Bildegalleri
Barndomsminner fra Bugøynes i krig og fred
Til salgs
Frakt fra 39 kr + Trygg betaling 39 kr
Trygg handel med Fiks ferdig
Varen sendes til deg, og du har 24 timer til å inspisere den før pengene overføres til selgeren.
Beskrivelse av varen
Elisabeth Ingilæ Hastad
Beskrivelse fra intervju av forfatter:
Bok med barndomsminner fra Bugøynes
Elisabeth Ingilæ Hastad: Barndomsminner fra Bugøynes – i krig og fred. 2009 (Eget forlag). ISBN 978-82-303-1446-3. 140 sider.
I Finsksendinga på radio fra Tromsø den 17.02.2010 hørte vi en av de 74 fortellingene i en ny bok, Barndomsminner fra Bugøynes – i krig og fred. Elisabeth Ingilæ Hastad, forfatteren av boka, ble intervjuet.
Elisabeth ble hjemmedøpt av en predikant, bror til hennes egen farfar. Det får vi vite i den første fortellingen. Den læstadianske familiebakgrunne er dermed gitt for oss som kjenner miljøet i det tospråklige norsk-finske fiskeværet Bugøynes, eller Pykeijä, i Sør-Varanger. Prestens velsignelse fikk Elisabeth ikke før høsten 1940, da hun nærmet seg ett år: ”Det var krig i Norge, og presten kom ikke så ofte og holdt gudstjeneste i bygda.” (s.7)
Boka har stor og lettlest skrift. Elisabeth skriver på norsk, for finsk har hun aldri lært å skrive. I intervjuet snakker hun suomea eller vanhaa suomea - ’gammelfinsk’ - som hun kaller språket sitt. Finsken er ikke glemt etter nesten 45 år som yrkesaktiv i Oslo og Tromsø. Hun flyttet tilbake til Bugøynes og inn i barndomshjemmet på Nesset, da hun og ektemannen Kjell, som har vokst opp i Oslo, ble pensjonister.
Den fine fortelleren og formidleren
I radioen fikk vi også høre opplesing av den andre fortellinga i boka, ”Aftenbønnen”, der Fader Vår er på norsk, mens selve aftenbønnen er på finsk: ”Jeesus tule maata panettamhan. Aamulla terveenää herättämään. Jeesus siunaa vuoteen, nimheen Isän, Pojan ja Pyhänhengen Aamen. Jeesuksen nimessä. Aamen.” (s. 8) Elisabeth leste langsomt og klart med en lavmælt og inderlig stemme som fikk meg til å lytte nesten trollbundet. Jeg var fascinert av lesemåten og ikke minst av det fortellende drivet i hennes egen historie. Omgående sendte jeg e-postmeldinger rundt omkring fordi jeg ønsket at flere kunne høre henne i NRKs arkiv.
Jeg fikk begeistrede reaksjoner tilbake på e-post, også fra dem som ikke forsto finsk. Ja, til og med fra en som knapt hadde hørt sammenhengende finsk tale før - en musikklærer som bemerket musikaliteten i finsken. Musikklæreren tenkte kanskje på rytmen og vokalklangen i den finske aftenbønnen som kom midt i den norske fortellinga?
Barn i en verdenskrig
De første nedskrevne minnene til Elisabeth er fra krigsårene, de siste fra 1956 da hun dro ut i verden. Forsida på boka er laget av Arild O. Wara fra Neiden og viser to jenter med blåbærspann som ser et fly gå lavt over Bugøynes. Krigsfortellingene til Elisabeth har noe av den samme barnlige distansen til store, internasjonale og forferdelige hendelser som den par år eldre Grete Haagenrud har til egne krigserfaringer fra Vadsø, slik hun formidler i barnebøkene sine om Sofie og Katrine.
Sjøl er jeg født midt under krigen og er litt yngre enn Elisabeth og Grete Haagenrud. Det var nesten som i fugleperspektiv at jeg først som voksen innså at jeg ble født bare noen mil fra en av de hardeste internasjonale frontene under denne andre verdenskrigen. Og at jeg det aller siste krigsåret fra storbombinga i Vadsø sommeren 1944 til fredsslutninga i mai 1945, fra jeg var 1 ¾ år gammel til jeg ble 2 ½, var utsatt for flyalarm og bomber og skrekkslagne og skrikende mennesker. Elisabeth er tre år eldre enn meg.
