Bildegalleri
(1/7)
"Stor kokebok" & "Henriette S. Erken. Fra husstellærer til kokebokforfatter"
Til salgs
310 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Bøkene "Stor kokebok" av Henriette Schønberg Erken og "Henriette Schønberg Erken. Fra husstellærer til kokebokforfatter" av Henry Notaker. Utgitt i 2008. Kommer i en samleboks. Hhv. 890 og 54 sider. Kokeboken er et faksimiletrykk av 1951-utgaven.
Selges for 310,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
---------------------------------------
Henriette Schønberg Erken var en norsk husholdningslærer og kokebokforfatter. Hun gjorde et banebrytende arbeid for husstellsaken i Norge, spesielt gjennom kokebøkene sine, som ble svært mye solgt og brukt. I de fire første tiårene av 1900-tallet dominerte hun kokeboksektoren til de grader at hennes titler utgjorde 25–40 prosent av markedet. I tillegg holdt hun også populære demonstrasjoner i matlaging, både rundt i landet, og ved husholdningsskolen sin på Dystingbo nær Hamar.
Erken var en av de første som lærte hele Norge matkunstens gleder, enten det handlet om smak, tilberedning eller borddekking. Navnet hennes ble synonymt med fagkunnskap, engasjement, ydmykhet, autoritet og formidlingsglede.
Fra hjemmet hennes på Dystingbo kom en strøm av foredrag, bøker, artikler og brosjyrer om husstell, mat, råvarer, kosthold og ernæring. Det var også der hun skrev Stor kokebok. Boken dominerte norske husholdninger og den norske matseddel i mer enn 50 år. I 2014 ble den kåret til Norges beste kokebok gjennom tidene.
Maren Karoline Henriette Schønberg ble født i Kristiania i 1866. Foreldrene hennes var professor dr. med. Edvard Schønberg (1831–1905) og Olivia Christiane Antoinette Fangen (1838–1913).
Faren var bestyrer for Fødselsstiftelsen i Christiania (en fødeklinikk), og Henriette vokste opp i bestyrerboligen i Akersgaten. Det var et gjestfritt og tradisjonsrikt hjem. Ganske tidlig fikk Henriette interesse for mat og husstell. Frem til hun var 28 år praktiserte hun kokekunst i barndomshjemmet under veiledning av sin mor. Henriette fikk vikariat og senere jobb ved Christiane Bonnevies pikeskole på Frogner i 1894. Der kunne elever som hadde fullført den niårige skolegangen supplere sin lærdom med et husholdningskurs. For å kvalifisere seg ytterligere gjennomgikk hun «Statens kurs til utdannelse av lærerinner for folkeskolekjøkken» på Kampen i Kristiania, spiren til Statens lærerinneskole i husstell. Hun var også i en kort tid i løpet av disse årene lærer i kjemi og fysiologi ved Hedemarken Amts Husholdningsskole i Odalen.
Faren var ikke begeistret over datterens planer om å leve av «husholdning», det passet ikke en dame av hennes stand. Han ville heller ikke høre snakk om at datteren skulle gi ut kokebok. Hun gikk da til Henrik Ibsen, som var i farens omgangskrets, og ba om råd. Der fikk hun nytt mot, og i 1895 utga hun Kogebog for skole og hjem med vekt på ernæring. Denne ble skrevet i samarbeid med legen Caroline Steen (1854–1935). Kokeboken ble den første av hennes om lag 70 bøker om kost og husstell. Den ble utgitt i 16 reviderte opplag frem til 1945, de to siste i samarbeid med legen Andreas Tanberg (1873–1963). Mange av hennes første bøker var håndskrevne.
Fra 1897 hadde hun fast mat- og oppskriftsspalte i det nyetablerte magasinet Urd. På kveldstid ga hun kurs i husholdningsøkonomi i regi av Norsk Kvinnesaksforening. Kursene ble så populære at kvinnebladet Urd skrev at alle foreldre ved dåpen burde melde døtrene på kurset for å sikre dem plass før de giftet seg.
Henriette tok også kurs i matlaging i Berlin. I 1898 fikk hun offentlig stipend og kunne ta diplomeksamen ved Edinburgh High School of Cookery, som da var en pionerinstitusjon på sitt felt i Europa. Henriette reiste også flere ganger på studietur til utlandet for å hente inspirasjon fra utenlandske kokebøker.
