Bildegalleri
Kirkenesferda 1942 – Kirkenesferden – Lærere under tysk kommando 1942
Trygg handel med Fiks ferdig
Varen vil bli sendt til deg, og du har 24 timer til å inspisere den før pengene overføres til selger.
Beskrivelse av varen
Tilstand: Brukt
Kirkenesferda 1942
Cappelen 1946, 464 sider
Med kart, diverse oversikter og tabeller, en mengde bilder, tegninger og skisser.
Skrevet av lærerne som ble deportert til tvangsarbeid i Kirkenes under 2. verdenskrig.
Hovedredaktør: Sverre S. Amundsen
Permen er slitt i hjørner og kanter. Det er gjennomgående notert med blyant i bokens marger. Se bilder
Pris: 150.- + forsendelse
Mars 1942 ble 1 100 mannlige norske lærere arrestert. Over halvparten av dem ble sendt til Kirkenes i tvangsarbeid. Lærernes tid i fangenskap har i ettertid blitt kalt Kirkenesferden. En sterk historie om samhold, gavmildhet og umenneskelig ondskap. Lærerstriden handlet om motstanden mot nazifiseringen av den norske skolen.
Kirkenesferden ble fulgt tett av alle i Norge, men er i dag glemt. Historien fortjener å bli husket; lærerne medvirket sterkt til å velte Quislings planer om et riksting.
Kirkenes ble i 1940 okkupert av tyske styrker, og opp til 100 000 soldater var stasjonert her. Sommeren 1941 ble Nordøst-Norge området for det tyske angrepet på Sovjetunionen, med den nærliggende havnebyen Murmansk som hovedmål. Som et resultat var lille Kirkenes et av de mest bombede steder i Europa under andre verdenskrig med minst 320 ødeleggende sovjetiske raid. Bare Malta fikk mer skade fra bombinger. Det verste angrepet i Kirkenes fant sted 4. juli 1944 da 140 hjem sto i flammer etter et omfattende sovjetisk luftangrep.
Hit var det altså lærerflokken ble sendt, for å arbeide ved havnen og de mange og store lagerbygningene til okkupasjonsmakten.
Boken Kirkenesferda 1942 er forfattet av lærerne selv. Den er blant annet basert på dagbøker utlånt av dem som førte slike under fangenskapet, og den er tilegnet «sivilfolket i Kirkenes».
Fra forordet:
«Kirkenes-ferda» er en beretning om læreraksjonen i 1942, og om nazistenes og tyskernes motaksjoner overfor et stort antall lærere. Det er forsøkt å gi et så korrekt bilde som mulig av det som skjedde fra arrestasjonene den 20. mars til siste pulje kom tilbake fra Kirkenes, 8 måneder senere».
Det ble tidlig bestemt at om de overlevde, skulle deres fortelling komme ut til folket. Hver enkelt ble bedt om å sende inn bidrag; fortellinger skrevet etter krigen, og dagbøker og noteringer fra fangetiden. «Det var ikke så få som hver for seg samlet sine inntrykk i små, uanselige notisbøker, som var lette å skjule i tilfelle det var nødvendig.» Dessuten må det legges til at flere av fangene «samlet sine inntrykk» i form av tegninger og skisser, og en hel del av disse er tatt med i boken. Hvert kapittel er bygget på lærerfangenes egne opplevelser.
I mai 1945 opprettet lærerne Kirkenesfondet, og den samlede lærerstand sluttet opp om ideen. På bare ett år var beløpet nådd en halv million. Alle som skulle holde foredrag, utgi bøker eller artikler, ble henstilt til å gi hele overskuddet til Kirkenesfondet. Henstillingen ble fulgt. Parolen var: «Ingen skal tjene på sitt fangenskap.»
Alt arbeid med den offisielle boken, Kirkenesferda 1942, ble gjort gratis, og hele overskuddet ble gitt uavkortet til Kirkenesfondet. Cappelen forlag som ga ut boken, tok heller ikke ut noen fortjeneste.
Lærerne besluttet at pengene skulle gå til et nytt bibliotekbygg i Kirkenes og hjelp til boksamlingen som var gått tapt under krigen. Høsten 1952 kunne så det nye biblioteket tas i bruk. Det var lærernes gave til befolkningen i Sør-Varanger; som takk for all hjelp og støtte de hadde fått i løpet av de vanskelige månedene i tvangsarbeid.
Lærerstriden i 1942 var de norske lærernes reaksjon under andre verdenskrig på NS-myndighetenes krav om at skolen skulle medvirke til å oppdra ungdommen i «det nye livs- og samfunnssynet som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program», altså i fascistisk eller nasjonalsosialistisk tradisjon. Det har blitt hevdet at et av hovedformålene med nazistisk indoktrinering i skolen var å sikre rekruttering av kampvillige soldater til frontene.
Lærerne meldte seg ut av sine organisasjoner da Josef Terboven prøvde å nazifisere dem sommeren 1941. I stedet var det opprettet illegale kontaktnett. Dette førte til at flertallet av de 14 000 lærerne i Norge på den tiden fulgte parolen. Selv om departementet truet med avskjed og sperret lønnen, ble ikke erklæringene trukket tilbake.
NS opprettet i stedet Norges Lærersamband. Gjennom dette forbundet ble lærerne pålagt å lære opp skoleelevene i nyordningens ideologi. De skulle bistå med nazifiseringen av skolene.
