Bildegalleri
Grete Prytz Kittelsen "Med punkter" armbånd Tostrup
Til salgs
5 000 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Pent brukt - I god stand
Hovedmateriale/stein: Sølv
Ikonisk armbånd av GPK i sterling sølv.
Passer større håndledd, mitt håndledd passer 19-20 cam lange "vanlige" armbånd.
Stemplet: Sterling Tostrup Norway
OBS! Vil ikke være tilgjengelig før tidligst slutten av januar 2026 grunnet reise så kan motta depositum på halvparten om man ønsker å reservere. Dette er da bindende siden dette armbåndet er meget populært.
Litt info hentet fra nett om Grete Prytz Kittelsen:
Grete Prytz Kittelsen (født Adelgunde Margrethe Prytz 28. juni 1917, død 25. september 2010) var en norsk designer og gullsmed. Gjennom sin virksomhet bidro hun til internasjonalisering, innovasjon og forskning. Hun var en av de få norske utøverne som var med på å forme Scandinavian design-stilen i etterkrigstiden og er denne periodens mest kjente norske utøver. Kittelsen arbeidet for at vakre og bruksvennlige hverdagsvarer skulle bli oppnåelig for alle. Med sine emaljegjenstander og smykker har hun vært en banebryter i etterkrigstidens formgivning og en veiviser for neste generasjon av utøvere. Gjenstandene er i dag designikoner og ettertraktede samlerobjekter. Gjennom vel et halvt århundre har Grete Prytz Kittelsen – blant annet sammen med sin første ektemann, arkitekten Arne Korsmo – vært del av et miljø av modernistiske arkitekter og designere som Ray og Charles Eames, Walter Gropius, Frank Lloyd Wright og Ludwig Mies van der Rohe. Blant hennes europeiske venner og samarbeidspartnere er Lis og Jørn Utzon, Alvar Aalto og Paolo Venini.[9]
Grete Prytz Kittelsen var datter av Jacob Tostrup Prytz og Ingrid Juel. Hun var søster av blant annet gullsmeden Torolf Prytz jr., og utgjorde femte generasjon i gullsmed-firmaet J. Tostrup. Det var en familie med en sterk internasjonal orientering, og et firma som helt siden etableringen i 1832 hadde en internasjonal profil. Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup, grunnleggeren av firmaet, studerte blant annet i København og St. Petersburg. Sønnen Oluf Tostrup arbeidet for en rasjonell forbindelse mellom kunsten, håndverket og industrien, og var en av ildsjelene da Kunstindustrimuseet i Oslo ble grunnlagt i 1876. Hennes far, Jacob Tostrup Prytz, var direktør i familiefirmaet og rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo). Han var med på å stifte Foreningen Brukskunst og var en ledende skikkelse i fornyelsen av norsk formgivning i mellomkrigstiden.
I 1912 giftet Kittelsens far, Jacob Tostrup Prytz, seg med Ingrid Juel. Hun var datter av en trelasthandler i Fredrikstad, Julius Christian Juel (f. 1853 på Tangen), som kom fra en handelsfamilie fra Skoger og Tangen i dagens Drammen. Hennes foreldre bodde da i «Villa Juel» med grunnareal på 450 kvm på den da 25 mål store eiendommen «Lønnhaugen» på Vindern i Oslo. Farens foreldre bodde heller ikke langt unna, i villaen «Solhaugen» (som Torolf Prytz selv hadde tegnet) i Ivar Aasens vei på Vindern. Tostrup Prytz-familiens hjem lå like ved, i Villaveien på Marienlyst. Den engelskinspirerte dobbeltvillaen har i dag adressen Apalveien 42.
Kittelsen vokste opp i et hjem der utenlandske gjester var vanlig. Faren var rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og designere og arkitekter som var i Norge for å forelese, studere norsk design eller liknende bodde gjerne hos Jacob og Ingrid. Kittelsen har fortalt at to av de hun husker best fra barndommen er finske Alvar Aalto, og den svenske kunsthistorikeren Gregor Paulsson, fra Foreningen Brukskunsts svenske motstykke, Svenska Slöjdföreningen. Paulsson utformet slagordet «vackrare vardagsvara», som ble de nordiske brukskunst foreningenes parole.
