrykkingen stanset opp grunnet spredning over for brede fronter, krevende fjellterreng og hard sovjetisk motstand. Frontlinjene gikk nå fra det beleirede Leningrad vest for Moskva og videre til Stalingrad og inn i Kaukasus, ikke langt fra Det kaspiske hav; samtidig nærmet Rommel seg Alexandria i Egypt. Tyskerne hadde nådd høyden av sin makt.
I Øst-Asia hadde Japan på ny angrepet Kina i 1937. Målet var å trekke Kina inn i en ny asiatisk orden under japansk lederskap. Japanerne hevdet at de ville befri de asiatiske folk fra koloniherrene, men ønsket selv å inkorporere dem i Japans eget økonomiske system, som trengte tilførsler av råvarer og markeder. Ved tremaktsavtalen av 27. september 1940 mellom Italia, Japan og Tyskland fikk Japan retten til å organisere det østasiatiske området, mens Europa ble overlatt til Italia og Tyskland. Kretser i Japan kunne tenke seg å gå sammen med Tyskland mot Sovjetunionen, mens de toneangivende ville utnytte krigen i Europa og kolonimaktenes svekkede posisjon, og gå til ekspansjon i Sørøst-Asia.
I juli 1941 besatte japanske tropper Fransk Indokina. Men i Øst-Asia kom ikke Japan utenom USA, som under forhandlingene i 1941 viste seg uvillig til å anerkjenne Øst-Asia som japansk interessesfære. Ved å slå til raskt håpet japanerne likevel å oppnå gunstige resultater og eventuelt tvinge vestmaktene til en kompromissfred. USA forlangte japansk tilbaketrekning fra Kina og Fransk Indokina. Japan var avhengig av oljeimportert fra USA, men da amerikanerne nedla forbud mot salg av olje og skrapjern til Japan, så landet seg tvunget opp i et hjørne. Å erobre oljekildene i Ostindia ved en krig ble da et alternativ.
I mellomkrigsårene hadde USA trukket seg tilbake til en isolasjonistisk utenrikspolitikk, og det ble nedlagt forbud mot salg av våpen til krigførende land. Mot slutten av 1930-årene gjorde president Franklin D. Roosevelt seg til talsmann for andre strømninger. Hans «karantenetale» i oktober 1937 var rettet mot Italia, Japan og Tyskland. Etter krigsutbruddet i Europa, og særlig etter hans gjenvalg som president i 1940, la Roosevelt gradvis kursen om, og det skjedde en glidning i USAs holdning fra nøytralitet til økende støtte for Storbritannia.
I 1939 overlot USA 50 eldre destroyere til Storbritannia mot å få baser på Newfoundland, Bermuda og de britiske karibiske øyer. Ved Cash and Carry-klausulene fikk britene rett til kjøp av våpen i USA mot kontant betaling og frakt på egen kjøl, og ved Lend and Lease-loven av 11. mars 1941 fikk de kreditt til våpenkjøp (senere fikk Sovjetunionen de samme betingelser).
25. april 1945 møtte sovjetiske tropper amerikanerne i Torgau ved Elben. Samtidig rykket britene frem i Nord-Tyskland. Av politiske grunner ønsket Churchill at vestmaktene skulle trenge så langt østover som mulig. Amerikanske tropper besatte også Thüringen og Sachsen, men trakk seg senere ut etter en avtale med sovjeterne.
I Tyskland satte man sitt siste håp til et brudd mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og til de nye «vidundervåpnene», den flygende bombe V1 og raketten V2. Disse ble satt inn mot Storbritannia, men fikk ingen avgjørende betydning. I slutten av april omringet sovjeterne Berlin, og det ble kjempet fra hus til hus. Hitler holdt til i førerbunkeren under rikskanselliet, der han begikk selvmord 30. april 1945.
Hitler hadde utpekt marinesjef Dönitz som sin etterfølger. Tyskerne kapitulerte nå betingelsesløst på alle fronter: 2. mai i Nord-Italia og 4. mai i Nederland, Nord-Tyskland og Danmark. Natten til 7. mai fulgte den endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa. Innen 14. mai hadde også alle gjenværende tyske tropper gitt opp kampen og overgitt seg.
Krigen mot Japan hadde i flere år hatt andreprioritet. Etter omslaget ved Midway sommeren 1942 var imidlertid de allierte på offensiven. Amerikanerne og tropper fra Australia og New Zealand kjempet fra øygruppe til øygruppe. I fremstøtet mot det japanske hjemlandet var taktikken å erobre visse øyer ved amfibieoperasjoner for å bygge opp fly- og flåtebaser før det endelige angrepet på Japan.