Sambandet erstattet alle tidligere organisasjoner, som fra da av ble forbudt. Medlemskap var tvungent – de som motsatte seg, mistet retten til å undervise. Lærersambandet var tenkt å være det første i en rekke slike samband for de forskjellige yrker. Disse organisasjonene skulle sende representanter til et riksting; grunnlaget for den påtenkte «kooperative stat». Rikstinget skulle erstatte Stortinget.
I løpet av noen få dager mottok regjeringen 11 000 likelydende og signerte protestbrev fra landets lærerstand, som alle ble sendt på den avtalte datoen 20. februar 1942:
Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for N.S.U.F.s ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges Lærersamband etter landslederens uttalelse bl.a. pålegger meg forpliktelser til å medvirke til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet.
Brevet var nærmest en «krigserklæring», og nå braket det løs for alvor.
Tidlig på morgenen 20. mars 1942 ble 1 100 mannlige lærere fra folkeskole, framhaldsskole og høyere skole i Norge arrestert av statspolitiet og norske lensmenn. Ordren kom fra Sipo (det tyske sikkerhetspolitiet) og direkte fra Terboven. Noen steder ble valget helt tilfeldig, andre ble plukket ut fordi de ble sett på som sterke motstandere. Mange hadde fått advarsel i forkant – ingen valgte å rømme. De visste ikke hva som kom til å skje, men var klar over at følgene kunne bli svært alvorlige; frykten var stor for at de skulle bli deportert til Tyskland.
De arresterte ble internert rundt omkring i landet før de ble overført til Grini, Jørstadmoen, Falstad og fangeleiren Sydspissen på Tromsøya, hvor de kom under ren tysk kontroll. De fra Grini og Jørstadmoen ble sendt til tvangsarbeid i Kirkenes. Hele tiden forsøkte tyskerne å få lærerne til å melde seg inn i Lærersambandet. Den som gjorde det, ble sluppet løs umiddelbart.
Oppholdet i Kirkenes med tvangsarbeid, altfor lite mat og elendige boforhold, medførte at mange av lærerne ble syke. Både på stedet og i etterkant. Lærerne ble satt i arbeid blant annet ved Kirkenes havn. De og de russiske fangene skulle utføre lossing og lasting og også betjene kranene. Ingen av dem hadde noen erfaring med slikt tidligere, og det oppsto også ulykker. En av lærerne døde i en slik arbeidsulykke, men dette var også det eneste dødsfallet i lærerflokken. De russiske krigsfangene ble behandlet mye verre enn de norske, og blant dem var det mange som døde.
Folk i Kirkenes og Sør-Varanger hjalp lærerne det de kunne; med mat, klær og med å sende og motta beskjeder. Alt dette med fare for eget liv.
Like før den siste puljen med lærere forlot Kirkenes, sendte de illegalt følgende skriv:
Til våre venner i Sør-Varanger
Når vi nå står ved slutten av vårt fangenskap her i Kirkenes, vil vi gjerne få gi uttrykk for dyptfølt takk for den hjertevarme og gavmildhet vi er blitt møtt med av stedets befolkning. Mennesker som var oss helt ukjente, ga oss en øyeblikkelig og høyst nødvendig hjelp like etter framkomsten, og den samme vennlighet og offervilje merket vi under hele oppholdet her.
Det er dessverre umulig for oss å rekke fram til alle som har vært i virksomhet for å lette vårt opphold i disse 8 månedene. Forholdene forbyr oss endog å forsøke det nå. Vi kan derfor bare be om at man på denne måten vil ta imot vår enkle og oppriktige takk.
En særlig takk retter vi til hjelpekomitéens medlemmer både for personlige offer, for de mange tjenester de alltid beredvillig har gjort oss, og for den risiko de uten betenkning har tatt ved å formidle forbindelsen med alle ukjente hjelpere på stedet.
Gleden ved å kunne reise hjem ville vært enda større om vi nå hadde kunnet takke hver enkelt, både kjente og ukjente, som har støttet oss.
Men ett er visst: Hva befolkningen i Kirkenes og Sør-Varanger har gjort for oss, vil vi aldri kunne glemme.
Deres gode venner gjorde dem enda en tjeneste. Edvardsen, kjøpmannen på Elvenes, sendte et illegalt telegram sørover i landet med beskjed om at den siste puljen på 360 mann var på vei hjemover. Telegrammet lød: «Restbeløpet avsendt i dag. Edvardsen.»
Look to Norway
Den amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt, sa i en tale høsten 1942:
"Hvis det er noen som ikke er klar over hvorfor vi kjemper denne krigen, la ham da rette blikket mot Norge. Hvis det er noen som ennå nærer illusjonen om at denne krigen kunne vært unngått, la ham rette blikket mot Norge. Og hvis det finnes noen som tviler på demokratiets seiersvilje, da sier jeg på ny: la ham rette blikket mot Norge. For der vil han finne et land som nok ble hærtatt, men som er uovervinnelig."
Det Roosevelt sikter til, er neppe den rent militære motstanden, men den sivile holdningskampen som var ført til seier sommeren 1942, og som bidro til at Quisling og NS ga opp ethvert forsøk på omfattende, nasjonalsosialistisk nyordning og ensretting av det norske samfunnet.
I denne viktige motstandskampen, som vakte stor internasjonal oppsikt, sto lærerne i første rekke, og mange av dem utviste et mot som fortsatt gjør et dypt inntrykk
Profilinformasjon
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingAnnonsens metadata
Sist endret: 31.12.2023, 12:16 ・ FINN-kode: 334316422