Henriettes to yngre søstre Mathilde Schønberg (1869–1923) og Valborg Schønberg Jacobsen (1873–1931) utga også kokebøker. I 1891 begynte hennes lillesøster Mathilde Schønberg en håndskrevet oppskriftsbok. Den første oppskriften var «Mamas Berlinerkranse». Også Henriette formidlet flere oppskrifter fra «mama» og andre kvinner i bekjentskapskretsen. Slike håndskrevne oppskriftsamlinger var vanlige på 1800-tallet, og ikke bare da. Det spesielle med Henriette og hennes søstre var ikke at de skrev ned oppskrifter, men at de gjorde disse oppskriftene til et levebrød.
Henriette giftet seg med rittmester og senere oberstløytnant Albert Leonard Erken (1869–1923) 26. juni 1901. Paret fikk barna Edvard (1902–1969) og Anne Johanne (Lillemor) Schønberg Erken (1904–1962). Lillemor ble også forfatter.
Et par år etter at barna var født, fikk mannen militær stilling i Levanger og familien flyttet dit. Her stelte Henriette hjemmet og holdt husholdningskurs, inntil familien i 1908 flyttet til Dystingbo på Ridabu rett utenfor Hamar. Dette var nabogården til prestegården hvor Hanna Winsnes (1789–1872) utøvde kokekunst på 1800-tallet.
Etter kort tid startet Henriette husmorskole og lærerinneskole på gården, den første i sitt slag i landet. Der drev hun med undervisning frem til omkring 1927. Fra da av trappet hun opp sin reisevirksomhet og holdt stadig foredrag over hele landet.
Boka Levningernes anvendelse kom i 1905, både med nyttige tips og som en påminnelse om at ingen ting burde kastes, og at matrester kunne brukes til dyrefôr eller komposteres. Dette året var antallet familier i Kristiania på fattigunderstøttelse på 18 prosent av befolkningen, og Henriette kom også med en kokebok rettet mot småkårsfolk, Kogebog for sparsommelige husmødre i by og bygd. Her var ingredienslistene presentert med priser.
Senere kom bøkene på løpende bånd. Bøker om næringsopptak, fordøyelse og skader av alkohol var sentrale temaer for å skaffe sunne levevaner.
I 1914 utkom Erkens hovedverk Stor kokebok. Her inngikk både sylting og safting, hvordan en slaktet og tilberedte gås, benyttet fiskeinnmat og laget hennes egen favorittrett, som var fårikål. Hun ble kjent for slagord som: «Bruk meget melkemat, der er helse i hver dråpe. Melkemat som daglig kost må ikke ut av hjemmene.» Hun ga uttrykk for at det var viktig at kaffen ikke fortrengte melken som drikke til måltidene. Hun oppmuntret også til å bruke mer grønnsaker. Grønnsaker var blitt mer ettertraktet og hadde fått stadig større anvendelse, både på grunn av økt kunnskap om næringsstoffer og vitaminer, økt velstand og bedre varetilgang. Hun ga detaljerte råd om oppbevaring og konservering, slik som sylting, tørking, salting.
Stor kokebok er omtalt som 1900-tallets store klassiker, skrevet etter modell av de store, moderne, utenlandske bøkene. Førsteutgaven fra 1914 var på 708 sider, inneholdt 2300 retter, og omslaget var tegnet av kunstneren Halfdan Arneberg. Bokens mange fotografier var tatt av fotografen Olaf Væring. Verket kom i 20 utgaver frem til 1951, og et uforandret opptrykk av førsteutgaven kom i 2008.
I årene 1935–1939 utga hun årlig sammen med datteren Lillemor en Kjøkkenalmanakk med oppskrifter og menyforslag for hver dag i det kommende året. Da legen Carl Schiøtz, medlem av Folkeforbundets ernæringskomité, skrev en bok om nye ernæringsteorier, sto Henriette for oppskriftene. Boken het Trygg kost for norske hjem (1939) og inneholdt blant annet stoff om Oslo-frokosten og tabeller for næringsbehov i ulike aldersgrupper. Maten ble inndelt i sikringskost, det vil si matvarer som skulle inngå i den daglige kosten, og tilleggskost, som altså ikke skulle inngå daglig.
Schønberg Erken og Schiøtzs forslag til ukemeny i 1939:
Søndag: Kjøttkaker, grønne erter, poteter. Multer og melk.
Mandag: Sildegryn. Fattige riddere.
Tirsdag: Neslesuppe. Fiskegrateng med hvit saus. Poteter.
