Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/1)
"Nürnbergprosessen fra uke til uke" & "Nürnberg - Norge - Dommen"
Til salgs
150 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Bøkene:
"Nürnbergprosessen fra uke til uke" av Frederich Berg. Utgitt i 1946. 248 sider. Heftet.
"Nürnberg - Norge - Dommen" av Willy Brandt. Utgitt i 1946. 100 sider. Heftet.
Selges samlet for 150,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-----------------------------------------
Nürnbergprosessen var en internasjonal krigsforbryterrettssak mot fremtredende politiske og militære ledere i det nazistiske Tyskland under andre verdenskrig. Rettssaken ble ført i 1945–1946 for en alliert militærdomstol i Nürnberg.
Domstolen var opprettet etter en avtale signert i London den 8. august 1945 mellom USA, Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen for saker mot tyske krigsforbrytere. Vedlagt avtalen var de såkalte Nürnbergvedtektene, som fastsatte domstolens jurisdiksjon. De tiltalte ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser (krenkelse av krigens lover og sedvaner) og forbrytelser mot menneskeheten, samt for at de hadde inngått et forbund (Conspiracy) eller deltatt i en «felles plan» (Common Plan) for å utføre disse forbrytelsene. Avtalen ble tiltrådt av en rekke land, blant annet Norge.
Rettsprosessen ble avholdt i justispalasset i Nürnberg, som tidligere hadde vært byen der det tyske nazi-partiet NSDAP avholdt sine Reichsparteitage («rikspartidager», riksmøter der nazi-partiet blant annet gjennomførte storstilte massemønstringer), og som også hadde gitt navn til de nazistiske raselovene (Nürnberglovene). Domstolen var organisert som et tribunal med fire medlemmer, der hver av de fire stormaktene Storbritannia, Sovjetunionen, USA og Frankrike (de tidligere allierte) bidro med én dommer hver. I tillegg hadde hver nasjon også én hjelpedommer som fulgte hele rettssaken, slik at det ved dommerbordet til enhver tid satt åtte dommere. De sovjetiske dommerne satt ytterst til venstre i militær uniform, deretter fulgte dommerne fra Storbritannia, USA og Frankrike i sorte rettskapper, alle foran sine respektive nasjoners flagg.
I rettslokalet var det dessuten flere bord avsatt til anklagere og forsvarere, samt til et stort antall oversettere, mens de tiltalte var plassert under streng bevoktning på to benker på motstående side av dommerne. Nürnbergprosessen ble også fulgt av et stort antall journalister, og på det meste var mer enn 160 reportere til stede i justispalasset i Nürnberg. Særlig i USA skulle reportasjene deres komme til å vekke oppsikt, mens europeiske medier ikke dekket rettsprosessen fullt så inngående som de amerikanske, dels som følge av papirrasjonering etter krigen.
Det ble reist tiltale mot seks sentrale nazi-tyske organisasjoner og institusjoner, samt 24 enkeltpersoner, alle menn. Under rettsprosessen satt 21 av de tiltalte personene på tiltalebenken:
riksmarskalk og sjef for Luftwaffe Hermann Göring
Adolf Hitlers stedfortreder Rudolf Hess
utenriksminister Joachim von Ribbentrop
rustningsminister Albert Speer
de sentrale nazi-ideologene Julius Streicher og Alfred Rosenberg
sikkerhetspolitisjef Ernst Kaltenbrunner
medarbeider i rikspropagandaministeriet Hans Fritzsche
generalfullmektig for arbeidsinnsatsen Fritz Sauckel
tidligere riksminister og riksprotektor i Böhmen-Mähren Konstantin von Neurath
generalguvernør i det tyskokkuperte Polen Hans Frank
tidligere riksungdomsleder og gauleiter i Wien Baldur von Schirach
riksinnenriksminister Wilhelm Frick
tidligere rikskansler Franz von Papen
president for den tyske riksbanken Walther Funk
tidligere forbundskansler i Østerrike og rikskommissær i Nederland Arthur Seyss-Inquart
tidligere riksbanksjef Hjalmar Schacht
leder for det tyske nazi-partiets hovedkontor Martin Bormann
generalene Wilhelm Keitel og Alfred Jodl fra Wehrmachts overkommando
marinesjefene og storadmiralene Erich Raeder og Karl Dönitz; sistnevnte var for øvrig også blitt utpekt av Hitler til hans etterfølger som statsoverhode etter Hitlers selvmord den 30. april 1945
De tiltalte ble presentert for tiltalen under tribunalets åpning i Berlin den 18. oktober 1945. Selve rettsforhandlingene ble imidlertid først åpnet i Nürnberg 20. november 1945 under ledelse av den britiske dommeren Geoffrey Lawrence (1880–1971). Den amerikanske hovedanklageren Robert H. Jackson fulgte opp med en malmfull og retorisk meget effektiv tale dagen etter. Her tok han opp det de fire seiersmaktene hadde bestemt at skulle være det amerikanske hovedbidraget, nemlig anklagen om at de tiltalte hadde handlet ut fra en felles plan, samt forbrytelser mot freden. Deretter fulgte den britiske hovedanklageren Hartley Shawcross (1902–2003) opp det siste tiltalepunktet ved å peke på spesifikke traktater samt forbrytelser til sjøs, før den franske anklageren François de Menthon (1900–1984) presenterte anklagene om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Vest-Europa, og den sovjetiske anklageren Roman A. Rudenko (1907–1981) gjorde det samme for Øst-Europa.
