Bildegalleri
(1/1)
Arkeologi (Det lille bibliotek)
Til salgs
15 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Heftet "Arkeologi" - utgitt i serien det lille bibliotek. Trykket i 1974. 79 sider.
Selges for 15,- kroner
Porto: 38,- kroner
----------------------------
Arkeologi er vitenskapen som studerer eldre tiders kulturforhold ved å undersøke bevarte rester av materiell kultur. Eksempler på dette kan være boplasser, graver eller skattefunn. For datering av funnene benyttes også naturvitenskapelige kilder som dendrokronologi og C-14-datering. Arkeologien søker å forstå menneskenes levekår gjennom tidene, deres tilpasning til skiftende naturforhold, deres arbeid, samfunnsliv, kunst og religion.
En viktig grense innen arkeologien går mellom de disipliner som studerer perioder uten skrift (for eksempel steinalderen) og de som studerer perioder med skrift (for eksempel den greske antikken). Denne grensen skiller forhistorisk arkeologi fra historisk arkeologi.
Arkeologi er et eget fagfelt, men kan også regnes som en gren av antropologi eller som historie, samtidig som ulike grener i faget har nære forbindelser med fag som kunsthistorie, naturvitenskap, og andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag.
På 1600- og 1700-tallet var arkeologien begrenset til studiet av klassisk kunst og arkitektur; i mindre grad funn og minnesmerker fra de forhistoriske tider ellers i Europa. Arkeologi ble betraktet som en fritidsbeskjeftigelse for overklassen og var konsentrert om innsamling av gjenstander til de kunst- og antikvitetskabinetter som fantes ved de europeiske fyrste- og kongehoff. Disse privatsamlingene har senere gitt grunnlaget for flere av de større arkeologiske og historiske museer i Europa. De fleste land har i dag ett eller flere slike sentralmuseer ved siden av tallrike lokalmuseer og privatsamlinger.
Etter den franske revolusjon og gjennom de romantiske strømninger i første del av 1800-tallet økte interessen for studiet av fortiden, og arkeologi ble nå etablert som en selvstendig vitenskap. Samtidig skilte en rekke mer spesielle felter seg ut fra arkeologi, som numismatikk (myntlæren), heraldikk (læren om våpenskjold), epigrafikk (læren om gamle innskrifter), herunder runologi, og stilhistorie. Disse studeres dels selvstendig, dels som hjelpevitenskaper til arkeologi og andre vitenskaper.
Den egentlige arkeologi er nå oppdelt i flere grener, slik som forhistorisk arkeologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi/historisk arkeologi, marinarkeologi og så videre. Betydningen av disse er forskjellig i ulike land.
Disse grenene har alle det felles grunnlag at de studerer bevarte rester eller spor av eldre tiders materielle kultur. Registrering og utgravning utgjør en viktig del av den arkeologiske forskning, noe som innebærer at også all dokumentasjon blir et viktig kildemateriale. Arkeologi oppfattes gjerne som synonymt med utgravninger, men arkeologi omfatter ikke nødvendigvis utgravning selv om dette i en eller annen form er en sentral del av fagfeltet.
Studiet av funnkontekst står sentralt i arkeologi. Observasjoner fra utgravninger gjør det ofte mulig å gruppere funnene ut fra deres funnkontekst, det vil si å avgjøre om det enkelte funn skriver seg fra en boplass, befestet anlegg, grav eller representerer nedlegging av offer eller skatter. Snevert definert danner funnkonteksten for eksempel grunnlaget for rominndeling og aktiviteter i hus, mens plasseringen av smykker og våpen i graver muliggjør rekonstruksjon av drakt- og våpenmote. En mer vidtfavnende definisjon av kontekst er at den omfatter hele den lokale kulturhistoriske sammenhengen.
For forståelsen av samfunnet og dets utvikling er samspillet mellom mennesker og naturmiljø viktig. Det innebærer at topografi og jordbunnsforhold må studeres i tillegg til bevarte rester av vegetasjon og dyreliv. Vegetasjonshistorien kan kartlegges ved hjelp av pollenanalyser, mens dyreliv og matseddel analyseres ut fra bevarte avfallsrester. På et mer overordnet nivå kan analyser av arkeologiske kulturminner og funn i landskapet også bidra til å gi kunnskap om de forhistoriske samfunn.
Datering av funnene er et kjernepunkt, og å utarbeide kronologier. Dateringsmetodene kan grupperes i relative og kronometriske (absolutte) metoder. De relative metodene daterer funn i forhold til andre funn, uten å angi alder. Sentrale metoder her er stratigrafi og typologi. De kronometriske (absolutte) metodene daterer funn med årstall. De viktigste her er datering ved bruk av arkeologiske metoder som typologi og kryssfunn (med historisk daterte funn). I dag benyttes i stor grad også naturvitenskapelige metoder, spesielt C-14-metoden, der mengden av radioaktiv utstråling fra karbon i organisk materiale kan gi en omtrentlig datering av funnene. Dendrokronologi, som omfatter måling av årringer i forhistoriske gjenstander eller bygninger, gir de mest presise dateringer, men materiale som egner seg for slike undersøkelser er bare sjelden bevart.
Hvordan dateringer angis i arkeologisk litteratur varierer, noe som kan skape forvirring og medvirker til at det er en utfordring å stille opp nøyaktige kronologier. For dateringer som viser til reelle kalenderår, skal det som hovedregel benyttes de vanlige betegnelsene f.Kr. og e.Kr. (engelsk BC og AD), som samsvarer med de mer verdinøytrale fvt. (før vår tidsregning) og evt. (etter vår tidsregning). Derimot skal C-14-dateringer, som avviker fra virkelige solår, angis med BP (engelsk before present, «før nåtid»), med mindre de er kalibrert.