Onsdag: Fiskesuppe med røtter og poteter. Blodpannekake.
Torsdag: Makaronivelling. Stekt tørrfisk. Rå revne gulrøtter og poteter.
Fredag: Kalvefrikassé med røtter, poteter. Tilslørte bondepiker.
Lørdag: Saftsuppe, salt sild, rødbeter, bakte poteter. Lapper.
Da andre verdenskrig brøt ut, ble slikt som kaffe, sukker, mel, kjøtt, flesk, egg, melk, smør og andre meieriprodukter raskt mangelvare. I 1940 utga Erken Steking og baking uten eller med lite smør og fint hvetemel. I forordet kan man lese: «Det blir dyrere og dyrere å leve, alt stiger i pris og enhver med begrensede inntekter tenker som så: Hvordan skal jeg få det til å rekke til, hvordan kan jeg være sikker på at alle får hva de bør ha, hvordan kan jeg skaffe dem jeg har ansvar for hva de bør ha av vitaminer og mineraler på billigst måte. Ja, kan det overhodet la seg gjøre?»
Det samme året forfattet hun også Sylting uten sukker eller mat med lite sukker, hvor hun skrev: «Ta vare på grønnsaker, rotfrukter samt hagens og skogens frukt og bær. Det er vanskelige tider for husmødrene nå, men med god vilje og godt mot må vi se å komme over alle vanskelighetene.»
Dystingbo Husstellskole ble etablert i 1908. Skolen hadde plass til 18 elever. Ved siden av matlaging og husstell hadde stell og slakting av dyr samt dyrking av nyttevekster en sentral plass i undervisningen. Dystingbo drev omfattende hagebruk på 25 mål. Hagebruket mottok i årenes løp en rekke utmerkelser for sine produkter før skolen ble nedlagt i 1927.
Før nedleggelsen fikk Komiteen for fylkets husmorskoler i Hedmark tilbud om å overta skolen for kr 160 000, ferdig utvidet og oppusset med plass til 36 elever, men fylket avslo tilbudet. Undervisningen fortsatte derfor med kortere kurs et stykke utover 1930-årene. I årene som fulgte, reiste Henriette land og strand rundt med sine matdemonstrasjoner.
Fra 1927 drev hun selv ikke skoleundervisning, men fortsatte med foredragsvirksomhet over store deler av landet. Kursene var nå organisert av Norges Husmorforbund som var stiftet i 1915 og hadde som mål å benytte sunne og billige norskproduserte næringsmidler. Særlig ble bruken av melk, potet, sild, makrell, klippfisk og hvalkjøtt fremhevet. Total råvareutnyttelse var viktig, og ingen ting skulle gå til spille, for å økonomisere og spare husholdningspengene. Opplysningsarbeidet skjedde ofte i samarbeid med bedrifter som ønsket å anbefale komfyrer, kjøkkenredskaper og matvarer som for eksempel margarin og bakepulver.
Henriette var en begavelse når det gjaldt undervisning. Hennes matdemonstrasjoner var sagnomsuste og fikk etter hvert karakter av rene teaterforestillinger. Hun var også involvert i militære kokekurs for underoffiserer, og hun ledet Norsk Kvindesagsforenings kurs i husholdsøkonomi. I nekrologen stod det: «Mest kjent og elsket ble hun kanskje ved sine demonstrasjoner, fordi hun da kom i personlig kontakt med hver enkelt.»
Fra Hanna Winsnes' tid til Erkens skjedde det en betydelig utvidelse i antallet fremmede retter med utenlandske navn. Ikke bare var rettene helt nye, mange nye ingredienser hadde kommet til, og raffinementet i tilberedningen hadde endret seg betraktelig.
I Stor kokebok hadde en mengde navn på retter, supper, kjøttretter og desserter utenlandske navn, mange franske. Flere av låneordene hadde gått inn i kjøkkenspråket og var delvis uoversettelige, for eksempel omelett, filet, majones og krustader. Men det var i særdeleshet selskapsmaten som ble betegnet med utenlandske navn. Mange av rettene i kokeboken er oppkalt etter historiske personer, for eksempel fårekoteletter á la Maintenon og suppe á la Bismarck. Enkeltvis var hjemlige størrelser på kokekunstens område oppkalt, for eksempel Mor Monsen-kaker. I tillegg til det franske var det mange retter fra det engelske kjøkken, for eksempel oksehalesuppe, roastbeef og plumpudding. Fra det spanske kjøkken finner vi Bacalao en salsa, og fra det italienske kjøkken makaroni, risotto og italiensk salat. Det tyske kjøkken var representert ved forskjellige slags pølser, hamburgerbiff og surkål. Hverdagsmaten var mer preget av det danske kjøkken, for eksempel fårikål, rødgrøt og jordbær med fløte.