Kittilsen hadde et nært forhold til farens søster Anne-Margrethe ("Mosse") Knudsen, Borgestad gård og hennes barn, bl.a. var hun «brudepike» da kusinen Gudrun Knudsen i 1931 giftet seg med «Dixe» Cappelen hos besteforeldrene Prytz på «Solhaugen» og de møttes igjen som flyktninger i Stockholm under 2. verdenskrig.[10]
Grete Prytz Kittelsen var datter av Jacob Tostrup Prytz og Ingrid Juel. Hun var søster av blant annet gullsmeden Torolf Prytz jr., og utgjorde femte generasjon i gullsmed-firmaet J. Tostrup. Det var en familie med en sterk internasjonal orientering, og et firma som helt siden etableringen i 1832 hadde en internasjonal profil. Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup, grunnleggeren av firmaet, studerte blant annet i København og St. Petersburg. Sønnen Oluf Tostrup arbeidet for en rasjonell forbindelse mellom kunsten, håndverket og industrien, og var en av ildsjelene da Kunstindustrimuseet i Oslo ble grunnlagt i 1876. Hennes far, Jacob Tostrup Prytz, var direktør i familiefirmaet og rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo). Han var med på å stifte Foreningen Brukskunst og var en ledende skikkelse i fornyelsen av norsk formgivning i mellomkrigstiden.
I 1912 giftet Kittelsens far, Jacob Tostrup Prytz, seg med Ingrid Juel. Hun var datter av en trelasthandler i Fredrikstad, Julius Christian Juel (f. 1853 på Tangen), som kom fra en handelsfamilie fra Skoger og Tangen i dagens Drammen. Hennes foreldre bodde da i «Villa Juel» med grunnareal på 450 kvm på den da 25 mål store eiendommen «Lønnhaugen» på Vindern i Oslo. Farens foreldre bodde heller ikke langt unna, i villaen «Solhaugen» (som Torolf Prytz selv hadde tegnet) i Ivar Aasens vei på Vindern. Tostrup Prytz-familiens hjem lå like ved, i Villaveien på Marienlyst. Den engelskinspirerte dobbeltvillaen har i dag adressen Apalveien 42.
Kittelsen vokste opp i et hjem der utenlandske gjester var vanlig. Faren var rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og designere og arkitekter som var i Norge for å forelese, studere norsk design eller liknende bodde gjerne hos Jacob og Ingrid. Kittelsen har fortalt at to av de hun husker best fra barndommen er finske Alvar Aalto, og den svenske kunsthistorikeren Gregor Paulsson, fra Foreningen Brukskunsts svenske motstykke, Svenska Slöjdföreningen. Paulsson utformet slagordet «vackrare vardagsvara», som ble de nordiske brukskunst foreningenes parole.
Kittilsen hadde et nært forhold til farens søster Anne-Margrethe ("Mosse") Knudsen, Borgestad gård og hennes barn, bl.a. var hun «brudepike» da kusinen Gudrun Knudsen i 1931 giftet seg med «Dixe» Cappelen hos besteforeldrene Prytz på «Solhaugen» og de møttes igjen som flyktninger i Stockholm under 2. verdenskrig.[10]
Aner til Grete Prytz Kittelsen
Liv og virke
Kittelsen tok diplomutdannelse som gullsmed ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1941. Under andre verdenskrig drev hun illegalt arbeid og måtte i 1943 flykte til Stockholm. I Stockholm giftet Kittelsen seg med arkitekten Arne Korsmo, og ble kjent med flere nordiske arkitekter og designere som skulle komme til å sette sitt preg internasjonalt i etterkrigstiden – fremst blant disse er Lis og Jørn Utzon. Etter andre verdenskrig kom hun tilbake til Oslo og arbeidet for familiebedriften.[11]
Året 1949–1950 var Kittelsen i USA som Fulbright-stipendiat og studerte ved Illinois Institute of Technology i Chicago. Sammen med sin mann, Arne Korsmo, reiste hun rundt i USA og Mexico, og møtte andre designere og arkitekter, slik som Frank Lloyd Wright, Ray og Charles Eames, Ludwig Mies van der Rohe, Walter Gropius, James Prestini (kjent for sine boller og skåler i papirtynt tre), og lederen av Museum of Modern Arts (MoMA) designavdeling, Edgar_Kaufmann_Jr.. Året før ekteparet dro til USA hadde Edgard Kaufman jr. besøkt Norge. Han var ikke særlig imponert over det han så av samtidens design der, men ble begeistret for et fat av Kittelsen – som senere ble utstilt i MoMA. Ekteparet opparbeidet seg et faglig nettverk av tidens fremste utøvere, noe som senere åpnet for utstilling om Amerikansk form og seminar. Seminaret ved Statens håndverks- og kunstindustriskole ble banebrytende for designutdanningens innhold og pedagogiske metode.