Avhengig av faggren i arkeologi angis det noen ganger kun tidsperioder (for eksempel bronsealder), eller en arkeologisk kultur (for eksempel traktbegerkultur). En mer nøyaktig tidfesting vil variere fra region til region, og dessuten kunne endres ved at det gjøres nye funn og dateringer.
En viktig grense innen arkeologien går mellom de disipliner som studerer perioder uten skrift og de som studerer perioder med skrift. Denne grensen skiller forhistorisk arkeologi fra historiske arkeologier, som egyptologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi og historisk arkeologi i USA.
Forhistorisk arkeologi omfatter arkeologi i tiden forut for skriftkultur. Det vil si at en har forhistorisk arkeologi i alle deler av verden, men at tidspunktet for når forhistorisk arkeologi avløses av historisk arkeologi varierer etter hvor man befinner seg. Forhistorisk arkeologi omfatter både studiet av rent forhistoriske (prehistoriske) samfunn og slike som ligger på grensen av de historisk kjente (protohistoriske).
Den forhistoriske arkeologi skilte seg ut som selvstendig vitenskap i Nord- og Vest-Europa på midten av 1800-tallet. Den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen utviklet fra 1818 det såkalte treperiodesystemet, publisert i 1836, et system som inndeler forhistorien i en stein-, bronse- og jernalder. Systemet har siden blitt alminnelig akseptert, men med modifikasjoner, idet det har vist seg at bruken av steinredskaper har holdt seg de fleste steder langt ned i bronsealderen, andre steder har rene steinalderkulturer levd ved siden av bronsealderkulturen (se for eksempel bronsealder Norge), eller bronsealderen og jernalderen mangler fullstendig (se for eksempel Australias forhistorie). I Mellom- og Sør-Europa og Asia har bronsealderen hatt et forstadium der kobber var det eneste kjente metall (chalcolithicum).
I løpet av 1800-tallet lyktes det i hovedtrekk å dele opp disse hovedavsnittene i en rekke perioder og «tider», først i Norden, senere også i det øvrige Europa og andre steder. Det er vanlig å dele stein-, bronse- og jernalder inn i eldre og yngre perioder. Disse inndeles så i kortere underperioder.
I 1850-årene kunne franske og engelske arkeologer fremlegge beviser for at steinalderen også går tilbake til kvartærtidens is- og mellomistider. Ved hjelp av stratigrafiske funn i Frankrike kunne man oppstille en inndeling av steinalderen i paleolittisk tid som med sine underavdelinger inndeles i et eldre (Abbevillien, Acheuléen), midtre (Mousterien) og yngre stadium (Aurignacien, Solutreen, Magdalenien). Studiet av paleolitikum drives i nært samarbeid med kvartærgeologi og antropologi. Man mente tidligere at kulturene fulgte regelmessig etter hverandre i den overfor nevnte rekkefølge, idet eldre paleolitikum falt sammen med de tre første istidsperioder og nest siste mellomistid, midtre paleolitikum var samtidig med begynnelsen av siste istid og øvre paleolitikum med klimaks og slutningstiden av denne.
I løpet av forrige århundre viste det seg at de paleolittiske kulturer har en videre utbredelse i Afrika og Asia, og utviklingen er ikke overalt den samme. De øvre paleolittiske kulturer har for eksempel en mer begrenset utbredelse til Europa, Sentral- og Vest-Asia og Nord-Afrika. For å ordne det stadig voksende materiale har man måttet oppstille en mengde nye og mer lokalt pregede grupper. Samtidig legger man mer vekt på inndeling av materialet i kjerne-, flekke- og klingekulturer (Abbevillien, Acheuléen, Levalloisien, clactonien) etter de forskjellige slags tilhuggingsteknikker ved fremstillingen av flint- og steinredskapene.
Man anså tidligere de såkalte mikrolitter som et kjennetegn for mesolittiske kulturer, men er nå blitt klar over at disse bare utgjør en særlig, og meget utbredt tilvirkningsmåte for flint- og steinredskaper i sen- og postglasial tid.
Betegnelsen neolittisk er reservert for steinalderkulturgrupper hvis økonomi hovedsakelig er basert på jordbruk og husdyrhold, i motsetning til det paleolittiske og mesolittiske, som ennå står på et rent jeger-fisker-sankerstadium. Man er imidlertid blitt klar over at kulturgrupper av denne karakter fortsatte ned gjennom yngre steinalder i Norden og andre steder i Europa, enkelte steder helt ned til tidlig jernalder.
Beslektet materiale fra begrensede områder har ofte vært ordnet i «kulturer» og grupper. Det gjelder for eksempel en rekke av de neolittiske kulturene. Man taler for eksempel om traktbegerkultur og båndkeramisk kultur. På samme måte kan man også i bronsealderen og tidlig jernalder skille ut lokale kulturgrupper. Noen av de mest sentrale diskusjoner i arkeologien er derimot om disse tilsvarer virkelige, skilte samfunn, eller om endringer i former og typer fra gruppe til gruppe skyldes innvandring av nye folkeslag (migrasjon), endringer i de økonomiske forhold, eller såkalte kulturlån og impulser grunnet fredelig samkvem (diffusjon).
Tendensen innen forhistorisk arkeologi er å legge mer kulturhistoriske synsmåter på studiet. Ved bestemmelse av gjenstanders bruk og funnenes religiøse, sosiale og økonomiske sammenheng søkes det å gi et mer komplett bilde av de forhistoriske tiders kulturforhold og -utvikling, og arkeologien benytter seg her i utstrakt grad av sosialantropologi, religionsvitenskap, etnologi og andre humanistiske vitenskaper.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 21.9.2025 kl. 14:30 ・ FINN-kode: 428132863
