Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/5)
Stjernene og universet. Populær astronomi.
Til salgs
50 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Stjernene og universet. Populær astronomi." Med illustrasjoner og stjernekart. Av Ingolf Ruud. Trykket i 1952. 217 sider. Noen buet bokbind,
Selges for 50,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
---------------------------------------
Astronomi er vitskapen om himmellekamane og verdsrommet. Astronomien studerer alt frå planetar, solsystemet, stjerner og galaksar til heile universet.
Astronomi er delt i fleire greiner som delvis grip inn i kvarandre:
Astrofysikk tek føre seg den fysiske og kjemiske naturen til himmellekamane og den interstellare materien og dessutan opphavet, utviklinga og slektskapet til dei enkelte himmellekamane.
Astrometri beskriv himmellekamane si stilling og posisjonsforandring på himmelkula.
I celest mekanikk studerer ein rørsla til himmellekamane under påverknad av gravitasjon og andre krefter. Celest mekanikk har fått stor betydning i samband med utskytinga av kunstige satellittar og romsondar.
Kosmologi er læra om opphavet, strukturen og utviklinga til universet. Studiet av det tidlege universet er sterkt knytt til partikkelfysikk og kjernefysikk. I studiet av dei ulike modellane av universet vårt blir generell relativitetsteori nytta.
Astrometri og celest mekanikk representerer den klassiske astronomien, men bruken på kunstige himmelobjekt krev heilt nye metodar. Astrofysikk og kosmologi er forgreiningar av den moderne astronomien. Med tida har mange spesialfelt utvikla seg, særleg innan astrofysikken. Dei kan vere knytte til spesielle delar av det elektromagnetiske spektrumet – gamma-astronomi, røntgenastronomi, ultrafiolett astronomi og så vidare – eller til spesielle typar himmelobjekt: solfysikk, planetfysikk, kompakte objekt, galaksar og så vidare.
Allereie i dei eldste tider spelte astronomien ei viktig rolle for menneska i samband med tidsbestemming, kalender og navigasjon. Astronomien har òg hatt ei avgjerande betydning for utviklinga av menneska sine livssyn.
Utviklinga til astronomien har gått føre seg i etappar, som for det meste har kome av framsteg i instrumentell teknikk, fysikk og matematikk.
Før kikkerten og teleskopet blei oppfunne på byrjinga av 1600-talet, kunne astronomane berre observere dei få tusen stjernene som er synlege med berre auga, og følgje rørslene til Månen og planetane på himmelen. Frå før år 2100 fvt. har ein forteljingar av kinesiske astronomar om berekningar av formørkingar. Også indarane, babylonarane og egyptarane har drive med astronomi. Greske astronomar gjorde viktige framsteg. Hipparkhos oppdaga til dømes presesjonen til jordaksen.
Grekarane utvikla også viktige kosmologiske idear, mellom anna teoriar om Jorda sitt forhold til resten av universet. Ptolemaios' verdsbilete, der Jorda var i sentrum av universet, påverka astronomisk tenking i 1300 år.
På 1500-talet sette Nicolaus Copernicus i staden Sola i sentrum, og ein del andre viktige framsteg skjedde: Johannes Keplers oppdaging av prinsippa for rørslene til planetane, Galileo Galileis bruk av teleskopet til astronomiske observasjonar og Isaac Newtons formuleringar av lovene for rørsle og gravitasjon.
Det første spegelteleskopet blei laga av Newton. Store teleskop av denne typen blei bygde av William Herschel, som brukt desse til å gjere mange store oppdagingar, mellom anna planeten Uranus. Joseph Fraunhofer laga den første akromatiske kikkerten, og det førte til at linsekikkertar blei vanlege astronomiske instrument på 1800-talet. Nye framsteg kom ved utvikling av spektroskopisk og fotografisk teknikk på midten av 1800-talet. Dermed kunne ein bestemme både stjernene si kjemiske samansetjing, dei fysiske eigenskapane deira og rørsla deira i retninga til synslinja, og dessutan undersøkje strukturen av stjernetåker nøyare.
Dei største framstega innan astronomisk forsking kom likevel først på 1900-talet. Avstandane til stjernene blei bestemde med nye metodar: Frank Schlesinger utvikla den fotografiske teknikken for trigonometriske avstandsbestemmingar, Walter Sydney Adams og Arnold Kohlschütter (1883–1969) innførte spektroskopisk metode til astronomiske bestemmingar, og Ejnar Hertzsprung, Harlow Shapley og Edwin Hubble utnytta eigenskapar ved kefeidar for det same formålet. Hubble fekk på den måten bestemt avstanden til dei nærmaste galaksane.
