Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/10)
The legion of regrettable supervillains
Til salgs
105 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "The legion of regrettable supervillains. Featurering the 50 strangest supervillains in the history of comics." Av Jon Morris. 125 sider. Utgitt i 2016.
Selges for 105,- kroner
Porto: 46,- kroner
------------------------------
Superhelt er en litterær figur med overmenneskelige krefter og evner, som gjerne bekjemper kriminalitet og forsøker å gjøre verden til et bedre sted, i motsetning til en superskurk.
Kreftene er ofte overnaturlige fordi helten er en utenomjordisk skapning som Supermann, en gud som Tor, eller har fått dem ved en ulykke, tilfeldighet, arv eller vitenskapelige inngrep, som for eksempel Spider-Man og Captain America. Superhelter som X-Men har fått sine krefter ved genetisk mutasjon. Maskerte helter som ikke har overnaturlige krefter, men som isteden tar i bruk teknologi, magi eller fysisk fostring, som Iron Man, Dr. Strange, Batman og Fantomet, regnes også som del av superheltfamilien.
Som sjanger oppsto superhelthistorien i USA, i den første tegneserien om Supermann i 1938, og har siden blitt brukt i radio, TV, film, skjønnlitteratur, teater og dataspill. På 2000-tallet er film og TV-serier om superhelter blitt langt mer populært enn tegneseriene.
Verdens første superhelt er fortsatt den mest kjente. Supermann debuterte i første nummer av tegneserieheftet Action Comics i april 1938, skapt av forfatteren Jerry Siegel og tegneren Joe Shuster, og utgitt av forlaget DC Comics.
Men Supermann oppsto ikke fra intet, navnet hadde røtter i Friedrich Nietzsches übermensch-begrep, videreført i George Bernard Shaws skuespill Man and Superman (1903). Den heltemodige arketypen har også dype røtter i mytologi og folklore, i gammel gudelære, halvguder som Herkules og helter som Gilgamesh og Robin Hood.
Teaterstykket og romanen Den røde pimpernell (1903/1905) populariserte ideen om den maskerte helten med hemmelig identitet, noe som ble videreutviklet i den såkalte pulplitteraturen, med romanhelter som Tarzan, Doc Savage og The Shadow. Siegel og Shuster var også inspirert av kroppsbyggingsbølgen frontet av Charles Atlas og Bernarr McFadden, den ferske science fiction-fankulturen og -romaner som Jack Williamsons The Girl from Mars (1929) og Philip Wylies Gladiator (1930).
Det som var nytt med Supermann, var at han hadde overnaturlige, utenomjordiske krefter. Babyen Kal-El ble som barn sendt fra den døende planeten Krypton til jorden, der vår sol ga ham en rekke overmenneskelige krefter. Han tok det sivile navnet Clark Kent, fikk jobb som journalist, og kjempet mot kriminelle på fritiden som Supermann.
Supermann fikk raskt selskap av flere superhelter, de mest suksessfulle ble også utgitt av DC Comics: Batman i 1939, fulgt av Captain Marvel, Catwoman og Justice Society of America i 1940. Sistnevnte var den første superheltgruppen, i første omgang bestående av Doctor Fate, Hourman, The Spectre, Sandman, Atom, The Flash, Green Lantern og Hawkman. Disse årene så også de første Marvel Comics-superheltene, utgitt av forløperen Timely Comics: Namor the Sub-Mariner og den første The Human Torch (begge 1939), Vision (1940) og Captain America (1941).
Så godt som alle disse første superheltene ble skapt av andregenerasjons jødiske immigranter i USA, som i det sivile liv holdt masken som «vanlige» amerikanere, mens de i privatlivet var preget av jødisk historie, tro og identitet.
Alt i 1940 dominerte superheltene amerikanske tegneserieutgivelser, med 15 millioner solgte hefter i måneden, der markedsundersøkelser viste at 90 prosent av elevene i fjerde og femte klasse beskrev seg som faste lesere. Det som to år tidligere hadde vært et marginalt fenomen, var i 1940 blitt en samlende amerikansk mytologi for en hel generasjon amerikanske barn. 1940-årene ble i ettertid døpt «gullalderen» for superhelter.
Under andre verdenskrig ble Supermann en metafor for den nye supermakten USA. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor ble den isolasjonistiske og nærmest sjenerte amerikanske staten en global supermakt, slik Clark Kent kastet brillene for å redde verden som Supermann.
Etter krigen så det i en periode ut som om amerikanske lesere var ferdig med superhelter, men de gjorde et sterkt comeback med «sølvalderen» i 1960-årene. I 1960 revitaliserte DC-forfatteren Gardner Fox ideen om en gruppe med superhelter og skapte Justice League of America med følgende medlemmer: Supermann, Batman, Wonder Woman, The Flash, Green Lantern, Aquaman og Martian Manhunter.