For de tiltalte var det oppnevnt tyske advokater som forsvarere. Samtlige av de tiltalte erklærte seg ikke straffskyldige. Etter 403 åpne rettsmøter over 216 dager ble rettsforhandlingene avsluttet den 31. august 1946. Aktoratet førte 33 vitner som avla muntlig vitnemål, mens forsvarerne førte 61 vitner; i tillegg avla også 19 av de tiltalte vitnemål i løpet av rettssaken. 38 000 skriftlige uttalelser og erklæringer signert av til sammen rundt 300 000 personer ble også lagt fram for retten. I tillegg ble det lagt fram en meget stor mengde originale dokumenter beslaglagt av de allierte i tyske militære hovedkvarterer og regjeringskontorer, samt i depoter i gruveganger og andre skjulesteder tyskerne hadde ansett som trygge.
Samlet sett ga det skriftlige – og særlig det muntlige bevismaterialet – et sjokkerende inntrykk på de tilstedeværende, til dels også på de tiltalte. Filmer tatt opp i konsentrasjonsleirene ble dessuten spilt av i rettssalen, og sammen med vitnemål fra overlevende fra tilintetgjørelses- og konsentrasjonsleirene, etterlot bevismaterialet ingen tvil om alvorlighetsgraden av nazistenes ugjerninger og dermed også potensielt gjerningsmennenes skyld. Da Hans Frank vitnet den 18. april 1946, innrømmet han et visst ansvar for forfølgelsene av jødene i Polen mens han var generalguvernør der, enten som han selv sa av samvittighetsgrunner, eller i et fåfengt forsøk på å unnslippe dødsstraff. I sitt vitnemål sa Frank blant annet at «Tusen år vil gå, og Tysklands skyld vil ennå ikke være slettet», noe som vakte stor oppstandelse og bestyrtelse blant Franks medtiltalte, som etter dette tok avstand fra ham.
Dommerne i militærtribunalet slo i sin dom fast at de umulig kunne referere det framlagte bevismaterialet på en tilfredsstillende måte, ettersom omfanget av krigsforbrytelser var blitt begått i et omfang så enormt at det aldri var sett noe liknende i krigshistorien. Forbrytelsene var skjedd så vel til sjøs som i samtlige av de landene Nazi-Tyskland okkuperte i kortere eller lengre perioder under krigen, «og medførte enhver tenkelig form for grusomhet», som det het i dommen. Nazistenes konseptualisering av krigen som en «total krig» og deres aggressive, kriminelle tilnærming til krigføring gjorde at krigen ble ført «på det mest barbariske vis», der krigsforbrytelser inngikk som en naturlig og kalkulert del av handlingsmønsteret til de tyske militære styrkene. Iblant var forbrytelsene planlagt lang tid i forveien, særlig i forkant av angrepet på Sovjetunionen den 22. juni 1941, der de tyske troppene fikk ordre om å henrette politiske kommissærer og hensynsløst knuse enhver form for motstand. Her forelå det også omfattende planer for plyndring og utbytting av det erobrede territoriet, planer som var nødt til å føre til hungersnød og massedød for sivilbefolkningen hvis de ble gjennomført.
Som følge av omfanget kunne tribunalet kun framstille krigsforbrytelsene begått av Det tredje riket mer generelt, men dommen trakk likevel fram tallrike eksempler på forbrytelser mot krigsfanger, herunder mord og utsulting, særlig mot sovjetiske krigsfanger, samt mot sivilbefolkningen i de okkuperte landene. Regelrett terror, konsentrasjonsleirer, deportasjoner og slavearbeid hørte med til dagens orden i det tyskokkuperte Europa, og tribunalet konstaterte også at det i løpet av rettssaken var dokumentert i detalj hvordan den målrettede forfølgelsen av jødene var foregått med henblikk på å utrydde hele den jødiske befolkningen i Europa. I dommen ble det trukket fram hvordan den fanatiske antisemittismen i den nazistiske ideologien hadde lagt grunnlaget for forfølgelsene av jødene, men også at krigsutbruddet hadde bidratt til å akselerere de anti-jødiske tiltakene slik at de på østfronten fikk form av massedrap utført av såkalte Einsatzgruppen (innsatsgrupper), og etter hvert opprettelsen av egne tilintetgjørelsesleirer der flere millioner jøder (se Holocaust) og andre personer nazistene definerte som «uønskede» (for eksempel funksjonshemmede, homofile og sigøynere) ble drept.
