Bildegalleri
"Fra alle Lande" - årgang 1873, 1874, 1879 & 1880
Til salgs
150 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
5 innbundne bøker med tidsskriftet "Fra alle Lande. Et Maanedsskrift for nyere Rejsebeskrivelser, for Skildringer af fremmede Lande og Folkeslag, af Dyre- og Planteliv." Utgitt av L. Zinck. Noen er tidl. bibl.bøker.
1873: 1ste Del
1874: 1ste Del
1874: 2den Del
1879: Andet Bind.
1880: Andet Bind
Selges samlet for 150,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-----------------------------------
Geografi er et fag og en vitenskap som beskriver og analyserer fenomener på jordoverflaten, særlig ulikheter fra område til område.
Både som fag og vitenskap har geografien et vidt omfang, og overlapper med flere andre fag. Det karakteristiske for geografien er at den tar utgangspunkt i det romlige, det vil si et bestemt område eller sted, og naturgitte forhold som berggrunn, topografi, jordbunn, klima. Den romlige innfallsvinkel er grunnene til at kart er et viktig hjelpemiddel i geografien.
Som skolefag spenner geografien svært vidt: fra geologi og landformer til befolkningsvekst og byutvikling. Hovedperspektivet er menneskenes levekår på Jorden. Dette gir faget en samfunnsfaglig vinkling. Levekårene blir belyst både ved naturforhold og naturbetingelser og historiske, politiske og økonomiske forhold.
Som vitenskap har geografien to hovedretninger: naturgeografi og samfunnsgeografi. Naturgeografien er naturvitenskapelig orientert og samfunnsgeografien er samfunnsvitenskapelig orientert. Regionalgeografien forsøker å gi kvalifisert og selektiv kunnskap om steder ved å
sammenholde de to hovedretningene til en samlet forståelse av steder (land, regioner, områder).
Geografiens historie er på mange måter også oppdagelsenes og kartografiens historie. De greske filosofene Anaximander og Hekataios laget de første verdenskartene, der den bebodde verden, oikumene, var delt i tre verdensdeler, Europa, Libya og Asia, og omgitt av verdenshavet Okeanos. Dette verdensbildet ble forbedret av Herodot, og senere ble ny viten tilført geografien av Pytagoras, Pytheas og Strabon. Eratosthenes (247–195 fvt.) er kjent for målinger som satte ham i stand til å beregne Jordens omkrets.
Ptolemaios (87–150 evt.) blir tillagt æren for å ha grunnlagt kartografien som vitenskap. Hans verk Geographia inneholder summen av den tids geografiske viten. Kartene hans er gått tapt, men er rekonstruert på grunnlag av opplysninger i verket. Dette skjedde først 1300 år senere da hans atlas ble utgitt i 1472.
Også araberne beskjeftiget seg med kartografi. De studerte de antikke geografenes verker og laget sjøkart. Italienske kjøpmenn og sjøfarere tok lærdom av arabernes kart, og fra 1300-tallet finnes såkalte portolankart med overraskende nøyaktig gjengivelse av middelhavskysten.
Europeiske ekspedisjoner
Med de europeiske oppdagelsesreisene fra cirka 1450-tallet ble kunnskapen om verden radikalt utvidet. Etter hvert ble det klart at Ptolemaios hadde undervurdert Jordens omkrets. Etter Kristofer Columbus' ferder ble verdenskartet endret, og det gikk ikke lenge før europeerne erkjente at det ikke var India han var kommet til, men et nytt kontinent. Da oppdagelsesferdene etter hvert ble lengre og skipsfart og handel økte i omfang, fikk kontinentene et riktigere omriss, og de hvite flekkene bak kystlinjene ble mindre.
Kartografien fikk snart en annen karakter. Ikke minst ble det lagt vekt på å finne hensiktsmessige projeksjoner slik at feilene i avbildningsmetodene kunne bli mindre – se Gerhardus Mercator.
Bernhard Varenius ble med Geographia Generalis fra 1650 en av de første som antydet todelingen av geografien. Immanuel Kant (1724–1804) foreleste i «fysisk geografi», men innholdet i hans forelesninger omfattet studiet av både mennesker og naturforhold. Kant gav geografien en filosofisk begrunnelse ved sine betraktninger om å ordne empirisk viten i tid og rom.