På slutten av 1920-talet blei det klart at universet ikkje er statisk, men i stadig utviding. Oppdaginga kom mellom anna av Hubbles observasjonar av raudforskyvingar til galaksar og arbeid frå mellom anna Aleksander Friedmann og Georges Lemaître, som hadde vist at ei slik utviding var i samsvar med den generelle relativitetsteorien.
I 1965 oppdaga Arno Penzias og Robert W. Wilson den kosmiske bakgrunnsstrålinga, som er mikrobølgjestråling som blei danna omtrent 380 000 år etter big bang. Studiar av denne strålinga har vore viktig for forståinga vår av historia og innhaldet til universet.
Det har vist seg at gravitasjonen frå den observerte massen i galaksane ikkje er tilstrekkeleg til å forklare den raske rotasjonen deira. Til dette trengst det mykje meir masse, som har fått namnet mørk materie fordi han ikkje sender ut eller absorberer elektromagnetisk stråling, men berre kan påvisast gjennom gravitasjonstiltrekkinga si på ordinære massar. Seinare har ei rekkje andre typar observasjonar stadfesta at det antakeleg er store mengder mørk materie i universet.
Gravitasjonslinser, som første gong blei oppdaga i 1979, har blitt eit viktig forskingsfelt og ein viktig reiskap i astronomien. Mykje av teorien for dette fenomenet er utvikla av nordmannen Sjur Refsdal.
I 1998 viste observasjonar av fjerne supernovaer at ekspansjonen til universet etter big bang ikkje blir bremsa av gravitasjonskrafta som forventa, men tvert imot aukar hastigheita. Dette blir knytt til ei til no ukjend energikjelde som har fått namnet mørk energi. Ein måte å representere denne energien på er gjennom den såkalla kosmologiske konstanten. Denne blei innført av Albert Einstein som ei motkraft til gravitasjonen for å beskrive det han feilaktig trudde var eit statisk univers. Denne konstanten kan forklare den akselererande ekspansjonen til universet. Den mørke energien er ekvivalent med ein masse som blir anteken å utgjere omtrent 70 prosent av den totale massen til universet, medan mørk materie utgjer omtrent 25 prosent og ordinær materie omtrent 5 prosent.
Dei store spegelteleskopa ein etter kvart bygde, har spelt ei viktig rolle for utviklinga til astronomien, sameleis Schmidt-teleskopet og dei store radioteleskopa.
Sidan byrjinga av 1990-talet har det blitt oppdaga mange småplanetar i Kuiperbeltet utanfor Neptuns bane, og det er funne fleire tusen eksoplanetar.
Med oppskytinga av den sovjetiske satellitten Sputnik 1 i 1957 byrja romalderen. Eit stort antal seinare satellittar og romsondar har medført ein eksplosjon av ny kunnskap om solsystemet vårt og om stjerner og galaksar. Utanfor atmosfæren er heile det elektromagnetiske spektrumet tilgjengeleg for observasjon, noko som har gjort det mogleg med røntgen- og gammaobservasjonar (frå ballongar eller satellittar) og dessutan infraraude og ultrafiolette observasjonar.
Observasjonar av lyssvake objekt som eksoplanetar, asteroidar og fjerne galaksar har blitt mogleg gjennom ein ekstrem auke av lysfølsemda til teleskop i rommet og på bakken ved bruk av digitale sensorar, CCD-sensoren, som har fullstendig erstatta fotografiske plater. Ny teknologi som korrigerer for atmosfæriske forstyrringar, har gitt ei betydeleg auke i detaljoppløysinga til bakkebaserte teleskop.
Denne teknologiske utviklinga har òg gjort det mogleg å finne og kartleggje objekt mykje raskare enn tidlegare.
I dagens astronomi speler numeriske berekningar ei stadig større rolle. For slike berekningar har utviklinga av store og raske datamaskinar vore avgjerande. Astronomar bruker datamaskinar til å lage modellar og simulere observasjonar for å forstå den underliggjande fysikken.
I 1834 oppførte Christopher Hansteen det første nasjonale observatoriet ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo), og Svein Rosseland oppretta i 1934 Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo.
Mykje av det internasjonale astronomiske samarbeidet blir koordinert gjennom Den internasjonale astronomiske union (IAU), som blei grunnlagd i 1919. IAU har i dag 79 medlemsland og over 12 000 individuelle medlemmer. Noreg har vore medlem sidan 1922.
Astronomar samarbeider stadig meir internasjonalt som følgje av storleiken, kostnadene og kompetansebehova til prosjekta. Ei rekkje europeiske land samarbeider gjennom European Southern Observatory (ESO) og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), som igjen samarbeider med mellom anna NASA og JAXA. Tilsette ved Institutt for teoretisk astrofysikk og ved Direktoratet for romvirksomhet har eit nært samarbeid med internasjonale organisasjonar knytte til astronomi.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 24.11.2025 kl. 14:35 ・ FINN-kode: 438775062