Disse forbrytelsene var så omfattende og alvorlige at de ble betegnet med et nytt folkerettslig begrep, nemlig forbrytelser mot menneskeheten. Tribunalet var riktignok av den oppfatning at de ikke hadde tilstrekkelig rettslig grunnlag til å karakterisere nazistenes forbrytelser før krigsutbruddet som forbrytelser mot menneskeheten, men var overhodet ikke i tvil om at krigsforbrytelsene begått av Det tredje riket etter krigsutbruddet var forbrytelser mot menneskeheten. Det var heller ikke tvil om at de mange inhumane kriminelle handlingene som var begått under nazi-regimets ledelse utover selve krigsforbrytelsene, også måtte karakteriseres på en slik måte. Også begrepet folkemord (genocide) ble utviklet under forberedelsene til rettsprosessen, men selv om begrepet ble benyttet i anklagen, utgjorde ikke folkemord et eget tiltalepunkt. I stedet ble forbrytelser definert som folkemord regnet som del av tiltalepunktet krigsforbrytelser.
Dom i Nürnbergprosessen ble avsagt 30. september/1. oktober 1946. Tolv av de tiltalte ble dømt til døden ved hengning, blant dem Göring, Ribbentrop, Keitel, Jodl, Sauckel og Bormann (in contumaciam). Sju fikk fengselsstraffer, blant dem Speer (20 år), Hess (livstid), Raeder (livstid) og Dönitz (10 år). Tre av de tiltalte – Schacht, von Papen og Fritzsche – ble frifunnet. Den sovjetiske dommeren dissenterte mot frifinnelsene, og voterte dessuten for dødsstraff i saken mot Rudolf Hess. Den nazistiske partiledelsen, SS, samt SD og Gestapo, ble av tribunalet ansett som forbryterske organisasjoner, noe derimot ikke SA, generalstaben og overkommandoen i Wehrmacht ble, og av formelle grunner heller ikke riksregjeringen i Nazi-Tyskland. Den sovjetiske dommeren dissenterte også med hensyn til riksregjeringen samt generalstaben og overkommandoen i Wehrmacht, og mente at også disse måtte karakteriseres som kriminelle organisasjoner som bar et stort ansvar for forbrytelsene begått av Det tredje riket.
Dødsstraffene ble fullbyrdet ved hengning den 16. oktober 1946. Göring begikk selvmord ved å bite over en innsmuglet giftkapsel få timer før han skulle henges. De tre frikjente ble løslatt kort tid etter domsavsigelsen, mens de dømte med fengselsdommer ble satt inn i Spandau-fengslet i Berlin. Livstidsdømte Erich Raeder ble sluppet fri allerede i 1955 av helsemessige årsaker, mens både Speer og Dönitz sonet hele straffen. Rudolf Hess begikk som den siste av de hovedtiltalte selvmord i Spandau i det daværende Vest-Berlin i 1987.
Etter frigivelsen etablerte Albert Speer seg som en mye lest forfatter, og var de siste 15 årene av sitt liv et populært tidsvitne. Han lyktes i betydelig grad i å framstille seg selv som uvitende om nazi-regimets forbrytelser, til tross for at dommen mot ham og hans medtiltalte i Nürnberg gjorde det åpenbart for all verden at en slik uvitenhet var en umulighet i den sentrale stillingen han hadde hatt som Hitlers rustningsminister.
Nürnbergprosessen fikk stor folkerettslig betydning idet dommene fastsatte rettsprinsipper for avstraffelse av krigsforbrytere og bidro til utvidelse av menneskerettighetsvernet. Blant annet ble det i Nürnbergvedtektene slått fast at verken det å inneha et verv som statsoverhode, eller det å ha handlet på ordre fra en overordnet, kunne frita et individ for strafferettslig ansvar for de særdeles alvorlige forbrytelsene tribunalet behandlet. Med utgangspunkt i Nürnbergvedtektene og militærtribunalets dom i Nürnbergprosessen ble Nürnbergprinsippene basert på disse vedtatt av FNs generalforsamling i 1946. Her ble prinsipper for individuelt straffeansvar innenfor folkeretten knesatt, noe som igjen har hatt betydning for rettsutviklingen på området. I 1948 vedtok FN både Verdenserklæringen om menneskerettigheter og Folkemordkonvensjonen, der rettsprinsippene utviklet under Nürnbergprosessen spiller en sentral rolle.
Som historisk kildemateriale er dokumentene innsamlet til bruk i Nürnbergprosessen av stor verdi for belysning av nazipartiets og tyskernes atferd før og under andre verdenskrig. I kjølvannet av rettsprosessen mot de 21 hovedtiltalte fortsatte den amerikanske militærdomstol å ha sitt sete i Nürnberg, og pådømte ytterligere tolv saker i perioden 1946–1949. Tiltalene var reist etter de samme anklagepunkt som i hovedprosessen, blant annet mot medlemmer av den tyske utenriksledelsen og mot leger som hadde foretatt umenneskelige eksperimenter med fanger.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 3.12.2025 kl. 10:28 ・ FINN-kode: 440076731