Etter hjemkomsten fra USA utviklet Kittelsens formspråk seg i en mer organisk retning.
Takket være Kittelsens initiativ ble Norge for første gang representert ved den toneangivende Triennalen i Milano i 1954. Her oppnådde hun Grand Prix for et stort emaljert sølvfat, og hun fikk senere flere utmerkelser på Triennalen.
Kittelsen hadde senere flere utenlandsopphold, som i hovedsak var knyttet til deltakelse på utstillinger og konferanser. Kittelsen var også engasjert i World Crafts Council, og var med på å stifte foreningen i New York i 1964, hvor hun var sentral i ledelsen.
Arbeider
Etter andre verdenskrig fikk Kittelsen oppdraget med å fornye J. Tostrups kolleksjon, noe hun gjorde i samarbeid med sin mann. Det ble skapt en rekke nye bruksgjenstander til hjemmet som var tilpasset moderne produksjonsmetoder og mer uformell livsstil. Et eksempel på dette er bestikket Korsmo fra 1954, som (for tiden) besto av svært få deler, og var enkelt å produsere ved hjelp av et fåtall stanser. Dessuten formga hun smykker inspirert av tidens abstrakte billedkunst – mange av dem utført på en usedvanlig rasjonell måte.
Høsten 1950 innledet Kittelsen og J. Tostrup et forskningssamarbeid med Sentralinstituttet for industriell forskning ved Universitetet i Oslo. Dette førte til nye emaljetyper som hun hadde stor nytte av i samarbeidet med metallvareprodusenten Cathrineholm. Fra 1955 serieproduserte Cathrineholm flere av Kittelsens modeller, deriblant husholdningsutstyr i emaljert jern og stål, slik som boller, fat, bestikk og kasseroller.[11]
I samarbeid med Paolo Venini, eier og leder av glassverket Venini i Murano utenfor Venezia, formga hun i 1957-58 smykker i glass og sølv. Disse arbeidene er regnet blant det fremste av hennes produksjon.
Kunstnerisk teknikk
Kittelsen var vokst opp med den kunstindustrielle bevegelses idealer om at enkel og vakker hverdagsvare burde gjøres tilgjengelig for alle, noe som sammen med en sterk teknisk interesse og praktisk innsikt ble betegnende for hennes egen virksomhet. Både teknisk og formalt var tingene preget av en eksperimenteringslyst og modernitet som gjorde dem originale – også i internasjonal sammenheng.
Kittelsen er spesielt kjent for oppfinnelsen av, og eksmperimentering med, nye teknikker for bunnbehandling av metallet under emaljen. For å optimalisere lysstyrken og skyggeeffektene i emaljen fant hun nye måter å bunnbehandle sølvoverflaten på. I den tradisjonelle teknikken er guillocheringen grunnere enn den vi finner i Kittelsens arbeider. Det at hun gikk dypere ned i sølvet ga en mer distinkt tredimensjonal virkning[11] og mer intense farger i emaljen.
Kittelsens utforskning av teknikker fortsatte med tester av blant annet pregning, siselering, sandblåsing og gravering. Hun nådde en milepæl da hun på begynnelsen av 1950-tallet kom frem til en måte å bruke håndfres på. Håndfres er et bor ikke ulikt det tannleger bruker, men opprinnelig beregnet på stål. Med dette boret kunne hun arbeide både i frie, store bevegelser og presist i liten skala. Dette verktøyet ble siden brukt i de fleste av korpusarbeidene hennes.