I august 1942 hadde amerikanerne gått i land på Salomonøyene, og i februar 1943 tok de etter harde kamper den største av øyene, Guadalcanal. En stridsgruppe under admiral Chester W. Nimitz erobret så Gilbertøyene og Marshalløyene, i neste omgang Saipan i Marianene og Guam, og støtte så frem mot Filippinene. General Douglas MacArthur hadde overkommandoen i sørvest. Hans styrker erobret flere japanske baser på Ny-Guinea og tok Admiralitetsøyene og andre deler av Bismarck-arkipelet.
20. oktober 1944 gikk de i land på Leyte i Filippinene. Etter at amerikanerne i Leytebukta hadde vunnet andre verdenskrigs største slag til sjøs, ble det kjempet på Filippinene helt til sommeren 1945; Manila falt 23. februar 1945. Fra India forsøkte imperietropper å erobre Burma for blant annet å gjenopprette landforbindelsen med Chiang Kai-sheks styrker i Kina. Etter at en japansk motoffensiv var slått tilbake, ble Burma erobret i begynnelsen av 1945.
Samtidig ble vulkanøya Iwo Jima og Okinawa erobret ved landgangsoperasjoner. Kampene var blodige og harde, og bare få japanere lot seg ta til fange. Dermed var japanernes ytre forsvarsring brutt, og amerikanerne stod bare 500 kilometer fra selve Japan. Fra de erobrede basene og nybygde flyplasser ble det satt i gang en kraftig luftoffensiv mot Japan. Men japanerne behersket ennå Malayahalvøya med Singapore, Indokina og det østlige Kina. De kjempet innbitt og satte inn kamikazefly («selvmordsfly») mot de store amerikanske krigsskipene. Knappheten på handelsskip var en alvorlig svakhet.
Handelsflåten var relativt liten, og de allierte senket cirka 80 prosent av den. Det oppstod alvorlig svikt i tilførselen av drivstoff. Nederlaget var imidlertid bare et spørsmål om tid. Etter at krigen i Europa var slutt, kunne de allierte overføre troppestyrker til Asia. Men seieren ville koste. På konferansen i Jalta lovet Stalin at Sovjetunionen skulle gå med i krigen mot Japan innen to–tre måneder etter Tysklands kapitulasjon.
Da japanerne ikke ville gi seg, valgte amerikanerne å ta i bruk et nytt våpen, atombomben, for å få en slutt på krigen. 6. august 1945 ble store deler av byen Hiroshima ødelagt av en atombombe. Rundt 80 000 mennesker ble øyeblikkelig drept; senskader brakte i ettertid antallet dødsofre opp i 139 000. Tre dager senere slapp USA nok en atombombe, denne gang mot Nagasaki, hvor 40 000 mennesker mistet livet øyeblikkelig; opptil like mange ble påført skader som de senere døde av. Samme dag, 9. august, erklærte Sovjetunionen Japan krig og invaderte Mandsjuria på bred front, for der raskt å bryte ned den japanske motstanden. Japans politiske ledelse erkjente krigsnederlaget, men diskuterte de neste dagene mulige veivalg, før keiser Hirohito 14. august bestemte at Japan skulle kapitulere.
2. september ble kapitulasjonen undertegnet ombord på det amerikanske slagskipet USS Missouri i Tokyobukten. De japanske hovedøyene og Sør-Korea ble besatt av amerikanerne med MacArthur som militærguvernør. Sovjetunionen tok Kurilene, Sør-Sakhalin og Nord-Korea. I Kina rykket Chiang Kai-shek inn i Nanjing, mens store deler av Nord-Kina ble besatt av kommunistiske styrker under Mao Zedong.
Den militære situasjonen i 1945 og en rekke avtaler mellom de allierte på konferanser under og like etter krigen i Europa (Casablanca og Teheran i 1943, Jalta og Potsdam i 1945) dannet grunnlaget for fredsordningen. Det hadde åpenbart seg uoverensstemmelser mellom dem om den fremtidige ordningen i Øst-Europa, spesielt for Polen og Tyskland. Det ble imidlertid oppnådd enighet om at Polens østgrense skulle følge den såkalte Curzonlinjen, og at Polen skulle få kompensasjon på Tysklands bekostning i vest.
