Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/8)
Historical celebrities. Cromwell, Washington, Napoleon & Wellington.
Til salgs
145 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Historical celebrities. Oliver Cromwell. George Washington. The emperor Napoleon. Duke of wellington." Trykket i 1887. 288 sider + 32 sider. Illustrert. Etikett fra Chevington Church Sunday School fra 1903.
Selges for 145,- kroner
Porto: 73,- kroner (Posten) eller 69,- kroner (Postnord)
---------------------------------------
Oliver Cromwell var en engelsk statsmann. Han var riksforstander (Lord Protector) i 1653–1658, og styrte England eneveldig ved hjelp av hæren i denne perioden.
Cromwell var fra Huntingdon og ble født inn i en familie som hadde nytt godt av den engelske reformasjonen. Familieformuen bygde på konfiskert klostergods, og Thomas Cromwell, som hadde vært en av Henrik 8s nærmeste rådgivere, var bror av Oliver Cromwells oldemor. Cromwell ble utdannet ved Sidney Sussex College, ved Universitetet i Cambridge, som var et arnested for den puritanske vekkelsen som preget England i første halvpart av 1600-tallet.
Cromwell var parlamentsmedlem fra 1628, men gjorde seg lite bemerket. En personlig krise i årene 1628–1631 drev ham sannsynligvis nærmere puritanismen, og i 1636–1638 viser Cromwells brev tydelige tegn på puritanske tilbøyeligheter.
Først den engelske borgerkrigens utbrudd i 1642 mellom parlamentet og kong Karl 1 ga Cromwell anledning til å vise sine evner og sin handlekraft. Misfornøyd med parlamentshærens moral og kampvilje skapte han på eget initiativ en rytteravdeling av puritanske bønder som gikk i kampen med brennende religiøs tro og under jernhard disiplin. I disse «jernsidene» fikk Parlamentet tropper som kunne hevde seg overfor kongens kavaleri, og ved Marston Moor (1644) og Naseby (1645) ble Karl 1 påført avgjørende nederlag.
Cromwells militære makt og prestisje gjorde ham til en politisk forgrunnsfigur. Han forsøkte først å megle mellom parlamentet og hæren, men så tok han ledelsen over hæren og lot presbyterianerne drives ut av parlamentet (Pride's Purge 6.–7. desember 1648). Cromwell søkte også forsoning med kongen, som var falt i parlamentets hender i 1647, men kongens dobbeltspill og flukt samme år førte igjen til krig da Karl 1 fikk hjelp av skottene.
I august 1648 slo Cromwell en overlegen skotsk hær ved Preston. 30. januar 1649 lot han Karl 1 henrette. Samme år undertrykte han med brutal hardhet irene, som hadde reist seg til fordel for kongens sønn, den senere Karl 2. Den irske jorden ble konfiskert og delt ut til engelske godseiere, noe som førte til at de irske bøndene ble proletariserte landarbeidere i flere hundre år.
Cromwell kom deretter i strid med restene av parlamentet (The Rump Parliament), og i april 1653 ble forsamlingen oppløst med makt. Da Cromwell ikke klarte å grunnlegge et varig representativt regime bygget på den puritanske middelklassen, ble han utropt til riksforstander (Lord Protector) i desember samme år, og styrte eneveldig med hærens hjelp.
I sin utenrikspolitikk hadde Cromwell større fremgang; Englands makt og rikdom økte. Cromwell gikk til krig mot Nederland og senere Spania, og sluttet forbund med Frankrike. I 1658 meglet han mellom Danmark-Norge og Sverige.
Da han døde i september 1658, ble han bisatt i Westminster Abbey blant nasjonens store menn. Han ble etterfulgt som riksforstander av sønnen Richard Cromwell, som ikke maktet å hevde sin autoritet i striden mellom hæren og parlamentet. Han gikk av som riksforstander og beredte veien for monarkiets gjeninnføring under Karl 2.
Etter restaurasjonen bestemte parlamentet at Oliver Cromwells lik skulle graves opp og halshugges for høyforræderi.
Cromwell var en merkelig personlighet som er blitt bedømt på høyst forskjellige måter. Hans religiøse lidenskap gav ham et preg av fanatisme og gjorde ham hard overfor både hans egne og Guds fiender. Samtidig var han en praktisk natur med skarpt blikk for politiske realiteter. Både som hærfører og statsmann er han blant Englands største.
- - - - - - -
Napoleon 1. Bonaparte var en fransk keiser og politisk og militær leder. Han var keiser av Frankrike fra 1804 til 1814. Napoleonskrigene og napoleonstiden er oppkalt etter ham.
Bonaparte begynte som helt ung på krigsskolen. Etter utbruddet av den franske revolusjon i 1789 gjorde han en lynrask karriere i det militære.