Andres krigserindringer som puslespillbiter i egen historie
Elisabeth husker selvfølgelig det meste hun forteller om fra krigstiden, mens jeg bare har andres fortellinger om meg sjøl å holde meg til. Ja, også Elisabeths fortellinger, for jeg bodde i samme jordhytte som henne, sammen med mamma, som var høygravid, og mammas bror, som var ni år eldre enn meg. Min egen lillebror kom til verden i desember. Mamma sa bestandig at han ble født i ’det frie Norge’. Men noen ganger sa hun ’det frie Finnmark’.
I Vadsø var det blitt utrygt etter den intensive bombinga som begynte sommeren 1944. Pappa og morsforeldrene mine arbeidet om bord på Finnmark fylkesrederis lokalbåter i rute mellom Varanger og Tana. Først leide mamma oss inn på loftet hos kjente i selve Bugøynes, mens mammas farmor, min gamle oldemor, fikk bo hos en familie i Vestre Jakobselv. Da angrepene fra de allierte mot okkupantene også nådde tettstedene utenfor Vadsø og Kirkenes, flyttet vi opp på fjellsletta over Bugøynes til ’bunkersen’, som onklene til mamma hadde laget. Elisabeth sin beskrivelse av ’bunkersen’ stemmer med det mamma fortalte meg om mange ganger: ”Huset var gravd ut i en sandbakke. Så var det lagt bord, takpapp og torvtak over der. Så huset hadde kun en synlig vegg. Der stakk bare opp en liten skorsteinspipe” (s.34). Eller ’loddpipe’, som mamma sa.
Elisabeth forteller i boka om min mormor som kommer på besøk, som er hennes tante, som ”var så fin, fordi hun hadde muffe… Det vanket noe godt når tante kom på besøk.” (s.34) Hun forteller også om oppstyret da en fødende kvinne var syk og ble båret opp fra bygda: ”Det var vanskelig å komme til Vadsø på grunn av miner og bombefly som kom så ofte…Her på Tyttebærsletta eller Puolabahta som det heter på finsk, levde vi i vår verden.” (s.35) Og hun forteller om barnelek ved bekken: ”Når ikke bombeflyene var der, var dette rene jungelen for barna. Lille Venke var så liten så de to større barna måtte se etter henne. Hørte man flyalarmen, løp man inn det forteste man kunne.” (s.34) Det var hun og broren som passer meg. Lillesøsteren deres ble født i juli og er den aller yngste etter meg i denne ’bunkersen’. Her bodde seks voksne og sju barn fast, i tillegg til dem som kom på korte besøk. De sov i breie køyer og på gulvet. Onkelen min mener å huske at mamma, han og jeg sov i samme køya.
Bearbeidelse av sterke opplevelser
Tross alt opplevde Elisabeth krigshendelsene mer enn hun reflekterte over dem på samme måte som store barn og voksne. Detaljene i hverdagslivet og uvitenheten om det forferdelige gir ikke henne samme stoff til plasskrevende ettertanker om liv og død, venn og fiender, godhet og ondskap, slik som noe eldre barn kunne oppleve krigen i Øst-Finnmark. Hans Kristian Eriksen har på sin side skildret den store guttens hverdag i Kiberg i Barnet og krigen fra 1983.
Men småbarnsblikket og jenteblikket på krigshandlinger og dagligliv i krig og fred gir oss alle enda mer innsikt i menneskelig tilværelse, når vi legger til det som gutter og mannfolk er opptatt av i samme øyeblikk. Til syvende og sist er det de mange stemmene som forteller om fortiden som blir det viktige, for med mange som husker, kommer mer fram. Derfor er slike minnesamlinger som Elisabeth sin så verdifull for flere enn familien og sambygdingene hennes.