Kittelsen har alltid selv stått for fresingen i sine egne unikater (noe – for eksempel smykke eller møbel – som det er laget bare én av). Dette er en krevende manuell øvelse som ikke gir utøveren angrefrist når en linje først er gravert i sølvflaten. Arbeidet krever en simultan oppmerksomhet, i og med at den kunstneriske bearbeidingen skjer samtidig med den avgjørende fresingen. Studerer man fresingen i detalj, kommer tidens skiftende tendenser til syne, fra 1950-tallets beherskede linjedekorer til 1970-tallets friere strek. Foruten fresemetoden har hun også gjort eksperimenter med en annen emaljemetode som hun selv har kalt for skrapeteknikken. Denne teknikken går ut på at hele sølvfatet først dekkes av emaljepulver, og deretter skrapes tegningen inn i pulveret og det overflødige børstes bort, før et nytt, klart emaljelag legges over. Et av de mest kjente arbeidene i denne teknikken ble laget til den store utstillingen H55 i Helsingborg, Sverige.
Høydepunkter i karrieren
En av de første større utstillingene hun deltok på etter hjemkomsten fra USA, var ”Scandinavia at Table” i London i 1951. Samme året deltok hun på seks andre utstillinger utenlands.
Et høydepunkt i karrieren er Triennalen i Milano i 1954, der hun fikk Grand Prix for en kolleksjon med emaljerte sølvarbeider. Gio Ponti, Triennalens far, skrev i tidsskriftet Domus at «det er en ny teknikk som vises i de vakre gjenstandene på Triennalen, utført av Grete Korsmo i samarbeid med Oslo Universitets Forskningsinstitutt. … Gjennom emaljen skimter man sølvets furete overflate. Gravert, ikke med den sedvanlige mekaniske og regelmessige teknikk, men med en ny fremgangsmåte for hånd, som gir sølvet lys- og skyggevirkninger. Fargene eier et voldsomt liv, de er lysende og har ingen affektbetonet tyngde».[12]
Kaffekjele produsert på Cathrineholm i Halden omkring 1965. Designet av Grete Prytz Kittelsen, dekoren «Lotus» utformet av Arne Clausen. Diameter 13. cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum, NF.2007-0149AB.
Suksessen i Milano ble starten på et lite industrieventyr i Norge, hvor samarbeidet med emaljeverket Cathrineholm i Tistedalen ved Halden utpeker seg. Her produserte de flere titalls ulike gjenstander og former i en rekke ulike emaljer og dekorer. Kittelsen designet flere kolleksjoner i samarbeid med Cathrineholm, hvor Cathrineserien – som er i opak emalje med ulike dekorer – og Cathedralserien – som er med transparent emalje over frest bunn med mønstrene "Strek" og "Fjær" – ble særlig viktige. Kittelsens samarbeid med Cathrineholm anses som hennes virkelig store gjennombrudd i design av kasseroller, boller og andre bruksgjenstander til hjemmet.
I et brev til Norges Eksportråd i 1956 kunne direktør Gunnar Klein ved Cathrineholm informere om at de nå hadde eneforhandlere i Sverige, Danmark, USA, Canada, Syd-Afrika, Rhodesia og Venezuela, og at de gjerne ville ha hjelp med å nå flere land. Cathrineholm hadde et spesielt godt marked i USA, og eneforhandler var Scandinavian House Importing i New York. De nådde også ut på det japanske markedet, og i USA og i Japan er det den dag i dag stor samlerinteresse for Cathrineholm-gjenstander og Kittelsens arbeider.
Et internasjonalt høydepunkt i Cathrineholm-samarbeidet var at flere av gjenstandene fikk gull på Triennalen i Milano i 1957. Ved denne Triennalen ble det også fart i et samarbeid som hadde startet med en kontakt ved Triennalen i 1954, nemlig med den italienske glasskunstneren Paolo Venini. Året etter Triennalen var noen smykker klare, og de som var laget for salg ble så vidt lansert i 1959, før samarbeidet opphørte da Paolo Venini brått døde.
Søkeord: skandinavisk design norsk design norsk kunst scandinavian design mcm mid century modern retro smykke vintage smykke armbånd i sølv sølvarmbånd brutalistisk stil brutalist norske smykker norsk smykke gpk g p k 925s 925 s 925 sterling mønstret armbånd mønster armbånd kvinnelig designer smykke til henne smykke til hun til den som har alt 50tall 60tall 50talls 60talls 70tall 70talls 50-tallet 60-tallet 70-tallet gjenbruk trend trendy unikt smykke unike smykker sjelden smykke julegave bursdagsgave 50 år 60 år 70 år bryllupsgave morgengave
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 18.11.2025 kl. 02:15 ・ FINN-kode: 437219255