I Potsdam bestemte de allierte at områdene så langt vest som til Oder–Neisse skulle stå under polsk forvaltning frem til den endelige fredsslutningen, mens Øst-Preussen foreløpig skulle deles mellom Polen og Sovjetunionen. Seierherrene var også enige om at Tyskland skulle avvæpnes og deles i fire okkupasjonssoner, mens det var uenighet om erstatningsspørsmålet.
I årene 1945–1947 forverret forholdet seg mellom de allierte til «kald krig» mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og Tyskland fikk ikke noen endelig fredsavtale. Det ble imidlertid i 1947 inngått fredsavtaler med Tysklands forbundsfeller Bulgaria, Finland, Italia, Romania og Ungarn. Alle måtte betale erstatninger. Finland måtte avstå Petsamo-området og deler av Karelen med Viipuri (Vyborg) til Sovjetunionen, og Porkkala ble sovjetisk militærbase (gitt tilbake i 1956).
Ungarn fikk beholde sine grenser fra 1938, mens Romania mistet Bessarabia og Nord-Bukovina til Sovjetunionen og Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Italia mistet mindre områder til Jugoslavia, mens Trieste-området senere ble delt mellom de to land. Østerrike fikk en statsavtale i 1955 som påla landet full nøytralitet, der stormaktene garanterte dets integritet.
Det lyktes heller ikke å komme til enighet om Japan. USA og dets allierte sluttet en fredsavtale i 1951 som Sovjetunionen og Kina ikke godkjente. Japan mistet alle sine oversjøiske besittelser: Korea ble selvstendig og delt i to stater, amerikanerne fikk flere øygrupper og Sovjetunionen Sør-Sakhalin og Kurilene. På Taiwan etablerte Chiang Kai-shek og hans nasjonaliststyrker seg i 1949 etter at den kinesiske kommunisthæren fordrev dem fra Fastlands-Kina.
Andre verdenskrig hadde rammet sivilbefolkningen i sterkere grad enn den første. Hele folkegrupper ble forsøkt utryddet av politiske grunner; sivile, motstandsfolk og krigsfanger ble myrdet, og mange drept ved bombeangrep. Tallene er høyst usikre, men det antas at minst 70 millioner mennesker mistet livet.
De samlede militære og sivile tapene utgjorde for de enkelte land (omtrentlige tall): Sovjetunionen 27 millioner, Kina 15–20 millioner, Tyskland 7 millioner, Polen 6 millioner, Japan 2 millioner, Jugoslavia 1 million, Frankrike 600 000, Romania 600 000, Storbritannia 400 000, Italia 400 000, Ungarn 400 000, USA 300 000, Tsjekkoslovakia 300 000, Østerrike 300 000, Nederland 200 000, Belgia 100 000, Finland 80 000, Norge 10 000. De økonomiske omkostningene og de materielle ødeleggelsene var enorme.
Krigen hadde positive ringvirkninger på det teknologiske området. Utviklingen innen militærfly fikk stor betydning for kommende sivile fly. Turbojetmotoren ble videreutviklet og operativ under krigen. De tyske V2-våpen fikk betydning for de senere raketter til romvirksomheten, radar for navigasjon til sjøs og i luften, sonar for fiskerier og seismiske undersøkelser. Medisinen gjorde fremskritt i form av antibiotika som penicillin. Den tekniske utviklingen på godt og ondt kulminerte med kjernekraften og atombomben. Økonomisk skjedde den definitive tyngdeforskyvning over mot USA, og dollaren ble verdens ledende valuta.
Maktpolitisk fikk krigen store konsekvenser. Europas dominans var til ende; Frankrike og Storbritannia ble stormakter av andre klasse, og de mistet snart sine kolonier. Tyskland ble delt opp, og i Asia tapte Japan sitt hegemoni. Det fremstod to supermakter: Sovjetunionen og USA, med de største ressursene og det sterkeste militære potensialet. De to maktenes interessesfærer møttes i Europa, som ble delt i den påfølgende kalde krigen. Sovjetunionens politiske og økonomiske system kom til å prege Øst-Europa, og USAs Vest-Europa.
Profilinformasjon
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingLånepriser
Eff.rente 11,00 %. 120 000 o/5 år. Kostnad: 34 341 kr. Totalt 154 341 kr.
Annonsens metadata
Sist endret: 28.4.2024, 18:12 ・ FINN-kode: 350198414