Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/3)
The Fishdealer - Die Fischhandlerin
Til salgs
110 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Eldre innrammet trykk: "The Fishdealer - Die Fischhandlerin". Kunstneren er Hendrik Martens Sorgh. Gravert av A. H. Payne. Rammen måler ca. 22x27 cm.
Selges for 110,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-----------------------------------------
Hendrik Martenszoon Sorgh (c. 1610 – buried 28 June 1670) was a Dutch Golden Age painter of genre works.
Born in Rotterdam, Sorgh became a pupil of David Teniers the Younger and Willem Pieterszoon Buytewech. Sorgh painted mostly interiors with peasants. His kitchen interiors feature elaborate still lifes. He also painted market scenes, portraits, and marine and historical scenes. Sorgh's works include, for example, A Man Writing, Interior with Jacob and Esau, and A Kitchen.
He married Adriaantje Hollaer on 20 February 1633. She became famous in 1947 because of her marriage portrait which had been painted by Rembrandt and was pictured on the Dutch 100-guilder banknote, printed from 1947 - 1950. Through her sister, he was brother-in-law to his friend the painter Crijn Hendricksz Volmarijn. Her portrait by Rembrandt was long considered a pendant companion to a portrait of him, but it is no longer certain since an 18th-century engraving of that portrait held the caption Nicholas Berchem. The engraved portrait of him in Arnold Houbraken's The Great Theatre of Dutch Painters was based on his self-portrait, currently in a private collection.
In 1659 he became headman of the Rotterdam Guild of St. Luke.[2] His pupils were Jacobus Blauvoet, Abraham Diepraam, Cornelis Dorsman, Pieter Nijs, and Pieter Crijnse Volmarijn.
- - - - - -
Den nederlandske gullalderen var en epoke i Nederlands historie med økonomisk og kulturell blomstring som inntraff på 1600-tallet etter at republikken De syv forente provinsers republikk ble grunnlagt i 1581.
Den oppsto av Utrechtunionen som var forløperen for en ledende verdensmakt og handelsnasjon, mens det øvrige Europa måtte kjempe med stagnasjon eller likefrem tilbakegang som varte til ca. 1750. Den religionsfriheten som rådet i Nederlandene, tiltrakk seg mange mennesker fra stater hvor de var forfulgt på grunn av sin tro. De flyktet til denne unge republikken som villig tok imot dem. Forfattere og lærde kom for å kunne skrive og undervise fritt. Med grunnleggelsen av Universiteit Leiden og utviklingen av ånds- og naturvitenskaper ble landet et betydelig kunnskapssenter.
Betegnelsen gullalder eller gyllen tidsalder brukes især om en hittil ukjent blomstring av kultur og malerkunst. Ofte innskrenker begrepet seg til de mange mesterverk innenfor maleriet på 1600-tallet.
På 1600-tallet hadde maleriet i Nederlandene en slik oppblomstring at det ofte bare er det som blir forbundet med gullalderen.
Allerede på 1500-tallet hadde kunstproduksjonen vært høy. Bare i Antwerpen kan det rundt 1560 ha vært sysselsatt mer enn 300 mestere med maleri og grafikk og bare 169 bakere og 78 slaktere.[15] I det tett befolkede landet oppsto det på kort tid og innenfor et lite område mange sentre for maleri – foruten Amsterdam også Haarlem, Delft, Utrecht, Leiden, Den Haag og Deventer. Snart var det maleri og grafikk nærmest overalt, Nederlandene ble en stor «kunstfabrikk». Det kom årlig 70 000 bilder på markedet og 650 til 700 nederlandske malere ferdigstilte i gjennomsnitt rundt 100 bilder i året, berømte og ikke fullt så berømte malere produserte sammen med sine elever nærmest på samlebånd. Historikere som Michael North anslår at det ble fremstilt millioner av bilder, hvorav det knapt er mer enn ti prosent bevart. Statistisk skulle hver familie på den tid ha hatt 2½ bilde.[16] Det var ikke noe usedvanlig ved at en klesfarver fra Leiden i 1643 kunne ha 64 malerier og at to andre farvere i 1670-årene kalte henholdsvis 96 og 103 malerier for sine.