Erkens oppskrifter har også relevans i dagens kjøkken. Den prisbelønte kokken Harald Osa (1958-) skriver i innledningen i kokeboka Schønberg Erkens kjøkken fra 2002: «Mange av oppskriftene kunne inngått som pensum på kokkeskolen slik de står beskrevet.»
I løpet av 1800-tallet ble sild og poteter sammen velkjent som en alminnelig frokost- og middagsrett både i byene og på landet. Sild var fortsatt mye brukt på Erkens tid, men som næringsmiddel rangerte den nokså lavt nede på rangstigen, og det ble derfor drevet ivrig propaganda for å øke bruken av den. En av pådriverne var nettopp Erken: «Sild er i næringsverdi 5 ganger så billig som kjøtt. Sild er en sunn, nærende og billig kost. Enhver økonomisk husmor må forstå å nyttiggjøre seg dette utmerkede næringsmiddel.»
I Stor kokebok formidler hun en rekke mengde måter å tilberede silden på: fersk, kokt, stekt, nedlagt, saltet, ristet og marinert, og boka rommer over 30 sildeoppskrifter.
Råkost var mellomkrigstidens trenddiett. I Stor kokebok finner vi tre smørbrød med «råkostpålegg», bananbrød, eplesmørbrød og grønnsakssmørbrød. I 1932-utgaven har råkost blitt et eget kapittel. Henriette skriver: «Ved en rimelig, fornuftig og god blanding av rå og fornuftig kokt mat er vi på den sikre siden.»
Buffeen (av fransk buffé, 'praktbord') og smørbrød blir mer vanlig og er en tilpasning til nye forhold, som færre tjenere, mer uformell selskapelighet og at flere hadde råd til å holde selskap.
I 1939-utgaven er smørbrød å finne i kapitlet om selskapsmat: «Når jeg nå skriver litt om smørbrød, er det som 'hovedrett' også til selskapsbruk; en form for selskapelighet som er grei, god og overkommelig, særlig hvor hjelpen ikke er overflødig.» På smørbrødene anbefaler hun blant annet reker, hummer, egg, leverpostei, ansjos, røkesild, skinke og banan. Av grønnsaker nevnes slikt som rødbete, tomater, agurk, persille, gressløk og salat.
Hun mottok en rekke utmerkelser og priser for arbeidet sitt. I 1916 ble hun hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull for sin samfunnsgagnlige virksomhet.
Erken ble historisk i Bondepartiet i 1924 da hun som første kvinne ble nominert på Hedmark Bondepartis stortingsliste på 7. plass på listen.
Erken fikk Norges Husmorforbunds høyeste utmerkelse og tilnavnet «Hele Norges Husmor». På hennes 85-årsdag ble Henriette Schønberg Erkens æresstipend opprettet. Dystingbo ble tildelt to medaljer under Norges jubileums utstilling i Kristiania i 1914. Husstellskolen fikk «Guldmedalje for konserverte grønsaker og frugt» og «Sølvmedalje for safter og vine».
I en alder av 86 år planla Erken en ny utgave av Stor kokebok, og hun brevvekslet med forlagsdirektøren i Aschehoug om dette. Før han rakk å svare henne, ble hun syk – hun hadde fått et hjerteanfall, og den 22. oktober 1953 sovnet hun stille inn i sin seng på Dystingbo, nær 87 år gammel. Bak seg hadde hun et solid forfatterskap som omfattet en rekke bøker og et vell av artikler.
Hennes berømmelse til tross, hun beskrives som beskjeden av natur, småforlangende på egne vegne, men med et bankende hjerte for kosthold og norske husmødre. Hun ble omtalt som gavmild og med mottoet: «Det kommer aldri noe i en knepen hånd.» Hun er begravet ved siden av sin mann på Vang kirkegård. Et stykke unna på denne kirkegården hviler Hanna Winsnes, også en foregangskvinne og en åndsfrende. Henriette tok initiativet til å hedre Hanna med et minnesmerke på prestegården i Vang i 1939.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 7.10.2025 kl. 12:29 ・ FINN-kode: 430833377