I 1799 gjennomførte han et statskupp som satte sluttstrek for revolusjonen. Under en periode med fred gjennomførte han deretter en serie viktige reformer og lot utarbeide den banebrytende loven Code Napoléon, som blant annet bestemte at alle skulle være like for loven. Med støtte i sin popularitet lot han seg i 1804 krone til keiser i Frankrike.
I årene 1800–1807 gjennomførte Napoleon en rekke vellykkede felttog mot nabolandene. Han var på høyden av sin makt i årene omkring 1810, da han kontrollerte store deler av Europa og innsatte sine slektninger som herskere i europeiske land.
I 1812 satte han i gang et mislykket felttog mot Russland. Den franske hæren nådde fram til Moskva, men da sto byen allerede i brann, påtent av russerne selv. Deretter kom den russiske vinteren, og bare noen ynkelige rester av den stolte hæren klarte å komme seg levende tilbake til Frankrike. Nå startet de europeiske statene en frigjøringskrig, og Napoleons dager ved makten var talte. Han abdiserte i 1814 og fikk øya Elba i Middelhavet som sitt eget fyrstedømme.
Men midt under Wienkongressen i 1815 vendte han tilbake. Etter å ha steget i land i Sør-Frankrike, fikk han folket med seg og gjorde seg igjen til keiser. Europas stater gikk igjen mot ham, og i slaget ved Waterloo i det nåværende Belgia led han i 1815 sitt endelige nederlag. Nå ble han plassert på en av verdens mest avsidesliggende øyer, St. Helena i Sør-Atlanteren, og her døde han seks år senere.
- - - - - - -
George Washington var en nordamerikansk offiser, politiker og plantasjeeier fra Virginia. Washington var i perioden 1789–1797 USAs første president.
Washington vokste opp på en gård i Virginia og fikk ingen høyere utdannelse. Som offiser utmerket han seg i krigen mot Frankrike i perioden 1754–1758, og ble deretter sjef for militsen i Virginia. Han deltok i opposisjonen mot Storbritannia og ble i 1774 medlem av den første kontinentalkongressen i Philadelphia.
I 1775 valgte kongressen i Philadelphia Washington til militær øverstkommanderende. Under stor motgang klarte han å bygge opp og lede den amerikanske hæren i de følgende årenes uavhengighetskrig mot Storbritannia. Da freden var sluttet i 1783, la han overkommandoen i kongressens hender og trakk seg tilbake til sitt gods Mount Vernon.
I 1787 ble Washington valgt som representant til den grunnlovgivende forsamlingen i Philadelphia, ble formann for denne, og spilte en fremtredende rolle i arbeidet for en sterkere føderal myndighet.
I 1789 ble han valgt til USAs første president, og ble gjenvalgt i 1792. Som president førte han en forsiktig nøytralitetspolitikk og arbeidet for et godt forhold til Storbritannia. Hans linje om nøytralitet overfor de europeiske stormaktene ble retningsgivende for USAs utenrikspolitikk i over hundre år. I 1796 avslo han å stille til valg for en tredje periode.
George Washington var en sterk personlighet og øvde en modererende og samlende innflytelse på USAs politiske liv i nasjonens første vanskelige år.
- - - - - -
Arthur Wellesley Wellington var en britisk offiser og politiker (tory). Han var hærfører for den britiske hæren under napoleonskrigene, hvor han sammen med Gebhard Blücher slo Napoleon Bonaparte og franskmennene i slaget ved Waterloo. Fra 1828 til 1830 var han Storbritannias statsminister.
Wellington tjenestegjorde i Nederland under revolusjonskrigene, og senere i India under broren Richard Colley Wellesleys felttog. Han var guvernør i Mysore i India fra 1799 til 1805.
I 1807 deltok Wellington i den britiske ekspedisjonen mot København («flåteranet») under napoleonskrigene. I 1808 fikk han kommandoen over den britiske hæren i Portugal, og i 1809 rykket han inn i Spania. Etter stadige seire trengte han langsomt nordover og rykket i 1814 inn i Frankrike. Samme år ble han utnevnt til hertug av Wellington og feltmarsjall. Da Napoleon Bonaparte vendte tilbake fra Elba, ble Wellington sjef for en alliert hærstyrke, og 18. juni 1815 seiret han sammen med den prøyssiske marsjall Gebhard Blücher over Napoleon ved Waterloo.
I 1827 ble Wellington øverstkommanderende over den britiske hæren.
I perioden 1828–1830 var Wellington sjef for en toryregjering som blant annet gav de britiske katolikkene fulle politiske rettigheter (1829), til tross for at han selv egentlig var skeptisk til katolsk emansipasjon. Fra 1834 til 1835 var han utenriksminister under sir Robert Peel, og fra 1841 til 1845 var han minister uten portefølje.
I innenrikspolitikken var «The Iron Duke» («jernhertugen») meget konservativ og bekjempet energisk alle reformforsøk fra whigpartiets side.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 20.11.2025 kl. 15:44 ・ FINN-kode: 438131018