Mammas barndomshjem på Nyborgveien i Indrebyen i Vadsø brant ned i oktober 1944 og fire generasjoner var uten eget husvære. Mamma sto også der på Tyttebærsletta og så det Elisabeth så: ”Vadsø brant – og det gjorde det innover Varangerfjorden, og langt mot øst kunne en se store svarte skyer som steg mot himmelen… Det var som St.Hans-bål, men det var så mange av dem. Det var nifst, men det var så langt borte, så man forsto ikke å være redd. Det ble mørkere, og nå kunne man se tydelig alle hus som brente.” (s.36) Bebyggelsen i Bugøynes ble spart i oktoberdagene i 1944 – av øverstkommanderende for forsvarsanlegget på Bugøya. Elisabeth forteller også om denne tyskeren.
For at de unge skal få svar
Men Elisabeth skriver om så mye mer enn krigshandlingene. Ja, hvorfor har hun skrevet ned og formidlet minnene sine videre? Fordi det plutselig gikk opp for henne, etter hvert som nieser og nevøer vokste til, at det var et behov for forklaringer på hvorfor omgivelsene var slik de var, miljøet og menneskene rundt dem. Den yngste generasjonen ble nysgjerrig og stilte spørsmål når den fortelleglade og flinke formidleren fortalte dem hvordan det hadde vært da hun var liten. Å, var det sånn her?
Hun oppdaget at barna stilte de samme spørsmålene hun hadde kommet med til sin egen far da hun sjøl var liten. Da fortalte han at sånn hadde det vært før Elisabeth ble født. Tenk, sånn hadde det vært før! Men det hadde faktisk skjedd større samfunnsforandringer fra hennes egen barndomstid til disse tantebarna vokste opp for tjue og tretti år siden, enn fra da faren var barn til hun sjøl ble født.
Hun forteller om dagliglivet da alle hadde sauer og kyr i Bugøynes og mennene var på fiske og kvinnene stelte huset og egnet lina. Hun forteller om potetland og torvtaking og oppholdet på lakseplassen og sommerboplassen i Ranvika i Bugøyfjord. Kyrne ble tatt med dit mens sauene ble satt ut på øyene eller holmene på beite. Vi får høre om skoleungenes første tannlegetur til Kirkenes – med båt selvfølgelig. Og om lek, helst jenteleker, naturlig nok, om ny dukkevogn og om barnepass. Og om tiden under krigen, med det lille barnets blandede erfaringer av bombebrann og bon-bon, og om folk i farlige situasjoner. Hennes egen far for eksempel, men også andre.
Og de eldre får nye kunnskaper og ny sjølinnsikt
Fortellingene fra Varanger er også spennende for folk fra andre steder. En venninne av meg er gårdsjente fra Østfold og har som lektor i skolen jobbet mye med lokalhistorie i egne hjemtrakter. Hun bor fjernt fra Bugøynes men har svigerfamilie fra Finnmark og har likt å lese i boka om arbeidsliv. Elisabeth forteller så detaljert om mange virksomheter og om sesongarbeid. Torvtaking og egning visste østfoldingen godt om, men hun kjente lite til framgangsmåter i selve arbeidet. Barndomsminnene fra Bugøynes er personlige fortellinger fra et lite sted, men Elisabeth når også andre, fordi hun liker å fortelle og hun kan fortelle. (Men både venninna mi og jeg kunne ha tenkt oss et kart over Bugøynes og Varanger.)
Mens jeg skriver denne omtalen av boka om barndomsminner fra Bugøynes, slår det meg at jeg sjøl har vært veldig opptatt av fortellingene fra selve krigstida. Og at jeg sammenligner det Elisabeth forteller med det jeg har hørt fra mamma gjennom årene. Det skremmende og tragiske kommer mer fram i Elisabeth sin beskrivelse av brenninga på nordsida av Varangerfjorden, da tyskerne trakk seg tilbake, enn i den følelsen som ble skapt i meg da mamma fortalte om det samme. I mammas beskrivelse er det det stemningsfulle som tar plassen - mørket, stillheten og lyset fra flammene. Det uvirkelige.
For meg personlig er barndomsminnene fra Bugøynes, alle minnene til Elisabeth, en døråpner til mine egne minner og til nye tanker om det som har vært.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 20.10.2025 kl. 13:04 ・ FINN-kode: 433056538