Geografi i moderne forstand kan knyttes til Alexander von Humboldt (1769–1859) og Carl Ritter (1779–1859). Humboldt oppfattet geografien som en ren naturvitenskap, mens Ritter så på forholdet mellom natur og kultur som det viktigste. Både Humboldt og Ritter la vekt på den sammenlignende metode, idet de forsøkte å få frem likheter og forskjeller mellom land og områder. Humboldts fagsyn ble videreført av blant andre Ferdinand von Richthoven, Albrecht Penck og William Morris Davis, som fikk vesentlig betydning for utviklingen av geomorfologien.
Visse sider av Ritters vitenskapssyn fikk et grunnskudd da darwinismen slo gjennom, men andre sider av hans geografiske ideer ble videreført som antropogeografi (senere kulturgeografi) av Friedrich Ratzel (1844–1904) og andre. Vitenskapssynet var i denne perioden klart naturdeterministisk, det vil si at hovedvekten ble lagt på å vise at mennesket er underlagt naturens lover og at kulturformene er bestemt av naturforholdene. Reaksjonen på dette synet kom blant annet med Vidal de la Blache (1848–1918), Jean Bruhnes (1869–1930) og Carl Sauer (1889–1975). De innså de naturgitte grenser for menneskelig virksomhet, men la større vekt på menneskenes valgmuligheter (possibilisme).
I årene etter andre verdenskrig ble en rekke nye problemer formulert, og metodene endret karakter fra overveiende deskriptiv art til en mer analytisk og teoretisk art. Geografien fikk et mye større mangfold både med hensyn til temavalg og vitenskapelig angrepsmåte.
Migrasjonsstudier, kontakt- og transportstudier, studier av urbaniseringsprosessenes forskjellige sider og undersøkelser av spredningskanaler for innovasjoner er eksempler på emner som kom til å stå sterkt. En av banebryterne for en mer modellsøkende og teoretisk geografi var svensken Torsten Hägerstrand ved universitetet i Lund.
I 1950-årene opplevde også geografien den «kvantitative revolusjon». Store datamengder som tidligere ikke hadde latt seg håndtere, og kvantitative teknikker utviklet av statistikere, fysikere og andre, ble tilgjengelige og anvendbare takket være elektronisk datateknikk. Metodene lot seg tilpasse den romlige analysens behov. Geografien utviklet en rekke modeller for geografiske prosesser; for byvekst, for migrasjonsstrømmer og spredning av kulturnyheter, for elveløp og så videre. Resultatene modellene gav, ofte på kart, kunne så testes mot empirisk materiale, også dette tilsvarende fremstilt på kart. Videre tok geografien i bruk analogimodeller fra fysikken for å analysere befolkningsfordelinger, trafikkstrømmer og så videre.
Denne regional science-retningen (regionalvitenskap, som også innbefattet fag som økonomi og statsvitenskap) stod særlig sterkt i 1950- og 1960-årene. Mange problemer ble løst, eller i det minste belyst på en ny måte i denne perioden, ikke minst av amerikanske, engelske og svenske geografer. Imidlertid vokste det etter hvert frem en kritisk holdning til det positivistiske vitenskapssynet som denne retningen stod for. Et karakteristisk trekk er at flere av de fremste representantene for den kvantitative retningen i geografien senere har stilt seg kritiske til de forskningsresultatene den kvantitative revolusjonen kunne oppvise.
Tendensene i 1970–1990-årene var ikke entydige, men det er mulig å skille ut flere retninger. En behavioristisk retning la stor vekt på menneskelig atferd. Både humanistiske og fenomenologiske varianter av samfunnsgeografisk forskning finnes. En «radikal» strukturalistisk retning har fått økende oppslutning. Deres krav om «social relevance» har ført til atskillig forskning som tar opp levekår og menneskers sosiale forhold for øvrig.
Fra 2000-tallet kan geografifaget beskrives som mangfoldig både i temavalg og vitenskapelig angrepsmåte. Sentrale temaer både i forskning og høyere undervisning er økonomiske strukturendringer, byproblemer, sosiale, politiske og demografiske forhold, utviklingsproblemer, Nord–Sør-forholdet og miljø- og ressursproblemer.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 24.4.2026 kl. 16:00 ・ FINN-kode: 457818698
Utforsk våre nye sider for klær og mote
Ta en titt