Suksessen inspirerte to tegneserieskapere hos forlagsmyggen Marvel Comics til å svare. Forfatteren Stan Lee og tegneren Jack Kirby skapte i 1961 superheltene Fantastic Four. Dette var ikke bare en gruppe, men en familie med superhelter som brukte like mye tid på å krangle med hverandre som å bekjempe superskurker.
Formelen med like deler såpeopera, superheltbataljer og kosmiske eventyr ble videreført av de to serieskaperne i nye superhelter som Ant-Man, The Hulk og Thor (alle 1962) samt Iron Man, Wasp, X-Men, Avengers (alle 1963). I tillegg skapte Lee to populære superhelter med tegneren Steve Ditko: Spider-Man (1962) og Dr. Strange (1963) samt Black Widow, Hawkeye og Daredevil (alle 1964) med andre tegnere. Lee, Kirby og Ditko klarte å menneskeliggjøre superheltene, de ble morsommere, mindre forutsigbare og følelsesmessig mer komplekse.
Til forlagets store overraskelse ble ikke disse nye Marvel-heltene bare elsket av barn, men også omfavnet av 1960-årenes motkulturelle ungdom. For eksempel hadde magikeren Dr. Strange ur-hippier som Jefferson Airplane, Ken Kesey og Pink Floyd som fans, noe som forskrekket superheltens medskaper, den dypt konservative Ditko.
I 1970- og 1980-årene kom den virkelige verden sterkere inn i superheltenes verden, i form av historier om sosiale problemer som rasisme, fattigdom og narkotika, mens superkrefter også i større grad ble brukt som en metafor for hvordan homoseksualitet, pubertet og etnisitet kunne sette deg på siden av samfunnet.
Forfatteren Dennis «Denny» O’Neil og tegneren Neal Adams ga superheltene en sosial bevissthet, både med sine Batman-serier, men ikke minst da de forente Green Lanterns kosmiske oppdrag og science fiction-eventyr med Green Arrows mer jordnære kamp mot storbyens hverdagslige farer, som rasisme, fattigdom og narkotika.
Den yngre serieskaperen Frank Miller fulgte i denne duoens fotspor i 1980-årene, først med flere historier med Marvel-helten Daredevil, før han skapte sensasjon med sin voldelige og dystopiske versjon av Batman i miniserien The Dark Knight Returns (Nattens ridder gjenfødes, 1986). Samme tiår fikk engelskmannen Alan Moore ansvaret for den mindre kjente DC-helten Swamp Thing og gjorde tegneserien til en intelligent og samfunnskritisk miks av superhelter, skrekk og mørk fantasy. Han fulgte opp med Watchmen (Vektere, 1986–1987), der han dekonstruerte superheltsjangeren med skarp samtidssatire, preget av 1980-årenes overhengende frykt for atomkrig.
Miller og Moore la grunnlaget for både stigende popularitet og økende eksperimentering i superheltsjangeren samt en visshet om at leserne slett ikke gikk lei superheltene da de ble voksne. I kjølvannet av Alan Moore hanket DC Comics inn flere britiske tegneserieskapere, og superheltseriene fikk sin britiske invasjon, på linje med poprevolusjonen i 1960-årene. Forfattere som Grant Morrison, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Jamie Delano, Warren Ellis og Peter Milligan tok med seg en solid dose svart humor, brutal vold, kynisme og inngående kjennskap til litteratur, film og musikk inn i superheltenes verden.
«Superhelt» var fortsatt en egen sjanger, men ble også et virkemiddel i andre sjangre, slik at superhelter ble brukt for å fortelle krim, satire, såpeopera, science fiction, fantasy og så videre.
Rundt tusenårsskiftet gikk superheltene til Marvel Comics også gjennom en modernisering, dels med hjelp fra de samme serieskaperne som tidligere hadde revolusjonert DC Comics, og dels navn som var hentet fra andre felt innen amerikanske tegneserier, som blant annet krimentusiastene Brian Michael Bendis og Ed Brubaker.
Mennene bak comebacket var de nye sjefene, Bill Jemas og Joe Quesada, selv både erfarne serieskapere og seriefans. De trykket opp klassiske Marvel-serier i billige samlebøker og hentet inn seriebransjens dyktigste penner – og ga dem frie hender. Grant Morrison skrev X-Men, mens Garth Ennis tok tak i The Punisher og Nick Fury. Marvel droppet selvsensurinstansen The Comics Code, og de lanserte det såkalte Ultimate-universet, der forlaget i praksis lot de mest kjente Marvel-historiene utspille seg på nytt.
I Ultimate Spider-Man tok Brian Michael Bendis og Mark Bagley utgangspunkt i originalhistorien fra 1960-årene, men oppdatert til 2000-tallet. Manuset ble blant annet et utgangspunktet for Sam Raimis vellykkede filmatisering, Spider-Man (2002).
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 14.3.2026 kl. 15:00 ・ FINN-kode: 455415879