De tradisjonelle kirkelige billedtemaer var etter reformasjonen blitt avvist som «katolske». De protestantiske borgerne ville se sin religiøsitet, sin livsførsel og helt egne temaer og problemer foreviget – i første omgang ville de altså se seg selv i arbeidsmessige og private omgivelser og på den mest fordelaktige måte. Det medførte nye sjangre og billedtemaer. Det oppsto store mengder enkeltportretter og gruppebilder, hvor man hadde foreviget familie, slektninger, gildemedlemmer, rådskollegium og festligheter. Stilleben ga innblikk i borgerskapets dagligliv med demonstrative og sanseglade interiører bak utvendig prunkløse og klassisk strenge, tilsynelatende små borgerhus. Vanitas-motiver rettferdiggjorde utstillingen av rikdom og makt ved sitt advarende budskap.
En spesialisering man aldri tidligere hadde sett innenfor malerkunsten satte inn. Willem Claeszoon Heda og Willem Kalf malte kun stilleben. Sine Ontbijtjes, frokost-stilleben, hadde de sågar redusert til kun få gjenstander som de varierte igjen og igjen med ubetydelige kompositoriske endringer.
Jan van Goyen, Jacob van Ruysdael og Meindert Hobbema sto for landskapsmaleriet, Jan Steen, Adriaen van Ostade og Adriaen Brouwer for bondesatiren, Gerard Terborch og Pieter de Hooch for selskapsstykker (en variasjon av sjangermaleriet som tematiserte landlige festligheter), Pieter Jansz Saenredam og Emanuel de Witte for arkitekturmaleriet, Thomas de Keyser og Frans Hals for portretter.
Willem van de Velde hadde spesialisert seg på skip, Paulus Potter malte dyrebilder og snart bare kveg, Philips Wouwerman hester, hovedsakelig skimler, Melchior d’Hondecoeter innskrenket seg nesten utelukkende til fugler. Jan van Huysum til blomster og Abraham van Beijeren til østers, hummer og frukt, mens Pieter Claesz var maler av fint sølvtøy. Willem van Aelst var en betydningsfull maler av blomster, frukt og jaktstilleben.
De bildene som særlig ble tilbudt på gater og streder, markeder eller messer var vanligvis ganske billige og det økende behovet drev en forøkelse av produksjonen i været og trakk en stadig tilvekst i malerstanden med seg. Dette store antallet kunstnere i en regelrett bildeindustri førte til et kunstproletariat. Mange i dag høyt ansette kunstnere måtte finansiere sitt livsopphold på annen måte, de færreste kunne leve utelukkende av maleriet. Jan Steen drev et vertshus, Jakob Ruisdael var lege, Jan van Goyen handlet med tulipaner, Meindert Hobbema var skatteinnkrever, malerfamilien van de Velde handlet med stoffer. Mange kunstnere tok også arbeid som alminnelige malere når oppgaver som kunstmalere uteble. Begge typer malere hørte imidlertid lenge til samme gilde.
Malere som Rembrandt eller Vermeer var på ingen måte tidstypiske og deres særlige kvaliteter eller genialitet ble i samtiden kun erkjent af få. I motsetning til deres høyt spesialiserte kolleger arbeidet de innenfor forskjellige sjangre og etterlot seg et mangesidig livsverk.
De store pengene tjente derimot andre, som for eksempel Gerard Dou og Gerrit van Honthorst; malere som arbeidet for stattholderens husholdning eller hoff, eller – som Rubens – slo seg ned i det ennå føydale og klerikale Flandern og ble hoffmaler i henholdsvis Italia, Frankrike eller Spania.
Med den brede interessen for maleriet og den begynnende kommersialisering av kunsten utviklet det seg et annerledes forhold mellom maler og oppdragsgiver. Det oppsto nye profesjoner som for eksempel kunsthandlere eller andre formidlere av bilder.[7] Det ble utelukkende handlet med staffelibilder med overveiende profane temaer ettersom det på grunn av den protestantiske bekjennelsen ikke var noen etterspørsel etter alterbilder eller andre religiøse malerier i stort format.
Da de små og lett håndterbare bildene oftest ikke var fremstilt på bestilling, men direkte for markedet og en stadig større krets av borgerlige samlere, utviklet det seg en regelrett kunsthandel og et utstillingsapparat.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 20.10.2025 kl. 15:04 ・ FINN-kode: 432966260
